Diggevigg

Det er to dager siden forrige innlegg, og bare en uke siden innlegget før der igjen. I stedet for å skrive om bøker jeg faktisk har lest, velger jeg å skrive om bøker jeg ikke har lest. Edit: bok jeg ikke har lest.

Labben har muligens en anelse om hvilken bok jeg snakker om. Labben hvis menneske jeg beundrer for å ha lest boken jeg ikke har lest. En vakker dag skal jeg lese den, skrev jeg til henne i juli. Det har gudskjelov stort sett regnet både nedover og sidelengs. Joda, solen skinner den dag i dag, men helt skyfritt er det definitivt ikke. Ikke at jeg ser ut fra her jeg sitter, men en vakker dag kan det garantert ikke være, for jeg har slettes ikke lyst til å lese boken jeg enda ikke har lest.

For å motivere meg selv minnes jeg de gode gamle dager da jeg brukte Viggo som hjelp for å motivere meg (igjen) til å lese Ringenes Herre. Jeg bildegooglet derfor Silmarillion i håp om at Aragorn på en eller annen måte kan linkes til den store stygge boken.

Jeg ga ikke opp før google ga opp. Dette skjedde på side 44 da google virkelig begynte å bli desperate:



Her måtte større skyts til pers. Jeg plusset derfor på Aragorn på søkefeltet. Jeg fikk treff, for all del, men motivasjonen ble likevel ikke skrudd opp til maksnivå.

Jeg kapitulerte fullstendig. Hvorfor skrive så mye bare for å kunne legitimere litt Viggo-bilder på bokbloggen?

Dessuten spilte han i filmatiseringen av The Road, hvis bok jeg elsket og hvis film jeg nesten elsket. Viggo er bokrelatert så det holder i lange baner.

Nå snakker jeg meg helt bort igjen. Poenget er… Jeg har ikke glemt Silmarillion. Det skal jeg ha, om ikke noe annet. Jeg har til og med lært meg hvordan tittelen staves. Det er bare det at. At. Nå holder jeg på med en bokbloggturnebok, sant, og så har jeg lånt Gjenferd, sant, og to bøker til, sant, og så har jeg kjøpt to bøker på biblioteksalg, sant, og venter på to – nei, fire – bøker i posten som jeg har bestilt. Sant. Og. Angst.

Angst.

Angst.

Jeg skal jobbe som frivillig under Oslo Bokfestival. Bokpakke til bidragsyterne. Boksalg. Boksigneringer. Forfattere. Fremmede. Folk. Fremmede folk.

Angst.

Strengt tatt var det bare dette jeg skulle skrive om. Jeg grugleder meg og føler meg allerede som Viggo. Viggo venneløs, altså. - Noen andre som skal dit?

Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....

Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.

Sjarmtrollet:

Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.

Anti-Sjarmtrollet:

Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:

Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:

I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:

Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:

Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:

Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

Mørk hemmelighet

Man har vel alle mørke hemmeligheter og styggdårlig samvittighet for noe. Dette noe fins gjerne i bokhyllene rundt omkring.

Min mørke hemmelighet er nesten for skrekkelig til å innrømmes, men jeg kaster meg ut i det og stålsetter meg for ydmykelse, hoderisting, hakeslepp og evig fordømmelse.

I en alder av 32 år (hjelp) gremmes jeg over å ha en stk Ringenes Herre-triologi stående i bokhylla. Dens funksjon begrenset seg, inntil i går kveld, til støvsamler og hyllepynt. Hobbiten er for lengst lest, det er ikke det. Og joda, filmene er for all del sett, de står til og med i dvd-hyllen. Når jeg tenker meg om er plasten fremdeles på coverne. Filmene ble sett på kino.

Men bøkene, bøøøøøkene Ringenes Herre, har jeg ikke lest.

Så ille!

Stort bedre blir det ikke av at jeg sannsynligvis har servert noen hvite løgner om temaet oppigjennom årene for å skjule min hemmelighet.

I går kveld fikk jeg servert murklossen på senga med streng oppfordring om å komme igang med lesingen. Da hadde jeg stått noen timer forann bokhylla og klagde over at jeg ikke hadde noooooooen bøker å lese. Litt sånn som de som har klesskapene fulle av klær og likevel ingenting å ha på seg.

I går kveld leste jeg 50 sider, noe som betyr at jeg kun har litt over tusen sider igjen. Slikt motiverer jo...

Edit 21102010: Jeg har nå avansert opp til side 75. Hu hei som det går.