Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb

Da vi flyttet til byen vi nå bor i, krøp jeg ut av mitt gode skall, jeg flerret av meg usynlighetskappa, stakk hull på bobla. Jeg initierte en bokklubb bestående av lokale damer, splitter nye bekjentskaper, ene og alene for at vi kunne møtes og gjøre noe av det kjekkeste som fins sammen.

Snakke. Om. Bøker.

Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.

Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.

Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.

Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.

Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.

En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.

Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.

Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.

The New York Trilogy City of Glass, av Paul Auster

Norsk tittel: Glasbyen. Utgitt på nynorsk i 1988.

Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?

Ikke fanker’n.

Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.

«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.

New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:

Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.

- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.

Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.

I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.

Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:

«Daniel, dette er Daniel.»

Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»

«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»

Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.

Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».

Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.





Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.

Neste måneds bøker: 

• Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
• The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North

Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.

Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.

 

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Jeg elsker Paul Auster. Virkelig. Elsker som i forhøyer og fasineres av og digger og alt godt som er. Jeg har tidligere omtalt Illusjonenes bok, Orakelnatt, Mann i mørket og Usynlig. Det er en sann fornøyelse både å lese hans bøker og omtale de. Unntaket er New York-triologien. Jeg fikk prestasjonsangst, og nå må jeg lese den på nytt. Det fins verre skjebner. Med et utall bøker på merittlisten er det skrevet i stein at jeg har mye å se frem til i årene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg stort til å lese hans nyeste roman, selvbiografien Winter Journal. Av og til tror jeg faktisk han forbigår selveste John Irving på favorittskalaen.

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Nathan er skilt, venneløs, og er velsignet med en voksen datter som ikke ønsker kontakt. Etter en lengre tids kreftsykdom bosetter han seg i Brooklyn hvor han gjør et halvhjertet forsøk på å komme seg på beina. Han setter i gang et prosjekt mens han venter på at døden skal inntreffe. Det er bare et spørsmål om tid. Ikke fordi han er så gammel, han er knapt nok seksti, men fordi livet ikke lenger gir han stort. – Og han evner ikke å gi stort til livet.

Men så skjer disse små tingene som får dagene til å gå av seg selv. En dag gjenopptar han kontakt med sin nevø Tom (også kjent som Tommeliten), som igjen introduserer ham for sin noe eksentriske sjef Harry Brightwell (tidligere kjent som Harry Dunkel). Og Lucy. Lille, hemmelighetsfulle Lucy som plutselig dukker opp hjemme hos Tom og krever omsorg.

Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten.

Delvis forteller Auster om nåtidens hendelser, de små og mindre små betydelige eller ubetydelige hendelser. Vi serveres utdrag fra boken Nathan selv skriver, boken om diverse tåpeligheter utført både av ham selv og hans nærmeste.  Auster lar Nathan henvende seg direkte til leseren. Her er det mange aproposer eller avstikkere om du vil, alt med en humoristisk undertone med et snev av alvor. Det hele er flytende og lett skrevet, og like fullt med den typiske austerske eleganse.

Alt snurrer rundt det evige spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hva har man å leve for? Hva er et fullverdig liv? Hvordan skal man leve? Hva gjør livet betydningsfullt?

Mennesket kan aldri gi opp, lysglimt finnes overalt, på de forunderligste steder og uvante tider. Man kommer seg videre, selv med overhengende fare for at noe vil skje i fremtiden. For det vil skje. Man slapper aldri helt av. Man tillater seg aldri å ta lykken inn over seg hundre prosent.

Om jeg husker dagen i det hele tatt, er det bare som et usammensatt puslespill, en mengde isolerte inntrykk. En bit blå himmel her, en hengebjørk der, med sollyset reflektert i treets bark. Skyer som ligner menneskeansikter, verdenskart, tibente fantasidyr. Det plutselige glimtet av en stålorm som snor seg gjennom gresset. Firetonersklangen til en usynlig spottefugl. De tusen bladene på en asp som flagrer lik sårede møll i det vinteren glir mellom grenene. Enkeltvis er elementene på plass, men helheten mangler, delene henger ikke sammen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å lete etter levningene av en dag som ikke eksisterer fullt ut.

Fint – og trist.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Gullfunn!

Dansk midtlivskrise, islandsk krim, indisk adopsjon og fiksjonsfakta

Tre ukers paradisisk ferie i Spania er over, bøker er lest og genserne er tatt på igjen. Fem bøker ble lest i Nerja, Jerez, Ronda, Almeria og Madrid. Jeg holdt på å forgå de siste dagene, for lesestoffet var oppbrukt og engelske bøker var ikke å oppdrive. Det gikk (nesten) så langt at jeg kjente jeg gledet meg til hjemreisen hvor jeg sannsynligvis ville finne en engelskspråklig pocketbok til blodpris.

Men bare nesten. Mest gråter jeg for å komme hjem igjen. Borte bra, hjemme best, eksisterer ikke i min verden. Ja til sommerferie hele året!

I alle fall. Som jeg sa. Bøker er lest, og her er mine omtaler. Sirlig eller ikke så sirlig nedtegnet i en tyrefekternotisblokk og senere overført til den herlige verdensveven.

Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl 

Vår helt, eller rettere sagt antihelt, befinner seg i en klassisk midtlivskrise. Han høster suksess i sin jobb, men er lei. Han har et problematisk forhold til sin far, men sørger over hans død. Han elsker kvinner, men makter ikke investere nok i et forhold som kan vare.

Like etter farens død og et samlivsbrudd hvor barn var involvert, flytter han til en liten by hvor han overtar farens arkitektdrøm. Han blir raskt tatt under vingene av den lokale prestefamilien. Presten selv går han snart på nervene, og jo mer presten irriterer, jo mer attraktiv fremstår hans kone. Vår mann forherliger henne for å gi livet mening, noe å kjempe for, noe å leve for.

I bakgrunnen finner vi tre kvinner fra fortiden. Ungdommens Lisa, den store kjærligheten Maj og elskerinnen Claudia. Prestefruen er alle disse, og likevel ingen. Han ønsker å finne kjærligheten hos prestefruen, men ønsker samtidig ikke å binde seg. – Som å komme til et dekket bord uten å ville ta oppvasken.

Det hele er krydret med masse hverdagshumor og selvironi, noe som gjør denne over 400 sidersromanen til grei underholdende lett lektyre.

Fjellet, av Arnaldur Indridason

Den tungsindige sære etterforskeren Erlendur er, som han ofte er i Indridasons romaner, hovedperson. Datteren Eva Lind er på rett kjøl, enn så lenge. Sønnen Sindri Snær har tatt grep om livet sitt. Erlendur har fast følge. Likevel er han like dedikert til sin jobb, og etterforsker også på fritiden hvor han tar opp gamle forsvinningssaker.

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne, men samtidig var hun svært mørkredd. Dette motsetningsforholdet trigger Erlendur. Kan hennes død skyldes noe kriminelt?

I bakgrunnen truer Erlendurs egen personlige tragedie. Hans bror forsvant en vinternatt i fjellene, mens de begge var unge. Det er mye sorg i romanen, gammel sorg som tross tidens gang aldri helt forsvinner. Menneskene formes av sorgen, og sorgen blir en del av dem. Slik blir vi også bedre kjent med Erlendur, og akkurat derfor er dette den beste Indridasonromanen jeg har lest.

Irrganger, av Arnardur Indridason 

Denne romanen etterfølger Fjellet, og mens Erlendur reiser til hjembygden for å ta et endelig farvel med sin bror, tar den kvinnelige etterforskeren Elinborg over roret. Hun er en traust familiemor, som stadig har dårlig samvittighet for lite tilstedeværelse i barnas hverdag. Det er ikke mange drap på Island i løpet av et år, men selvsagt skjer det i Erlendurs fravær.

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtekstdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? Eneste funn hos drapsofferet er et sjal med sterkt indisk matlukt. Den dedikerte husmoren i Elinborg sniffer seg frem til gjerningsmannen. – Eller kan det være en kvinne?

Underholdende krim, men som alltid er det morsomste ved Indridasons romaner de islandske navnene. 

Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda 

Jenter står svakt i det indiske bondesamfunnet. Kavita blir derfor fratatt sin datter, sin førstefødte, få minutter etter fødselen. Hennes mann mener de ikke har råd til en datter, og han dreper det lille barnet. Snart er Kavita gravid på nytt, men også denne gangen er det en jente. På nytt ønsker faren Jasu å ta livet av henne. Kavita rørmmer til storbyen for å levere datteren til et barnehjem. Det siste hun gjør er å gi henne navnet Usha – soloppgang.

Kavita kommer aldri over tapet, til tross for at hun året etter får sønnen Vijay. Usha blir noen år senere adoptert av et amerikansk legeektepar, som gir henne navnet Asha og en trygg og god oppvekst i USA. Tross hennes og adoptivfarens indiske bakgrunn nekter moren at datteren på noen som helst måte skal gjenoppta kontakten med sitt hjemland. – Av redsel for å miste henne.

Historien fortelles gjennom Kavita, adoptivmoren Sumer og etter hvert gjennom Asha selv. Fra fødsel til hun som tjueåring trosser Sumer og reiser til India for å bo hos sine slektninger mens hun jobber med et journalistprosjekt.

Hva er en familie? Hva er limet, styrken og svakhetene? Er familien man er født inn i alltid viktigere enn familien man skaper seg selv?

Det er en klassisk sommerlektyre og dameroman, men det er relativt lite klisjeer. Faktisk evner boken å gi leserne noe mer enn ren underholdning. Det er av interesse, for romanen gir et godt bilde av de komplekse India.

Orakelnatt, av Paul Auster 

En forfatter gjenopptar sitt levebrød etter flere måneders rekreasjon etter alvorlig sykdom. Økonomien er ruinert av legeregninger, men han er like fullt lykkelig gift med sin Grace og har en meget god venn i den suksessrike forfatteren John Taube.

En dag rusler han innom den lille rekvisitabutikken Paper Palace hvor han kjøper en blå notatbok. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert. Han skriver på en historie med paralleller til hans virkelige liv. Elementene flettes inn i hverandre, og forfatteren er snart like forvirret som leseren.

Hva er reelt? Hva er fiksjon? Kan man påvirke sin egen hverdag, sin egen fremtid, ved å skrive om det? Hva er drøm og hva er virkelighet? 

Orakelnatt er nok en glimrende roman av Paul Auster som igjen briljerer med sin intelligente fortellerstil. Anbefales!

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.


Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.

Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

Illusjonenes bok, av Paul Auster

Illusjonenes bok, av Paul Auster

Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.

Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.

Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?

Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.

Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.

En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live. Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.