Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Jeg elsker Paul Auster. Virkelig. Elsker som i forhøyer og fasineres av og digger og alt godt som er. Jeg har tidligere omtalt Illusjonenes bok, Orakelnatt, Mann i mørket og Usynlig. Det er en sann fornøyelse både å lese hans bøker og omtale de. Unntaket er New York-triologien. Jeg fikk prestasjonsangst, og nå må jeg lese den på nytt. Det fins verre skjebner. Med et utall bøker på merittlisten er det skrevet i stein at jeg har mye å se frem til i årene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg stort til å lese hans nyeste roman, selvbiografien Winter Journal. Av og til tror jeg faktisk han forbigår selveste John Irving på favorittskalaen.

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Nathan er skilt, venneløs, og er velsignet med en voksen datter som ikke ønsker kontakt. Etter en lengre tids kreftsykdom bosetter han seg i Brooklyn hvor han gjør et halvhjertet forsøk på å komme seg på beina. Han setter i gang et prosjekt mens han venter på at døden skal inntreffe. Det er bare et spørsmål om tid. Ikke fordi han er så gammel, han er knapt nok seksti, men fordi livet ikke lenger gir han stort. – Og han evner ikke å gi stort til livet.

Men så skjer disse små tingene som får dagene til å gå av seg selv. En dag gjenopptar han kontakt med sin nevø Tom (også kjent som Tommeliten), som igjen introduserer ham for sin noe eksentriske sjef Harry Brightwell (tidligere kjent som Harry Dunkel). Og Lucy. Lille, hemmelighetsfulle Lucy som plutselig dukker opp hjemme hos Tom og krever omsorg.

Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten.

Delvis forteller Auster om nåtidens hendelser, de små og mindre små betydelige eller ubetydelige hendelser. Vi serveres utdrag fra boken Nathan selv skriver, boken om diverse tåpeligheter utført både av ham selv og hans nærmeste.  Auster lar Nathan henvende seg direkte til leseren. Her er det mange aproposer eller avstikkere om du vil, alt med en humoristisk undertone med et snev av alvor. Det hele er flytende og lett skrevet, og like fullt med den typiske austerske eleganse.

Alt snurrer rundt det evige spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hva har man å leve for? Hva er et fullverdig liv? Hvordan skal man leve? Hva gjør livet betydningsfullt?

Mennesket kan aldri gi opp, lysglimt finnes overalt, på de forunderligste steder og uvante tider. Man kommer seg videre, selv med overhengende fare for at noe vil skje i fremtiden. For det vil skje. Man slapper aldri helt av. Man tillater seg aldri å ta lykken inn over seg hundre prosent.

Om jeg husker dagen i det hele tatt, er det bare som et usammensatt puslespill, en mengde isolerte inntrykk. En bit blå himmel her, en hengebjørk der, med sollyset reflektert i treets bark. Skyer som ligner menneskeansikter, verdenskart, tibente fantasidyr. Det plutselige glimtet av en stålorm som snor seg gjennom gresset. Firetonersklangen til en usynlig spottefugl. De tusen bladene på en asp som flagrer lik sårede møll i det vinteren glir mellom grenene. Enkeltvis er elementene på plass, men helheten mangler, delene henger ikke sammen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å lete etter levningene av en dag som ikke eksisterer fullt ut.

Fint – og trist.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Gullfunn!