Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 

Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 

Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 

Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 

Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 

At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 

Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 

For ei dame! 

Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 

Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 

Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.

Kilde: Boken er kjøpt selv.

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl

På selveste kvinnedagen kastet jeg meg over den smått legendariske feministduoen Breen & Jordahls nyeste verk. Årets illustrerte og lettleste kvinnesaksfortelling glir rett inn i et vellykket bibliotek som jeg håper vil utvide seg ytterligere. 

Skjønt, «glir inn» er et for dårlig ordvalg. Faktisk er Kvinner i kamp i mine øyne kanskje deres beste så langt. 

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.) 

Illustrert sakprosa. Norsk. Utgitt i 2018. 

Marta Breen og Jenny Jordahl har altså samarbeidet om flere illustrerte sakprosabøker med samme tematikk: Feminisme og kvinnesakshistorie. Historiene om kvinnene som har gått foran oss og kjempet er både fascinerende og nærmest skremmende i den forstand at de gjennom alle tider har forsøkt blitt fortiet og underminert. 

Også i Kvinner i kamp vies oppmerksomhet til både kjente og ukjente kvinnesaksforkjempere, både enkeltindivid og bevegelser. Alle virker viktige på hvert sitt felt, og om noen vesentlige er utelatt tenker jeg gjerne ikke over det før duoen gir ut en ny bok hvor hun eller de er inkludert. Tenk på det, så mye historie som er utelatt i skolens historiebøker. 

Jeg har skrevet det før, og sier det igjen. Det er provoserende og uforståelig hvordan alle tiders historiebøker først og fremst har blitt skrevet av menn, for menn og med menn i hovedrollene. Mange sterke kvinnelige personligheter er bagatellisert, ofte også tiet i hjel. 

Breen og Jordahl lar ikke bare disse glemte kvinnene få oppmerksomhet, men de presenterer også deres historier på en svært lett tilgjengelig måte. Her er hovedtrekk, ingen lange avhandlinger hvor de fleste av oss faller fra. Rett frem, like til, alvor og humor, arm i arm. 

Breen trekker frem både kjente og ukjente, og inkluderer på samme måte både de store linjer, de kjente hovedsaker, og de mindre, ukjente historiene. Noen har vi hørt om, enkelte har for lengst fått sin fortjente heder, mens andre tidligere bare har blitt avfeid med et skuldertrekk. 

Forfatterens søkelys på de fortiede kvinner forsoner derfor det faktum at menn som har støttet kvinnekampen knapt nok nevnes i boken. Deres historier er uansett og sannsynligvis for lengst blitt fortalt. 

Breens enkle og effektive historiefortelling kompletteres med Jordahls ditto pennestrøk. Illustratøren tilfører dessuten en god porsjon humor, det være seg åpenbare leserfrierier eller mer subtile hint. Her er alt fra upolitiske utbrudd til små detaljer som hår på leggene. De tilsynelatende ukompliserte tegningene rommer mer enn man tror ved første øyekast. 

Så langt minner boken om fjorårets 60 kvinner du skulle ha møtt, omtalt og bejublet i (dette blogginnlegget). Kvinner i kamp utpeker seg desto mer positivt ved at de ulike historiene har fått mer spalteplass. Historiene er rett og slett lenger, det fortelles mer, noe som også øker kvaliteten på tegneseriestripene. 

De ulike delene deles opp av farger, hvor hver fortelling har sin egen hovedfarge. Dette er nødvendig for leseopplevelsen, da overgangene ellers ville oppfattes som altfor brå. Her er det rett på sak. Kanskje symboliserer de ulike fargene hvert sitt tema, eller kanskje henspeller det til regnbueflagget. Det er i alle fall neppe et tilfeldig grep. 

- Nestemann ...!

Og tilfeldig er i hvert fall ikke poengteringen av viktigheten av å fortsette kampen. To mindre ruter viser hvor fort utviklingen kan gå i feil vei, om man ikke passer på. Så oppleves det også som kjærkomment og nødvendig at dagens utfordringer med kultur og religion er tatt med. Følgelig også at forfatterne rakk å inkludere vestlige lands #metoo-kampanjer, som med all tydelighet viser at dagens øyensynlige likestilling fortsatt ikke er oppnådd. Selv om norske kvinner og menn er relativt likestilte, gjenstår det fortsatt en del. La oss ikke ta for lett på det faktum. 

Vi må ikke glemme, vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kampen er på ingen måte over. 

Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran. 

Jeg var nesten euforisk i min umiddelbare tilbakemelding etter første gangs lesing. Ved andre gangs lesing er jeg like begeistret. – Og det beste er at den vil stå seg, gang etter gang etter gang. 

- Som man skulle sagt det selv.

Nok en gang har Marta Breen og Jenny Jordahl kombinert historisk kunnskap, formidlingsevne, smittende engasjement og kunstneriske streker med både humor og alvor, skrev jeg i min Instagram-post 8. mars. Skaff dere boken, gi den videre til yngre generasjoner. 

Det samme skriver jeg i dag. God bok. God kamp.

Kilde: Leseeksemplar.

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!

The Wonderling, av Mira Bartok

Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?

Se og les: (utdrag fra boken)

Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.

Besøk: (Forfatterens egen nettside)

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.

Kilde: Fått i gave.

#mirabartok #thewonderling

Det står til liv, av Siri Økland

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del. 

Det står til liv, av Siri Økland

Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen. 

Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.

Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet. 

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine. 

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.

Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.

Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg. 

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene. 

Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.

Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige. 

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde. 

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.

Kilde: Leseeksemplar.

Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Å slå et slag for illustratøren

Illustrasjoner kan berike og komplementære en fortelling. Virke positivt for leseforståelsen og lesegleden. Understreke et poeng, gi frempek, hint, eventuelt kun opptre som et pust i bakken. Enkelte ganger er illusjonene så kraftfulle i seg selv at teksten blir uvesentlig.

Et eksempel er barneboken Krigen. Leseopplevelsen slo meg i bakken. Ikke på grunn av teksten i seg selv, men av de nokså enkle strekene til Kaia Dahle Nyhus. Boken, som handler om et barns oppfattelse av foreldrenes samlivsbrudd, men det er tegningene som virkelig gjør inntrykk.

Enda mer velkjente illustratører er Stian Hole og Bokbloggpris-aktuelle Lisa Aisato, som glimrer med helt andre teknikker. Ytterst virkningsfulle, om enn vidt forskjellige. Stian Hole (les min omtale av Annas himmel) fasinerer meg til stadighet med sin collageteknikk hvor han kombinerer tegninger og fotografier. Lisa Aisato med de vakreste blyantstreker og sarte farger. Alle tar lesernes følelser på ramme alvor. Understreker tristheten, håpet, drømmene. Max Estes representerer en annen type strek (les min omtale av Nattesyn). Det er mange gode der ute. Mange som aldri får særlig oppmerksomhet.

Så også Torstein Nordstrand. En illustratør jeg aldri tidligere har hørt om, men som etter å ha lest Arne Svingens lille grøsser Ondskapens kjeller, vil følge med på fremover.

Ondskapens kjeller, av Arne Svingen: Kine og Sivert har sammen med sine foreldre og deres hund flyttet inn i et nytt hus. Et hus kjøpt til røverpris, sier faren og jubler. Barna aner ugler i mosen, særlig når det viser seg at kjelleren kan by på mer enn støv og gjenglemte hermetikkbokser.

Boken er nummer 10 i serien Svingens mørke verden, en grøsserserie for 9-12-åringer. Hver bok på et halvt hundre sider, samtlige så vidt meg bekjent illustrert av nevnte Torstein Nordstrand.

Historien i seg selv er grøssende god, men slettes ikke enestående. Oppskriften følges til punkt og prikke, men frysningene på ryggen kommer stadig like automatisk. Hvor moralsk forsvarlig det er å utgi så korte fortellinger til 200 kroner stykket, hvorav tekststørrelsen er over gjennomsnittet stort og halvparten av siden er illustrasjoner, er en egen diskusjon. Jeg hadde heller sett at forlaget hadde valgt å samle, la oss si, tre og tre historier. Grøsserhistorier er populære for målgruppen, men gjenlesingsverdien er av naturlige grunner skuffende lik null.

Ikke at det er til forkleinelse for forfatter. Han har fått ros også tidligere (les omtale av Revolvergutten). Men nå skal en helt annen person skinne. Det dette skal handle om er illustratøren.

Og ikke sku hunden på hårene hva omslaget gjelder. Layouten yter ham ingen rettferdighet. Bla videre. Inne i boken finner vi virkelig gode illustrasjoner som alene kan skremme nattesøvnen ut av leseren.

Ytterst mørke og dystre, med skrekken bokstavelig talt lysende i hvitøyet. Flere er uvanlig virkningsfulle. Hver og en den reneste fæle nytelse i seg selv. For noen tegninger! Det er som i en film!

Hva om HAN kunne utgitt en egen gjennomillustrert skrekkroman utelukkende med tegninger? Det hadde vært fantastisk! Kjære forlag, gi den mannen sjansen til å skinne i ensom majestet.

Merk dere navnet. Torstein Nordstrand.

Torstein Nordstrand, altså. Torstein Nordstrand.

Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget.

No strings attached: Nei, jeg kjenner ikke mannen. Jeg vet ikke noe om han, jeg vet ikke hvor han bor, knapt nok hvordan han ser ut utenom hva Google avslører. Jeg har ingen intensjoner om verken å gifte meg med ham eller bli hans manager. Jeg vil bare hylle den som hyllest bør. – Og HER er hans nettside.

I grunnlovens hus, av Atle Næss/Lene Ask

I forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum har Gyldendal i samarbeid med Eidsvoll 1814 utgitt en roman tilpasset barn og unge. Men lar en bok med et sådant tema kunne gjennomføres uten å samtidig bli stemplet som skolebok?

I grunnlovens hus, av Atle Næss (tekst) og Lene Ask (illustrasjoner)

Det handler om herskap og tjenere, bønder og adelsmenn, unge prinser og en gammel konge, og ikke minst om hvordan eidsvollsmennene klarte å lage loven over alle lover i løpet av et par måneder. 

Loven over alle lover, faktisk. Dermed er fasiten satt og vinklingen deretter. Den kritiske, voksne leser vil etterlyse en mer nyansert variant, og barna selv ville neppe hatt vondt av det. Eksempelvis er det nærliggende å konsentrere seg mer om det faktum at kun menn med en viss beholdning hadde beslutningsansvar – og følgelig også stemmerett, på den tid grunnloven ble skrevet. Kvinners og fattige menns manglende stemmerett ble i denne boken avfeiet nærmest med et parentes. Og kanskje burde man poengtert enda mer det faktum at jøder og jesuitter slettes ikke var tillatt i Norge?

Hvorfor denne endeløse hyllesten? Er det ikke viktigere å formidle, også overfor barna, at dette var et viktig skritt i riktig retning? Grunnloven forvandlet ikke Norge til verdens beste land på et blunk. Det var, og er for så vidt fortsatt, fremdeles en vei å gå. Barn og unge har slettes ikke vondt av å vite dette. Det er de som er fremtiden.

Denne boken begrenser seg tidsmessig til tiden rett før, og underveis i etableringen av grunnloven. Intensjonen er altså å la leseren selv være flue på veggen, nærmest selv delta i utfordringen det var å samles om Norges lover.

Og innimellom alle diskusjonene blant Eidsvolls menn går tjenestepikene rundt og lytter, serverer mat og lytter litt til. Jeg savner å få vite mer om deres liv, deres bakgrunn, deres ønsker og drømmer. Hva de serverer til middag er tidsriktig et poeng, men ikke interessant hva tema angår. Vil dette virke som et kjærkomment avbrekk fra alle andre fakta, eller vil dette virke uinteressant også for målgruppen?

Ville ikke ni til tolvåringer hatt like mye glede og interesse av å lese kun om grunnlovens menn? Eller lese enda mer om de kongelige som kivet om å styre Norge?

Det hele blir litt lettvint, fordi det gjennomgående blir fortalt mye, men det gis sjeldent forklaringer til hvorfor det er slik. Vi blir fortalt at nordmenn ikke ønsker å bli styrt fra Sverige, men vi får ikke vite hvorfor. Vi får vite at representanter ble sendt fra hele landet til Eidsvoll, men vi får ikke vite hvordan disse er blitt valgt. Vi får vite at det på denne tiden var flere grevskap i Norge, men hva dette går ut på blir aldri helt forklart.

Lettvint, men samtidig ikke. Der hvor boken skuffer med sin manglende bakgrunnsinformasjon, tar den igjen så det monner med beskrivelser av datidens realiteter. Beskrivelser heller enn forklaringer, altså. Tidvis bikker det hele over til det overdrevne, og er mer passende til skoleundervisning enn hyggelig lesing hjemme på sengekanten. Dette inntrykket understrekes av faktabokser, bilder og illustrasjoner. Samtidig er dette lett tilgjengelig informasjon som leseren kan velge bort uten samtidig å ødelegge selve fortellingen. - Skjønt, en svært omstendelig forklaring om jernverk er muligens unødvendig hvordan man enn vrir og vender på det. 

Mangelen på forklaringer hvor det hele blir satt mer i perspektiv oppleves som en stor svakhet. Dette reddes heller ikke av veldig mye informasjon om enkelte utvalgte tema, siden variasjon både hva vesentlighet og utvalg angår, blir for stor. 

Godt språk tilpasset målgruppen, estetisk pen utforming, gode illustrasjoner og faktabokser til tross, svakhetene blir dessverre for tydelige til at denne boken etter min mening utmerker seg i positiv forstand. Kanskje stiller jeg for strenge krav. Kanskje det eneste som til syvende og sist teller, er om leseren lærer noe underveis. – Og det gjør man. Ung som gammel.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Gyldendal!

Les også: Min omtale av en annen bok i forbindelse med grunnlovsfeiringen: (Skammens historie). Ellers har Aftenposten ganske så finurlig oppsummert det hele gjennom (200 ting det er kult å kunne).

Jeg presiserer: Hastverk er lastverk. Jeg kom i skade for å uttrykke meg særdeles slumsete angående "jødeparagrafen". Setningen om at "jøder ikke en gang ble nevnt" ble tatt ut av sin sammenheng, i prosessen fra notater til omtale. Så ble også meningen - og resultatet - helt feil. Fortelleren skriver om vedtaket om å forby jøder i Norge, og forfatteren nevner også at paragrafen etter hvert ble opphevet.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

I 1942 skrev og illustrerte den franske piloten Antoine de Saint-Exupery en stor, liten bok som skulle ta barn og voksne verden over med storm. Lesere i alle aldre, tiår etter tiår. Historien fortelles fra barns ståsted, men selv om teksten er enkel er temaene kompliserte, filosofiske og dyptfølte.

Livet, døden og kjærligheten. Å være eller ikke være. Hvordan vi er mot andre, og hvordan vi er mot oss selv. Den lille prinsen er en vakker og tankefull dannelsesreise man aldri blir for voksen til å lese.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

Fortellerstemmen er forfatteren selv, en strandet pilot midt i Saharas golde, altomslukende univers. Kampen mot dehydrering er et kappløp mot tiden, og midt i desperasjonen oppdager han plutselig en liten gutt med lyst hår og kongelig kappe.

Dette er den lille prinsen. Han kom til jorden fra asteroide B612 i håp om å lære mer om verden, lære seg mennesker å kjenne og finne tilhørighet. Dessuten trenger han hjelp til å passe på det eneste i sitt univers den er glad i. En rose. Den lille prinsen er ensom på sin lille planet, hans eneste selskap er en liten rose full av torner, en ganske beskjeftig liten vekst som stadig krever omsorg og oppmerksomhet. Forruten å vanne og verne blomsten, feier den lille prinsen planetens vulkaner og spar opp baobabtrerøtter. Det vakreste den lille prinsen vet er å se solnedganger. En gang så han 44 solnedganger på rad. Det eneste han trenger å gjøre er å flytte stolen sin bittelitte granne for hver gang.

- Men det må være noe mer der ute, noen som han, noe som gir livet mening. Fra planet til planet har han reist, men han finner ingen ro. Han har møtt en herskesyk konge uten undersåtter, en grisk forretningsmann som eier alle stjernene, en dranker som drikker for å glemme hvorfor han drikker, en geograf som ikke kjenner til sin egen planet og en lyktemann hvis hele eksistens består av å adlyde instrukser. Alle er sitt behov, ingen forstår hvorfor, men alle godtar at det er slik det er. Alle er sin egen lille planet, ute av stand eller vilje til å se hele universet, den store sammenhengen.

Den lille prinsen finner ingen mening i deres liv, og reiser etter hvert til jorden. Det er her han møter den bortkomne piloten, og sammen vandrer de på dannelsesreise, hver for seg og sammen, i jakten etter det som virkelig betyr noe.

En dag vandrer den lille prinsen forundret rett inn i en rosehage. Tusenvis av roser, akkurat slike som hans lille rose på asteroide B612. Besøket blir skjellsettende for ham. Alle disse rosene, av utseende helt like som hans egen rose, men likevel uten mening. Han føler ingenting når han går rundt omkring i hagen. De betyr ingenting for ham. Alt han føler er savnet etter sin egen rose, den han selv har forlatt.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:

Dere ligner slett ikke min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.

Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kanskje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.

Den lille prinsen ble lest for første gang i tenårene, gjenlest flere ganger, senest i januar 2013. Dette er et fattig forsøk på å fortelle om en bok som har satt uutslettelige spor i meg. En bok jeg aldri blir lei av å gi i gave, en bok som hver gang jeg leser den gir meg et verkende hjerte og tårer på kinn. Kall den gjerne pompøs og naiv om du vil, men ikke undervurder det viktige budskapet.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Supersuksessen En pingles dagbok

Det startet med tegneserier på internet og endte med en boksuksess nærmest uten sidestykke. Jeff Kinney har begått det store kunststykket: Han har fått kvisete gutter til å løpe til bibliotekene, han har fått de til å ønske seg bøker til jul! 

Takket være En pingles dagbok-serien er det direkte KULT å lese bøker. Bare for å synliggjøre hans popularitet en gang for alle: Kinney har hatt en så sterk innvirkning på unge gutters leseglede at han to år etter sin debut ble kåret til en av de 100 Most Influential People in the world av Times Magazine.

Tegneseriestripene kom allerede i 2003, men det var først i 2007 at den første boken ble en realitet. Kinney oppnådde raskt stor suksess i sitt hjemland USA, og suksessen har til dags dato spredd seg til 43 land. Norge er overhodet intet unntak.

I Norge er følgende bøker utgitt:

• En pingles dagbok 1 
• En pingles dagbok 2: Rodrick ruler 
• En pingles dagbok 3: Siste stikk 
• En pingles dagbok 4: Hundedager 
• En pingles dagbok 5: Den brutale sannheten 
• En pingles dagbok 6: Brakkesyke 
• En pinlges dagbok 7: Femte hjul på vogna 
• En pingles dagbok: Gjør-det-selv (aktivitetsbok) 

I tillegg fins det etter sigende en bok bak-filmen. Noe sier meg at det kommer enda flere i en rasende fart. Fansen skal ha sitt, må vite!

Skribenten av disse ord har selv bare lest to og er strålende fornøyd. Eksperten i huset, han som faktisk er i målgruppen, har lest hvert ord og studert hver tegning i samtlige bøker og begynner så smått å bli forsynt. Det er klart morsomhetene gjentar seg oftere jo lenger i serien man kommer. Kinney skal kanskje ikke tøye strikken så mye lenger nå, så forferdelig det enn er å tenke på for en nyfrelst Pingle-fantast.

Kinney tar hverdagens sorger og gleder så inderlig på kornet, alt sett igjennom øynene på en heller egosentrisk guttevalp hvis foreldre er dønn pedagogiske og skrekkelig voksne. Greg er sterkt sjalu på sin ekstremt irriterende lillebror og vettskremt over sin ustyrtelig skumle storebror.

Vår antihelt ofrer liv og lemmer og ikke minst sin bestekompis, den lett måpende Rowley, for å oppnå gode karakterer uten å yte noe, få positiv oppmerksomhet av de søteste jentene og spille voldelige dataspill dagen lang. - Og han soler seg mer enn gjerne i glansen selv om det hele er en meget urettferdig misforståelse.

Hvor ufyselig, frekk, utålelig, egoistisk, løgnaktig og tåpelig en gutt på den alderen enn kan være, alle er gode i bunn. Til og med Gregory. Og han skriver ikke dagbok. Han skriver loggbok. For himmelens skyld!

Bare ikke kall han Bobo. Bare ikke tving han til å spise osten.

Med enkle tegninger lager han kjærkomne pauser fra ren lesing, han legger til og han understreker. Tekst og tegning går hånd i hånd, de utfyller hverandre. Hver bok inneholder drøyt 200 sider med korte kapitler, gjerne dag for dag, hvor man enkelt kan lese alt i en schwuuup eller lese i små etapper. Alt fungerer like godt. Det er enkeltstående sekvenser og samtidig grunnleggende poeng som bærer historien fra begynnelse til slutt. Balansen mellom tegninger og tekst er akkurat perfekt nok til å tilfredsstille både bokormer og de med selverklært lesevegring.

Humoren gjennomsyrer hver side, hver setning, hver illustrasjon. - Men humoren er ytterst intelligent i all sin pubertale tåpelighet. Hverdagens pussigheter, ramsalte ironi og ubarmhjertige satire er så gjenkjennende at barn så vel som voksne dukker rett inn i vår kjære fæle pingles liv. Voksne skjemmer seg. Ungene skjerper seg. - Ikke undervurder alvoret i humoren.

Vi humrer oss fra side til side, nikker flaut, skaper aha-øyeblikk og gapskratter over episoder som er så hysterisk morsomme at alle i nærheten simpelthen er nødt til å få scenen gjenfortalt i hver minste detalj.

Bær over med oss Pingle-elskere.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Alt Jo Nesbø tar i blir til gull. Dette inkluderer fjerde bok i rekken om den knøttlille frekkaskjekkasen Bulle, den snusfornuftige streberen Lise og det lange rekelet av en høgg-gammel professor: Doktor Proktor.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Etter å ha blitt hengt ut i programmet Norske Løgnhalser emigrerer Bulle til Sør-Trøndelag hvor han starter opp hangglider-bedrift sammen med sin kompis Petter. - Petter? spør du kanskje. - Petter, ja, de e bærre eiiiin Petter, svarer jeg. De selger kanskje ikke så mange hangglidere, de to, men de drikker opptil mange kopper kakao om dagen, og det er ikke så verst det heller.

En dag får Bulle besøk av Secret Garden. Norges rikdom, en eneste ynkelig gullbarre, er blitt stjålet, og mysteriet er såpass innfløkt at dette kan løses kun av den aller smarteste. Selveste Kongen tipser den hemmelige sikkerhetstjenesten om Bulle. Han har tross alt reddet verden fra dens undergang. Kanskje.

Sammen med sine venner Lise og Proktor tar Bulle turen over til London hvor svaret på mysteriet ligger. Trioen forbereder seg med multilingvistiske piller (hvorav Proktor må ta takke med det nest beste på markedet – skotske piller, slik at Bulle brått blir til Bullutten), siktesikre hansker, beksømsko utenom det vanlige og prompepulver. Selvsagt.

I jakten etter gullbarren møter vi både brødrene Crunch og deres mor hvis navn bare må hviskes (og selv det bare så vidt), den kjipe fotballtreneren Krillo (hvis taktikk er å kjøre en såpass dørgende kjedelig soneforsvarstaktikk at motstanderne sovner av kjedsomhet), hasardiøs henging fra Big Bens lilleviser, knakende farlig knokepokerspilling og en cupfinale du ikke har sett maken til. Rotten Ham vs Chelchester City. Er det en fotballkamp du må få med deg, så er det denne. Ja, også får vi endelig sannheten om produksjonen av parmesan.

Nesbø er en ordkunstner av rang, og i Doktor Proktor-bøkene leker han seg gjennom sidene. Han nådde sin absolutte topp (enn så lenge) i den tredje boken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, og forventningene var skyhøye før den fjerde boken. Det lyktes nok ikke helt, det er kanskje ikke en gang mulig å overgå forrige bok. - Bare les hvorfor jeg absolutt forguder Verdens Undergang.Kanskje.

Sistnevnte glimret spesielt på grunn av dens krigspsykologi tilrettelagt for barn. Det ble noe mer enn bare humor. Gullrøveriet mangler dette lille ekstra, selv om man ikke kan unngå å le seg skakk underveis. Misforstå meg rett, det er ikke mye å sette fingeren på. Om fingeren faktisk skal settes på noe mer, må det være usikkerheten om målgruppen – barna – klarer å lese historien uten å bli forvirret av alle referansene myntet på de voksne leserne. Det refereres til finansakrobater, TV-programmer, idrettsutøvere, stedsnavn og hendelser de yngste ikke har godt nok begrep om til å forstå. Balansegangen mellom genialitet og overkill er sylskarp.

Doktor Proktor-bøkene er som nevnt proppfulle av referanser, kanskje særlig denne fjerde boken, og er med dette minst like mye til glede for voksne som for barn. Selve historien kommer lett i andre rekke. Samtidig har Nesbø en helt egen evne til å engasjere leseren, det være seg voksne eller barn. Han huker stadig tak i deg, snakker til deg, stiller deg til veggs og forklarer sine fortellerteknikker. Ikke en gang kapitteltitlene lar deg slippe unna:

Kapittel 18: Akkurat dette kapittelet har ingen tittel. Håper du overlever

Det sitter, og det sitter knakende godt. Bulle er verdens beste hovedperson, nå som tidligere. Man ler seg kvekk i hjel, nå som tidligere. Tegningene er like stygg-tøffe, nå som tidligere. Fremdeles er Nesbø lik genialitet. La oss skåle for dette. - I pærebrus, faktisk!

Kilde: Boken er lånt av min sønn (11 ½ år)som anbefalte den på det sterkeste.

Andre bokbloggere: (Pervoluto)

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Den kom meg i hånde først i går ettermiddag. Postmannen ville det slik. Uttrykket sent, men godt passer sjeldent så godt som i nettopp dette tilfellet.

Boken består av godt over 500 sider, og er en murstein uten sidestykke i barne- og ungdomslitteraturen. Halvparten er illustrasjoner, og for voksne lesere tar det bare et par timers tid å lese boken. Det kunne jeg også gjort, men jeg ønsket å bruke god tid på boken. Jeg syns den er vel verdt å dvele ved. Til skogen med frister og forpliktelser, en omtale av boken skal det likevel bli, om enn basert ut i fra kun første halvdel av fabelaktige

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Illustrert barne- og ungdomsroman.

Hugos far er urmaker og er i besittelse av en finurlig maskin formet som et menneske, an automata. Maskinen er bygd opp av et intrikat urverk, og Hugo ber intenst om at faren skal reparere dette urverket. Dette blir farens endelikt. Det bryter ut brann i bygningen og faren dør i flammehavet mens han legger siste hånd på mesterverket.

Hugo makter å lete frem rester av urverket fra askehaugen og beholder det som sin skatt. Hans alkoholiserte onkel tar han med seg hjem, men Hugo finner seg atter snart alene i verden og hans eneste tanke er å dekke over onkelens forsvinning ved å holde klokkene i togstasjonen i drift. Ingen, absolutt ingen, må finne ham. Ingen må vite om ham. I lommen hans ligger en liten notisblokk som inneholder hemmeligheten bak urverket. Kanskje, kanskje vil maskinen gi ham svar og trøst, bare han makter å bygge den opp på nytt.

En dag blir Hugo tatt i tyveri i stasjonens leketøysbod, og innehaveren tar fra ham det mest verdifulle Hugo har. Notisboken. Hvorfor er George så opptatt av denne boken? Hvorfor nekter han å gi den tilbake? – Og hva er det egentlig med denne jenta som bor hos ham? Hvorfor prøver hun å skjule nøkkelen rundt halsen?

Hvem er boken skrevet for?

De rent språklige og litterære kvalitetene kan diskuteres. Historien er enkel og forutsigbar. Språket er tilsvarende enkelt og rent. Det er ingen utfordring å lese. Det skulle egentlig bare mangle, da boken er beregnet for barn/unge mellom 10 og 14.

Kanskje mer enn jeg var forberedt på, tok jeg meg i å bruke langt mer tid på å studere bildene, enn selve å lese selve teksten. Det viktige for meg ble, i større økende grad, å konsentrere meg om detaljene og stemningen i bildene.

Teksten gir næring til fortellingen, men det er illustrasjonene som gjør historien magisk.

En bok der teksten er mindre viktig

Vakre, forseggjorte, detaljerte. Illustrasjonene i boken er en klasse for seg. Alt er i nyanser av svart og hvitt, og de aller fleste illustrasjonene er blyanttegninger. Sammen danner illustrasjonene nærmest en film, en stumfilm om du vil. Illustrasjonene er like varierte som de er detaljerte, og hver eneste illustrasjon rommer en hel verden. Serien av tegninger, bilder og filmfoto forteller, uten et ord, historien teksten bygger videre på.

Det er mange illustrasjoner eller serier av illustrasjoner som er verdt å trekke frem, noen er også billedlig gjengitt i dette innlegget, men tegningene som gjorde aller mest inntrykk på meg finner jeg ikke noe sted på nettet. Serien er tilsynelatende enkel, men virkningsfull.

Hugo og jenta har sneket seg inn på kino. Første tegning viser kinoforhenget og det alene. Neste tegning viser forhenget som dras fra. Den tredje tegningen viser et massivt lys. Hele tegningen er dekket av lys. Serien avsluttes med en fjerde tegning, som viser et nærbilde av Hugo, oppslukt av filmen. Hele denne prosessen, fra uvisse, forventning og opplevelse, bare ved noen relativt enkle tegninger. Ganske så genialt.

Ingenting er tilfeldig

Apropos film, det er en mening bak illustrasjonene. En av hovedpersonene i fortellingen er Georges Melies, en fransk illusjonist og filmskaper kjent for sine mange nyskapninger i filmhistoriens spede start. Ikke bare er han en av hovedpersonene, selve historien om Hugo Cabret bygges rundt Melies liv og virke. Så er også boken full av referanser til filmer og bøker, til stor glede for lesere eldre enn målgruppen.

Rekk opp hånda den som liker boken

Da Bokbloggturneen lanserte sine vår-bøker pekte Hugo Cabret seg ut som det soleklare førstevalg. Jeg er veldig heldig som fikk plass. Det var også Dragoart som omtalte boken i går, og bloggeren bak The Labyrinthine, som tar sin tørn i morgen. Jeg blir alt annet enn overrasket om samtlige i denne ukens turnee er like begeistrede som meg.

Sjekk også Julies flotte innlegg om Hugo Cabret. Hun traff spikeren på hodet da hun uttalte følgende:

Det er rett og slett et skikkelig eventyr uten annen magi enn den som finnes i virkeligheten.

Ja visst, akkurat slik er Hugo Cabret!

Hipp hipp hurra

Hugo Cabret kom ut første gang i 2007, men er ny på det norske marked. Selveste Martin Scorsese har filmatisert boken, og om noen dager har filmen premiere på norske kinoer. Anmeldelsene er ubestridelige positive, akkurat som majoriteten av bokanmeldelser jubler av begeistring.

Nøkkelen er, som Julie sa det, å lage magi og eventyr ut av virkeligheten. Brian Selznick er kanskje ikke vår største litterære kunster, sett ut fra det skrevne ord, men kombinasjonen tekst og illustrasjon er uovervinnelig. Hugo Cabret er unik. Selznick selv makter ikke helt å beskrive boken han heller:

(…) not exactly a novel, not quite a picture book, not really a graphic novel,

or a flip book or a movie, but a combination of all these things.

Jeg gleder meg til å lese og se resten av boken, jeg gleder meg til å se filmen, og jeg gleder meg til å anbefale boken videre. – Gled deg du også.

Kilde: Leseeksemplar.