Tre nye norske: Rør ikke de som sover, Snøen stryk ut alle spor, Kjære pappa

Av og til tar livet for mye fokus bort fra litteraturen. - Men jeg leser. Litt. Her er nettopp litt om tre nye norske utgivelser som alle får gode skussmål, tross feil og mangler.

• Rør ikke de som sover, av N K Lillebo
• Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
• Kjære pappa. Vi er andre menn no, av Kjartan Brügger Bjånesøy

Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Norsk. Debut. Utgitt i 2019. Ungdomsroman.

Emmi og Liv er verdens beste venner. De er de to mot resten av verden, og sammen gjør de hverandre sterkere. Den andre gjør livet verdt å leve. Det er bare et problem. 18 år unge Emmi ligger i en kiste og forstår ingenting. 

Ikke før bestefaren åpner en luke og viser henne livet etter døden. 

Nina Kveen Lillebo er låtskriver, tekstforfatter og nå også forfatter med en høyst uvanlig debutroman. Emmi er død, men lever videre i dødsriket, ett eller annet sted under jordens overflate. Dermed tvinger hun også sine lesere til legge fra seg sunn fornuft og lese videre med åpent sinn. 

For meg fungerte det utmerket. For andre vil det kunne gå ad dundas. 

Målgruppen er problematisk. Fortellingen er todelt, og der beretningen om dødsriket er noe barnlig formidlet er hennes minner fra verdenen over langt mer brutale. Slik er boken både beregnet for eldre ungdommer, og samtidig også for barn. De yngste vil la seg uroe av suicidale Liv og antatte overgrep, mens de eldste vil trøtne av mer eventyraktige godnatthistorier under jorden. 

- Eller så kan man bare godta det rasjonelle i det irrasjonelle og, som meg, kose seg med en lettlest og godt fortalt historie. 

For hvordan kan man skrive troverdig om noe man ikke har det minste hold å vite noe om? Klart man må ta seg friheter for å tone ned logiske brister: Et tre som strekker seg helt opp til jordskorpa, en likhusansatt som fungerer som bindeledd mellom liv og død, og døde som forsøker å sove på dagtid, bare forstyrret av sørgende som gråter ved graven. Så dukker det opp problemer underveis, hvor de døde lever beskyttet fra de som i livet har gjort urett. Her er visst ingen rom for tilgivelse, hvor vondt det enn er for leseren å godta dette. 

Desto bedre er forfatterens nesten usynlige forglemmelse av Emmis foreldre. De blir knapt nevnt, og med en 18-åring som hovedperson kunne det kanskje ikke blitt gjort annerledes eller mer troverdig. Her er fokuset på venner - og en bestefar, barndommens ideal og stille savn. 

Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
Norsk. Nynorsk. Kortroman. Utgitt i 2019.

En tolv år ung gutt sykler hvileløst rundt. I lommen har han en lapp fra skolen han slettes ikke kan vise frem til moren. Ikke at han har gjort noe galt, men fordi ordene på arket er riktige. Ordene som forteller om bekymring for at han ikke har det bra hjemme. 

Mens han sykler betrakter han verdenen han ikke får ta del i. Han er bare 12 år, men hans ansvar er en voksens. Da faren døde, døde også moren. Litt og litt har hun forsvunnet, inn i et skall, sovende på en sofa. Han var hennes liv, hennes alt, han som fikk henne ut av depresjonen og inn i lyset. Han ga henne fotfestet og nå er han borte. Moren har ham ikke lenger, hun har ingen. Her og nå ser hun ikke sine egne barn. 

Ikke en gang han som er hennes eldste. Han som setter seg fore å være der når hun våkner. La henne våkne opp og gå tilbake til det vanlige livet. I mens må han lage mat. Passe på broren. Sørge for at klærne er rene nok. Lufte ut når det trengs. Gjemme beskjeder fra rektor. 

Snøen stryk ut alle spor er en trist-vakker beretning om omsorgssvikt, men troverdigheten får stadige brist ved valg av ord og vendinger, samtidig som historien svekkes av telling. 

Fortellingen veksler mellom hans og hennes synsvinkel, men språket differensieres ikke tilstrekkelig til at guttens fortellinger virker troverdige. Guttungen bruker ord som lærerinne og uttrykk som snedig glimt i auge, samtidig som det refereres til Grandiosa og WoW. Sammen oppleves det hele som noe kunstig. 

Mest kritisk er likevel forfatterens hang til å forklare familiesituasjonen, morens depresjon og sønnens forsøk på å dekke over. Årsakssammenhengen fremstår litt for skoleflinkt formidlet i all sin overtydelighet. 

Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
Undertittel: Vi er andre menn no
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2019. Personlig beretning.

Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne? Dette spør forlaget så treffende i sin omtale. 

Dette utdraget formidler essensen i boken ytterligere: 

Mange får vaksenlivet rett i fleisen når dei får barn Eg høyrer til generasjonen som på 1990-talet kompenserte for eit manglande politisk prosjekt med tung ironi, lamma av distanse til realitetane. I nokre år kunne et bli overraska over at eg faktisk var far på ordentlig. Då eg første gong ringte barnehagen og sa: «Hei, dette er pappaen til Albert, var det som om eg ikkje trudde på det sjølv, at eg berre let som.

Eg høyrer stadig folk over tretti år som seier at dei samlar vaksenpoeng, medan dei heller burde byrje å tenke på pensjonspoeng. (…) Diagnosen er aldersblindheit - ei manglande evne til å forstå eigen alder.

Det treffer meg så inderlig hardt. 

Fedrene våre starta voksenalderen som nykonfirmerte. Etter noen år, gjerne på sjøen med all ballast det førte med seg, etablerte de seg med kone og etterhvert en tallrik barneflokk. I årevis spinket og sparte de på alt i husholdningen, og sparte seg slik opp en god og trygg økonomisk buffer som en generasjon senere har kommet voksne barn og ikke minst barnebarn til gode. 

Mens vi? Vel, vi har levd herrens glade dager som backbackere i jungelen og brukt opp studielån på festivaler vi knapt nok husker å ha vært på. 

Forfatteren selv tar utgangspunkt i egen forvirring og fortvilelse når hans slagrammede far stadig blir fysisk svakere. Også mentalt endrer han seg, faren er ikke lenger den bautaen han alltid har vært. Plutselig er det sønnen som må opptre som den voksne og ansvarlige. 

Det er utvilsomt behov for denne type litteratur i dagens samfunn. Vi er utallige forvokste ungdommer som i mange, mange år har tviholdt på ung-og-lovende-hvileputen. Som førtiåringer får vi plutselige slag i magen når vi innser at våre foreldre ikke lenger er like spreke som tidligere. Klippene i våre liv er i ferd med å forsvinne, en eksistensiell krise er i ferd med å utvikle seg. 

Dessverre lider denne personlige beretningen av nettopp det personlige. Det er for få avbrekk fra forfatterens egne opplevelser. Jeg savnet noe mer, noe mer universelt, men det ble litt for navlebeskuende og detaljert i forhold til hans fars sykdomsforløp. 

Til tross for dette er Kjære pappa en hjertegod og gjenkjennbar fortelling mange vil ha godt av å lese - og reflektere over.

Kilde: Leseeksemplarer.