5.8.19

Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 


Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.





Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.


6 kommentarer:

Anita Ness sa...

Fint å se deg på blogg igjen Eli.:)
Skjønner at andre ting har tatt tiden og sånn er det jo bare i perioder.
Kroneberg sin roman likte jeg godt, selv om jeg akkurat nå ikke husker alt, men det har skjedd mye her også som har opptatt tanker og energi.
Tatovøren ligger på vent. Det gjør vel også Flatlands bøker og Aagård sin.
Ønsker deg en god sensommer og håper du får en litt roligere høst?.:)

Tine sa...

Hei Eli, godt å se deg :)
Det er herlig når livet tar en ny vending, og boken må legges til side, jeg er sikker på at du leser når du kan. Livstegnet ditt var spennende lesning, kjekt med avklaringen på slutten. Fortsatt god sommer, håper du får litt mer tid til å trekke pusten :)

ellikken sa...

Anita: Det var veldig fint å produsere et blogginnlegg igjen også :) Ikke gjør som meg: Flatland-trilogien er ingenting å vente med!

Tine: Det er i alle fall spennende utfordringer, selv om jeg famler og får litt panikk innimellom slagene! I høst blir det mye reising, både til fjernt og nært, alt i petanquens tegn. Også er det nå det egentlige arbeidet tar fatt, så får vi se om det blir noe bra resultater ut av det :)

Beathe sa...

Veldig artig vri på omtale av bøkene!

Spennende utfordring du har fått og livet er så utrolig mye mer enn å lese (og blogge om) bøker.

Har lest 5 av bøkene du nevner og har også tilgode å lese trilogien av Flatland men de ligger klar. Blir glad for å høre at du likte Schreiner boken.

Kjekt å se litt liv her inne 🙂

Ingalill. sa...

Velkommen tilbake, selv om det kanskje bare er et blaff(?)
Fiffig oppsummert og faktisk også universielt beskrivende for en lesesommer, sånn er det bare noen ganger.

Ulla Lindström sa...

Hei, jeg vil dele mitt fantastiske vitnesbyrd. Etter å ha vært i forhold til ektemannen i mange år, slo han opp med meg, jeg gjorde alt for å bringe ham tilbake, men alt var forgjeves, jeg ville ha ham tilbake så mye på grunn av kjærligheten jeg har for ham ba jeg ham med alt, jeg ga løfter, men han nektet. Jeg forklarte problemet mitt for vennen min, og hun foreslo at jeg heller skulle kontakte en stavebeslag som kunne hjelpe meg med å kaste en spell for å bringe ham tilbake, men jeg er den typen som aldri trodde på stave, jeg hadde ikke noe valg enn å prøve det, jeg sendte en e-post med stavekasteren, og han fortalte at det ikke var noe problem at alt vil være i orden før tre dager, at eksen min vil returnere til meg før tre dager, han kastet trylleformularen og overraskende den andre dagen, det var rundt 16.00. Eksen min ringte meg, jeg var så overrasket, jeg svarte på samtalen, og alt han sa var at han var så lei seg for alt som skjedde at han ville at jeg skulle vende tilbake til ham, at han elsker meg så mye. Jeg var så glad og gikk til ham at det var slik vi begynte å bo sammen lykkelig igjen. Siden den gang har jeg gitt et løfte om at alle jeg kjenner som har et forholdsproblem, jeg vil være til hjelp for en slik person ved å henvise ham eller henne til den eneste virkelige og kraftige stavekasteren som hjalp meg med mitt eget problem. e-post: babaidadawiseman01@gmail.com
 kan du sende ham e-post hvis du trenger hans hjelp i ditt forhold eller noen annen sak.

Elsker staver
Tjen gode penger eller vinn et lotteri.
Oppnå suksess i virksomheten.
Åndelige problemer.
Vinn rettssak.
Se etter din livspartner.
Få en godt betalt jobb.
Få kontroll over ekteskapet ditt.
Motta tjeneste og få tiltrekning fra folk.
Få tilbake tapte penger.
Helbrede deg av alle sykdommer. både helbredelig og uhelbredelig.
Løs graviditetsproblemer og velsigne deg med babyer osv ...

Kontakt denne flotte mannen hvis du har noen problemer med en varig løsning
gjennom babaidadawiseman01@gmail.com
WhatsApp: +2348136951551
Viber: +2348136951551

Takk meg senere