23.4.20

Mine favorittkarakterer - utvidet liste

I anledning Verdens bokdag i 2012 ramset jeg opp seksten favorittromanskikkelser. Åtte år senere er det på høy tid å utvide listen til tjue.

Hva som fenger oss som mest i bøker kan være alt fra en spesiell stemning, tematikk, personer, en enkelthendelse eller rett og slett selve historien. Våre favorittbøker trenger på ingen måte være med kraftfullt språk, intellektuelle metaforer eller spekket med litterære virkemidler. Av og til får man den fullkomne leseopplevelse av dette noe, bøkenes IT, som trumfer alt annet.

Og noen ganger, slik som dette innlegget setter fokus på, er det aller viktigste i bøkene selve fortelleren, eller den det fortelles om. En person, personer, man umiddelbart blir så glad i at du ikke klarer å slippe tak i de. Det er magisk.

Her er mine 20 favoritter:



20. Arthur og Trinket
fra The Wonderling, av Mira Bartok

Arthur er halvt menneske, halvt dyr. Vokterne på barnehjemmet kaller ham bare for nr. 13, og det forteller vel det meste om hvor trøstesløs tilværelse han lever i. - Eller egentlig ikke, for Arthur har verdens beste venner selv om han ikke har familie, og han er supermodig selv om han også er livende redd. 

En av Arthurs venner, hans aller beste, er Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. Arthur blir man glad i, Trinket blir man glad av: En fantastisk kombinasjon i en og samme bok.

Boken som er en slags krysning mellom Dickens klassikere, Alice in Wonderland og Tolkiens Hobbiten, er like sjarmerende som disse to, og jeg håper flere av dere fanger opp dette.  Jeg unner dere leseopplevelsen! (link)


19. Jamal
fra Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal skrive, men det er mest følelsen. Hjertet. Da jeg leste TUV fikk jeg så indelig medfølelse for Jamal, han som hadde falt utenfor, han som ingen passet på, han som hadde mistet motet. Alt går i mot ham, det er ingen vits, Norge er ikke for ham, det er bare Stovner, TUV, ghetto'n som gjelder. 

Jamal gir fullstendig faen, sier han. Likevel har han en drive, et håp om at alt blir bedre, bare han holder ut litt til. Slik som for kompisen Mo, han som går på Blindern og representerer. Du veit.

Og veit du ikke, så må du lese boken. (link) (bonus)


18. Tiny
fra Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Da USAs kanskje fremste ungdomsbokforfattere slo sine krefter sammen resulterte det i en vidunderlig roman om to gutter med samme navn.

Min favorittperson i denne boken er vel og merke ikke en av Will-ene. Det er derimot den enes beste venn: Tiny. 

Den svært outrerte Tiny er ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være.

Litt sånn som Owen Meany, kanskje, bare ENDA mer. (link)


17. Gjertine
fra Slåttekaren-bøkene av Edvard Hoem

Av et utall mennesker i persongalleriet til Hoem velger jeg meg en av de sterke personlighetene som ikke ellers ville fått noe skriftlig ettermæle. En av kvinnene: Gjertine, slåttekarens svigerinne. 

Vi følger den unge kvinnen fra Romsdalen helt over til The Promised Land. Hun er livlig og livsglad, men havner brått i dype daler. Hun sliter med å finne seg til rette, og hun streber i forhold til Herren. Det er mange personer Hoem skriver mer om, men Gjertine er den som gjorde aller sterkest inntrykk hos meg. 

For deg er det kanskje Bastian Georg, Serianna, Eilert eller Knut Nesje selv? (link)


16. A
fra Hver dag, av David Levithan


A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)


15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell


Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)


14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson


Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green


Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)



12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas


Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)


11. Lexie Sinclair
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell


Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)


10. Prentice
fra The Crow Road av Iain Banks


Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)


09. Jeffrey
fra Jasper Jones av Craig Silvey


Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)


08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien


Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)


07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti


Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)


06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt


Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)


05. Gutten og faren
fra The Road av Cormac McCarthy


Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)


04. Jan fra Skrolycka
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf


Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)


03. Goggen
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen


Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)


02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)


01. Marikken
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




Hvem er dine favorittromanskikkelser?

15.4.20

Slektshistorie: En stygg overfallsaffære

Denne slektshistorien handler om tilfeldigheter, om å være på feil tid til feil sted, men også om snarrådighet og overlevelsesvilje. For egen del handler det i tillegg om tilfeldige funn på nb.no, hvor historier som aldri er blitt fortalt kommer for en dag.


Kristiansundsgutten Jan Pedersen må ha hatt en trøblete og vond barndom. I skoletiden ble han sendt til andre siden av landet, helt ned til Bastøy, et skolehjem som virket som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter. Han må like fullt ha hatt et vettugt hode, for i kirkeboken er det ved hans konfirmasjon notert karakteren Godt .

Etter endt skolegang reiste han hjem til Nordmøre. Her jobbet han som dreng hos en gårdbruker i Skeidsdalen, før han fikk jobb som snekker hos en møbelfabrikk. Ting lå til rette for ham, men kanskje hadde han en uro i seg han trengte å få utløp for, kanskje hadde han havnet i pengetrøbbel.

19 år gamle Jan la en plan. Landhandleriet i Skeidsdalen ble drevet av en godt voksen kvinne, og det ble sagt at hun hadde penger oppe på loftet. Ingen skulle komme til skade, tenkte han kanskje. Han skulle bare snike seg inn, ta rikdommen og forsvinne like raskt. Slik kunne han betale seg ut av alle problemer. Kanskje.

Etter å ha streifet rundt i nattemørket i flere timer valgte han i tretiden å bryte seg inn i huset gjennom et vindu. Han listet seg opp til annen etasje bevæpnet med et brekkjern, men så gikk alt galt. Klara Paulsen hadde våknet av alle lydene og da døren åpnet seg skrek hun høyt av skrekk. Den unge Jan Pedersen truet henne på livet, men i stedet for å fortelle hvor alle pengene lå, fortsatte hun å rope etter hjelp.
I neste øieblikk gikk Pedersen løs på henne med brekkjernet. Det var ikke lys i værelset, men han slo med brekkjernet etter hodet og tildelte henne flere voldsomme slag over næse, pannen og i hodet for øvrig. Da hun falt livløs tilbake i sengen, styrtet han inn i alkoven hvor piken lå og overfalt henne med brekkjernet på samme måten.
Den unge piken var Selma, min gammeltante og min morfars søster.
(...) Hun fikk også flere stygge slag i hodet, ansikt og skuldre, men det lyktes henne å få tak i brekkjernet. Piken er stor og sterk for sin alder, og der begynte derfor en regulær dragkamp mellem de to om brekkjernet. Herunder slapp hun plutselig taket. Pedersen tapte likevekten, styrtet bakover og rev med seg i gulvet ovnen i værelset. Da han fortumlet kom sig på benene igjen, hadde piken sett sitt snitt til å krype under sengen og gjemme sig der. Han lette omkring, men da han ikke kunde opdage hvor hun holdt til, gikk han nedenunder, og kom straks tilbake med en tent lampe. Imidlertid hadde piken låst døren til værelset, så han fant den stengt. Han begynte atter å true og rope, men da ingen svarte gikk han løs på døren med tappjernet for å skjære ut låsen.
Hva som så skjedde vet vi ikke. Kanskje innså han hans egen galskap, kanskje kom noen naboer til unnsetning. Jan Pedersen fikk aldri opp døren, men løp ned trappen, ut døra og ut i friheten.

Det varte ikke lenge. Hvordan han ble funnet forteller ikke avisen noe om, men trolig kjente landhandlersken ham igjen fra tidligere. Noen måneder etter det brutale overfallet kunne lokalavisen Tidens Krav referere fra forhørsrettens behandling av saken:
Han trengte sig lillejulaften inn til den 60 år gamle Klara Paulsen i Øre og tilføiet henne og den 14 år gamle Selma Staknes alvorlige molester i hodet med et minebor.
I retten forklarte han at innbruddet var planlagt å skje tidligere, og formålet var ene og alene å stjele penger. Han hadde derimot stjålet penger før, innrømmet han, fra en sirkusdame i Nidaros, attpåtil. For disse to forholdene fikk han tre års fengsel.

Selma selv kom fra det uten varige men. Marerittet i Skeidsdalen til tross, hun forble ved sin lest og jobbet som voksen i en manufakturforretning på Åndalsnes.

Hva som skjedde med gutten fra Bastøy er en annen historie, og den skal uansett ikke fortelles av meg.


11.4.20

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar


Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.
Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.
(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.
Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.
Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?
Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 
- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.
Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 
- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.
Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.
Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 
Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.
Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.



7.4.20

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 


Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle
Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 




- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.