28.2.15

Lest og ulest i 2015: Februar måned

Hæh?!

Månedsskiftet februar/mars kommer alltid som julekvelden på kjerringa. Flere dager før normalt må det hasteskrives månedsrapport. Bare fordi jeg alltid gjør det, altså, ikke fordi jeg tror at alle henvendelsene fra sponsorer, forlag, aviser og ukeblader vil slutte å strømme på om jeg dropper det en måned. De kommer jo uansett ikke rennende på et fjøl, akkurat. Men jeg fortsetter å skrive og skoleelever fortsetter å kopiere. Takk for alle kommentarer som blir lagt igjen på min blogg enten du er den ene eller den andre, jeg er glad for tegn på at jeg skriver til flere enn bare meg selv. Takk! 

Ufattelig nok fortsatte jeg i februar der jeg slapp i januar. Jeg har lest og lyttet og skrevet. - Helt over evne og kapasitet. Mars tegner å bli en katastrofal måned. 

Bøker lest og omtalt:




Elleve bøker lest, altså. Tre av bøkene er lyttet til via Spotify, men nå har jeg ikke flere e-postadresser igjen til å sniklytte videre. Jeg akter ikke å betale 169 kroner i måneden for å irritere meg over svelging, treg lesing, hviiinete damestemmer og bassbryske mannestemmer. Bøker er så mye, mye bedre inne i mitt eget hode. Men det var moro så lenge det varte. Herrefred som jeg koste meg!

Ti er behørlig omtalt. Den ellevte er litterært sett ikke verdt særlig mye oppmerksomhet. I morgen var jeg alltid en løve, av Arnhild Lauveng er faglig interessant, men litterært er det slitsomt. Forfatteren er tidligere schizofren siden tidlige barneår, og skildrer sitt liv som pasient og hvordan hun maktet å bli frisk. Ikke bare som tidligere pasient, men nå også som fagperson. Unikt i seg selv, for all del. Dessverre har dette i bokform resultert til en tekst som serverer leserne selvopplevde epsoder og tanker rundt behandling, diagnose og medmenneskelighet - tett i tett og uten særlig struktur. Fakta og synsing om en annen, teori og forskningsforsøk likeså. Det blir så mange ord, for så vidt velformulert nok, men alt for mye til å faktisk lære noe. Jeg savner figurer, tegninger og bilder for å få litt kjøtt på kroppen. Etter hundre sider finner jeg omsider en figur. En eneste en. Attpåtil selvlaget, i all sin overflødighet. Etter det? Ingenting. Da blir ikke mitt inntrykk noe bedre av det ultimate irritasjonsmoment: Forlaget har valgt å friste leserne med terningkast 6 på bokens forside. - Og henviser til Bokelskere.no.

Jeg river av meg håret.

Andre bøker, derimot, har begeistret meg langt mer. Slik som Johan Harstads Darlah. selv om jeg hadde en del å utsette på den, Slik som Cecilie Cottis Østrengs diktsamling Mingvasevann, selv om jeg ikke nødvendigvis er en poesikjenner av rang. Slik som Carl Frode Tillers Innsirkling 3, selv om jeg gråter meg halvt i hjel av sorg over ferdiglest trilogi. Slik som Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg, selv om jeg fremdeles grøsser litt av kvalme.

Bokbloggerprisen


Nesten det fineste i hele februar har vært (samlesingen av Bokbloggerprisens februarbok). Gjenlesingen av Ida Hegazi Høyers tredje roman skulle jeg utført 29. og 30. februar, selvsagt. Men altså, jeg hadde ambisjoner, helt ærlig, jeg hadde det. Dessverre har jeg litt i overkant stor frykt for å bli skuffet. (Jeg var så begeistret da jeg leste boken i fjor), at den umulig kan gi samme eufori under andre gangs lesing. Tror jeg. Frykter jeg.


I stedet for har jeg valgt å lese forfatterens to foregående bøker. Debutboken Under verden ble utgitt i 2012 og skapte frustrasjoner for undertegnede. Jeg likte den ikke, men jeg likte å skrive om den. Jeg likte så godt å skrive om den at (jeg like godt skrev en hel avhandling). Jeg konkluderte med noe sånt som at jeg liker ikke boken men jeg liker boken. Skjønner du? Shakespeare måtte ha meg i tankene da han skrev et visst verk. (Bok nummer to, derimot, Ut), skapte jubel og stjerner i øynene. Andre er mer lunkne til boken, men selv omfavnet jeg den med hud og hår. 

Ingen av de slår Unnskyld, selvsagt, og med den progresjonen kan jeg ikke annet enn å glede meg stort til bok nummer fire. Skriv, Ida, skriv.

Hjertet løper løpsk

Noe annet som gjorde meg euforisk denne måneden var nyheten om at (Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes) er nominert til (Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2014). Jeg falt pladask for boken da jeg leste den i fjor, og unner forfatteren all heder og berømmelse hun kan få. Virkelig vel fortjent nominasjon, og jeg krysser fingre, tær og hårstrå for at hun går til topps!

Prosjekteri - Prosjektera

Jeg kjenner ikke mine egne begrensninger, så selv om jeg proklamerer at jeg skal fokusere kun på lystlesing, presenterer jeg altså et nytt prosjekt. Og ikke hvilket som helst prosjekt heller. Knut Hamsun. Intet mindre. Herrefred.

Tanken alene får meg til å gjespe. Jeg har ikke sansen. Men forfatteren er interessant, og formodentlig vil målet i seg selv være mer enn drivkraft nok til å få meg igjennom romaner som alene ikke får meg til å sukke henført. Vi får se hvor langt de gode intensjoner bringer meg. Så langt har det resultert i et (forfatterportrett av Knut Hamsun) og en (omtale slæsj tolkning av Victoria). 

Kulturkjerringa

Forrige måned kunne jeg skilte med å ha sett en film. Vi har ingen skyhøye ambisjoner, altså. Denne måneden kom jeg meg i det minste ut av huset, helt til biblioteket til og med, for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med kommunens pensjonister. Anledningen var et foredrag om Askerkretsen, med Hulda og Arne Garborg i spissen. Forfatteren av Frå Asker og Eden, Arnfinn Fidjestøl, var foredragsholder, kåsør, formidler og entusiast. Bokbloggernerd som jeg er, var det nesten vel så morsomt å skrive (rapport fra seansen). Ja, og så er jeg skikkelig begreistra for (boka hans). Nå skal jeg sitte på hendene mine for å ikke presentere et eget Garborg-prosjekt.

Bookhoarding

Du kan ikke eie for mange bøker. The sky's the limit, stablene er ikke høye nok før de velter, etc etc. Andre har skapet fulle av lekre topper og ditto sko. Jeg har bøker. Og bøker. Og bøker. Og... ja, du vet.

Siden jeg alarmerte mine medborgere mot å la seg (Mammut-lure), ble jeg desto gladere da jeg vant bursdagsfesten til (Gråbekka). En kattebok, en Doris Lessing-bok og verdens søteste lego-kanin! Tusen takk! 

Ellikken i et nøtteskall

I mars har faktisk JEG jubileum. Jeg vet hva jeg vil, men tanken på å sende fra meg bøker er smertefull. La meg gruble litt til. 

Jeg brukte hundre år på å våge å legge ut mitt eget navn på bokbloggen. Jeg leser med hjertet utapå kroppen og byr urovekkende ofte på meg selv med hud og hår, innerst i sjela-følelser velter ut støtt og stadig. Så også når Marianne fra (Såntsomjegliker) i all uskyldighet spør meg noen spørsmål. Jeg benytter selvsagt anledningen til å brette innsiden ut til allmenn beskuelse, spott og spe. Love me or leave me, altså. Så også når jeg (legger ut et brev) til min barndoms beste venn, partner-in-crime, forbilde, helt, tøysekopp og bestefar. Og jeg angrer ingenting. 

Det er jo meg.

26.2.15

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer, for tiden høyst aktuell for sin Bokbloggerprisnominerte roman Unnskyld, utga i 2013 romanen Ut. Et fattig år etter debutromanen Under verden, skildrer hun i sin andre roman en kvinne som ønsker å bryte ut av sitt velregisserte A4-liv. I motsetning til debuten er språket tonet ned til fordel for handlingen. – Men forfatterens særegne stil preger stadig boken, fra perm til perm, fra side til side. Alltid til stede, og alltid befriende fascinerende.  Jeg falt pladask.


Ut, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Utgitt i 2013.

Hun har alt. En jobb hun trives i. En ektemann som gjør alt for henne. Et strøkent hus. En høflig, glad sønn. Et hjem hvor ingen vonde ord faller, hvor alle tre kysser hverandre på pannen, kinnene og på hendene. Livet er godt og livet er perfekt.
Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselenerer. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.
Skulle man tro. Problemet er bare at alt er altfor perfekt. Særlig Andreas. Hennes karismatiske, attraktive mann som ikke ville tenkt et sekund på å bedra henne. Som ikke ville sagt et vondt ord til henne. Han som alltid spør hvordan hun hatt det på jobben. Hver eneste dag, etterfulgt av to klamme, klaustrofobiske, elskelige ord. Jenta mi.

Det blir for mye. Så mye at hun går på veggen. Det går så langt at hun betviler sin kjærlighet, til og med overfor sin egen uskyldige, rene og gode sønn.
Emil er en diger ryggsekk jeg aldri setter fra meg.
Slik som i debutromanen Under verden fra 2012 og fjorårets suksess Unnskyld, fortelles historien gjennom kvinnen selv. Henne, bokens jeg.  Der hvor protagonisten i Under verden befinner seg nærmest i et emosjonelt vakuum, kjenner vi på langt sterkere følelser i romanen Ut. Kvinnen er rasende. Rebelsk og utålmodig. Hun spyr av sitt perfekte A4-liv. Trangen til å bryte ut av sine veloverveide, fornuftige og trygge rammer er overveldende i all sin klaustrofobiske angst for stagnasjon.
Jeg tar bussen til byen. Jeg går av hvor som helst.
Og akkurat som hennes opprør er stille, innestengt og skjult, er også romanens språk kraftig nedroet i forhold til hennes debut. Bildebruken er mer nøysom, samtidig som hun i denne boken leker mer med eksempelvis rim og andre ordspill. «Et trengende, sprengende fengsel» og «En kime til en annen time». – Fra tid til annen, som befriende regndråper fra en skyfri og brennhet sommerdag.

Til sammenligning blir denne oppfølgeren ved første øyekast nærmest minimalistisk, selv om hun har lykkes godt i å videreføre sitt særpreg. Handlingen tar større plass, slik at forfatterens egenartede språk og fortellerstil blir satt litt i skyggen.
Ute. Det er noe rart som foregår, i den avkledde hagen, noe hardt som vil inn, med trærne, med bakken, med blomstene. Noe som ringer fra byen, fra byene, fra skinneganger, tunneler og frosten som kleber seg fast. Vår egen pol, år null, alle sier at våren er på vei. Men det blir aldri sommer. Det er noe hardt som vil inn.
Parallellene til hennes jobb som vernepleier er tydelige. Hun lar oss bli kjent med, så godt det lar seg gjøre, pasientene hun tar seg av. Hugo, den storvokste mannen som spiser sin egen bæsj og jokker mot brusflasker. Han som nekter å stå oppreist, men som hun har et intenst ønske om å lokke med seg opp til fjellet. Clementine, den livlige, satiriske kvinnen som er innestengt i en kropp som lenker henne til en rullestol, fullt alarmert til stadige spasmer og kramper. Hun skal faen meg ikke ha noe lettøl, men det koster henne alt å si det. De to sterkt autistiske brukerne, som lever fullstendig i sine egne verdener, samtidig som de alltid blir plassert sammen. Akkurat som de er venner. Akkurat som de bryr seg.

Alle disse pasientene, som er gitt opp av foreldre, myndigheter og eksperter. Alle disse pasientene som tillegges meninger, verdier, tanker og følelser de ikke har. Alle disse pasientene man så gjerne vil hjelpe, men til hvilken pris og for hvem sin skyld?

All denne lengselen bak funksjonshemmede kropper eller stagnerte sinn. All denne lengselen innhyllet i et godt ekteskap, en veloppdragen sønn og et hjem fylt til randen av det mest stilrene design.
Det er noe hardt som vil inn. Et trengende, sprengende fengsel. En ødelagt, sønderknust mur. Det er noe hardt som vil ut, kanskje. Noe hardhendt som trenger seg igjennom. Jeg har bare følelse ytterst i fingertuppene.
Alt dette sinnet. Hennes sinne. Hennes protest mot det snille og riktige, det dørgende kjedelige. Hennes trang til å oppleve noe annet fører henne på ville veier. Hun tar gale valg, selv om de for henne er riktige. I alle fall der. Da.

Og likevel setter hun seg ved kjøkkenbenken når hun drikker i seg sorger og frustrasjoner om nettene. Akkurat der hvor mannen har hamret ned en kile i en ellers perfekt og lytefri kjøkkenbenk. Og likevel kjøper hun en ny hamster, selv om hun tråkket i hjel den opprinnelige. Likevel kaller hun sin elsker for Ulv. Aldri ved navn.

Hun opprettholder en distanse til det hele, selv om hun likevel forstår at hun ikke gjør det riktige. Det korrekte. Akkurat som om det er noe hun ønsker.





Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Hennes debutroman Under verden, utgitt i 2012, er omtalt i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne (Julie) sin omtale.

24.2.15

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Dette er ingen bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme. Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen, radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.


Under verden, av Ida Hegazi Høyer
Debutroman. Norsk. Utgitt i 2012.

Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel. Unnskyld, da.

Romanens protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner på si og spiser kake hos naboen hver søndag.

Et snaut handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i boken, og likevel er det mye å skrive om.
Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.
Og la oss ha det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.

Hun lykkes visst også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.

Og misforstå meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.

Jeg irriterer meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.

Sjarmen med bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere hvorfor boken ikke appellerer til meg.

Men jeg er irritert. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg ingenting og likevel masse. Mer enn nok.

Jeg fikk ikke noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er vel ikke det.

Protagonisten irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.

Hun innleder attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.
Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.
Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.
Vi lever i nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg, et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til. Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av når vi leser boken.

Jeg får det ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun ellers ikke sier noe om.

Den aller sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.

Det som kunne vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele tiden.

Det underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.

Komikk, humor eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser og selvmotsigelser.  Nettopp dette er også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det alvorlige i bunn.

Samtidig blir dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye. Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme setning, skinnende rent.

Det kunne vært fortreffelig, genialt, men det blir for mye.

Akkurat som den evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.

Jeg har kanskje kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.

Men la oss nå anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et midlertidig hjem.  Bildebruken i dette tilfellet er utallige.

Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.

Akkurat som når stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten. Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel. 

Derimot gjør hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe galgenhumoristisk over det hele.

Noe annet jeg likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det samme, men alltid noe godt. 
Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.
Jeg har sagt og synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:

Jeg liker ikke boken, men jeg liker boken.

Hadde jeg ikke likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel, forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til hvorfor jeg likevel skal like den.

Det er frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verden pirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda mer.

Jeg vet ikke. Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det nettopp slik:

Minus pluss minus blir pluss.




Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.

Andre bloggere: Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese (Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books) sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.

22.2.15

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

I fjor leste jeg en bok som slo pusten ut av meg. Fikk meg til å legge meg i fosterstilling under dyna. Til å grine. Til å gruble. Til å undres. Boken skremte meg. Ga meg vondt i magen. Det var i fjor.

I år ble den nominert til Bokbloggerprisen 2014 og fikk såpass mange stemmer at den havnet på kortlisten.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer, flittig lest av opptil flere revisorer!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.
Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Siden den gang i september 2014 har jeg lånt ut boken til flere kollegaer. Jeg har lest et utalls anmeldelser og omtaler. De fleste er begeistrede. Ingen er upåvirkede. Boken gjør noe med alle som leser den. 
Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.
Du kan ikke lese denne boken uten at et vell av følelser flommer ut av deg.

Noen irriterer seg voldsomt over situasjonen jeg-fortelleren setter seg inn i. Andre frustreres over bildebruken til forfatteren. Plottet i seg selv trigger negative følelser. Språket og alle virkemidlene trigger enda flere følelser.

Men til tross for alt det frustrerende, ekle, motbydelige, irriterende og alt som skurrer: De aller, aller fleste klarer ikke legge fra seg boken. Klarer ikke slutte å snakke om den. 

Flertallet elsker boken. Resten elsker å hate boken.
Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 
Det er noe sånt, satt på spissen og hauset opp en smule. Kanskje.

Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at boken i aller høyeste grad fortjener en slik plassering. Ei heller en slik pris. 

Du leser ikke denne boken uberørt. Ida Hegazi Høyer gir med boken Unnskyld en leseopplevelse av de helt, helt sjeldne. 

Slikt bør applauderes. Høyt og lenge.



Ellikken anbefaler

Les gjerne min opprinnelige omtale av (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer), publisert 18. september 2014.

I februar 2015 har jeg, som ledd i samlesingsprosjektet til Bokbloggerprisen, satt meg fore å lese forfatterens to foregående romaner: Under verden og Ut. Omtaler av disse vil bli publisert i løpet av de neste to ukene.


Samlesing

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014 har komiteen v/ Silje arrangert samlesing av Unnskyld hele februar måned. Les (presentasjon) og (andre bloggeres omtaler).


20.2.15

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Jeg fjaset mye om at jeg håpet Innsirkling 3 skulle få nok stemmer til å komme på Bokbloggerprisens kortliste. – Helt til jeg selv leste boken. I urettferdighetens navn: Den kan ikke leses ut i fra noe annet enn en helhet. Isolert sett fortonet den seg som et lite antiklimaks for meg, uten at jeg helt kan begrunne det ut i fra bokens kvaliteter. Den litt skuffede følelsen jeg sitter igjen med er trolig fordi leseopplevelsen nå er over. Det kommer ingen flere Innsirklingsbøker. Ringen er sluttet.



Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller
Siste del i triologien ved samme navn. Nynorsk. Utgitt i 2014.

I tredje og siste del av Davids innsirkling beveger vi oss fra sent på nittitallet frem til 2006. Vi møter Marius, som aldri har møtt David, men som likevel har usedvanlig mye til felles med ham. Vi møter Susanne, Davids kjæreste fra studietiden, og vi møter ham selv. David.

- Han alt dreier seg om. Dreier seg rundt. Eller gjør det egentlig det?

Den konkrete handlingen er mindre viktig. Jeg kunne fortalt Marius sin historie. Jeg kunne skrevet om Susanne. Om David, ikke minst. Alle historiene er gode. Interessante. - Betenkelige. Ubehagelige i all sin psykologiske avsløring. Men det er likevel av mindre betydning.

Akkurat som historiene til barndomsvennen Jon, stefaren Arvid og ungdomskjæresten Silje er i Innsirkling 1. Eller historiene til kompisene Ole og Tom Roger, og morens venninne Paula, i Innsirkling 2. Gode, interessante og betenkelige, altså. Ubehagelige. Og like fullt i det store bildet, av mindre betydning.

Slik kan man heller ikke bedømme denne boken, noen av disse bøkene, isolert uten å se sammenhengen. Det som binder de sammen.

- Og det er ikke David. Ikke egentlig.

Jeg har skrevet masse om dette i (mitt innlegg om de to foregående bøkene). Det hindrer meg ikke fra å ikke gjenta meg selv. Eller utbrodere det allerede gjennomanalyserte. Innsirklingstrilogien er akkurat så god at slikt kan tilgis. Uforglemmelig, uforlignelig og genial.

Plottet er velkjent. En avisannonse ber alle kjente av David å skrive brev til ham. David lider av hukommelsestap, sies det, og trenger hjelp til å huske. Og brevene kommer. Strømmer på. Venner, familiemedlemmer, kjærester. Vi følger brevskriverne og vi leser deres brev. Disse brevene som handler om de selv. Ikke David, aller minst om ham.

I stedet for å bli kjent med David, blir vi kjent med alle, alt, som har vært med på å prege hans liv. Gjort han til den han er. Alt som har kreert samfunnet han har vokst opp i. Ved å lese Innsirkling har også leseren vokst opp i det lille bysamfunnet, midt i Olje-Norge, fra 70-tallet frem til 2000-tallet.

Det er så mye Tiller forteller gjennom bøkene sine. Så mye at det vanskelig kan formidles gjennom en omtale.

Samfunnet er en ting. Både hvordan vi opptrer i samfunnet, og hvordan samfunnet definerer oss. Klasseskillene eksisterer fremdeles, både åpent og i det skjulte. De nyrike lever i sin egen verden, blinde for andre og opptatt av egen profitt. De mindre privilegerte reagerer med trassig stolthet og ser med avsky ned på de rike. Kritiserer og latterliggjør, lammet av mindreverdighetskomplekser vi pålegger oss selv.

Mest av alt handler det om jakten på identitet. Hvem er vi? Hvem viser vi oss frem til og hvilke roller spiller vi?

Tiller imponerer med sine skarpe observasjoner og overraskende godt innblikk i både menneskers psyke og samfunnet som helhet.  Vi kjenner oss igjen i mentaliteten. I indre og ytre drivkrefter. I det ubehagelige. Det urene, det vi helst ikke vil vedkjenne oss med, men som likevel gjennomsyrer oss og våre omgivelser. Vi dekker til virkeligheten, for ingenting er ekte.

Akkurat som at Tiller lar sine romanskikkelser flire usedvanlig mye. Flire, ikke le. Aldri smile. De mener det ikke. De dekker til sine egentlige følelser. Det er mye bitterhet og raseri i brevene og deres historier. Alt skjules bak påklistrede smil. Vi lever våre liv på lat som. Vi sier en ting, men mener noe annet. Vi gjør ting, selv om vi ikke ønsker å gjøre det.

Og velger vi likevel å være oss selv, si det vi ikke burde si eller gjøre det vi ikke burde gjøre, er samfunnet raskt ute med pekefingeren.


Så å seie, som Susanne ville sagt. Eller med Marius sine ord: Det er mest ikkje til å tru




Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er som tidligere nevnt omtalt i (dette innlegget). I tillegg har jeg skrevet om (Skråninga).

Andre bloggere: Ingen bøker er vanskeligere å skrive om enn bøker man virkelig liker. Slik som denne. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til. Les heller omtalene til (Moshonista) (Berit) (Bjørg) (Rose-Marie) (Anita) (Lena) (Karin) (Åslaug) og (Ingun).

18.2.15

Victoria, av Knut Hamsun

Historien om møllersønnen Johannes og rikmannsdatteren Victoria er viden kjent gjennom utallige referanser, filmatiseringer, dramaturgi og tvangslesing på skoler rundt omkring i landet i alle de år. Johannes og Victoria elsker hverandre, men samfunnet kan la de to elskede få hverandre. Det er vakker kjærlighet og smertelig sorg.

Det er i alle fall kortversjonen. Den lengre versjonen burde heller ikke komme som noen overraskelse på leserne. Dersom du ikke ønsker å få hele handlingen servert på et fat bør du la være å lese resten.



Victoria, av Knut Hamsun
Første gang utgitt i 1898.

Johannes var 14 og Victoria var bare 10 da de møttes første gang. Den kjærlighet som vektes i så unge år fulgte dem til døden skilte dem. De er enda unge når de varme følelser avsløres, og de to veksler mellom kjærlighetserklæringene i over ti år. Frem og tilbake, varme og kulde. I sin ungdom redder Johannes en ung pike, Camilla, som han senere lover seg bort til. Victoria på sin side er allerede forlovet med løytnanten Otto. Ingen av de to av kjærlighet, de slutter aldri å bedyre sin kjærlighet til hverandre.  Et giftemål med Otto vil redde familiens ære, dens rikdom og anseelse. Slottsherren er slettes ikke like velholden som alle tror, ei heller møllerens sønn. Johannes forlover seg med unge og sprudlende Camilla, både som en trøst i livet og som i protest mot Victorias koldhet.

Johannes lengter seg oppover i rangstigen. Så lykkes han også, han har ordene i sin makt, og i roman etter roman skriver han om kjærligheten. Kjærligheten til Victoria. Han blir en vel ansett forfatter og stiger i de sosiale gradene. Han nærmer seg Victoria, samtidig som hennes egen status er på hell.
Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne.Da han sa:Bliv lys! blev det kjærlighet.Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav.Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.
Men den forsiktige lykken brister for de begge. Det var ikke ment å vare, ingen av forholdene var bygget på kjærlighet. Camilla forelsker seg i en annen, og Otto dør i en jaktulykke.

Hva nå da? Nå kan de vel endelig få hverandre, de to. Johannes og Victoria.

Nei. Selv ikke nå. Ottos død er den største tragedie for slottsherren. I desperasjon tar han sitt eget liv og tar med seg slottet og alle dens eiendeler med seg. En selvpåtent brann sletter alle spor.

Johannes er forlatt av Camilla og atter fri til å elske sin store kjærlighet. Han reiser hjem og blir fortalt at Victoria under et selskap falt og ble sengeliggende. Selv var han invitert, og det fortelles at Victoria hadde spurt etter ham. Han får hastverk, bare hun blir frisk kan de to være sammen igjen. Hans klassereise har ført ham opp i samfunnsstigen, opp til henne nå som hun har mistet sin høye status. I stedet for blir han møtt av et budskap.

Victoria er død av tuberkulose, bare 23 år gammel. Det eneste hun etterlater seg er et brev til Johannes, fylt av kjærlighetserklæringer.

Kjærlighetsforviklingene skildres gjennom mindre enn 150 sider fordelt på tretten kapitler i kronologisk rekkefølge. Et yndet omfang og en passende tematikk for enhver skoleelev som blir pålagt klassisk lesing, altså.

Åh, jeg vet ikke det.

Tidvis er det en kamp å komme seg igjennom all koketteriet, alle de inderlige kjærlighetserklæringene og filosoferingen rundt kjærlighetens mysterier og dens uransakelige veier. Men man leser aldri en klassiker bare for underholdningens skyld. Man leser for å forstå, lære og se de store sammenhengene. Forstå hvorfor boken ble nettopp en klassiker.
Nu får jeg ikke se Dem mere, så jeg angrer nu på at jeg ikke fikk kastet meg ned for Dem og kysset Deres sko og jorden som De gikk på, og fikk vist Den hvor usigelig jeg har elsket Dem.
Så er det også verdt tiden det tar å lese boken, innhente informasjon om bakgrunnen, om forfatteren og om inspirasjonen den ga til andre forfattere.

Selv protesterte Knut Hamsun mot den rådende realismen i litteraturen. Han ønsket å tilby noe mer enn skitne smug og fattigfolks hang til å drukne sine sorger.  Med nyromantikkens inntreden ble leserne presentert for det indre sjeleliv, de store følelser, gjerne i skjønn forening med de vakreste naturskildringer. Det viktigste var ikke de faktiske hendelsene, men reisen romanskikkelsene la ut på i hjerte og sinn.

Så også i Hamsuns romaner. Naturskildringene er markante og forsterker personenes indre sjeleliv. Særlig er elementer fra Nordland betydelige. – Selvfølgelig, alt i nasjonalromantiske og poetiske ordelag.

La oss heller ikke glemme alle bildene. Victoria som den opphøyde prinsessen, gudinnen, selve reinkarnasjonen av poesi. Hennes gule kjole, det reneste solskinn, den ytterste livsglede. Sammen med hyppige, rikholdige sitater fra Bibelen, forsterkes den uovervinnelige kjærligheten desto mer, samlet til en uimotståelig kraft. Klart det ikke kunne gå godt, Johannes.

Siden det meste av handlingen foregår inne i hodene til hovedpersonene, og i dette tilfellet Johannes, inkluderes også utdrag fra hans eget forfatterskap. Underveis i beilingen til Victoria skriver han flere romaner, og de samme handlinger og skikkelser i Johannes sine fortellinger, møter vi igjen i Hamsuns forfatterskap. Et eksempel er Munken Vendt som vi møter også i Hamsuns drama med samme navn. Et annet eksempel er Johannes sine romanskikkelser Didrik og Iselin, som vi kjenner fra Hamsuns ikke ukjente roman Pan. Kanskje mest av alt er dette eksempler på viktigheten av å lese klassikere ut i fra et større bilde.

Utdragene fra hans romaner gjengis uten videre innledning eller forklaring, og kan virke forvirrende, men fungerer godt som avbrekk og understreking av hva vår Johannes opptas av. Mer selvforklarende er brevene og dialogene som synliggjør deres indre følelsesliv ytterligere.

Skjønt det er Johannes sine følelser vi blir kjent med. Victorias kjærlighetserklæringer virker mer diffuse, konstruerte og nærmest som tomme ord. – Helt til slutten, da romanen avsluttes med brevet hun har skrevet til sin elskede. Vi vet det, det er oss blitt forklart, men det er først nå, nå som alt er over, at vi tror på henne.

Mer enn en kjærlighetshistorie er skildringen av drømmene og lengslene til Johannes. Hans iver og innstendige ønske om å lykkes. Kjærligheten til uoppnåelige Victoria blir for meg kun en kulisse, et redskap for å visualisere hans behov for å bryte ut av samfunnets forutbestemte skjebne. Han kommer fra et fattigslig hjem, men Johannes ønsker noe mer ut av livet. Og Hamsun lar han oppnå både inntekter og en vellykket karriere, selv om tragedien samtidig inntrer.

Romantikk og realisme i skjønn forening, altså.

Hamsun overforklarer aldri forskjellen i status som grunn til at det aldri kan bli de to. Begge bedyrer sin kjærlighet til hverandre, selv om begge vet at de aldri kan få hverandre. Victoria og Johannes forklarer heller aldri hvorfor. Det sier seg selv, det er underforstått, oppsagt og vedtatt i forfatterens samtid.
Slik var kjærligheten.Den kunde ruinere sin mand, gjenreise ham og brændemeærke ham igjen; den kunde elske mig idag, dig imorgen og ham imorgen nat, så ubestandig var den. Men den kunde også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukelig til dødens stund, for så evig var den.
Vi møter altså tindrende, trassig og vakker kjærlighet som allerede fra begynnelsen er dømt til døden. Hun er rik, han er fattig. Samfunnet tillater ikke ekteskap hvor klasseskillet er så stort. Tragedien i det hele er hans standhaftige forsøk på å klatre oppover rangstigen. Han ønsker å «kjøpe en øy» og «vinne prinsessen». Victoria er hans motivasjon, og han lykkes. Lykkes når det er for sent. Han gjør det beste ut av situasjonen, forlover seg med hennes kopi, da hun allerede er forlovet med en av hennes egen stand. Når hans forlovede dør, rykker hun samtidig ned i rang. De er på samme rangstige, samme nivå, men nå er han bundet til en annen.

Dette bringer oss til fortellingens store spørsmål. Hvorfor bryter ikke Johannes med Camilla? Hun er ung og vakker, omgjengelig og sprudlende, men vil aldri klare å tre ut fra Victorias skygge. Likevel er det Camilla som forlater Johannes, til fordel for en annen. Hun er forelsket og proklamere sin kjærlighet til en annen uten samvittighetskvaler. En ren og skjær forelskelse, lik Johannes og Victoria, men fritt for hinder og kval.

Johannes har siden barnsben av hatt et mål, nærmest symbolisert ved hans Victoria. Han lykkes i dette. Bruker sin kjærlighet, sin lengsel, til å forfatte romaner. Alle hans romaner er til Victoria, om henne og til henne. Og Victoria leser hver eneste bok.

Men altså, selv nå, som Victoria har mistet sin rikdom og anseelse og Johannes har blitt anerkjent og en relativt holden mann, gjør han noe med situasjonen. Han som har vist hva han er i stand til, men benytter ikke muligheten når han er så nær sitt mål.

Hvorfor?

Det virker å være et skjebnebestemt tragedie, to elskede som ikke får hverandre. Men her er det likevel en åpning for å bryte ut av skjebnens ubønnhørlige grep. Er det så at Victoria for ham kun har vært et symbol for sin motivasjon for fremgang? Eller er det for Johannes som for de fleste av oss, det man ikke får er mer attraktivt enn det man allerede har? Mister målet sin verdi straks det er nådd? Elsket Johannes tanken på Victoria mer enn Victoria selv?

– Og er det i så fall korrekt å omtale Knut Hamsuns roman som en kjærlighetsfortelling?




Kilde: Boken er lest i elektronisk utgave gjennom Nasjonalbibliotekets nettsider.

Les også: Min presentasjon av Knut Hamsun kan leses i (dette innlegget).

Kjære skoleelev: Jeg brukte sånn cirka hundre år på dette innlegget. Det over også. Det er lang tid. Såpass lang tid at jeg ikke blir veldig begeistret om du kopierer min tekst. Dessuten er det ikke lov. Dessuten dessuten er det en enkel sak for lærere å sjekke. Faktisk. - Men la deg gjerne inspirere og plukke opp elementer du ønsker å gruble videre på. Det er ikke noe som er mer givende for meg å få tilbakemeldinger på! Kontakt meg gjerne på e-post også. Adressen finner du lenger oppe til høyre.

Andre bloggere: (Bjørg - Mellom linjene) har skrevet et godt innlegg om boken. Er det flere håper jeg dere gir lyd fra dere i kommentarfeltet.

16.2.15

De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

Etter et utalls historiske romaner, noe sakprosa og enda flere ungdomsromaner, så jeg meg helt, fullstendig og indelig nødt til å koble av med litt lettbeint retrokrim. Valget falt på sjakkeksperten, rikssynseren, supernerden og krimyndlingen Lahlum, som i løpet av de siste årene har gitt ut en lang rekke kriminalromaner.



De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum
Tre korte mordfortellinger. Utgitt i 2012.

Denne gang en samling noveller, eller korte romaner, om du vil. Alle med vår helt Kolbjørn Kristiansen, K2, i spissen. Etterforskeren får tre mysterier lagt i sine hender, samtidig som han har sitt svare strev med å holde sitt eget kjærlighetsliv i sjakk (no pun intended). Han er i et lykkelig forhold med stødige og flittige Miriam, samtidig som han dras mot sin allierte i rullestol, besserwisser og stiff-upperlip innehaver, frøken Patricia I. E. Borckmann. Sistnevnte er utvilsomt forført av den noe hjelpeløse og langsomt-tenkende politimannen. Dog er det aldri nei i hennes munn, selv om det i Lahlums relativt ufarlig univers kun innbefatter etterforskningsbasert hjelp.

For der K2 grubler og kommer til kort, har Patricia for lengst alle svarene på gåten. Så også i disse tre mysterier. Tross mordsaker som alle er innenfor et avgrenset område og med svært få involverte, makter ikke K2 å selv avsløre de skyldige. Patricias skarpe hjerne er blitt en besettelse for ham. Det er ingen vei utenom.

Pistolen på plenen. (Varighet: ca. 2 timer)
En styrtrik eldre kvinne blir funnet skutt i sitt eget hjem. Eneste vitne til hendelsen er hennes eldste nevø som hevder selv å ha blitt forsøkt drept, dette av sin egen bror. Han, på sin side, hevder sin uskyld og mister sin storebror. Hvem av nevøene snakker sant?
De fire vinglassene. (Varighet: ca. 2 timer)
En berømt forfatter svelger et glass vin med gift. Rundt samme bord sitter hans kone, hans sekretær og hans redaktør. Alle har et forhold til ham, og alle rivalinnene er klar over sine konkurrenter. Det er åpenbart at morderskens plan gikk fryktelig galt. Hvem puttet gift i glasset og hvem byttet om på glassene?
De fem fyrstikkene. (Varighet: ca. 4 timer)
En tidligere motstandsmann blir funnet skutt i Nordmarka. Dagen i forveien hadde han mottatt en konvolutt i posten, som gjorde ham svært opprørt og engstelig. Konvolutten inneholdt ikke noe brev. Simpelthen kun fem fyrstikker, hvorav den ene var knekt. Etterforskningen fører oss raskt tilbake til krigens dager, da en liten motstandsgruppe på fem personer rystet NS-regjeringen.
Jeg har tidligere lest kun en roman av Hans Olav Lahlum, men hans kriminalfortellinger fremstår for meg som perfekt avkobling. God gammeldags krim med befriende lite bestialitet og heseblesende løping vekk fra alskens torturredskaper. Desto mer finurlig lek med språk (eller sprog), ispedd akkurat passelige doser humor. Til og med sjalusidramaet i kulissene mellom Miriam, Patricia og Kolbjørn er fornøyelig lesestoff. Honnør til forfatteren!

Dette er retrokrim tydelig inspirert av Agatha Christie, for å nevne et noe loslitt eksempel. Fortellingenes handling avgrenser seg nærmest utelukkende til informasjon gitt gjennom samtaler mellom etterforsker, mistenkte og vitner.

At plottene ofte er i overkant gjennomskuelige og at løsningene tidvis er åpenbare, tilgis. Verdien av behagelig tankegrubling i all sin fornøyelige underholdning er for stor til å bry seg med slike detaljer.

Perfekt som underholdende avkobling – Når det er det kreves!




Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no
Også lest: Les gjerne min omtale av (Menneskefluene) av samme forfatter.
Andre bloggere: (Karin) (Rita) (Drømmeland)

14.2.15

Prosjekt 2015: Knut Hamsun

Denne forfatterpresentasjonen er basert på Biografien om Knut Hamsun. Guddommelig galskap, av Øystein Rottem, i tillegg til bilder og anekdoter hentet fra nettsidene til Hamsunsenteret


Foto: Nasjonalbiblioteket
Knut Hamsun (1859-1952)
Dikter og bonde. Landstryker, svermer og samfunnskritiker

Knut Pedersen blir født i 1859 under fattige kår på den vesle gården Hamsun i Nordland. Oppveksten er god, men foreldrene ser seg tvungne til å sende avgårde sin ni år gamle sønn. De har for mange munner å mette. Helt frem til han er femten bor han hos sin onkel, Hans Olsen, forpakter av prestegården i Hamarøy. Onkelen er strengt religiøs og holder stadig oppbyggelsesmøter i sitt hjem. Han er gnien, alvorlig og striks, og for Knut er det som å leve i et fengsel. I 1874 slipper han endelig ut i friheten, og reiser sydover til Lom, hvor han arbeider i sin gudfars butikk.

Landstrykeren

Under hele oppveksten har han latt seg fascinere av alle historiene han har blitt fortalt, og i Lom begynner han selv å skrive ned fortellinger. Spiren for hans forfatterdrøm er sådd. Det varer ikke så lenge før de to kommer på kant med hverandre. Knut reiser videre til Tranøy, hvor han atter arbeider i butikk. Han fortsetter å skrive, det også inspirert av hans varme følelser for handelsmannens datter. Det er vanskelige tider, handelen går ikke så godt, og handelsmannen er i tillegg bekymret for de tydelige følelsene mellom hans datter og fattiggutten. 

Knut søker så lykken på egen hånd som kramkar, og reiser land og strand rundt for å selge varer. Han elsker dette livet, men innen kort tid blir han beordret hjem av sin far. Han må ikke gå i samme fotspor som familiens sorte får, onkelen, landstrykeren! Deretter går han i lære hos en skomaker på øya, før han får et vikariat som kretsskolelærer i Vesterrålen. Han blir en svært anholdt lærer og trives selv mer enn godt i sitt virke. Etter endt vikariat arbeider han som betjent hos lensmannen samme sted. Lensmannen har et rikholdig bibliotek, og det er i hans bokunivers Knut finner gleden i Bjørnstjerne Bjørnsons verker.

Knut Hamsun blir til

Helt siden tiden i Lom har Knut skrevet fortellinger, og i 1877 kommer hans første historie på trykk. Men Knut er utålmodig og drømmer seg til København, selve sentrum for forfattere. Han lykkes i å få økonomisk støtte og reiser til Danmark, men oppholdet bærer ingen frukter. Han reiser tilbake til Norge, og oppsøker Bjørnson i desperasjon. Han, om noen, må da kunne se kvalitetene i hans fortelling? Bjørnson leser, rynker på nesen, og velger heller å skrive en anbefaling til en bekjent, en skuespiller i hovedstaden. Knut har slettes ingen drømmer om en skuespillerkarriere, men har heller ingen særlige valg. Han reiser til Kristiania og skifter etternavn etter gården han vokste opp på. Knut Pedersen har blitt Knut Hamsun, stadig med en drøm om å bli betydningsfull forfatter. I Kristiania vandrer han rundt i gatene, sulten og blakk som ei kirkerotte. Hans få eiendeler blir pantsatt eller solgt. Dette kan bare ikke fortsette, men det strevsomme oppholdet tjente i det minste som inspirasjon.
Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…
Knut forlater hovedstaden og tar seg hyre i Toten, også dette skaffet gjennom Bjørnson. Velstående bekjente sørger etter en tid for å finansiere hans ønske om å reise til Amerika. Her vanker strøjobber og foredrag om sin gode hjelper og forbilde: Bjørnstjerne Bjørnson. Som privatsekretær for et misjonærektepar får han ytterligere inspirasjon til sin forfatterdrøm. De har et rikholdig bibliotek og husets frue er langt over gjennomsnittet attraktiv. Etter en tid får han dog tæring og reiser hjem til frisk fjelluft for å komme til hektene. Det tar ikke lang tid før han er klar for en ny amerikareise. Først arbeider han som trikkekonduktør før han på ny oppsøker misjonærene. Hans voksende omgangskrets gir han stadig mer og mer inspirasjon til å skrive.

I 1888 føler han seg klar, tiden er moden. Knut Hamsun forlater Amerika for godt, han skal realisere sin drøm. Via Kristiania reiser han igjen til København. Utdrag fra hans påbegynte roman trykkes i en avis mens han skriver videre. Utdragene vekker oppmerksomhet og nysgjerrighet, og for å finansiere oppholdet skriver han foredrag og anmeldelser i tillegg. I juni 1890 er romanen endelig ferdigskrevet. Tittelen er Sult og er hans svært etterlengtede gjennombrudd. Det blir likevel en blandet mottakelse. Alt er så nytt og uvant for kritikere og lesere. Handlingen er skjært ned til et minimum, og forfatteren fokuserer nesten utelukkende på sinnstilstander. Det handler om det moderne menneskets sjeleliv, attpåtil med en form for prosadiktning man slettes ikke er vant med.

Foto: Nasjonalbiblioteket
København er intet sted å være. For første gang i sitt liv setter han sine ben i Lillesand, en by han senere skal tilbringe mange, mange år. Han legger ut på en foredragsturne hvor han retter skarp kritikk mot norsk litteratur. Selv hans mangeårige godgjører og helt, Bjørnstjerne Bjørnson, får kraftig gjennomgå.

To år etter Sult utgis Hamsuns neste roman, Mysterier, også denne i København. Romanen er tydelig i sin kontrast til rådende realisme i litteraturen. Slik sett fortsetter han sin kritikk mot norsk litteratur, nå i romanform.

Veien videre fører ham til Paris for å lære seg det franske språk og la seg inspirere av kulturelle vibrasjoner. Her leser han særlig mye av Rousseau, og fascineres av hans ideal om å vende tilbake til naturen. Hjemme i Norge gir han ut Pan som blir en ny suksess. Full av nordlandsromantikk og «hvert kapittel er et dikt», som forfatteren selv proklamerer. Så er også tilbakemeldingene fra kritikere og lesere svært positive. Han skriver videre, forsøker seg endatil på skuespill. Etter et nytt opphold i Paris, legger han seg inn på et norsk sanatorium. Han er sliten av reising og skriving gjennom alle disse årene, attpåtil ofte med en svært anstrengt økonomisk hverdag. Han blomstrer, samler krefter, men kan ikke bli værende.

Svermeren Hamsun

Han reiser til Kristiania, men den fysiske og mentale oppturen tar slutt. Synkront med hans sedvanlige rangling, møter han veggen som forfatter. Han er tom for ideer og ser seg om etter et annet virke. Han velger likevel å fortsette å skrive. I disse dagene møter han en ung og blendende vakker kvinne, Bergljot Goepfert. Hun er som en prinsesse! De gifter seg i 1898 og legger ut på en lengre reise sammen. - Helt til Konstantinopel. Den ferske ektemann skriver og skriver, og samler på inntrykkene han mottar på reisen. Menneskene og naturen, deres arbeide og liv. Romanen han skriver på denne reisen får tittelen Victoria og står i dag som et av hans aller fremste verk. 
Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.
Forelskelsen kjølner derimot raskt. Knut Hamsun hadde lengtet så lenge etter sin prinsesse, men da han endelig fikk henne, ble magien brått slutt. Romanen Victoria høster stor anerkjennelse, og i 1902 får Bergljot og Knut en datter. Selvsagt får hun navnet Victoria.  Tre år senere er separasjonen et faktum. Datteren blir boende hos sin mor, og Knut lever herrens glade ungkarsdager med reiser, fyll og gambling.
Foto: Norsk Folkemuseum. Marie og Knut Hamsun, ca år 1930.
Etter noen år møter han skuespillerinnen Marie Andersen som i 1908 blir hans kone. Knut Hamsun er sliten av bylivet og hans sjalu natur fører de to ut av Kristiania. Han ønsker å leve i pakt med naturen, brenne alle broer og protestere mot by og kapitalisme. Dette fører også til en ny retning i hans forfatterskap. Han skal bli som en profet for den landlige lykke. Dikteren, bonden, skal vise vei og redde sin nasjon!

Bonden, samfunnets ryggrad

De bosetter seg på en gård på Hamarøy, Hamsuns barndomsrike. Tre barn kommer til verden på kort tid. Tore i 1912, Arild i 1914 og Ellinor i 1915. Knut Hamsun reiser bort i lengre perioder for å skrive, mens Marie må ta seg av gården. Det var da ikke dette livet han forespeilet henne? Men Hamsun mister gleden ved å skrive. Atter en gang er han tom for ideer. Hamarøy er attpåtil langt unna byen og alt går for tregt. Beslutningen om å flytte tas, og familien ender opp i en villa i Larvik. Året etter kommer datteren Cecilia til verden.
Foto: Nasjonalbiblioteket
Det gjør også romanen Markens Grøde. En ren bondehyllest og nærmest en skapelsesberetning. Proppfull av bibelsitater hedres bonden og hans liv, tett i tett med naturen. Agendaen er klar.
Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trodser veiret og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.
Fra villaen i Larvik flytter familien Hamsun videre til en herregård i Lillesand, hvor ekteparet Knut og Marie forblir boende, med unntak av kortere perioder. Markens Grøde er et formidabelt høydepunkt i suksesshistorien, et forfatterskap som i 1920 blir premiert med Nobelprisen i litteratur. Dikteren selv insisterer på å kalle seg bonde, er innesluttet, dyster og amper. Han oppholder seg i en periode i Kristiania, hvor han blir behandlet med psykoterapi. Han lider av skrivesperre, samtidig som Marie begynner selv å skrive. Knut blir gradvis lettere til sinns, men det er først når Marie og barna kommer flyttende etter, at det løsner. Den første boken i trilogien om August, Landstrykere, blir en realitet.
August var en storartet kramkar på denne tur, ham kom til byen med så godt som tom sæk og hadde store penger i lommen. På sin vandring hadde han ofte søkt til de gårder og steder hvor han tidligere hadde hat arbeide, folkene kjendte ham igjen og gjenså han gjerne, han var aldrig blit avskediget, men hadde forlatt hvert sted av egen fri vilje, hadde bare hver gang git efter for sin vandrelyst og sin ustadighet og sagt farvel.
Tilbake i Nørholm, herregården i Lillesand, sitter den store forfatteren med stadig med skrantende helse, et vanskelig ekteskap og barna begynner å bli voksne. Til tross for det noe dystre sinnet, skriver han ferdig den muntre og livsglade Landstryker-trilogien.

Det kritiske i kritikken

Vi er nå kommet over til 30-tallet, en tid med spenning og voksende opprør. Hamsun fremstår som ytterst konservativ og stiller seg kritisk til det moderne demokrati. Han er antisosialist på sin hals, er motstander av industrialiseringen og hevder bonden er samfunnets ryggrad. Til forferdelse blant kollegaer og beundrere gir han sin fulle støtte til Hitler og hans parti. Støtten holdes fast tross avsløringer om regimet, og han blir en viktig støttespiller for Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling. Midt oppe i bruduljene skriver han ferdig sin aller siste roman. Året er 1936 og tittelen er talende nok Ringen sluttet. Knut Hamsun har gitt opp all tro og håp, fremstår som pessimistisk og er en skygge av seg selv.

Krigen bryter løs, Norge mister sin uavhengighet, og Hamsun er stadig Pro Tyskland. Han maner det norske folk til fornuft og til å innfinne seg med situasjonen gjennom en rekke appeller og avisartikler. – Dette er da en befrielse, sett i forhold til det fryktelige scenario: Å bli fanget av fienden. England!

Den kontroversielle forfatteren er 86 år når krigen er over. I november 1945 blir han i forbindelse med Rettsoppgjøret tvunget til å gjennomføre en mentalundersøkelse. Kan den skrøpelige, gamle og bitre mannen stilles ansvarlig for sine handlinger? Undersøkelsene ledet av professor Langfeldt fører til en stadig voksende bitterhet. Endog Marie blir intervjuet i denne prosessen, og hun gir ingen fordelaktig bilde av sin ektemann. Den gamle, svake og døve forfatteren sitter i forvaring i 119 dager, og rettssaken holdes ikke før i 1947. 
I førstningen jeg bodde her prøvet jeg å forklare dem at jeg ikke har dræpt nogen, ikke stjålet noget eller sat ild på et hus, men det gjorde ikke indtryk på dem, det kjedet dem.
Hamsun legger ikke skjul på sin støtte til Nazi-Tyskland, men hevder å ikke vite om grusomhetene. Han skrev under krigen en rekke artikler og kronikker for å synliggjøre sin støtte, samtidig som dette også ble hyppig brukt i tysk propaganda. Å ha en nobelprisvinner i sine rekker måtte brukes for alt det var verdt. - Men Terboven kunne han slettes ikke utstå. Han forsøkte en rekke ganger å forhandle med ham for å frigi norske fanger, med variabelt hell. Hamsun var også blant de ytterst få som turte motsi Hitler, nettopp i hans håp om å avsette Terboven. Han støttet derimot Vidkun Quisling til det fulle, selv om han hevdet å aldri ha løst medlemskap i Nasjonal Samling. Registrene viste noe annet, og det er fremdeles uvisst hvorvidt han løy under ed, eller hvorvidt noen andre registrerte ham som medlem uten hans viten og vilje. Det ble felt dom i landssvikersaken mot den tidligere bejublede forfatteren. 425 000 kroner skulle betales som erstatning til det norske folk, et beløp som etter ankesaken i 1948 ble redusert med hundre tusen. Helt til det siste insisterte han på at han handlet ut i fra de beste intensjoner, å redde Norge fra engelskmennene. Så skal det også nevnes at han satt temmelig isolert i sitt eget hjem disse årene, for det meste kun informert gjennom Marie og sine barn. Også disse nazistvennlige.

Under hele prosessen skriver Hamsun dagbok. Hans notater blir i 1949 utgitt med tittelen På gjengrodde stier. Boken, som er nærmest et rent forsvarsskrift og et kraftig oppgjør mot professoren han mente knuste hans liv og ettermæle, avsluttes med følgende ord:
Høiesterett har talt, og jeg nedlegger min penn.

La oss så aldri glemme...

Hans problematiske politiske holdninger til tross, hans litterære kvaliteter kan ingen ta ifra ham. Så har også forfattere som Ernest Hemingway og Thomas Mann hyllet ham og utpekt Hamsun som en av deres fremste inspirasjonskilder. Få har, verken før eller siden, maktet å skildre kjærligheten like sterkt, fremmet kritikk mot samfunnet med en slik spissfindighet, eller berettet om liv på evig reise på en like fargerik og livsglad måte.

Foto: Hentet fra Dagbladets artikkel "Den gåtefulle dikteren".

90 år gammel avslutter han sitt forfatterskap. En siste gang skriver han. Denne gang til Marie, i et brev hvor han ber henne komme hjem. Etter fire års adskillelse gjenforenes de to ektefellene. I februar 1952 dør en av Norges, Europas, Verdens aller største forfattere gjennom tidene. 

Mine omtaler

Jeg var velsignet med en fantastisk norsklærer på videregående som var mer enn gjennomsnittet interessert i Knut Hamsun. Vi leste derfor opptil flere verker av ham, uten at jeg i dag kan gjengi stort. Hittil i år har jeg kun lest Victoria, men jeg kan formodentligvis plusse på noen før vi går over til nytt år.
 

-----------------------------------------------------------------------------

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Knut Hamsuns liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

En herre med bart: Jeg tvang meg med på (Moshonistas tvangsbiografilesesirkel), hvor månedens tema var herrer med bart. Enkel matematikk: Knut Hamsun hadde bart, biografien var innafor. Endelig!