Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til.
Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada.
Liv andre har levd, av Edvard Hoem
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.
I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn.
Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles.
Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på.
Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen.
Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg.
Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig.
Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til.
Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette.
Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie.
Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende.
For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut.
Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd.
Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner.
Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.
Les også: Mine andre omtaler av Edvard Hoems bøker.
Kilde: Kjøpt selv.