31.8.17

Ambisiøse august

Hvilken annen overskrift kan det vel bli, nå som vi er inne i månedens aller dag og jeg har sett meg nødt til å oppdatere oversikten over årets lesemål. For tingen er: Det går skikkelig dårlig, og likevel er jeg på sett og vis fornøyd. Jeg visste jo at jeg ikke ville greie det, men samtidig er det litt tid igjen. Så kanskje, og hvis ikke, kanskje neste år?

Prosjekt-lesemålene er helt natta. Natta. Fire Undset-bøker? Are you kidding me? Me?! Ok, de to Gabo-bøkene beskjemmes jeg av, dette gir meg noe som minner om dårlig samvittighet. Og Off the shelf? – Ikke vært i nærheten av en gang å TA PÅ de. Nei, vet du hva. 2018, bring it on, sier jeg bare.

Derimot antall, omtaler og norsk litteratur – Der er jeg fornøyd. Eller. Det kommer seg. Etter en veldig slapp forsommer og sommer, kom jeg godt i gang i august. Jeg får hjertebank av tanken på bunken høstutgivelser som ligger og venter på meg i stua, og gleder meg helt ellevilt til å lese alle som en. 

Dessuten har jeg akkurat lest boken jeg tror vil stå seg som årets beste leseopplevelse. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Debutantlyrikk med en mors sorg som tematikk? You had me at Hello. Jeg kommer til å kjatre om boka helt til du leser den. Tro du meg.

Ellers: Livet består av mer enn bøker. For min del består det av 99 % petanque. NM ble arrangert i juni og siden jeg utelot å fortelle om det i forrige oppsummeringsinnlegg får jeg gjøre det nå. For jeg ble norgesmester sammen med min samboer, og det er jeg fryktelig glad for. Også var det selvsagt stor stas å vinne den norske kvalifiseringen til EuropaCup for klubblag. 25 kamper og 25 seire! Fryktelig glad er jeg også for at sommerferien ble så bra: Nesten tre uker i sus og dus og palmesus i Cannes med omegn. Ti norske petanquespillere og tilnærmet dobbelt så mange petanqueturneringer. Jeg fikk besøkt ett slott, vært i ett museum og badet ikke en eneste gang. En nydelig treningsleir! Her hjemme er rankingsesongen så smått på hell, og fremover er det en salig runddans med treninger, turneringer og andre happenings. Bergenstur neste helg, deretter Berlin. Du vet hva de synger? First we take BeeeeeeRRRRRRRRRRgen, then we take Berliiiiiin? 

Oslo er dessuten blitt velsignet med en fantastisk bakgård midt i Oslo sentrum, hvor PETANQUE er høyst vesentlig. Musikk, spennende restaurantcontainere, alternativ takterrasse, grønt og skjønt, utallige hage/ute-aktiviteter, urtehage, stor uteservering og 14 petanquebaner. Hva giiiiiiiir du meg? – Jo, verdens største high-five!

Oasen heter Prindsen Hage, og jeg kan ikke få skrytt nok av stedet:


Mulig jeg ikke blir castet til potensielle kassasuksesser med det første.

Men stedet, STEDET er helt rått! Sving innom hjørnet etter bruktmarkedet i Storgata, rett før Christian Augusts Minde. Ta gjerne med en bok også: det er masse gode hagestoler og hengekøyer der, perfekte for siste rest av sommerlesingen. Just saying.

25.8.17

Verdt å lese: Tre nye lyrikksamlinger

Jeg har likt å lese dikt så lenge jeg kan huske. Fra jeg som lita jente kunne Zinken Hopps barnevers utenat, til jeg som konstant avstandsforelsket tenåring samlet mine favorittvers i en blomsterdekorert notisbok. Kipling, Hagerup, Gibran og Hauge om en annen. Fra jeg som student ble lykkelig kjøper av Paul Celans verker til jeg som nærmere førtiåring skriver av meg all verdens byrder i min egen hemmelige lyrikksamling. For øvrig et opphop ord ingen noensinne skal få lese.

Med mindre jeg tar en Elling, selvsagt. Du vet, det der med den mystiske poeten E

Så jeg både leser og skriver. Både på ungdomsskolen og på videregående valgte jeg helst diktanalyser fremfor grei ut– og fri fantasi-stiler. Skjønt, å skrive om lyrikk hvor leserhorden ikke begrenser seg til den ene læreren har jeg vanskelig å bli fortrolig med. Jeg hoppet riktignok ut i det med begge bein og vel så det, muligens landet jeg på magen, i forbindelse med Beathe og min sin fremsnakking av fjorårets store leseopplevelse og dens plass på Bokbloggerprisens kortliste. Men fortrolig? Nei. 

Dermed blir det samleinnlegg. Igjen. Tidligere i år skrev jeg noen ord om to nye utgivelser, begge norske. Denne gang følger jeg opp med 3 diktsamlinger hvor alle er skrevet av kvinner. Alle med kvinner i hovedrollen. Alle er debutanter. 2 norske poeter og 1 utenlandsk. Mye likt og litt ulikt, altså. 

- Og alle tre anbefales. 



Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Lenger oppe ymtet jeg frempå om at boken som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var nettopp lyrikk. Beathe fulgte opp med like stor begeistring, og denne gang er det jeg som følger etter henne: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen fortjener å nomineres til Bokbloggerprisen

I underkant av sytti sider er det fort gjort å lese igjennom, men ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet. 

Jeg kunne også hevdet at du er umenneskelig, men jeg sitter på hendene for å ikke bidra til altfor høye forventninger og provosere frem slakt, diverse kløpulver friskt i minne.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese. 

- Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè. 
og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen
Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. 



Barsel, av Kristin Storrusten
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Som en relativt ung kvinne (jeg har i det minste sluttet å betegne meg selv som jente), kronisk pålogget internet, i overkant glad i blogger og nettforum samt glad i alt som har med litteratur å gjøre, har jeg i mange år vært godt kjent med navnet Kristin Storrusten. Jeg har latt meg imponere over hennes skriblerier på Bokmerker.org, og jeg har kost meg glugg i hjel med hennes royale bloggfanzine Gal og royal. Gjennom bilder på Instagram hadde jeg også fått med meg at hun har mann og barn. – Men at hun var svanger med diktsamling visste jeg skammelig lite om. Faktisk ingenting, helt til boken i høst ble gitt ut.

Det viste seg også at hun hadde sitt å stri med mens barn nummer to var baby. Det var kanskje ikke alt hun våget å vise omverden, men heldigvis skrev hun ned sine betraktninger. Heldigvis både på grunn av det selvterapeutiske elementet, og fordi det resulterte i diktsamlingen Barsel. – Lett gjenkjennelig for de aller fleste mødre, nybakte som hønngamle. Formodentlig også til god trøst for de som tenker de samme tanker som forfatteren selv en gang tenkte.
Hello from the other side
Jeg må ha sagt fra tusen ganger
Du får ikke deg selv + baby
Du får alt nytt
Uten kvittering, angrerett, åpent kjøp
Og du vil ikke høre på meg
Jeg ville ikke høre på noen
Så da står du her, da
Uten å ha hørt på noen
Og skjønner at moren din hadde rett
Barn forandrer alt. Det skulle bare mangle. Og hvor enn forberedt man tror man er, blir det likevel ikke helt slik man trodde. Kanskje det blir bedre. Kanskje det blir verre. Kanskje varer det et øyeblikk, kanskje i en evighet. – Og av og til, ganske ofte, blir man overrumplet av depresjon.

Tenk det, når alt har gått bra, barnet er friskt og fint, man har alt på stell. Man er lykkelig og beriket og alt hva godt er, og så er alt likevel mørkt. 

Barsel er en samling dikt om hvor uendelig slitsomt det kan være, hvor håpløst og tungt det av og til er, alt man ikke helt våger å være åpen om. Det handler om såre brystvorter, senebetennelse etter bæring, tiden som ikke strekker til, om lange dager der man lengter etter leggetid, smokker som må puttes inn og livsledsagere som for pokker ikke en gang greier å putte brukte sokker i skittentøyskurven.

Diktene er likevel ikke nedbrytende, triste, gråe og fæle. Det er slitsomt og ille, men det er likevel med en alltid tilstedeværende og befriende nerve av galgenhumor. Fortellerstemmen vet at det vil gå over, det må jo det, det har det gjort for alle andre. 

- Og det har gått bra. Veldig bra. Både med henne og boken.

Melk og honning, av Rupi Kaur
Lyrikk. Kanadisk. Utgitt på norsk høsten 2017.

Indisk-kanadiske Kaur ble godt kjent i media for et par år siden, da hun publiserte kontroversielle bilder på Instagram. Skjønt, kontroversielle? I alle fall mente IG at bilder av litt blod på rumpebaker og lakener var mer enn god nok grunn til sensur. Kaur satte himmel og hav i bevegelse og fikk viden gehør og en stakkarslig unnskyldning fra de ansvarlige. Senere prydet hennes bilder den norske antologien med det klingende navnet Mensen.

Hennes sta stolthet og fryktløshet har også resultert i diktsamlingen Melk og honning som i høst utkom på norsk. Gjennom fire nokså strengt adskilte deler følger vi jeg-personen gjennom en barndom preget av overgrep, tenåringstid med ungpikeforelskelser, et usunt forhold, en løsrivelsesprosess – og til slutt, erkjennelsen av viktigheten av å være trygg i seg selv. Stå på egne bein, ikke la noen stå i veien for ens egen lykke.
jeg roter
meg alltid inn
i det samme
jeg lar ham alltid
fortelle meg hvor vakker jeg er
og tror halvveis på det
jeg hopper alltid mens jeg tenker
at han kommer til å ta meg imot
i fallet
jeg er uforbederlig
en elsker og
en drømmer og
det kommer til å
bli min død
Det hele er overraskende modig med sterkt feministisk tilslag. Det er tidvis brutalt og smertefullt å lese om jeg-personens traumer fra barndommen, og seksualiteten videre i boken er uvanlig rå. – Skjønt, den hele tiden er på kvinners vilkår. Det er unikt i seg selv. 

For kvinner er det ubehagelig mye å kjenne seg igjen i. Følelsen av å være den som venter. Som kuer seg. Som er avhengig. Oppvåkningen er langsom og eksploderer i bokens avsluttende del: Elsk deg selv, bygg nettverk av kvinner rundt deg. Vi er mange, vi hjelper hverandre, vi er sterke sammen. 

- Det er ikke rart at unge kvinner omfavner boken.

Som diktsamling er dette en litt ujevn og salig blanding av dikt og visdomsord, ofte også nærmest kamprop. Nærmest hver side er delikat illustrert med hennes enkle, men virkningsfulle, strektegninger. Ikke alle dikt er like sterke, men alle gjør på et eller annet vis inntrykk. 

Det er noe kvinne-universelt over det hele, en ærlighet som bare en modig ung kvinne kan formidle. Forfatteren maner frem en stolthet og stahet som unektelig inspirerer og motiverer. 





Kilder: Alle tre bøker er mottatt som leseeksemplarer.


18.8.17

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.

15.8.17

I gode og onde dager, av Gill Paul

Før sommerferien fikk jeg tilsendt pocketboken I gode og onde dager. Tittelen var omtrent like skremmende som den smekre kvinnekroppen på forsiden. Du vet, en kvinnekropp med langt, bølget hår, poserende med ryggen til, alene på en brygge. Undertittelen Kan kjærligheten utholde alt var som skapt for å få meg til å beinfly. Alternativt sette boken fra meg i bokhylla, litt utenfor synsvidde til eventuelle gjester.

Utslitt av en halvlest spionthriller begynte jeg likevel lese i boken. Så endte det som det ofte gjør med denne type litteratur: Jeg lå i sofaen og slukte side etter side, og da jeg måtte bevege meg utendørs, leste jeg videre på bussen mens jeg etter beste evne skjulte omslaget. 


I gode og onde dager. Kan kjærligheten utholde alt? av Gill Paul
#internasjonalbestselger. Utgitt på norsk høsten 2017.

Jeg ville nødig bli feilaktig avslørt som Harlequin-leser. – Men jeg vil enda mer nødig at andre skal gå i samme felle som jeg holdt på å gå i. Jo visst er dette en real guilty pleasure med alle dens ingredienser, men denne er langt bedre enn gjennomsnittet. Langt bedre. 

Liker du Lucinda Rileys romaner vil du elske denne.

Det er voldsom kjærlighet ispedd historiske fakta, parallelle historier, dype tragedier og følgelig opptil flere episoder hvor man fint kan gråte en skvett. Det er tilstrekkelig godt skrevet og nokså troverdig plott. En viss moderasjon skyldes at jeg antakelig ville avfeid avsluttende del som noe tåpelig, hadde det ikke vært for at jeg var fullstendig oppslukt etter å ha lest de første 300 sidene.

Tragisk kjærlighet og historiske hendelser, altså. Hør bare:

I gode og onde dager er en semifiktiv kjærlighetshistorie mellom Tatjana Romanova, nest eldste datter av den russiske tsaren Nikolai, og soldaten Dmitri Malama. Semifiktiv i den forstand at man har godt grunnlag for å hevde at et visst forhold mellom de to faktisk har eksistert. Parallelt leser vi historien om britiske Kitty som etter å ha avslørt sin ektemanns utroskap, flykter til en hytte langt inne i de nordamerikanske skoger.

To historier som flettes sammen er nærmest et must i denne type romaner. Her er det heldigvis gjort nokså elegant. Hvor fortiden fortelles gjennom utallige tvister og temmelig heseblesende spenning, fortelles nåtidens historie tilsvarende nedroet. - Hvor Malama og Tatjana er fra seg av fortvilet forelskelse, lærer vi Kitty å kjenne hvor hun jobber seg gjennom sin egen sorg gjennom oppussing av hytta – og forsøksvis fortrenging av realitetene hun snart må ta tak i på hjemmebane.

Fortidens historie består av mange hendelser og twister, men det er likevel på sett og vis troverdig. Det er nesten mer ufrivillig vittig hvor nevedyktig og selvgående nåtidens Kitty er, til tross for at hun eget sigende hadde mistet kontroll over eget i liv i ekteskapet. – Det er, om man har ønske om å lete etter feil i romanen.

At du blir klokere av å lese I gode og onde dager kan jeg ikke garantere, men du vil utvilsomt bli inspirert til å lære mer om tsarfamilien og formodentlig også bygge på din spede kunnskap om russisk historie. Kanskje også driste deg til å lese russisk litteratur. Om du ikke sporenstreks kaster deg over mursteinene til Dostojevskij eller Tolstoj, kan du i alle fall kan begynne med noen noveller av Tsjekhov.

- Eller hva med novellesamlingen Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov?





Kilde: Leseeksemplar.

10.8.17

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.


Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
Roman. Utgitt på norsk i august 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?
We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)
Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 




Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.