25.1.19

Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

Takket være Elidas 1001-lesesirkel har jeg satt meg fore å lese bøker på min dårlig samvittighetsliste. Klassikere, som det også kalles: Uforglemmelige, evig aktuelle, elskede og forhatte, lest, lest og atter lest til filler.

Januar måneds tema var bøker under 250 sider. Det var med en viss ærefrykt jeg valgte en viden kjent roman med handling fra første verdenskrig. Det skulle vise seg å bli en mektig leseopplevelse, langt ut over sideantallet. 



Intet nytt fra vestfronten, av Erich Maria Remarque
Tysk. Utgitt i 1929, på norsk første gang i 1955.

Boken ble første gang utgitt i 1929 og filmatisert allerede året etter. Lykken, om et slikt ord kan brukes, ble kortvarig. Kanskje forstod han hva som ventet, for i 1931 flyttet Remarque til Sveits, hvor han samme år utga bokens oppfølger Tider som fulgte. Bokens skarpe kritikk mot krig falt selvsagt nazistene tungt til brystet, og da Hitler kom til makten i 1933 ble Remarques verker kjapt og effektivt brent og bannlyst. I 1937 ble enda en oppfølger publisert, tittelen var Tre kamerater. To år senere, ved utbruddet av andre verdenskrig, emigrerte han til Amerika hvor han forble resten av sitt liv. 

Erich Maria Remarque forfattet nærmere 20 verker, med krigens redsler som gjennomgående tematikk. Som frontsoldat under første verdenskrig hadde han førsteklasses erfaring, i tillegg til et innbitt håp om å åpne styresmakters øyne for den fysiske og mentale ødeleggelse krig fører med seg. 

Intet nytt fra Vestfronten følger 19-åringen Paul Bäumer, som i likhet med flere kamerater, lar seg lokke til innsats for sitt fedreland, motivert til krigstjeneste av sin lærer. Sammen verver de seg til hæren og ender opp ved fronten, dødens forgård. 

Albert sier det i ord. - Krigen har ødelagt alt sammen for oss. Han har rett. Vi er ikke ynglinger lenger. Vi vil ikke lenger storme verden. Vi er flyktninger. Vi flykter for oss selv. For vårt liv. Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måtte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet. Vi er ikke skilt fra all aktivitet, fra alt strev, fra alt fremskritt. Vi tror ikke lenger på noe av det, vi tror på krigen. 

Det går fort galt, og i bokens åpningsscene møter vi Paul og hans kamerater ved dødsleiet til en annen kamerat. Her er unge menn uten fremtidshåp, avstumpethet som kun unntaksvis veksler med dødsangst. Det er ikke rom for ettertanke eller redsel for å bli den neste. Men en redsel er ikke til å unngå, frykten øker i takt med dagene: Hvordan vil de grusomme hendelsene, alle marerittsynene, hjemsøke og påvirke de når de atter venter tilbake til det sivile? 

Om de kommer tilbake, hvem som er den neste, om det er han eller du eller jeg, det er knapt av noen betydning. Man må komme seg gjennom dagene, overleve angrepet, snikskytterne, knipse bort lus, sikre seg mat. Unngå den forrykte offiserens maktsyke. Kanskje også være den som sikrer seg den døende kameratens gode støvler. 

Heller ikke hjemme i permisjon får Paul fred. Han sliter med å finne tilbake til samfunnet han kom fra, forholde seg til familie og venners diskusjoner rundt krigsstrategier, han skvetter av uventede lyder og engster seg for retretten. Han har for lengst mistet sine illusjoner om krigens intensjoner og føler seg som en meningsløs brikke i et enda mer meningsløst spill. 

Jeg er ung, jeg er tyve år gammel. Men jeg kjenner ikke noe annet av livet enn fortvilelsen, døden, angsten, og denne nære forbindelsen mellom de mest vanvittige ytterligheter og en avgrunn av lidelse. Jeg ser hvordan mennesker drives mot hverandre, og tause, ukyndige, tåpelige, lydige, uskyldige lar seg drepe. Jeg hvordan verdens skarpeste hjerner finner opp våpen og ord for å gjøre alt sammen enda mer raffinert og langvarig. Og sammen med meg kan alle mennesker på min alder, både her og på den andre siden, i hele verden se alt dette, sammen med meg opplever hele min generasjon alt dette. Hva vil våre fedre svare når vi engang står opp og trer frem for dem og krever dem til regnskap? Hva venter de seg av oss når den tid kommer da det ikke lenger er krig? I årevis var vår eneste sysselsettelse å drepe - det ble vårt første yrke i livet. Vår kunnskap om livet innskrenker seg til døden. Hva kommer til å hende siden? Og hva skal det bli av oss? 

Beskrivelsene av frontsoldatenes krigføring er spesielt grufullt. Skrevet av en tidligere soldats opplevelser, han så alt med egne øyne, følte alt, fryktet alt, beretter ham om de mest makabre syn. Her er soldater som fortsetter å løpe for livet - på beinstumpene. Soldater som flykter i vill panikk, selv med ansiktet flerret av. Soldater blå og livløse, drept av gass når de trodde de var trygge. Halve kropper slengt opp i et tre. 

Likevel er det ikke det groteske, frykten og nummenheten soldatene føler i bunkerser eller granathull, som gjør boken uforglemmelig. Det er forfatterens varsku om soldater som en dag må vende tilbake til det siviliserte samfunn. Hvor ødelagte de blir, desillusjonerte og fulle av traumer. 

Vi er forbrent av kjensgjerninger, vi kjenner små nyanser som om vi var forretningsfolk og i gitte situasjoner kan opptre som om vi var slaktere. Vi er ikke sorgløse lenger - vi er forferdelig likegyldige. Vi ville gjerne komme tilbake dit, men vil vi kunne leve der?
Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt. 

Erich Maria Remarque skrev og skrev og skrev. Alt i et forsøk på å lindre traumer, kritisere og advare. Lesere har siden 1929 forsøkt å fordøye denne lille boken. Alle rystes inn til margen. 

- Og likevel er det fremdeles krig. 





Kilde: Kjøpt selv.

6 kommentarer:

Elida Stangeland sa...

Så kjekt at du er med og leser! Remarque-boka er ein lettvekter kun i sidetal, ikkje i historie. Meget godt bok som eg har lest sjølv.

God helg, Eli!

Ingalill. sa...

Sterk bok, og som du sier, ufattelig at det fremdeles er krig!

Beathe sa...

Ja,dette var en sterk bok og du har skrevet en fin omtale(som du pleier å gjøre) Ser at jeg ikke har skrevet om denne boken, tror kanskje jeg skal våge meg å den igjen ved en anledning.

Har selv erfart denne måneden at bøker med relativt få sider kan være meget mektige og noe man bruker lang tid på. Etter "Glassklokken" begynte jeg på tre andre bøker som alle på sin måte er slik at jeg nærmest automatisk skrur ned lesetempoet mitt og jeg leser ikke noe fort i utgangspunktet, alle som en er på 1001 listen og det er kanskje en grunn for at de er nettopp der.


Ha en fin helg, Eli :-)

Tine sa...

Flott omtale! Denne likte jeg også godt, husker jeg var litt overrasket over hvordan boken var da jeg leste den, men den sitter i enda. Det er ikke mange bøker jeg tenker at jeg vil lese igjen, men denne er en av dem :)

aariho sa...

Denne boka var en de første bøkene fra krigen jeg las, da jeg fant den i min fars bokhylle som tenåring. Lenge siden. Har lest den om igjen senere, og det tåles, for dette er god litteratur.

ellikken sa...

Takk alle!

Som aariho skriver husker også jeg den fra (i mitt tilfelle) bestefars bokhylle, og har stadig tenkt å lese den. Jeg skulle altså bli 40 år før det skjedde, og jeg kan ikke annet enn å angre på at jeg ikke har gjort det før. Jeg signerer Tines avsluttende setning, for akkurat slik er det.