31.1.20

Slektshistorie: Potetkokeriet

- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt. 

Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.

Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet.
Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake. 

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.

"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt. 

I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.

Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.


___________________________________________________________________

Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:


Potetkokeriet i Betna

(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.

Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.

Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.

Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.

Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.

Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!

Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.

Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.

Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.

(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)


29.1.20

Kjære Anne-Cath, det er noe jeg gjerne vil si deg


Det ellikkenske hjems Anne-Cath Vestly-bibliotek, nytt og gammelt.

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er alle turene min bestefar tok meg med til bygdas bibliotek. I hans grå boble uten sikkerhetsbelte lo vi sammenhengende i 3 kilometer før vi parkerte bilen og entret fantasiens palass. Bestefar strenet rett bort til voksenhyllene, mens jeg tok første til høyre.

De første årene lette jeg gjennom alle kassene med bildebøker. Fant en Elsa Beskow-bok, kanskje, i alle fall noen Tassen-bøker. Du vet, disse bøkene med klaffer der en liten gul valp tittet frem fra sine gjemmesteder. Var jeg riktig heldig var ikke Lotta i Bråkmakergata utlånt, og i alle fall ikke den hvor hun skader seg på sykkel.

Etter hvert ble leseferdighetene bedre og universet ble utvidet. Jeg kikket opp fra bildebokkassene på gulvet, bort til hyllene og opp på alle barnebøkene med masse tekst, bare forstyrret av en og annen liten svart-hvitt tegning.

Det var Mio min Mio, Brødrene Løvehjerte, Bobseybarna og Nancy Drew. Men mest av alt kikket jeg på meter etter meter med de fineste bokomslag.

Innholdet var langt fra drager, amerikanske eventyr og veslevoksne detektivspirer. Tvert om. Bøkene handlet om den lille gutten i gata, jenta i oppgangen, han med nøkkel rundt halsen, vaffelstekende bestemødre, hjemmeværende fedre og utearbeidende mødre. Det var ordene til kona og tegningene til mannen.

Forfatteren var Anne-Cath Vestly, flere generasjoners litterære Mormor. Helt siden hun debuterte som forfatter med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (altså, for et navn, man blir jo øm i hjertet bare av navnet i seg selv) i 1953 senket hun seg ned på barns nivå, skrev det de ville lese om, utfordret samfunnsnormene, alt med et varmt hjerte, smil om munnen og en usedvanlig evne til å mikse byens dagligliv med barnlig fantasi. Og det beste av alt: Alle var snille med hverandre. Barn mot barn, voksne mot voksne, barn mot voksne og voksne mot barn. 

Ole Aleksander er så stolt over ranselen sin, men de store guttene ler av ham. Heldigvis går det bra til slutt, slik det alltid gjør i Anne-Caths verden. Det er et godt sted å leve i.

Hun skrev, hun leste høyt og hun spilte i filmatiseringer av bøkene. I femtien år skrev hun om Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Guro og Aurora, Kaos og Ellen Andrea. Mange, egentlig alle, var tilknyttet den fiktive drabantbyen Tiriltoppen. Til og med Mormor, Maren, Morten, Marte og alle de andre barna, for selv om de bodde i et hus i skogen, var det like ved Tiriltoppen. Nabolaget ble en trygg havn for alle leserne, og fornøyelsen var stor hver gang de ulike romanskikkelsene møtte hverandre.

Alle ble glad i Mormor og alle de andre, men de gjorde ikke så mye ut av seg. De var snille og greie, alt var nært og trygt og kjent, og Anne-Cath Vestly har kanskje ikke helt fått den anerkjennelsen hun skulle fått.

I 2020 gjør mange opp for seg, så også jeg med dette innlegget. 15. februar er det 100 år siden alle norske barns Mormor ble født, og fanfare og konfetti, trommevirvler og filibom-bom-bom som hun skal takkes!

For min del begynte det på biblioteket. Tror jeg. Eller kanskje var det gjennom hennes høytlesninger på radioprogrammet Barnetimen for de minste. Så gammel er jeg at jeg husker hvordan jeg satt pal foran radioen hver lørdag og lyttet. Kanskje det begynte med Kanutten, TV-serien med Anne-Cath og Alf Prøysen. Kanskje var alt samtidig. Om det begynte eller fortsatte vet jeg ikke, men etter mine eldre brødre overtok jeg boken om Ole Aleksander og bestemor til værs. Snart klarte jeg også selv å lese i boken. Igjen og igjen. Selv om jeg bodde langt ute på bygda, i en annen del av landet, eller nettopp derfor, elsket jeg å lese om femåringen som bodde i en liten leilighet ett eller annet sted i den store, store byen.

Noen år senere fikk jeg en helt ny bok. En bok som ingen før meg hadde hatt. Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark ble min store Mormor-åpenbaring. Det var spennende reise, tyveri og til og med en liten forelskelse, og for meg den aller, aller første boken i en lang rekke Mormor-bøker. Senere kom også filmene, særlig den hvor Mormor steker vafler midt i skogen. Kom og kjøp, ropte hun, og jeg får lyst på vafler bare ved minnet. Ja, også det ene barnet som måtte sove i en skuff. Kanskje var det flere. Dere vet, trangboddheten i byene, den som Mormor, foreldre og alle barna på M flyttet fra.

I alle fall sånn rett ved siden av Tiriltoppen, altså. 

Tidenes romantiske øyeblikk i Anne-Cath Vestlys bøker, i alle fall sett med et barns øyne: Maren blir forelsket!

Og om det var før eller etter eller samtidig, også bøkene om Guro ble filmatisert. Min favoritt, der jeg fasinert tittet på bibliotekets bokhyller. Fargerike omslag hadde den reneste godteri-funksjon. Jeg måtte bare ta de ned, holde i de, lese bøkene. Og ved siden av, alle bøkene om Aurora. Like fargerike bøker som Guro-bøkene.

Knerten-bøkene, derimot, oppdaget jeg ikke før det var for sent. Jeg hadde bikket den kritiske alder, attpåtil var jeg jente, og andre bøker fristet mer. Lillebror og Knerten var bare en barnslig liksomlek, jeg så ikke det samfunnskritiske, det fine i det litt triste.

Hvor Ole Aleksander og Mormor-bøkene for det meste er fulle av livsglede er det noe sørgelig over Lillebror som er så mye hjemme alene. Far er ute på jobbreiser, og moren må ta seg jobb. Med nøkkel rundt halsen finner han trøst i en liten trepinne han levendegjør. Selv om leseren får medynk med Lillebror, legger han og Knerten ut på små eventyr man simpelthen blir riktig glad av. Anne-Cath var god på det der, gjøre det triste fint. Akkurat som dumme ting kunne gjøres bra, akkurat som da pappaen til alle M-ene ordnet jobb til han som stjal sykkelen hans. Akkurat sånn.

Aurora var også klart samfunnskritisk, i alle fall fungerte serien som en subtil knyttneve til mannfolka. I Aurora-bøkene fikk vi møte en pappa som stelte hus og hjem mens mammaen var ute på jobb, attpåtil som advokat. Vi som var barn på 70-80-tallet oppdaget nye muligheter, for de aller fleste av oss vokste opp med hjemmeværende mødre. Hun åpnet øynene våre. Anne-Cath tok et steg videre i den etterfølgende serien om Guro. Ikke bare jobber moren til Guro, hun er attpåtil noe så mannete som vaktmester. I denne serien har ikke moren særlig mye valg, for mannen, faren til Guro, er død. Også Guro og moren bor i Tiriltoppen, samme drabantby som Ole Aleksander og Aurora. For å forvirre og glede et lesende barn ytterligere sydde Anne-Cath disse to seriene om Guro og Aurora ytterligere sammen: Erle blir vaktmester i blokka til Aurora, og Guro og Auroras lillebror blir bestevenner.

Med Guro-bøkene og deres avsluttende musikalske høydepunkt endte min Anne Cath-lesning, i alle fall om vi tar det kronologisk etter hennes verker. Først som voksen tok jeg atter opp hennes bøker, nå høytlesende for min sønn. Aurora var en av de aller første bøkene jeg kjøpte til ham, men det var min egen slitte utgave av Ole Aleksander som ble lest flest ganger. Det var likevel Lillebror og Knerten som gjorde størst suksess, sterkt initiert av nye filmatiseringer og merch i leketøysbutikkene. Det er ganske magisk hvordan bøker skrevet på 1960-tallet med handling fra datidens Oslo kunne gjøre stor suksess også på 2000-tallet.

Vi er mange som 100 år etter Anne-Caths død kan takke henne. Jeg er en av de, men også mine foreldre og mine besteforeldre. Til og med min sønn. Og kanskje en dag vil også hans barn og barnebarn lese og glede seg over hennes bøker, hennes litterære univers der alle er snille med hverandre og alt som er litt dumt blir til noe veldig fint.

Så Anne-Cath, du som jeg som barn ble så glad i at jeg fortsatt kaller deg ved fornavn, jeg ville bare si

Takk.


2.1.20

Verdens slappeste nyttårsinnlegg om lesing

Det føles ikke helt på stell å skrive årsskifteinnlegg i en periode hvor jeg knapt nok leser, og i alle fall ikke skriver om det jeg leser. Jeg har hatt liten tid til den slags i år, og lysten forsvant som dugg for solen da forlagene begynte å kreve at innlegg basert på leseeksemplarer skulle merkes som reklame. 

Jeg blir fortsatt uvel av tanken. 

Uvel av tanken blir jeg også på alle bøkene jeg ikke har skrevet noe om. Bøker som faktisk fortjener å bli løftet frem, uavhengig av om bøkene jeg har lest er leseeksemplarer (merk: Disse er pr. definisjon ikke verdt et rødt øre) eller ei. Roser jeg ei bok opp i skyene samtidig som jeg merker innlegget som reklame, vel, da blir jeg vel ikke satt særlig seriøst. 

Derfor får jeg ikke oiet og akket meg over hvor kvalmende underholdt jeg ble av Ida Hegazi Høyers Ene | Barnet, hvor befriende ukorrekt hun beskriver et skakkjørt menneskers opplevelse av morsrollen og hennes kjærlighet til sitt barn. Og godt over på motsatt side av korrektheten: Marte Hukes lyriske roman Du er et levende sted. Korte dikt og lengre tekster, ulik rytme og stadig endring av skrivestil: Teksten speiler alle følelser, tanker, drømmer og kaos både på godt og vondt. Graviditet, fødsel, barsel og småbarnsperioden rommer hele spekteret. En større livsomveltning enn å få barn er ikke mulig, og antall bøker med denne tematikken er enormt. Disse to makter å gi leserne noe ekstra. 
Hun skal få øyne som skal se sola. Hun skal få hender som skal gripe om andre hender.

Jeg må lære henne å bli sterk. I en verden jeg ikke vet hvordan kommer til å bli. Det skal gå bra. Det må gå bra.
Jeg har også vært liten, uferdig, ubrukt.
Hvis jeg kan tillate meg et lite utdrag fra Hukes roman, da. Jeg vil gjerne det, for jeg trenger stadig å distansere meg fra skuffelsen jeg følte ganske tidlig i 2019, da en av mine favoritter ble tatt for plagiat. Jeg orker ikke mer av det. 

Ikke trenger jeg å rose bøker for å skrive om de heller. Slik som at jeg godt kunne tenke meg å skrive litt om Jonas Gardells store mors- og oppvekstportrett Til minne om en betingelsesløs kjærlighet. Jeg likte den ikke som helhet, men jeg likte enkelte partier. Eller, jeg likte den i små doser. Skrivegleden hans er av og til i voldsomste laget. Men alt dette kan jeg ikke fortelle mer om, for da må jeg merke innlegget som reklame. 

Mest lei er jeg for at jeg ikke kan skrive om Kathrine Nedrejords ypperlige ungdomsroman Det Sara skjuler. Om skammen, fortvilelsen og skylden på den ene siden, det gripende vennskapet på den andre siden. Ei heller kan jeg skrive om hvor imponert jeg er over Linnea Myhres utvikling som forfatter. Det får visst noen andre ta seg av. 

Så får jeg famle litt på nyåret, fundere over hva jeg vil og hva jeg kan, hva jeg orker og hvordan jeg kan bruke skrivekløen til noe nyttig. Kanskje kan jeg frigjøre tiden til å skrive mer selv, du vet, jobbe med Den Store Romanen eller små slektshistorier. Eller så kan jeg gjøre det jeg burde gjøre. Lese klassikere, de viktige verkene som har preget ettertiden. Det er bare det at det finnes så mange kvalifiserte lesninger av disse allerede. Føleri og ufaglært synsing faller litt for lett igjennom. 

I mens jeg grubler videre kan dere vurdere å lese mine største lesegleder i 2019: 
Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg
Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Bli hvis du kan-trilogien, av Helga Flatland
Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejort
En frivillig død, av Steffen Kverneland
Vær så god, gode boktips hentet fra hjertet. Og dere? GODT NYTT ÅR!





Dette leste hun i 2019


37. =OSLO Juleutgaven
36. Ene | Barnet, av Ida Hegazi Høyer
35. Vind i værhanen, av Dan Andersen
34. Pupp?, av Mina Lystad og Kristin Grue
33. Til minne om en betingelsesløs kjærlighet, av Jonas Gardell
32. Du er et levende sted, av Marte Huke
31. Miss Marie, av Ellen Vahr
30. Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejord
29. Meg meg meg, av Linnea Myhre
28. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, av Kjersti Bjørkmo
27. Rakels bok, av Sissel Verøyvik
26. Presens maskin, av Gunnhild Øyehaug
25. Estalåni, av Eli Fossdal Våge
24. Fuglekikkeren, av William Shaw
23. Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland
22. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland
21. Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland
20. Døtre, av Eva Aagaard
19. Beistet, av Per Schreiner
18. Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris
17. Havfruehjerte, av Ingvild Lothe
16. Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg
15. Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
14. Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
13. Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
12. Alberte og Jakob, av Cora Sandel
11. Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg
10. Hvit, av Han Kang
09. Juleoratoriet, av Göran Tunström
08. Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
07. Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred
06. Catullus. Samlede verker, gjendiktet av Grip og Hagerup
05. Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen
04. Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque
03. Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen
02. Søsterklokkene, av Lars Mytting
01. En frivillig død, av Steffen Kverneland