Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Vakkert skrevet om dramatisk moralsk skjebnedrama ytterst i det australske havgap.

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Fra forlaget: Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel.

I månedsvis er de bare to, Tom og Isabel. Sammen dyrker de kjærligheten, samhørigheten og lever i takt med naturen på sin lille øy. Det eneste de mangler er et barn. To graviditeter ender med spontanabort. Det tredje ender med den totale tragedie. Barnet dør i mors mage.

Nummen av sorg og savn finner de en båt drivende inn mot land. Om bord er en død mann og et høyst levende spebarn. Deres evige bønn er blitt hørt. Gud har skjenket dem et barn.

Tragedien går over i grenseløs lykke, som snart også vil vendes i fullstendig krise. Tom og Isabel varsler aldri myndighetene om hva som har skjedd. Mannen, barnets far, er død. Trolig er moren druknet. Ingen trenger å vite. Ingen trenger å vite at Lucy, Lulu Fyrtårn, ikke egentlig er deres.

I flere år lever de tre sammen som en lykkelig familie, bare av og til forstyrret av lammende redsel for at noen vil stille spørsmål de ikke ønsker å svare på.

Men det har sneket seg inn en avstand mellom dem – en tynn strime som er umulig å slå bro over, en uhåndgripelig tåke, et ingenmannsland.

Den dagen kommer. Men spørsmålet stilles av paret selv. På en visitt hjem til fastlandet blir paret stilt overfor et moralsk dilemma de i årevis har fortrengt. I et selskap møter de Lucys biologiske mor. Fremdeles sterkt preget av mannen og datterens sporløse forsvinning flere år tilbake, har hun fremdeles ikke maktet å vende tilbake til livet.

En families endeløse lykke er blitt til to familiers bunnløse sorg.

To familier, fordi livet til Tom og Isabel aldri vil bli det samme. Aldri mer kan de vende tilbake til Janus Rock som en lykkelig familie. Sannheten er for vanskelig å fortie.

---

M. L. Stedmans debutroman fra 2013 inneholder nærmere fire hundre sider. Vi følger menneskene over en femårsperiode fulle av moralske dilemmaer. Romanens tre deler kan enkelt sammenfattes med ordene mirakel, samvittighet og straff. I det ligger en oppbygging, en spenningskurve, en lang og vond prosess, en begynnelse og en slutt.

Naturen lot bare de sterke og de heldige få ta del i dette fremtidige paradiset. Ta en titt på innsiden av permen i en hvilken som helst familiebibel, så ser du kjensgjerningene. Kirkegården har også vitnesbyrd om spedbarn hvis stemmer – på grunn av slangebitt, feber eller fall fra en kjerre – endelig hadde lystret sine mødres inntrengende bønner om ”so ro liten tull’. Barna som overlevde, ble vant til den nye måten å dekke bordet på med en plass mindre, på samme måte som de vente seg til å trenge seg tettere sammen på benken når en ny søster eller bror kom til. Det var som om Gud drysset ut noen ekstra barn – som på hveteåkrene, der ikke alt såkorn som blir strødd ut, vil modnes – for deretter å høste dem inni henhold til en uutgrunnelig, guddommelig plan.

Språket er solid godt, det overrasket meg stort da jeg halvveis i boken oppdaget at forfatteren var en kvinne. Temaet til tross, fortellermessig var dette usedvanlig kjønnsnøytralt. De mange kapitlene og den kronologiske rekkefølgen gjør boken lettlest. Særlig første del utpeker seg som sjeldent velskrevet. Livet på Janus Rock beskrives på en måte som bringer leseren til øya. Du er der. Du føler ensomheten, avsondringen fra omverden. Du er der, og du tror på karakterene. Du forstår hvorfor Isabel ikke orket tanken på å gi slipp på barnet. Du forstår hvorfor Tom lot henne få gjøre det. Du forstår, fordi du er der.

Det kunne blitt en roman full av klisjeer, men resultatet en vakker og vemodig historie om å miste barn. Hvordan man aldri eier barn, hvordan man bare har barn til låns. Med kjærlighet følger oppofrelser man ikke tidligere ante rekkevidden av. Ubarmhjertelig, men fullstendig selvfølgelig.

Slik går livet videre – beskyttet av den tausheten som bedøver skammen. Menn som kommer tilbake fra krigen med historier de kunne ha fortalt om kamerater som svikter totalt ansikt til ansikt med døden, sier bare at de døde en tapper død. Ut fra det omverdenen får vite, har ingen soldat noen gang gått på bordell eller oppført seg som en villmann eller løpt og gjemt seg for fienden. Det var straff nok å være der over. Når hustruer må gjemme pengene til avdrag på huslånet – eller kjøkkenknivene – fra en ektemann som har mistet grepet på tilværelsen, gjør de det uten et ord, noen ganger til og med uten å innrømme det for seg selv.

Lys mellom to hav er for meg en av disse bøkene som gir et så sterkt inntrykk at omtale vanskelig kan formuleres. Den lar seg ikke formidles og overføres. Leseopplevelsen kan ikke videreføres, fordi altfor mange følelser er involvert. Du kjenner det. Sorgen og savnet. Ensomheten.

Et fyrtårn viser vei og lyser opp i tilværelsen. Et fyrtårn lyser opp havene, men ligger selv for alltid i mørke.

Kilde: Leseeksemplar bedt om og fått av, forlaget Schibsted.
Andre bloggere: Et vell har gjort som meg! De fleste har latt seg storveies begeistre. (Tine) (Kari) (Beathe) (Pia) (Solgunn)

The Slap, av Christos Tsiolkas

I 21 dager har jeg kost og slitt meg gjennom den australske bestselgeren The Slap. Nominert til Man Booker Prize og (uhm) vinner av diverse andre priser. Kritikerne har vært lunkne, men lesernes respons har vært formidabel. Boken har vært en slik lesersuksess at historien har resultert i en TV-serie (se teaser). I 2011 kom boken ut på norsk, tittelen er Et slag i ansiktet.

Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.

The Slap, av Christos Tsiolkas

Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne.  En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.

Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.

Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.

Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.

Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.

Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne.  Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.

På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry. Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste, forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.

Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning. Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon, alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.

I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.

Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.

Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.

Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.

-----------------------------

Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.

Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er kun et googlesøk unna.

Alt jeg er, av Anna Funder

Jeg burde sikkert latt dette forbigås i stillhet, men det er min blogg, jeg bestemmer, og jeg har en god del frustrasjon å få utløp for.

Den australske forfatteren Anna Funder gjorde for noen år siden stor suksess med Stasiland i følge Wikipedia er «en kritikerrost og prisbelønnet bok (…) om mennesker som gjorde motstand mot kommunistregimet i DDR og mennesker som arbeidet for den totalitære statens overvåkningstjeneste Stasi. Det er en bevegende undersøkelse av ekstraordinær menneskelig samvittighet og ekstraordinært mot i møtet med totalitarismen.» Nesten ti år senere debuterte hun også skjønnlitterært, skjønt både hovedpersoner og hendelser er sterkt inspirert av forfatterens møte med Ruth Becker, motstandskvinne under naziregimets opptrapping. Alt jeg er har vunnet priser og hyllest av både kritikere og lesere. - Dessverre er min hyllest noe lunken.

Alt jeg er, av Anna Funder

Ruth og Hans er unge venstreaktivister som risikerer livene sine i kampen mot Hitler. De tvinges til eksil i London, men Gestapo jager motstandsfolk langt utenfor Tysklands grenser. Anna Funders etterlengtede romandebut er basert på historiske personer og er en sterk skildring av mellomkrigstidens motstandsbevegelse og et knippe heroiske menneskers innsats og skjebner.

Forlagets omtale trekker frem Ruth og Hans, men dette er bare halve sannheten. Historien fortelles med to jeg-stemmer: Ruth er riktignok en av dem, og den andre er Teller. Kanskje like viktig i romanen er Ruths kusine og Tellers elskerinne, Dora.  I kulissene finner vi også Tellers kone, journalister, biografer og berømte personligheter som poeten W.H. Auden.

Journalisten intervjuer Ruth i vår nåtid, mens Teller forteller sin livshistorie under andre verdenskrig. Begge tar oss med tilbake til 1930-årene. Med andre ord, vi har både flere personer og flere tidsperioder å holde orden på. Dette er en stor utfordring i seg selv, og stort bedre blir det ikke av forfatterens skrivestil. Her er det overflod av lange setninger med flere leddsetninger. - Tankestreker og komma, jeg gikk meg rent vill i ønsket om å forstå, og noen setninger ga meg rett og slett ikke mening. Mest av alt forstyrrer de mer enn de forklarer. Forfatterens fortellerstil appellerte dessverre overhodet ikke til meg. Jeg lot meg irritere, jeg hang meg opp i detaljer.

- Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. Det første kapittelet var veldig godt. I sammendraget for april uttrykte jeg attpåtil en stor tro på fremtiden, ene og alene fordi jeg hadde begynt på Alt jeg er. Dessverre endte det allerede i det andre kapittelet.

Jeg prøvde virkelig. Jeg lot tvilen komme boken til gode uforholdsvis lenge. Jeg leste opp igjen setninger og sider. Jeg bladde tilbake, memorerte tilbake, lette etter hint og forklaringer. Etter to hundre sider var tålmodigheten min slutt.

Det gjør meg vondt, men resten av boken nærmest skummet jeg meg igjennom. Jeg klarte ikke mer, orket ikke mer, ville ikke mer. Boken evnet ikke å gjøre meg interessert i løpet av et par hundre sider, og da kan det bare være.

Jeg vet det bygget seg opp med intriger og svik i siste halvdel. Dette droppet jeg gleden av å leve meg inn i. Joda, jeg leste det for så vidt, men jeg gikk ikke inn i det med hud og hår. Strikken var strekt for langt lenge før den tid.

Det beste ved boken leste jeg i et intervju med forfatteren. Jeg velger å avslutte omtalen med dette. Utdraget fikk meg nesten lyst til å gjøre et nytt forsøk med boken. Nesten, bare nesten.

- Kjærligheten gjør blind, sier vi. Kanskje er det mekanismen som gjør at så mange forhold fungerer, dette at vi velger å se bort fra den andres feil og mangler. Men i «Alt jeg er» fører denne blindheten til tragedie. Ruth oppdager aldri det store sviket som til slutt feller henne. Det er for øvrig en parallell til samfunnet generelt - blind- og døvheten som til slutt feller oss. Ingen i England på 30-tallet ville lytte til de tyske asylantenes advarsler om at Hitler var farlig. Vi vet jo hvordan det gikk. (dagsavisen.no)

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet

En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.

«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)

De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.

I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»

Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.

Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.

«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:

- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.

Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.

- Hva er du redd for pappa?

- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!

Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)

Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.

Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.

La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?