Kjersti Anfinnsens glitrende romaner om alderdom

Stadig oftere legger jeg fra meg bøker uten å skrive om de. Noen gir meg ingenting. Andre gir meg alt. Det er gjerne bøker av sistnevnte kategori jeg strever mest med. Denne fortjener oppmerksomhet, tenker jeg. Denne fortjener velvalgte ord, sjarmerende innsalg, vinnende innlegg. Tre-fire år er gått siden jeg leste De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen. Ikke et ord klarte jeg å skrive om romanen. Jeg likte den nesten for godt, ute av stand til å finne noe å sette fingeren på. Den er liten og unnselig, tilsynelatende enkel å glemme, litt for lett å la støve ned i bokhyllens innerste krok. Oppfølgeren, Øyeblikk for evigheten, kom i 2021 og den gode leseopplevelsen kom strømmende tilbake. Jeg lo, felte til og med noen tårer, og skrev.

De siste kjærtegn | Øyeblikk for evigheten, av Kjersti Anfinnsen

Norsk. Romaner utgitt i 2019 og 2021.

Den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte lever store deler av sitt liv i Paris. Stadig høster hun anerkjennelse for sitt liv og virke, men gamle bragder gir stadig bismak. Hun har kjempet for sin karriere med nebb og klør, og det har kostet. Hun har slåss mot patriarkatet, stått imot samfunnets forventninger, og – mistenker man – kneblet sine egne drømmer. Birgitte har ingen egen familie, prioriteringene hennes tillot ikke dette. Kanskje har det skyldtes hennes personlighet, skjønt det ligger i kortene at personligheten har blitt preget av valget hun en gang måtte ta.

Galgenhumoren beherskes til fingerspissene, men det er aldri langt fra sylskarp ironi til omhyggelig skjult ømhet og sorg. Forfatter Kjersti Arnfinnsen behersker balansegangen ypperlig, og gir et langt rikere bilde av Birgitte enn hennes bitre, biske utsagn om menneskene i livet hennes, samfunnet hun lever i, skulle tilsi. Anfinnsen lar leserne forstå Birgitte, og hele hennes komplekse følelsesregister. 

Vi kjenner på bitterheten over at livet ikke ble som vi trodde, vi uroer oss over ensomheten, å stadig miste våre nærmeste. Vi drømmer om å gjenoppdage kjærligheten og kjenner på engstelsen over å miste den. Vi gleder oss over livet, men er stadig redde for å eldes, å bit for bit miste oss selv.

Birgitte er et frisk pust, tross hennes trang til å støte mennesker fra seg. Underforstått: hun vegrer seg for å knytte sterke bånd, bare for å bli såret. Noen forsvinner, andre dør. Mange dør. Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom, som en klok kvinne en gang sa. Det beste selskapet hun kan tenke seg er søsteren. Svært irriterende i live, høyst velkommen som død uten å komme til motmæle. Godt voksen finner hun likevel kjærligheten i sjarmøren Javier. Alle disse mennene som kom og gikk, i livets siste fase finner hun endelig den hun skal dø sammen med. Han forstår henne, godtar henne, tar henne for den hun er. På besynderlig vis vekkes også et behov for henne å bli en bedre versjon av seg selv (som en klok mann en gang sa – til stadighet). Ikke at hun innrømmer det, men Arnfinnsen lar oss forstå.

Hun burde selvsagt ikke gledet seg, lykken kan jo ikke vare. Birgitte skranter, Javier sovner og snart er de ute av stand til å ta vare på seg selv, aller minst hverandre. Stadig forsøker mennesker rundt dem å bistå, men Birgitte stritter imot. Visst kan hun angre sine mindre velvalgte ord, men hun må stå for det, det skulle bare mangle. Det er fandenivoldsk og befriende fra den gjengse litteraturhistories eldre kvinne, helt fritt for vaffelsteking, varmt bestemorsfang og nupereller.

Birgitte og hennes siste dager er ramsalt, tidvis uspiselig, men samtidig helt uimotståelig i all sin egentlige sjarm.

Kilde: Leseeksemplarer, mottatt uten noen form for krav om anmeldelse eller betaling/kompensering.

Flukt, av Carl Frode Tiller

 

Helt siden Skråninga har jeg fangirla Carl Frode Tiller, noesom er greit dokumentert her på Ellikkens bokhylle. På tampen av fjoråret ble hans ente bok lansert på bokmarkedet, og da forfatteren lokket med signerte bøker, bestilte jeg selvsagt en eksklusiv utgave til meg selv.

Det er for en grunn, bare så det er sagt. Han skriver usedvanlig godt om menneskers psyke og relasjoner. Så også denne gang.

I min omtale av Begynnelser fra 2017, skrev jeg:

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige.

Slik er det også i Flukt, men i denne romanen har han evnet å fornye seg, tilføre enda en dimensjon. - Bokstavelig talt.

Vi møter det separerte ekteparet Elisabeth og Zacharias, som hver for seg og i beklemt tosomhet sørger over tapet av deres felles sønn, Johannes. De som kjenner bibelhistorien, gjenkjenner navnene som er synonymt med Johannes Døperen og hans foreldre. Med det åpner det for ytterligere tolkninger.

… Som om det ikke er nok å ta av.

Tidsrommet er begrenset, men minnene utvider handlingsrommet. Alt flyter, skifter og glir inn i hverandre, både når det gjelder situasjoner, samtaler, personer, minner og - det mest spennende av alt - dimensjoner. Ikke bare forflyttes leseren i tid og rom i setning etter setning, men også midt i en setning. Bitter krangling går over i vakker musikk. Klampring på tastaturet går over til lyden av en hund som går over gulvet. Røde juleduker glir over til rødvin, som igjen manifesterer seg til blod, bare for å ende opp som dryppende tårer.

- Akkurat som sorgen over sønnen flyter over til at han viser seg for sine foreldre.

Fortellerteknikken er krevende og tvinger deg til å lese boken tilnærmet uavbrutt. Slik forsterkes også forfatterens hypnotiske grep. I stedet for å bli kjent med personene, blir vi kjent med deres følelser. Vi sørger og savner, bebreider og irriterer.

Følgelig ville ikke dette fungert uten en troverdig tilnærming til sorg. Tiller formidler på ypperlig vis det komplekse i sorgprosessen, først og fremst denne tilstanden hvor man aldri helt er med, aldri er helt til stede. Mennesker i sorg makter ikke delta som normalt, ikke i hendelser, ikke i samtaler. Og samtidig som man er i sin sorg, vil man likevel ha en tomhetsfølelse som overskygger alt. Man blir en skygge av seg selv, og i samme stund så alt, alt for mye. Sorgprosessen og alle dets stadier vil påvirke relasjoner til andre, ikke minst til sine nærmeste. Vi sørger forskjellig, slik som Elisabeth og Zacharias. Det fins ingen fasit, kanskje heller ingen forståelse. Bebreidelsene, både de utalte og uttalte, bevisste og ubevisste, tar stor plass. Hvem kan vel bestemme hva som er tilstrekkelig sorg, når man kan smile og le, hvor mange tårer som skal felles, eller hvordan man best kan flykte fra tomheten?

Akkurat som sorg kan frastøte, rive i stykker og drive mennesker fra hverandre, og samtidig eller andre ganger forene, og føre folk sammen.

Som en rød tråd i romanen finner vi Johannes, den unge gutten som ikke lenger lever. Kun minnene lever videre. Det som en gang var. Eller lever han videre i en annen dimensjon? Kanskje er det slik, eller kanskje er hans fremtoning, hans stemme, bare et resultat av de sørgende foreldres sterke savn og søken etter sannhet. Eller kanskje åpner denne sorgen portalen til noe mer, dette spirituelle. Eller er det bare konsentrasjonsvansker, rusmidler og søvnmangler som gjør oss forvirrede?

Om jeg skulle finne den minste lille kime til svakhet i Flukt, må det være beretningen om Johannes sin kamp for å være seg selv. Hans hemmelighet er så gripende og sterk i seg selv, at det kan ta mer fokus enn nødvendig.

Samtidig understreker hans identitetsproblemer betydningen av bokens tittel. De sørgende var før katastrofen ikke nok til stede i nuet. Ikke med hverandre, og ikke med gutten. Problemer ble aldri tatt tak i. Foreldrene flyktet fra seg selv og hverandre.

- Og det er en eneste stor sorg i seg selv.

 

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!

Kilde: Lydbok.

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:

Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 

Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.

Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.

Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.

(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.

Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.

Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?

Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 

- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.

Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 

- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.

Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.

Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 

Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.

Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)

Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.

Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.

Hvit, av Han Kang

Kritikerroste og prisbelønnede Han Kang fra Sør-Korea debuterte som forfatter i 1993, bare 23 år ung. Siden har hun utgitt flerfoldige romaner, noveller, essays og diktsamlinger. Fire av disse kan leses i norsk språkdrakt.

En av disse er Vegetarianeren som i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen. Våren 2019 utgis Hvit, som i fjor nådde kortlisten til samme pris.

Hvit, av Han Kang

Utgitt på norsk i 2019. Kortroman. Sør-Korea.

Hvordan er det å vokse opp i skyggen av sin søster? En søster man aldri fikk bli kjent med, en som levde og døde før man selv ble født?

Kanskje var den usikkerheten, eller følelsen jeg hadde, da jeg var liten, henne som oppsøkte meg uten at jeg visste det. Det er stunder når jeg ligger her i mørket at jeg føler kunden av noen som søker meg. Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!

Føler man en slags sorg? Eller skyldfølelse? Og vil man noen gang kunne føle seg hel?

Når snøen faller, stopper folk opp og blir stående og betrakte den en kort stund. I bussene løfter folk hodene og stirrer ut av vinduene. De står lydløst, uten verken glede eller sorg, til snøen har spredt seg og tusener, titusener av snøflak i stillhet har visket ut veien, først da kikker de ikke lenger, men vender ansiktene bort.

Hovedpersonen i Han Kangs Hvit forsøker å skrive sin søsters liv lenger med denne tankevekkende og poetiske kortromanen. En mediterende hyllest til et lite menneske, en sjel, en søster, som bare så vidt rakk å åpne øynene sine. 

Et melkehvitt vesen

- med de mørkeste øyne.

Fortelleren tar utgangspunkt i alt det hvite. Alt hvitt som minner henne om søsteren. Likkledet. Brystmelk. Riskaker. Hvite smil. *

Hvitt og sort, liv og død. Og akkurat som om hvitt aldri vil komme til sin rett uten kontraster, vil heller ikke hyllesten - eller sorgen - være ukomplisert. Hun skriver, fordi hun ikke får seg til å si noe. For hva er det vel å si?

Slik som den lille øya utenfor Norge, der solen er oppe alle døgnets timer om sommeren, og borte alle døgnets timer om vinteren. Slik som den kritthvite vesle jenta med de sorte øynene. Hun som døde mens hun drakk morsmelk. Alle disse kontrastene, overalt, hele tiden.

Og så, det aller sterkeste: Viten om at hadde søsteren overlevd, ville fortelleren ikke vært til. Liv og død, hvitt og sort.

Dersom dere fortsatt hadde vært i live, så hadde ikke jeg hatt et liv i dag.

Min eksistens umuliggjør deres.

Det er kun mellom mørket og lyset, i åpningen til blåskjæret, vi kan nærme oss hverandre og se hverandres ansikt.

 

 Poetisk. Mediterende. Svevende. Krevende, og likevel så universelt og nært. Anbefales!

* Ulike ordspill og betydninger må ha bydd på uvante utfordringer ved oversettelsen. Dermed fortjener også Jarne Byhre honnør!

Kilde: Leseeksemplar. 

 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Det er noe helt spesielt med Edvard Hoems formidlingsevne. En følelse av at han beretter noe viktig, selv om det er så nært. Noe med tid og sted på tvers av generasjoner, en insisterende gjentakelse av at ingenting av dette ville vært om ikke andre hadde levd før oss. At vi alle kommer et sted fra, mange, mange år siden, og at vi alle er formet av noen, av noe, som skjedde for lenge siden, eller som har skjedd gjennom alle tider. Det med å vokse opp, forelske seg, miste noen, leve, dø. 

I 2008 utga Edvard Hoem fortellingen Jordmor på jorda etter oppdrag fra Den norske Jordmorforening. På tampen av 2018 ble en kraftig redigert og utvidet utgave utgitt på nytt. 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Undertittel: Huset under Blåhammaren.  Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2018.

Utgangspunktet er hans tippoldemor, Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne ble kalt. Med base i Reknes utenfor Molde drev hun en liten husmannsplass sammen med sin Hans og deres tallrike barneflokk, samtidig som hun kjempet alt hun hadde for å kunne drive med sitt store kall i livet: Jordmorgjerningen. 

Det er noe ekstra rørende over kjærlighetshistorien. Plassjenta Stina og Hans fra Ola-gården, de som hang sammen som erteris i barndommen og lovet seg bort til hverandre så snart de ble voksne. Hun ble værende med sine drømmer og alle sine spørsmål, han reiste ut i krigen. Slik kom de fra hverandre, og så kom de sammen igjen, som lovet, slik det var ment. Det rørende ligger ikke i barndommens vennskap som gikk over til forelskelse og livslang kjærlighet, men at de holdt sammen til tross for alle hindringer og utfordringer underveis. - Slik det var på den tiden. Selv om hun fikk barn med en annen, holdt han hva han lovet. Til tross for krigens traumer, maniske perioder og depresjoner, barnedød og økonomisk ruin, fant de to stadig tilbake til hverandres favntak. Hoem utbroderer ikke det romantiske i forholdet. Bare dette grunnleggende behovet for å høre til, være hjemme, være to. 

Like god plass til kjærlighet ble det kanskje ikke til overs til alle barna. De måtte greie seg mye selv, og særlig datteren født utenfor ekteskap, fikk tidlig stort ansvar. Hun vokser opp hos besteforeldrene, og selv om moren i alle år lengter etter henne, blir det også hennes bane. Da Ingeborg endelig flyttet inn hos moren og hennes familie, kom hun aldri mer ut igjen. Hun ble værende, bundet av selvpålagt ansvar siden hun så at barna trengte pass, moren trengte hjelp og stefaren tilsyn. Slik var det, slik måtte det være. 

Bein i nesa, uredd og standhaftighet til tross, Marta Kristine hadde nok å bale med på hjemmebane. Hennes alt, hennes Hans, ble stadig mer ustabil, og kanskje skjedde det noe i hennes fravær, da hun tilbrakte måneder utenfor hjemmet. Mens hun bodde i Kristiania og tok sin jordmorutdannelse, mistet Hans noe av seg selv. Tenk, hele veien fra Romsdalen til hovedstaden gikk hun. Gikk og gikk, jobbet og studerte, og gikk så hjem igjen. Dersom jeg skulle ha ytret noe jeg følte manglet ved denne boken, skulle jeg gjerne lest mer om selve ferden. Skjønt, kanskje dette ville påkrevd mer kunstnerisk diktning enn forfatteren ville vært komfortabel med. 

Vel hjemme igjen fant hun sin mann med sår på sjelen og urolig sinn. Det var ikke stort å gjøre med det, annet enn å være til stede, passe på og dekke over. Nok et aspekter i det større tidsbildet, i tillegg til en gripende fortelling i all sin neddempede formidling. 

For Hoem forteller aldri med store ord. Ikke i tidligere romaner, og heller ikke her. Med forsiktighet og respekt beskrives et helt liv, slik det kan ha vært. Han påberoper seg ikke å sitte med flere fakta enn han har belegg for. Så langt tilbake i tid finnes ikke lenger muntlige kilder, og det er begrensninger hva gjelder nedtegnelser fra en fattigslig husmannsfamilie. Slik sett tilskrives kanskje presten mer tilstedeværelse enn han faktisk hadde i Marta Kristines liv, rett og slett fordi det naturlig nok finnes mer historikk rundt hans liv og virke. Ellers er det eneste håndfaste for familien personlig oppføringer i kirkebøkene: vielser, barnedåp, dødsfall og - tvangsauksjoner. 

Og før det igjen, Jordmor-Stinas kontakt med øvrigheta, også dette sirlig nedskrevet i arkiverte dokumenter. På tidlig 1800-tall var det stor forskjell mellom lov og praksis. Overtro og hjelpekoner ble foretrukket fremfor det lovpålagte og hun kunne da slettes ikke garantere at det gikk bra med verken mor eller barn. Det hadde da visserlig bevist seg å gå galt også for Jordmor-Stina. Dessuten var det altfor dyrt, pengene måtte brukes med største omhu. Og hvem var vel hun til å titulere seg så fint, hun som bare var en plassjente i karfolkbukser? 

Løsningen ble å gå til rettslige skritt for å kreve sambygdingers overholdelse av loven. Gå til søksmål, kreve økonomisk erstatning og nærmest true seg til oppdrag. Hans var en sterk pådriver, men kanskje ikke så mye av moralsk støtte, men drevet av desperat forsøk på å redusere gjelden. 

Dette er kanskje vel så interessant som selve jordmorgjerningen. Dette med at en uortodoks kvinneskikkelse provoserte et helt lokalsamfunn, samtidig som hun var umyndiggjort på hjemmebane. At en psykisk syk ektemann kunne sette hele familiens ve og vel over bord i maniske perioder, og hvordan det når alt kom for en dag - etter hans død - etterlot henne tomhendt. Slik var det, slik kan det ha vært for Hoems tippoldeforeldre. 

Jordmor på jorda er historisk interessant, medrivende fortalt og solid forankret i faktiske hendelser. Nokså fritt for store ord og romantisering unngår også avgudsdyrkelse av de som har gått veien før ham, selv om det er gripende i all sin nærhet. Som sedvanlig beretter Hoem om universelle tema i historiske rammer, konkretisert med faktiske hendelser, men hele tiden med bevisstgjøring av at han ikke alltid vet. Alltid med forsiktighet og respekt. Slik kan det ha vært, slik må det kunne ha foregått, kanskje slik, kanskje sånn. 

Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie) (Slåttekar i himmelen), (Bror min på prærien) og (Land ingen har sett)

Kilde: Bok fått i gave.

Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

Takket være Elidas 1001-lesesirkel har jeg satt meg fore å lese bøker på min dårlig samvittighetsliste. Klassikere, som det også kalles: Uforglemmelige, evig aktuelle, elskede og forhatte, lest, lest og atter lest til filler.

Januar måneds tema var bøker under 250 sider. Det var med en viss ærefrykt jeg valgte en viden kjent roman med handling fra første verdenskrig. Det skulle vise seg å bli en mektig leseopplevelse, langt ut over sideantallet. 

Intet nytt fra vestfronten, av Erich Maria Remarque
Tysk. Utgitt i 1929, på norsk første gang i 1955.

Boken ble første gang utgitt i 1929 og filmatisert allerede året etter. Lykken, om et slikt ord kan brukes, ble kortvarig. Kanskje forstod han hva som ventet, for i 1931 flyttet Remarque til Sveits, hvor han samme år utga bokens oppfølger Tider som fulgte. Bokens skarpe kritikk mot krig falt selvsagt nazistene tungt til brystet, og da Hitler kom til makten i 1933 ble Remarques verker kjapt og effektivt brent og bannlyst. I 1937 ble enda en oppfølger publisert, tittelen var Tre kamerater. To år senere, ved utbruddet av andre verdenskrig, emigrerte han til Amerika hvor han forble resten av sitt liv. 

Erich Maria Remarque forfattet nærmere 20 verker, med krigens redsler som gjennomgående tematikk. Som frontsoldat under første verdenskrig hadde han førsteklasses erfaring, i tillegg til et innbitt håp om å åpne styresmakters øyne for den fysiske og mentale ødeleggelse krig fører med seg. 

Intet nytt fra Vestfronten følger 19-åringen Paul Bäumer, som i likhet med flere kamerater, lar seg lokke til innsats for sitt fedreland, motivert til krigstjeneste av sin lærer. Sammen verver de seg til hæren og ender opp ved fronten, dødens forgård. 

Albert sier det i ord. - Krigen har ødelagt alt sammen for oss. Han har rett. Vi er ikke ynglinger lenger. Vi vil ikke lenger storme verden. Vi er flyktninger. Vi flykter for oss selv. For vårt liv. Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måtte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet. Vi er ikke skilt fra all aktivitet, fra alt strev, fra alt fremskritt. Vi tror ikke lenger på noe av det, vi tror på krigen. 

Det går fort galt, og i bokens åpningsscene møter vi Paul og hans kamerater ved dødsleiet til en annen kamerat. Her er unge menn uten fremtidshåp, avstumpethet som kun unntaksvis veksler med dødsangst. Det er ikke rom for ettertanke eller redsel for å bli den neste. Men en redsel er ikke til å unngå, frykten øker i takt med dagene: Hvordan vil de grusomme hendelsene, alle marerittsynene, hjemsøke og påvirke de når de atter venter tilbake til det sivile? 

Om de kommer tilbake, hvem som er den neste, om det er han eller du eller jeg, det er knapt av noen betydning. Man må komme seg gjennom dagene, overleve angrepet, snikskytterne, knipse bort lus, sikre seg mat. Unngå den forrykte offiserens maktsyke. Kanskje også være den som sikrer seg den døende kameratens gode støvler. 

Heller ikke hjemme i permisjon får Paul fred. Han sliter med å finne tilbake til samfunnet han kom fra, forholde seg til familie og venners diskusjoner rundt krigsstrategier, han skvetter av uventede lyder og engster seg for retretten. Han har for lengst mistet sine illusjoner om krigens intensjoner og føler seg som en meningsløs brikke i et enda mer meningsløst spill. 

Jeg er ung, jeg er tyve år gammel. Men jeg kjenner ikke noe annet av livet enn fortvilelsen, døden, angsten, og denne nære forbindelsen mellom de mest vanvittige ytterligheter og en avgrunn av lidelse. Jeg ser hvordan mennesker drives mot hverandre, og tause, ukyndige, tåpelige, lydige, uskyldige lar seg drepe. Jeg hvordan verdens skarpeste hjerner finner opp våpen og ord for å gjøre alt sammen enda mer raffinert og langvarig. Og sammen med meg kan alle mennesker på min alder, både her og på den andre siden, i hele verden se alt dette, sammen med meg opplever hele min generasjon alt dette. Hva vil våre fedre svare når vi engang står opp og trer frem for dem og krever dem til regnskap? Hva venter de seg av oss når den tid kommer da det ikke lenger er krig? I årevis var vår eneste sysselsettelse å drepe - det ble vårt første yrke i livet. Vår kunnskap om livet innskrenker seg til døden. Hva kommer til å hende siden? Og hva skal det bli av oss? 

Beskrivelsene av frontsoldatenes krigføring er spesielt grufullt. Skrevet av en tidligere soldats opplevelser, han så alt med egne øyne, følte alt, fryktet alt, beretter ham om de mest makabre syn. Her er soldater som fortsetter å løpe for livet - på beinstumpene. Soldater som flykter i vill panikk, selv med ansiktet flerret av. Soldater blå og livløse, drept av gass når de trodde de var trygge. Halve kropper slengt opp i et tre. 

Likevel er det ikke det groteske, frykten og nummenheten soldatene føler i bunkerser eller granathull, som gjør boken uforglemmelig. Det er forfatterens varsku om soldater som en dag må vende tilbake til det siviliserte samfunn. Hvor ødelagte de blir, desillusjonerte og fulle av traumer. 

Vi er forbrent av kjensgjerninger, vi kjenner små nyanser som om vi var forretningsfolk og i gitte situasjoner kan opptre som om vi var slaktere. Vi er ikke sorgløse lenger - vi er forferdelig likegyldige. Vi ville gjerne komme tilbake dit, men vil vi kunne leve der?
Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt. 

Erich Maria Remarque skrev og skrev og skrev. Alt i et forsøk på å lindre traumer, kritisere og advare. Lesere har siden 1929 forsøkt å fordøye denne lille boken. Alle rystes inn til margen. 

- Og likevel er det fremdeles krig. 

Kilde: Kjøpt selv.

Tiden er ilden vi brenner i, av Thomas Marco Blatt

En kvinne mister sitt ufødte barn i en bilulykke og strever med å få livet på rett kjøl. Eller, hun strever ikke. Hun gjør ingenting. Traumatisert og i sorg dveler hun ved ulykken, skjebnen og alt som ikke ble som de skulle. Samlivet rakner og datteren på tretten år er alt hun har og lever for. 

Tiden er ilden vi brenner i, av Thomas Marco Blatt 

Roman. Norsk. Utgitt i 2018.

Mannen flytter ut, venninnen møter stengt dør, og sykemeldingen fornyes. Heller ikke datteren virker å fungere i samfunnet. På skolen tegner hun seg selv som død, venninnene slutter å komme, og hennes tiltrekning til eldre menn er urovekkende. Som i et forsøk på å finne glede i livet, hjelpe hverandre til å komme på rett kjøl, eller rett og slett rømme unna problemene, reiser mor og datter på ferie til Algarvekysten. 

Snart merker moren blikkene på seg. Spørsmålene, hevede øyenbryn, noen som hvisker i krokene. Hele feriestedet blir en trussel mot henne og forholdet til datteren. Hjemmefra truer jentas far med sine spørsmål, sine antakelser. Krav om kontakt, kontrollspørsmål, trusler om at datteren må flytte til ham. 

Hun kan ikke godta det. Hun kan ikke leve med det. 

Mor og datter pakker koffertene, løper til bussen, leier seg et feriehus langt, langt avgårde. Et sted der ingen turister har forvirret seg, der ingen vet noe, et sted ingen vil tenke på å lete etter de. 

De lever i tosomhet, de to. Det er mor og datter mot resten av verden. Mot faren, mot A4-livet, mot samfunnets krav og forventninger. Alt som kan ødelegge idyllen må elimineres, viskes ut fra tankene. Det er de to, her og nå, og minnene. 

Thomas Marco Blatt har skrevet en intens fluktroman med et sårt utgangspunkt. Det er nærliggende å tro at moren er mentalt ustabil, preget av traumer hun ikke evner eller ønsker gi slipp på. I all sin uhyggelighet tegner det samtidig et rørende bilde på sorg og morskjærlighet. - Og dette noe allmenne vi alle kan kjenne oss igjen i: Hvordan vi klamrer oss til tiden vi er i, ikke våger gi slipp på det som en gang var, i frykt for at noe eller noen skal forlate oss.

Soleklar kandidat til Bokbloggerprisen 2018. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol

Den prisbelønnede forfatteren Marit Kaldhol har gitt ut lyrikk og skjønnlitterære romaner i 35 samfulle år. Mange av disse har barn og unge som målgruppe. Mest kjent er kanskje bildeboken Farvel Rune fra 1986, en fortelling som fortsatt gjør meg gråtkvalt. I bokbloggsammenheng har hun fått stor oppmerksomhet med romanen det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, en bok som havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Historien om narkomane Solrun fortelles gjennom lillesøsteren Jenny som (…) famler seg frem i savnets labyrinter og (…) smitter leseren med sin stille fortvilelse. Hennes nyeste roman er i alle fall tilsynelatende langt mer humoristisk. 

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol 

Novellesamling. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

Gjennom over tjue korte og lengre tekster serveres morsomme, såre, rare, søte og tankevekkende fortellinger. De aller fleste novellene har kvinnelige hovedpersoner, gjerne mødre. Og der det er mannlige hovedpersoner er alltid barn sentralt i historien. Det er kun noen få unntak, så får det være opp til leseren å tolke disse inn i felles tematikk. 

Skillet mellom dyr og menneske viskes ut. Det starter allerede i første novelle, hvor vi møter en mor og hennes døtre, kanskje mennesker, kanskje ender, kanskje noe annet eller midt i mellom. En av jentene er annerledes, akkurat som en hvit svane. Hun går sine egne veier, trekker ut av flokken, lærer å svømme av seg selv og blir en anerkjent perledykker. Andre former for bildebruk er mer velkjente, slik som fortellingen om faren som en truende skygge vokter over sin sønn, en velmenende handling for å gjøre ham sterk nok til å takle verden utenfor. Snart er det sønnen som truer sin far. De skuler mot hverandre, tråkker rundt i ring, som to ulver. Kontrasten i novellen etter er nesten overveldende: 

Den blinde kua legg den nyfødde kalven til brystet så han får suge. Kalven er like blind som mora, men han syg godt. Kua slikkar kalven med den store tunga si. Kalven er gul som honning. Tunga er diger. Kua slikkar og slikkar. 
Ho kjem i skade for å slikke i seg heile kalven. Det skjer utan oppstuss eller tårer av noko slag. Tvert om. Dei seier til henne at slikt er ganske vanleg. At verda er full av honninggule kalvar som er slukte av mor. 

Noen mødre blir så gamle at de råtner, dekkes av skjell og dør. En sønn setter stopper for begravelsesprosedyrene og får henne balsamert. Med sin omreisende forestilling «Verdens minste mor» tjener han rått på sin mors skjebne, mens datteren, hans søster, i protest selger skjellene, pent dandert i esker med silkebunn. Noe må man ha igjen for den ubehagelige stanken, all tiden de brukte på å stelle sin døende mor. 

Andre mødre får barn som slettes ikke klarer oppføre seg. De er frekke, tar overhånd og viser ingen respekt, men hedrer sin mor når hun går bort. Ingen ukjent tematikk, men her er fortellingene tyllet inn i absurde rammer, hvor leseren gis utallige tolkningmuligheter. 

Selvutvikling og løsrivelse er andre gjennomgangstema. I en av novellene møter vi en kvinne gift med en hund. De to legger ut på en vandring, og mens kvinnen bærer veskene, snerrer hunden mot henne. Kom igjen, fortere, fortere. Det ubehagelige i hundens væremåte er igjenkjennbart nok til å glemme det ytre. Hunden blir for leseren et menneske. Det er historier hvor kvinnen må gi slipp på sine barn, hvor kvinnen avviser sin mann, men også historier der kvinnen gir seg hen til sin lidenskap. I en av bokens lengste tekster møter vi sydama, som i sin iver etter å sy avviser alle som banker på hennes dør. Kaninene som formerer seg i rommet ved siden av får bare holde på. Det eneste som forstyrrer henne er noen blemmer som dukker opp. En av blemmene er ekstra uhåndterbar. 

Ein formiddag midt i ein sikksakksaum må ho tilkalle jordmor. Med røynde hender saumfer jordmora magen og lyttar med stetoskopet. Ein sirkel lyst tre på magehuda. Ho rekk ikkje eingong å ynke seg. Eit fint snitt under navlen, så løftar jordmora han ut: ein velskapt stein. Ho legg han i senga attmed sydama og samlar blemmevatnet i ei bøtte. Sydama dreg ein finger langs dei drivkvite stripene i steinen. Kviskrar så lågt at ho knapt høyrer det sjølv. - Eit under. 

Og mens hun syr og steller steinen, formerer kaninene seg videre. De blir så mange at de tyter ut av dørglipa, overtar nok et rom. Sydama tar med seg steinen og symaskina. Syr og stryker. Det hele er elegant fortalt, morsomt og samtidig sårt. 

Akkurat som historien om den fødende kvinnen. Hun som ligger ved stranden, har lagd seg en sklie i sanden, en renne som fører ut i havet. Hun føder, legger egg, lar det skli nedover og utover. Venter på det neste, men glemmer aldri de hun tidligere har sendt fra seg. Havet er fullt av hennes egg. 

Mjølketannmuseet består av over tjue historier, og jeg skulle gjerne ha skrevet om samtlige. - Men mine gjenfortellinger kan ikke gjenspeile fornøyeligheten, sårbarheten, merkverdighetene og lekenheten. Akkurat som denne bokanbefalingen ikke kan gjenskape musikken i bokens siste novelle. 

- Den om mannen som lar seg lokke av en geit, han som glemmer sitt barn i en koffert. Mannen som når han selv blir forlatt åpner kofferten og finner et skjelett. Den vesle, merksnodige og absurd rørende novellen om faren som omskaper sitt barns knokler til musikkinstrumenter.

Kilde: Leseeksemplar.

Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen

Det er mye man skal ha dårlig samvittighet for. Også som bokblogger. Noe av det som har plaget meg mest gjennom årene er at jeg bare har omtalt et fåtall av romanene som i etterkant er blitt nominert til Bokbloggerprisen. Du vet, de virkelig gode. De som det er så vanskelig å skrive noe om. Jeg må i alle fall forsøke:

Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen 

Roman. Norsk. Utgitt i 2018. 

For dette er en av de romanene som vil bli nominert til Bokbloggerprisen. Det skal jeg selv sørge for. Jeg ble oppslukt i boken, drømte om den om natten, fullførte den dagen etter. Trillet terning på Bokelskere, svelget min egen stolthet, kunne ikke annet: Terningkast 6. Intet mindre. Her er hvorfor. 

Jon er lærer, gift med Vilje og sammen er de foreldre til fem år gamle Andreas. Før sønnen kom til verden jobbet han som frivillig i et prosjekt i regi av Leger uten grenser. Hendelsene fra oppholdet hjemsøker ham. Traumene er mentale sår som stadig rives opp, ofte fremprovosert over hendelser i nyhetsbildet, terroranslag i særdeleshet. Hvordan kan han med alle sine traumer, med alle sine svakheter, sine uoppgjorte kamper fra barndommen, oppdra og utstyre sitt eget barn til å bli sterk nok til å håndtere alle trusler i fremtiden? 

Truslene er overalt. Også i sitt eget indre. Jon bærer på et sinne han kjemper mot, et sinne over sin egen udugelighet, over faren som ikke sørget for å gjøre ham beredt på verdens krav, over sin egen ansvarsfraskrivelse. 

For han kunne reddet Destiny, den unge kvinnen som ble offer for hierarki og religiøs overtro. I stedet for å handle, ble han feig og redd. En ussel mann som ikke stod opp for rettferdighet. Minnene torturerer ham. Samvittighetsnaget, hans egen redsel, kaoset som oppstod rundt ham og inni ham. 

En gang Vilje og jeg tok Andreas med til en besøksgård, så jeg en villsvin far som kastet sine barn bort fra mattrauet. Han vippet trynet under buken på dem og slengte dem bort. De hvinte gjennom luften, traff gjerdet med et dunk, før de landet på alle fire, ristet det av seg og begynte å grave gjennom halmen etter annen mat. Jeg ble fylt av beundring for denne ordningen. Hvor raskt og resolutt svinefaren avgjorde situasjonen. Naturligvis førte det ikke til noen varig løsning. De små grisungene var snart tilbake i trauet hans, trampet rundt, og like snart for de igjen hvinende gjennom luften og deiset inn i tregjerdet. Men villsvinet gryntet og virket lykkelig. De virkelet lykkelige alle sammen. 

Hadde faren vært hardere, mer brutal, mer konsekvent, ville han kanskje ha handlet annerledes, tenker Jon. Kanskje hadde han blitt mer herdet, robust, hadde faren avstraffet ham fysisk. Ikke som i vold, men som i oppdragelse. Og hva med hans egen sønn? Viser han ikke allerede nå en svakhet, feighet, unnlatenhet, som han fortjener hjelp til å få bukt med? 

Nå, før det er for sent. Før han sprer vingene sine, før han flyr ut av redet. Før terroren rammer, det har skjedd før og det kommer til å skje igjen. Snart, brått, før man vet ordet av det. Truslene er overalt. 

Til og med i familielivet. Viljes karriere truer ham. Hennes sjef mer enn antyder at han bør prioritere sønnen og la henne bruke så mye tid og energi som mulig på prosjektarbeidet. Jon føler han undergraves, reduseres til noe mindre. Den tradisjonelle kvinne- og mannsrollen byttes om, og utgjør en trussel i seg selv. 

Det er akkurat det. Jon føler seg truet. Som menneske, mann og far. 

Jon hadde en ukomplisert barndom uten egentlig noe å sette fingeren på. Det kunne likevel vært bedre. Noe må ha gått galt, siden han ikke klarte å takle opplevelsene på sykehuset. Siden han reagerer så sterkt på terroranslag. Siden han sliter litt med familielivet. Siden han bærer et sinne i seg som hele tiden truer med å avsløres. Hele livet er en kontinuerlig kamp mot seg selv og de negative kreftene innenfra. Det er en kamp mot tidligere generasjoners feilgrep, og en strid mot videreføring av egne svakheter. Han tviler på sin egen personlighet, og frykter sin egen feighet. 

I kjærlighet til sin sønn ønsker Jon å herde Andreas ved å utsette ham for mentale og fysiske utfordringer. Ved stadig å pushe grenser balanserer han på et knivsegg mellom kjærtegn og vold, alt i beskyttelsens navn. 

Jeg skal beskytte deg er en intens leseopplevelse. Det krypende ubehaget gir romanen spenning nok til en thriller. Dialogene mellom far og sønn gir romanen høy kvalitet. Den stadige vekslingen mellom kvalmende overgrep og kjærlig omtanke gir emosjonelle utfordringer. - Men det er i det psykologi-filosofiske romanen virkelig har sin styrke. For hvordan kan man best oppdra sitt barn? Og hva er en far, en mann, et menneske, anno 2018? 

Les også: Min nokså lunkne omtale av Emanuelsens (Anna og kjærligheten).

Kilde: Leseeksemplar.

Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø

Ofte er det de korteste bøkene som gjør sterkest inntrykk. Denne lille romanen om 12-årige Eli er uventet gripende. 

Sjøen om vinteren, av Sivert N. Nesbø 

Roman. Nynorsk. Utgitt høsten 2018. 

Det slo meg nesten umiddelbart at boken var forbløffende lik Isslottet av Tarjei Vesaas. Ikke direkte av handling, skjønt også her er hovedpersonen en ung jente i brytningen mellom barndom og ungdom. Likheten er først og fremst stemningen og den neddempede fortellerstemmen. Av flere anmeldelser i tradisjonelle medier ser jeg at anmelderne har gjort like sammenligninger, både med Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas. Det gjør meg varm om hjertet at en av dagens forfattere viderefører deres form for fortellerkunst. 

Nesten fritt for forelskelser og drama tar vi del i tolvårige Elis verden. Vi tenker hennes tanker og føler hennes følelser. Leseren og Eli blir til ett der vi forsiktig vandrer ut av barndommen og inn i ungdomstiden. 

Kunsten er å gjøre de nesten umerkelige milepælene igjenkjennbare. - Som i Elis kjærlighet til besteforeldrene, særlig det barnebarn-bestefarsforhold som naturens gang på et tidspunkt påkrever endret. Hun gleder seg til å reise på besøk, men føler også trang til å nekte å bli med. Og bestefaren, den hjertegode mann leseren blir glad i gjennom Eli, er klok nok til å endre på sin adferd. I mange år har han med barnlig fryd gjemt gaver rundt om i hagen. Nå vet han at epoken er over, selv om en forsiktig overgang lar både ham og barnebarnet få lov til å glede seg over omtanken. For Eli vil jo gjerne fortsette lete etter gavene, samtidig som hun både føler og vet at hun kanskje er blitt for stor til det. Alle disse små tingene, hendelsene og opplevelsene som føles både rett og galt samtidig, bare fordi man er tolv år og midt mellom barndom og ungdom. 

Overgangen er allerede synliggjort gjennom den noen år eldre broren, som er i ferd med å vokse seg stor. Han vil ikke lenger være med på ferie, men heller jobbe. Han drar på fest og opplever en ungdomstid som Eli fremdeles er for ung til å kunne ta del i. Som en litt passiv iakttaker, merker hun seg endringene og både lengter og frykter. 

Mer ubehagelig og truende er forholdet mellom foreldrene. Faren er borte i perioder, men verken han eller moren er villige til å fortelle hva som skjer. En gang under oppholdet hos besteforeldrene tar han med seg Eli ut. Han trenger å komme seg ut av huset, sier han. Eli vil ikke, men ønsker samtidig å tilbringe tid med ham alene. Og samtidig som hun føler takknemlighet over at han vil ha med seg henne, føler hun på uroen over at noe er galt, selv om hun ikke helt klarer fange opp hva. 

Og så er det vennene. De hun får, og de hun allerede har. Noen vil forsvinne, andre vil aldri bli glemt. En for henne dramatisk opplevelse på leirskolen vil følge henne resten av livet. Kanskje hun selv ikke tror det vil bli værende, men den voksne leser vil forstå. De hun tidligere stolte på, svek henne når hun trengte de som mest. 

Et tillitsbrudd, et brytningpunkt, en av disse hendelsene som gjør noe med hennes perspektiv på livet og som er med på å forme henne som menneske. 

Den stille og gjenkjennelige historien har knapt noen tidstypiske elementer. En tolvårings tankesett, følelseskaos og mentale verktøykasse er det essensielle i fortellingen, ikke de ytre rammer. Jeg håper derfor boken vil leve lenge og stadig få nye lesere. Det fortjener den.

Kilde: Leseeksemplar.

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Som sedvanlig når jeg omtaler en bok av Simon Stranger sliter jeg med å finne ord. - Eller, ikke helt. Det er bare det at de ordene som strømmer på utelukkende er superlativer. Slik blir det ikke gode anmeldelser av, men til gjengjeld soleklare anbefalinger.

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Norsk. Utgitt i 2018.

Ideen til boken spant ut av familiære forhold og tilfeldigheter. Strangers kone Rikke er oldebarn av jødiske Hirsch Kommisar, som under andre verdenskrig ble henrettet i fangeleiren Falstad. Angiveren kan ha vært Henry Oliver Rinnan, Norges aller verste krigsforbryter. Ikke bare infiltrerte han og hans medsammensvorne motstandsmiljøer og sørget for utallige arrestasjoner, han brukte også sitt hjem som det reneste torturkammer. Noen år etter returnerer sønnen Gerson til Trondheim og flytter inn Bandeklosteret, hvor Rinnanbanden regjerte. Hvordan er det mulig at en jødisk familie makter å bo et sted med så mye ondskap i veggene?

Det ville ikke vært en Stranger-bok hadde det ikke vært flere fortellinger i selve fortellingen. I denne boken fortelles det både om menneskene før krigen, under krigen, etter krigen og i våre dager. Hirsch. Gerson. Rikke og Simons barn. - Og Rinnan.

Og dette er særlig interessant, for i store deler av romanen forsøker forfatteren å gi oss et bilde av hvem han var, og hvorfor han ble som han ble. Spesielt sterk syns jeg han er i sin beskrivelse av Rinnans aggresjon som ungdom. I alle fall slik han tenker seg at det kan ha vært. Alle disse tankene som kvernet rundt i hodet, mindreverdighetskomplekset, paranoiaen, urettferdigheten som ballet på seg og ble et stort, stort mørke, et sinne som bygget seg opp til å bli noe virkelig farlig. Vel så godt gjort er det å samtidig vise hans menneskelige sider. Omsorgen overfor lillebroren. Kjærligheten til barna. Hvor forelsket han ble i elskerinnen. Hvor frustrert han var over kona som aldri ga ham annet enn kulde. Igjen, slik Stranger tror det kan ha vært.

Kildemateriellet er begrenset, det meste ble brent opp i timene etter at nazistene kapitulerte. Så blir også romanen en symbiose av ren fiksjon, sakprosa og memoarer. Alt flettes sammen, det er frodig og forvirrende, men likevel fungerer det. Det er lek med ord som senere blir forklart betydningen av. Stadig oppleves nærmest deja vu, hjernen husker disse ordene som tidligere har blitt dryppet, og som senere i kapittelet forklares gjennom en historie. Alle historiene blir en eneste historie, hvor fortid går over i nåtid, hvor ingen personer kun er endimensjonale, ingen er ufeilbarlige og hvor selv den onde har noe godt i seg.

Selv Henry Oliver Rinnan.

Det sies at en jøde dør to ganger. Den første når hjertet slutter å slå og det ikke lenger kommer oksygen til hjernen. Den andre og siste gangen når navnet ikke lenger nevnes. Gjennom denne romanen lever Hirsch Kommisar videre. Gjennom alle snublesteiner i Europas gater lever tusenvis av drepte jøder videre, hver gang en etterkommer minnes forfedre eller en tilfeldig forbispaserende stopper opp foran en av disse messingplatene.

Det er en rørende intensjon ved boken. En annen intensjon er ønsket om å avslutte, gå videre og slutte å bære nag. Det ble som det ble. La oss lære av det og gå videre. La oss tilgi andres synder.

T står for Tilgivelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Simon Strangers bøker (Det som en gang var jord) (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

Teater: Tung tids tale

Et punkt på min liste over dårlig-samvittighet-som-bokblogger er at jeg aldri har skrevet noen omtale av Olaug Nilssens Tung tids tale, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den nærmest selvbiografiske fortellingen om forfatterens autistiske sønn og hennes kamp mot systemet - og diagnosen -har gjort uutslettelig inntrykk på alle som har lest, og ingen blir overrasket om nettopp denne boken vinner prisen for fjorårets beste norske roman. 

Budskapet er både hjerteskjærende og hjertevarmt. - Og nå kan alle se historien dramatisert og fremført på teaterscener rundt omkring det ganske land. Selv hadde jeg gleden av å være til stede under urpremieren 24. august på Riksteatret i Oslo. 

Foto: Riksteatret

Tung tids tale 

Riksteateret. Regi: Marit Moan Aune. Dramatisering av Tung tids tale, av Olaug Nilssen. 

Skjønt glede. Sjeldent, om noen sinne, har jeg vært like emosjonelt utslitt etter en teaterforestilling. Intensjonen var å skrive om stykket umiddelbart etter opplevelsen, men hjertet var knust og hodet kokte. Jeg har enda ikke helt summet meg, men behovet for å anbefale stykket tvinger meg til å forsøke skrive noe likevel. 

Stykket er regissert av Marit Moum Aune, og dermed er kvalitetsstempelet gitt. Mor og forfatter Olaug Nilssen har selv vært med på dramatiseringen av boken, dette sammen med Toril Solvang og regissøren. Fire skuespillere bærer historien på scenen. 

Julie Moe Sandø, Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Jon Bleiklie Devik imponerer sterkt på scenen. De fire skuespillerne glir inn og ut av de ulike rollene som mor, sønn, behandlere og øvrig omgangskrets, og avlaster samtidig hverandre. For det hersker neppe noen tvil om at stykket krever ekstra mye av skuespillerne. Vi serveres følelsesutbrudd tilskuerne mister pusten av. Det må være voldsomt utmattende. Særlig sterk prestasjon er Daniel i Sandøs skikkelse sitt raseriutbrudd når moren forsøker å overtale ham til å ta på seg støvler. Alle som har hatt treåring i hus vet hvor frustrerende dette kan være. Vel, her er Daniel ni år, sterk som en okse og kjører seg helt inn i sitt eget sinne. 

Og her kommer stykkets aller sterkeste moment. Mors angst for å ikke lenger håndtere sin egen sønn. - Både fordi barnet snart, eller allerede er, fysisk sterkere, og for det man ikke våger si høyt: Redselen for å en dag slå tilbake. 

Scenen, ordene, følelsene, gir deg en knyttneve i magen. Et smell mot hodet. 

For kan det egentlig være mere sårt enn å være mor som mister sitt barn? Og kan det bli noe verre enn å være en mor som mister sitt barn - selv om barnet fortsatt lever? Daniel kan ikke bli bedre. Det fins ingen kur for ham. Ingen mirakelpille eller terapi. Mer og mer forsvinner gutten inn i denne ukjente verdenen ingen helt vet hva bringer med seg. Mor slippes ikke inn. 

Foto: Riksteatret

Her er mye sorg. Overveldende mye. Det er sorg over ham de nå mister mer og mer. Han som kunne så mye, sang så rent, han som kunne kategorisere dyr etter haler. Ja, til og med en gnu. Hvilken toåring har i det hele tatt hørt om en gnu? Detaljer som utgjør alt, en liten kuriositet som en stolt og trassig mor ikke kan nevne ofte nok. Alle som i dag ser Daniel skal vite at Daniel en gang visste hvordan halen til en gnu ser ut. Hvor ble denne gutten av? Er han fremdeles der inne et sted? 

Vi kan ikke forestille oss. Vi kan bare forsøke å forstå hvordan det føles. 

Så insisterte også forfatteren på at dette ikke er en selvbiografi, men en politisk roman. Daniel og mors fortelling skal bety noe, skal få etterspill, endre byråkratiet og måten vi møter hverandre på. Her berettes om en morsrolle som samtidig innbefatter et utall andre roller. Det holder ikke å opptre som barnets verge. Hun må også være saksbehandler, advokat, psykolog og fredsmekler. Alltid på vakt, alltid synlig, hun kan aldri gi seg. 

Her berettes om kampen for å få diagnose, og den emosjonelle kampen mot merkelapper. En liten uheldig formulering i sakspapirer eller uttalelser fra ekspertisen kan få det mentale korthuset til å rase sammen. Gleden over et kjærkomment pusterom av egentid kan lokke frem en knusende vond samvittighet. Endeløs venting i telefonkø. Utredinger som trekker ut i tid. Forvaltningen. Nemder som skylder på hverandre. Enda mer venting. 

Og alt dette mens man samtidig ransaker seg selv for feil og mangler. Kunne man ha søkt hjelp tidligere? Kunne man gjort noe annerledes? Er det egentlig mors skyld at det gikk så galt? 

Ta deg sammen, sier saksbehandleren. Kjemp videre, stå han av, sier barnepsykologen. Du er tøff, det ville jeg ikke greid, sier naboen. Alle disse velmente ordene som når verden raser rundt deg, bare oppfattes som nedbrytende. For når skal mor få hvile? 

Hun er så sliten, så sliten. Og samtidig så sta, så hardnakket sta, og brutalt ærlig. Hun fortviler over søvnløse netter og raser over banking i vegger. Hun jubler over egentid og bryter sammen like etter. Hun er redd for eget sinne, og redd for å føle redsel overfor eget barn. Hun kjefter sentralbordmedarbeideren huden full, og kjenner på sjalusi mot foreldre i barnehagen. 

Det smerter å være publikum. Det føles så nært, og likevel så fremmed. Ingen som ikke selv har vært eller er i samme situasjon vil kunne forstå fullt ut, men vi kan forsøke forestille oss. Vi trenger ikke engang selv være mødre. Det holder i massevis å være et medmenneske. 

Noe er allment, alle kan relatere seg til deler av følelsesregisteret. Alle vil oppleve scener som gjør ekstra inntrykk, noe som er sterkt i seg selv, eller som blir trigget av erfaringer man selv har gjort seg. Personlig opplevde jeg fars og søskens fravær som det sterkeste. Da vi selv for mange år siden måtte ta stilling til å redde vår nyfødde datters liv ved å gi henne medisiner som ville gjøre henne sterkt funksjonshemmet, ble vi møtt av helsepersonalets advarende, og velmenende råd. Tenk på sønnen deres, sa de. Tenk på alt han vil måtte ofre for sin søster. Så var nettopp dette det sterkeste for meg. Historien om Daniel fortelles kun fra mors synsvinkel. Pappaen og hans søsken blir aldri nevnt. Vi bare vet de finnes, og deres sorg, deres fortvilelse, deres frustrasjoner og kjærlighet kan kun fornemmes. Så kan vi også forsøke å forestille oss, forstå, hvordan det er for en mamma å tvinges til å bruke all sin tid til det ene barnet, og alle dilemmaene det medfører overfor de andre barna. 

Nettopp derfor er denne boken en politisk roman. Nettopp derfor skal historien ut til alle landets hjørner, for å påvirke, sette søkelys på, og utgjøre en forskjell. Mødre og fedre skal bli hørt. Helsepersonell og saksbehandlere skal få enklere arbeidsoppgaver. Byråkratiet skal løses opp. Folk skal få hjelp, og folk skal få hjelp i tide. 

Måtte det bli enklere. Måtte papirbunkene bli mindre, måtte tabuene brytes. Måtte barn, foreldre og søsken få den hjelpen de trenger. - Uten å kjempe. 

Ingen kan se stykket uten å la seg berøre. Hør bare på lydopptaket fra da Daniel var 2 år. En sang, klokkerent og med innlevelse. 

For mest av alt er dette en kjærlighetserklæring til Daniel. Ikke autisten Daniel, pasienten Daniel eller case’n Daniel. Bare Daniel. Gutten han engang var, alt han kunne, alt han sa og alt han gjorde. Den han fremdeles er, langt, langt der inne. Et sted ingen lenger når frem til. 

Flere forestillinger: Dette teaterstykket unner jeg alle å oppleve. Sjekk Riksteatrets (turneoversikt). I tillegg skal forestillingen vises på (Det Norske Teatret) på nyåret. 

Fakta: Den norske autismeforeningen har utarbeidet en rekke faktaark vel verdt å lese. Deriblant (denne). 

Bokbloggere: Anita/Artemesia var også med på urforestillingen og har (skrevet egen omtale). Ann Helen fra LesMye hadde ansvaret for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen. Hennes bokomtale kan leses (her). Flere bokomtaler finnes på (denne siden). 

Kilde: Invitasjon til urpremiere på Riksteatret.