Dette er ingen
bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg
vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme.
Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen,
radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.
Under verden,
av Ida Hegazi Høyer
Debutroman.
Norsk. Utgitt i 2012.
Jeg kunne nøyet
meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg
skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville
det vel. Unnskyld, da.
Romanens
protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun
ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker
og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner
på si og spiser kake hos naboen hver søndag.
Et snaut
handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i
boken, og likevel er det mye å skrive om.
Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.
Og la oss ha
det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga
meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk
eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.
Hun lykkes visst
også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk
gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg
noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.
Og misforstå
meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.
Jeg irriterer
meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert
som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.
Sjarmen med
bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg
ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du
så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste
argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere
hvorfor boken ikke appellerer til meg.
Men jeg er irritert.
Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg
ingenting og likevel masse. Mer enn nok.
Jeg fikk ikke
noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er
vel ikke det.
Protagonisten
irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også
praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en
antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er
at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres
beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre
beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss
til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke
henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke
nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.
Hun innleder
attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke
skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer
appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi
fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.
Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.
Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.
Vi lever i
nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest
sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape
et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført
henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta
etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det
frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende
pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med
dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg,
et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne
inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen
lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv
om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig
avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til.
Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av
når vi leser boken.
Jeg får det
ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun
ellers ikke sier noe om.
Den aller
sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et
stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet
enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri
helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig
frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i
et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.
Det som kunne
vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens
jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så
stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele
tiden.
Det
underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg
et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i
all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.
Komikk, humor
eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren
leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg
finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser
og selvmotsigelser. Nettopp dette er
også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det
alvorlige i bunn.
Samtidig blir
dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen
tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye.
Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så
usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme
setning, skinnende rent.
Det kunne vært
fortreffelig, genialt, men det blir for mye.
Akkurat som den
evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest
som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen
utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg
kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og
gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.
Jeg har kanskje
kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.
Men la oss nå
anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å
legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren
skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun
konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et
midlertidig hjem. Bildebruken i dette
tilfellet er utallige.
Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel
forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden
følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle
minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.
Akkurat som når
stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten.
Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt
illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp
bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi
overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel.
Derimot gjør
hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som
hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander
forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar
disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et
genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først
har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe
galgenhumoristisk over det hele.
Noe annet jeg
likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi
og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall
barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres
protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en
som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe
påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og
forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og
selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det
samme, men alltid noe godt.
Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.
Jeg har sagt og
synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng
ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:
Jeg liker ikke
boken, men jeg liker boken.
Hadde jeg ikke
likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel,
forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til
hvorfor jeg likevel skal like den.
Det er
frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verden
pirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i
lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren
demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp
det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda
mer.
Jeg vet ikke.
Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at
det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som
egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det
nettopp slik:
Minus pluss
minus blir pluss.
Kilde: Boken er
lånt på biblioteket.
Les også: Jeg
leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til
Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og
(her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese
hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.
Andre bloggere:
Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese
(Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books)
sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle
inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.
5 kommentarer:
Overtenking, min kjære, overanalysering. Og jeg er nå fullstendig forvirret. Likte du den, eller ikke, har det betydning, blir minus minus alltid pluss, utenfor matematikken?
Jeg ser jo at du har tenkt mye under lesinga, mye mer enn meg, som bare leste, spontanreagerte, og gikk over til noe annet. Ren følelsesmessig pluss, ubehag selvfølgelig, tror det er Høyers stempel, og mye mye bedre enn Unnskyld. Som Helle x 2, der man febrilsk omfavner dagligliv og plikter for å holde mørket på avstand. Som i Ned til Hundene, der hovedpersonen flykter med skrivesperre og aldri kommer seg på bussen. Varme dyner og peis kontra vond lukt og skrubbing.
Og - det er noe forstyrrende med vanlige familier når du selv har havnet dit at du må flykte til skogen og glemme alt.
Forbehold om at jeg retrospekt idoliserer nå, leste den i fjor og hjernen er upålitelig. Jeg er også veldig nysgjerrig på om det er fingre og hunder i UT? Isåfall har hun et tema, en agenda.
(+ det Julie skrev i sitt kommentarfelt om initiativ)
(Ok, jeg tar tilbake det jeg sa om overanalysering, glasshus osv, det ligger i blodet -)
Ah, hadde jeg bare visst. Om jeg liker den eller ikke, altså. Jeg likte den ikke mens jeg leste, det er det eneste jeg er sikker på. Akkurat som jeg ikke liker at jeg liker å skrive om den. Den irriterer meg. Kan vi ikke la det være svar nok? Å like eller ikke like er underordnet. Irritasjon er cluet. Og der skårer den himmelhøyt. Det blir så mye, så mye at det nesten, ganske sikkert, er genialt, men kunne hun ikke roet seg? Og det er katastrofalt nok nettopp det hun gjør i neste roman. Det hele er så nedroet, og jeg liker boken. Liker den skikkelig godt, samtidig som jeg ikke liker at alle disse virkemidlene hennes fra debutboka er dysset ned og glemt og fortrengt. Plutselig blir det for lite av det gode.
Helle Helle, du. Don't get me started.
Fantastisk omtale. Jeg har ikke lest boken og har følgelig ikke mye å bidra med, men det er utrolig spennende (og fornøyelig) (og lærerikt...) å lese omtalen din.
(Helle Helle har forresten kommet med ny bok. Har stått i bib.kø på den danske i månedsvis.)
Ang. likinga.
Et av mine favorittsitat fra Orfeo.
, hovedsaklig om musikk, men brukandes til alt.
- He loves her steady refusal ot descend to liking or not liking, those sentimental actions that have nothing to do with listening -
, eller lesing
, en læresetning som har satt seg fast i bakhodet, men glemmes...
Har ikke lest noe av henne, og ser hun har fått for det meste skryt, men er usikker på om hennes bøker er noe for meg?
Legg inn en kommentar