Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....

Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.