Søsterklokkene, av Lars Mytting

I 2011 skapte Lars Mytting litterær landeplage med sin illustrerte sakprosabok Hel ved. Hele Norges befolkning leste og snakket om vedhogst, stabling, fyring og motorsag. Det nokså overraskende bokfenomenet vitner om formidlingsevne utenom det vanlige. Tre år senere gjorde han nok en gang stor suksess, denne gang med den skjønnlitterære romanen Svøm med dem som drukner, vinner av Bokhandlerprisen og nominert til Bokbloggerprisen. 

I perfekt timing til julaften 2018 ble nok en bestselger utgitt, også denne gang en ren skjønnlitterær roman spinnet rundt historiske fakta og hendelser. Vanligvis er jeg nokså ukomfortabel med denne type romaner. Krysninger mellom ren fiksjon og faktiske hendelser gjør meg både nysgjerrig og mistenksom, hele tiden et kjapt googlesøk unna verifisering - eller falsifisering. Jeg henger meg opp i detaljer, og dermed går underholdningsverdien tapt. Jeg makter rett og slett ikke leve meg inn i historien.

Søsterklokkene, av Lars Mytting 

Utgitt i 2018. Roman. Norsk.

I denne romanen ble jeg derimot underholdt FØR tvilen fikk sette seg. Etter en forrykende åpningsscene, tar Mytting oss med til Butangen like ved Lillehammer. Her finnes en stavkirke sentral i en påfølgende forrykende scene, og slik evner han å både pirre leserens nysgjerrighet, lar oss sjekke fakta, og får samtidig tilgivelse for alle eventuelle faktafeil i fortsettelsen. Han har for lengst lokket frem godviljen hos leseren. Underholdningsverdien er satt allerede fra første side. 

For det viser seg raskt at denne stavkirken aldri har eksistert. Ei heller er Butangen et sted på kartet. 

Det er derimot stedene rundt Butangen, tradisjonen og overtroen til menneskene i Butangen er typiske for området og kirken er bygget etter samme mal som virkelige stavkirker. Her er både kunstneriske friheter og historiske fakta, men også en formidlingsevne og rikt språk som parkerer ethvert behov for kritisk blikk. 

Heldigvis. For plutselig kommer Klara Mytting inn som en litt unnselig brikke i persongalleriet. Kanskje er hun en ane av forfatteren langt tilbake i tid, eller kanskje fungerer hun som en brikke å ytterligere viske ut grensen mellom fiksjon og fakta. 

Og kanskje er det sant, kanskje ikke, det som skjedde med henne. Innsvøpt i en slags magisk realisme lar han leserens tvil komme boken til gode. Befolkningens overtro speiler godt både tiden handlingen er lagt til, og dette grenselandet mellom virkelighet og fri diktning. Sammen med forfatterens åpenbart gode innblikk i lokale skikker og hverdagsslit tegner han også et godt tidsbilde av det vesle bygdesamfunnet godt gjemt bak fjell et sted i Gudbrandsdalen. Her er det rom både for det meste av livets realiteter på 1800-tallet. Her er barn som arbeider på lik linje med voksne, seterliv, kirken i sentrum, avmagring vinterstid og oppfeting om sommeren. Her er harde mødre uten myke fang, ungjenter som dør under fødsel og menn som ikke kommer hjem fra sjøen. 

Giftevettet favoriserte grovhendte jenter som tidde stille uansett arbeidsbør, som fødte unger uten spetakkel og gikk rett til fjøset mens morkaka dampet bak dem.

Tidsbildet strekker seg også lenger, all den tid han fletter inn hendelser både i hovedstaden og datidens germanske elitesamfunn. Dette er nemlig vesentlig: Tyske geistlige ønsker å føre opp en ekte stavkirke i Dresden og kirkeklokkene skal ljome over hele byen. I en bitteliten bygd langt der nord, helt oppe i Norge, skal det finnes to klokker som det ikke finnes maken til. Søsterklokkene. 

Den tyske arkitekten og kunstneren Gerhard Schønauer får i oppdrag å se til at både frakt av klokker og nedbygging av kirken går uten problemer. Den unge og uerfarne presten Kai Schweigaard bifaller forflytningen, for betalingen er rikelig, nok til en helt ny kirke. Det er bare et aber: Alle i bygda vet at søsterklokkene ikke under noen omstendighet, må røres. 

Leserne tas med til to tidsepoker, til 11-1200-tallet da klokkene ble støpt, og til slutten av 1800-tallet, historiens nåtid. De tidligste hendelsene vies ikke mye skrift, men er likevel en viktig og bærende del av historien. Søsterklokkene ble i sin tid støpt av en mann som hadde mistet sin kone under fødsel av siamesiske tvillinger. Søstrene vokser opp, men dør etter kort tids sykdom i tidlige tenår. Mens de dør vever de infernalsk på et stort teppe med motiv fra dommedag. Den minneverdige scenen er helt i begynnelsen av boken og skrevet med uimotståelig intensitet og innlevelse. 

Den fortvilte far vier i årene etter all sin rikdom og livskraft for å lage et minne som for all tid skal hedre de to pikene. 

Mange hundre år senere kjemper den uredde og ukonvensjonelle Astrid Hekne, en av hans etterkommere, for søsterklokkenes eksistens i bygda. Hennes intelligens og skjønnhet trollbinder både prest og tysker, og det ligger an til et trøttende trekantdrama … men ikke i Myttings univers. Her er eventuelle romanser av mindre betydning. - Slik det var på den tiden. Det var for mye fornuft, strev og slit som stod i veien. 

Søsterklokkene er skrevet med et rikt og blomstrende språk, men det som kanskje kunne tippet over til svulstighet matcher det faktum at historien i stor grad bygger rundt et sagn. Elementene av overtro tillater det som jeg lenger oppe omtalte som magisk realisme. Alt balanseres av resultater av betydelig innhenting av informasjon før og underveis i skrivingen. 

Om det er noe jeg skal sette fingeren på er det at forfatteren med fordel kunne kuttet ut noe av elementene. Eksempelvis savnet jeg å lese mer om tvillingsøstrene og omgivelsenes reaksjon på dette underet. Vevnaden, betydningen og dens lagnad fikk jeg heller ikke helt tak i. Heldigvis ligger alt til rette for en oppfølger som kan samle tråder, forklare og avslutte. 

Ofte oppfattes en bok utfra leserens sympati for en eller flere karakterer. I Søsterklokkene virker dog ikke forfatterens intensjon å lokke frem empati. Nesten tvert imot, persongalleriet oppfattes som satt i annen rekke. Det er sjeldent jeg husker episoder fra en bok slik som jeg gjør fra Søsterklokkene. I stedet for å minnes boken som en problemfylt kjærlighetshistorie fra 1880-årene, gleder jeg meg over leseminner som Klara Myttings endelikt, stavkirkekonstruksjoner, en kirkeklokke i full fart, uhygeniske rutiner ved kvinneklinikken i Kristiania, en løpsk hestetransport og sammenvokste tvillinger, mer døde enn levende, sittende ved en vev. 

Boken er ferdiglest. - Og jeg ivrer etter å lese mer. 

Kilde: Bok fått i gave.