Fvonk, av Erlend Loe

Jeg vet jeg har fortalt dette før. Unnskyld. Uansett: Jeg har slått Erlend Loe i petanque. Anledningen var et par kamper i vinterserien rundt midten av 2000-tallet. Dette var ikke så lenge etter at jeg selv hadde lest L, så da motstanderne viste seg å være Brødrene Loe med venner, var det et lite under at Ellikken i det hele tatt klarte i holde kroppens spasmer og skjelvetokter såpass i sjakk at kulene ble kastet fra hånd til grus. Jeg kikket konsekvent ned og holdt meg fullstendig tyst. Noe sier meg at jeg ikke gjorde mitt aller ytterste for kulturkjendisrekruttering den kvelden.

Erlend Loe, du er flinkere til å skrive bøker enn du er til å spille petanque. Og det sier jeg ikke for å være ekkel. Jeg sier det for å gi deg ros for dine sørgmodighumoristiske historier, og for å gi deg et realt spark i ræva til å pelle deg tilbake til petanquemiljøet. Du vet. Du blir ikke bedre uten å trene. Vøttø.

Fvonk, av Erlend Loe

Humor. Politisk satire. Utgitt i 2011.

Fvonk er utbrent, deprimert og stemplet som en mann med ukultur. Som ildsjel i Norges Gang- og Mosjonsforbund var han feig tilskuer til ukulturen i forbundet. Du vet, sånn juksing med medlemstall. Ikke at han så det direkte, eller at noen snakket om det direkte til han, men han visste det jo. Sånn egentlig, det ser han i alle fall i ettertid.

Ukulturen varte og rakk, helt til en av de Gravide meldte fra. En av disse strålende skapningene som ikke tåler noe som helst urent, skittent, umoralsk. En Gravid meldte ifra, og nå er alle disse Gravide ute etter han.

Alt blir litt, men aldri helt, bedre den dagen buksedresskvinnen Helga står på trappa og krever at Jens flytter inn. Denne Jens viser seg å være statsminister, en svært sliten og lei sådan, og han trenger litt pause fra hellivsstillingen sin. En gang i blant, ofte rett som det er, trenger han å tilbringe litt tid med Fvonk. Dra på harryhandel over grensa, grue seg til Nyttårstalen, dra på Alternativmessa og bygge med kaplaklosser.

Jeg har strenge grenser for hva som jeg anser for å være morsomt. Jeg blir bister av komedier og høflige, trillende latterkuler under minglesammenkomster gjør meg mutt. Derimot syns jeg det er usympatisk morsomt med folk som sklir på isen (ikke eldre), folk som går på vegger (bare det ikke er meg) samt orddelingsfeil (nei, det har ingenting med dysleksi å gjøre). Ja, også ler jeg av Erlend Loe sine bøker.

Til og med når han selv er oppleser. Aller helst da, faktisk. Jeg humret meg gjennom 4,5 timer. 4,5 timer med fårete smil, tomt blikk (gjerne ubevisst nistirrende på tilfeldig forbipasserende) og et og annet plutselig utbrudd av heh! og fnhnhnh! Til tross for åpenbart gode grunner, ble jeg ikke tauet inn underveis i denne lyttingen.

For Erlend Loe er fin å ha på det settet. Du hyler ikke av latter, men det er klink umulig å ikke humre. Eller, enten liker du ham eller så liker du ham ikke. Og liker du han, har du heller ikke så store forventninger. Du vet at det er passe bra, og av og til er passe bra akkurat godt nok. Alt for bra, som i morsomt, blir for mye.

Du vil bare underholdes. Smile i skjegget av alle de endeløse referansene, selv om de til tider, ganske ofte faktisk, er mer synliggjort med spotlights enn diskret gjemt.

Akkurat som jeg bare vil omtale Fvonk, ikke anmelde den. Den er simpelthen bare akkurat passe morsom, akkurat passe god. Akkurat slik jeg ville ha den.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: På Ellikkens bokhylle finnes -en ørliten- omtale av «Maria & Jose», samt en -nesten like ørliten- omtale av Hal Sirowitz sine diktsamlinger «Sa mor / Sa terapeuten min» som Loe har oversatt til norsk. Og ja. Jeg nevnte petanque der også. I hvert fall og i særdeleshet at jeg vant. Vant over Erlend Loe i petanque. Google that, Loe!

Også lest: Tatt av kvinnen, Naiv.Super, L, Doppler og alle bøkene om Kurt. Dessverre før min tid som bokblogger.

Andre bokbloggere: (Lena), (Solgunn) og (Birgitte) har også blogget om Fvonk.

Sa Mor / Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

En gang for mange år siden spilte jeg petanque mot Erlend Loe. Med i historien hører også til at jeg vant. En helt annen historie er at samme person (som jeg noen år senere gruste i petanque) medio 90-tall kom over en noe spesiell diktsamling i en eller annen boksjappe i New York. Boken tok han med seg hjem igjen til Norge, oversatte dem til norsk og fikk verket utgitt. Slik kan det gå.

Noen år etter utgivelsen ble han slått av meg i petanque. Tilfeldigheter eller skjebnebestemt? Ikke godt å si.

Sa mor & Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

Men altså. Diktsamlingen. Fokus, lesere, fokus. Diktsamlingen var skrevet av Hal Sirowitz, en noe nevrotisk ung eller gammel mann. I alle fall ga han ut diktene etter at hans foreldre var gått bort, og godt er det. Erlend Loe har selv uttalt følgende om boken:

Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen.

De fleste mødre, foreldre, har en tendens til å være noe overbeskyttende overfor sine barn. Folk kan spre slitne morsomheter om alt det gale man gjorde når man var barn og likevel overlevde, men de nekter selv sine barn å klatre i trær og polstrer dem med glava før aketurer. Hvor går grensen mellom normal forsiktighet og overbeskyttelse? Hal sin mor gikk etter sigende over streken. Diktene er bevis godt nok for å anta dette. Den påfølgende diktsamlingen «Sa terapeuten min» gir ekstra næring til antagelsen.

Ingen flere fødselsdager
Ikke lek med paraplyen i butikken,
sa Mor. Det er så mange glass med spaghettisaus
over hodet ditt, og de kan falle på deg
& du kan dø.
Da vil du ikke kunne gå på festen i kveld,
eller til bowlinghallen i morgen.
Og i stedet for å feire fødselsdagen din
med brus og kake, blir vi hvert år nødt til å
markere dødsdagen din med te og kjeks.
Og din far og jeg vil ikke kunne spise
spaghetti lenger, fordi marinadasausen
kommer til å minne oss om deg.

Noe gjenkjennelig, veldig morsomt, fryktelig grusomt og mest av alt temmelig absurd. Diktene må leses med Erlend Loe-stemme for ekstra god stemning.

God morsdag!

Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.