11.12.20

Folketellingen 1920

For ganske nøyaktig fem år siden ga jeg bort slektsbøker i julegave til foreldre og søsken. En salig blanding av egne erindringer, vandrehistorier og udiskutable fakta. Mange av kapitlene er gjengitt her på Ellikkens bokhylle, og enda flere tekstbolker er klare for en fremtidig oppfølger. Stadig oppdages noe nytt, minner dukker opp, man får nyss i en godt bevart hemmelighet, eller fatter interesse for barnet til onkelen til tanta til søkenbarnet... og så har man det gående. Et evigvarende prosjekt, med andre ord. Man skal ha stålvilje for å få noe vettugt ut av all informasjonen og alle søkene i gamle dokumenter. Eventuelt også god tid. Definitivt gjennomføringsevne. Jeg har ikke noen av delene.


Uansett. For fem år siden satte jeg spørsmålstegn både her og der, og unnskyldte de fleste løse tråder med at vi måtte avvente digitaliseringen av folketellingen fra 1920. Etter hundre år er slettes ikke allting glemt, i slektsforskningsverden kommer derimot alt til allmenn skue. 

I likhet med fryktelig mange andre med samme nysgjerrighet, interesse og lidenskap, opplevde jeg harehjerte og hetetokter i flere uker før åpenbaringen 1. desember. Endelig, etter fem års ventetid, skulle jeg bli klokere. Få svar, rett og slett.

13 barn, herav 12 i live. Snart skulle flere falle fra.


Men så er det gjerne sånn, at man ikke nødvendigvis får så mange svar, men heller flere spørsmål.

For eksempel ventet jeg spent på folketellingen for å finne min oldemor på farmors side. Som ung reiste hun etter sigende til sin eldre søster og tok seg tjeneste i ett eller annet velstående hjem. Etterhvert rotet hun seg bort, ble med barn... og tok med seg en ekstra stor bagasje hjem til sine foreldre. Dette var en smule mer stress i 1921, og ikke mindre stressende av en meget gudfryktig og myndig nybliven mormor. 

Alt gikk bra, altså, men det er en etterkommers privilegie å lete etter alt som aldri ble snakket om. Og selv om man skal være ytterst forsiktig med å spekulere, hadde det vært hyggelig å komme over indisier på et kjærlighetseventyr, selv om min oldefar skulle bli en helt annen mann enn guttens biologiske far.

Min farmors halvbror fant jeg for mange år siden i en kirkebok i Oslo, og der stod også mor og sønns tilholdssted i januar. For en uke siden bladde jeg derfor side opp og side ned i gårds- og personsedlene i det aktuelle området. Det er mange. Veldig mange. Heldigvis var hun i samme bydel i desember, aldeles høygravid, så jeg fant, jeg fant. 

Barnefaren derimot, han vet jeg fremdeles ikke hvor befant seg mens min oldemor gikk rundt og ventet. Kanskje var også han et eller annet sted i Oslo, kanskje et helt annet sted. Det eneste jeg vet er at han ikke var på gården der min oldemor var, heller ikke på noen av nabogårdene, og i hvert fall ikke hos foreldrene sine i en helt annen by. Kanskje vil jeg finne ham når transkriberingen er klar. Det eneste jeg vet er at han senere reiste til sjøs og endte opp i New York hvor han også døde i ung alder.


I mitt søken etter ham i folketellingen søkte jeg videre på hans dødsoppføring i kirkebøkene, og så gikk det som det ofte gjør. Man finner noe interessant i merknadsfeltet man søker videre, og plutselig ble jeg bevisst at jeg hadde brukt uforståelig mye tid på å søke etter informasjon om et tuberkolosesykehus på Long Island drevet av fransicanernonner. Så går tiden da, og i stedet for å finne svar, konstrueres nye spørsmål. 

Akkurat som når jeg søker etter andre i slekten, og finner en gutt bosatt hos nevnte oldemors foreldre, en jeg aldri tidligere har hørt om. En gutt som de har tatt til seg som fostergut, en fjortenåring som "hjelper til på smaabruket". Det uvanlige navnet, hans fødested på andre siden av landet og ikke minst merknaden på personseddelen hans var mat for mons. Snart søkte jeg meg opp og ned i mente etter foreldre, søsken og formelig tegnet opp et helt kart for å få oversikt over familiens registrerte bosteder. En guttunge som ble tatt hånd om av mine tippoldeforeldre, øyensynlig helt uten familiære bånd, altså. 

Klarer noen tyde håndskriften?


Men vent nå litt, står det ikke noe om misjonering? Drev en selvlærd religiøs kvinde på Nordmøre på den tiden med oppfostring i guds navn?

Hvor går man så videre? Vel, man leter i kirkebøkene. Som konfirmant bor han fortsatt hos mine forforeldre, men etter det blir han et mysterie. Hvor tar han veien, får han egen familie, hvor gammel blir han? Snarveien om diskutable slektssider som Geni og MyHeritage er fånyttes, kun søstrene er registrert som barn av sine foreldre. Døde han ung og ensom, og skal jeg bruke av min tid til å lete etter hans skjebne?

Tankesprangene er ikke av de verste. Det kunne har ramlet ut noen skikkelige skjeletter i egen slekt, men de store overraskelsene glitrer med sitt fravær. Enda. Jeg kommer til å lete mer. Definitivt.


Imens kan jeg glede meg over fine finurligheter som at mine oldeforeldre på morfars side stolte oppga tre barn i ekteskapet. Like forbanna streng var kontrolløren som etter beste evne har overstrøket med tallet 2. To ektefødte, altså. Mammas tante Lette var født før foreldrene giftet seg, og slikt kunne ikke statistikken den gang telle med, må vite.


Og bare så det er sagt: Oldemoren min som i sin ungdom var ute på vift i Kristiania giftet seg noen få år etter folketellingen med han som senere ble min oldefar. Han var i 1920 gift med en frøken fra Trøndelagen, men det er en annen historie. Gårdbrukeren hadde en noe spesiell bierhverv som deleier i den bittelille bygdas trebunnskoverksted, og en av hans verker står i dag som et fint minne i mitt eget hjem.

Ti år senere ble alle hans andeler solgt for å skaffe midler til gårdsdriften. 1-0 til min oldefar, for gården ble reddet og bedriften viste seg ikke levedyktig stort lenger. 

... En fiffig detalj, nok til et eget kapittel i slektsbokoppfølgeren.


2.11.20

Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord


Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord

Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.

«Jeg er verdens største lykt», skriver hun i første dikt. Hun er nyfødt, et lite barn, hun er meningen med livet. Den vesle jenta lyser opp livet til foreldrene, men for moren er det ikke nok. Kanskje fylte moren henne med så mye kjærlighet at hun selv ble tom. Hun «dreide frem en skål og formet meg om til en krukke», beskriver datteren, og fortsetter litt senere: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.»

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.

Datterens lys slukkes ikke, men moren slutter å absorbere strålene. En eller annen gang, ennå mens jeg-fortelleren er ung, tar moren sitt eget liv. Forfatteren skriver gjennom oppvekst og tidlig voksenliv, med trass og stolthet, sinne og melankoli, en vuggesang for seg selv og for moren, for alt hun ikke maktet og alt som ikke ble. I mangel av forståelse og tilgivelse, søker hun ro. Ro i at hun aldri fullt ut vil kunne forstå og tilgi, men at slik må det være.

«Hun skulle hatt en engel og ikke et barn», slår hun fast, en erkjennelse av at moren hadde sine utfordringer hun ikke kunne styre over, samtidig som en insistering av at jeg-personen ikke har noen skyld. Det er sterkt, det berører, i all sin enkelhet.

Og så, midt i det hele: En trassig livsglede, en protest mot å bli som moren, aldri slutte å lyse. Frykten for å ende opp som henne, lyser mellom linjene. Det uhemmede behovet for å bruke seg selv, sin erfaring, til å gjøre det bedre, skinner sterkere:

«Hvis jeg får en datter, skal hun ligge på vannet. Hun skal ha vett til å svømme inn mot land når bølgene blir for store. Hun kan være lysere enn vannet og gi gjenskinn, men hun får ikke være en stjerne og fortære sin egen materie. Hun skal duve på bølgene.»

Naturen er og blir hennes terapeut. Historien fortelles gjennom et barns sanseinntrykk, fysiske opplevelser og utallige bilder, både direkte og i overført betydning: «(…) hun spredte armene slik en marihøne vipper ut vingene». Særlig sterkt står minnet om hvordan de lette etter moren: «(…) vi så bare maneter, et gjenskinn av mors glassaktige blikk og hennes retningsløse måte å bevege seg på». Moren, jeg-personen, sorgen og lykken, alt er i naturen. 

Karoline Brændjords debut slår gnister. Fortellingen er nær, men universell. Naturlig, men naturstridig. Vond, men håpefull. Trassig, men forsonende. Komplekst og mangefasettert som naturen, livet, oss selv og våre relasjoner. 

Jeg lar forfatteren selv avrunde denne anbefalingen, med maleriske ord om sorgprosessen:

«En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes. Sultne små vårblomster bøyde seg over henne med krummede stilker. Det ringlet litt i klokkene mens hun ble borte. Og etterpå lyden, nei synet, av vind. De hvite, lilla og dyprosa blomstene bøyde seg i samme retning, la seg ned langs marken. Neste morgen var luften lummer og blomstene sto oppreist.»



Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen



22.10.20

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 


Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.


17.9.20

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

Det sies at min oldemor en gang var på besøk hos Johan Falkberget, hvor hun fikk en av hans bøker signert. Hvordan det hadde seg slik, eller om det noen gang faktisk skjedde, vet jeg ikke, og aldri kommer jeg til å få vite det for sikkert. Likevel minnes jeg det ble fortalt, en gang jeg bare var et barn. Siden har jeg lett etter denne sagnomsuste boken.

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

I sommer forsøkte jeg å lese hans fremste verk, Ann-Magritt. Første bind i Nattens brød, romanen som skildrer den foreldrelause gruvejenta fra Kiempehytta og hennes kamp for overlevelse og respekt.

Hun var et ongt tre skutt opp i frostig og stenet jord.

Jeg skjønte ingenting, i beste fall veldig lite. Jeg leste om konstknekter på gammelnorsk, rørosdialekt og tysk. Jeg leste om bla-bla-bla og bla-bla-bla, mens jeg bladde meg fra side til side. Så er det litt symptomatisk at samtidig som jeg leste uten å forstå hva jeg leste, opplevde jeg stemningen og relasjonene mellom menneskene, akkurat som Ann-Magritt og konstknekten Johannes forelsker seg i hverandre, uten å helt forstå hva den andre sier.

Boken ble første gang utgitt i 1940 og skildrer gruvesamfunnet Røros på 1600-tallet. Falkbergets tilnærming til historien er forbløffende. Datidens språk - hentet fra ulike geografiske land og områder, brukes som stamme i fortellingen. - Følgelig også datidens tradisjoner, rutiner og sjargonger. Hans evne til å skildre iskalde fingre, mørke, fortvilelse, sinne og varmen i en uventet, gryende forelskelse er likevel det som gjør størst inntrykk. Dette er stor fortellerkunst.

Tornerosen - det fagre Guds tre - sto ene og forlatt utfor veggen og blomstret av. I stien opp til Kiempeplassen grodde graset. Kvennstut og hundkjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken. Og svalen under takskjegget flyktet når noen gikk i grinden - så folkesky ble den i stillheten.

Mitt håp er at dette mesterverket i norsk litteratur skal utgis i en lettere språkdrakt for å fortsatt bli lest.



Bonus: Bla i boken på Nasjonalbibliotekets nettsider. Se filmen med Liv Ullmann som Ann-Magritt via You Tube.

Kilde: Fra egen bokhylle, arvet eksemplar, dog usignert.

3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.

25.5.20

Liv andre har levd, av Edvard Hoem

Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til. 

Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada. 


Liv andre har levd, av Edvard Hoem 
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.

I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn. 

Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles. 

Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på. 

Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen. 

Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg. 

Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til. 

Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette. 

Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie. 

Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende. 

For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut. 

Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd. 

Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner. 

Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.






Kilde: Kjøpt selv.


18.5.20

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:


Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 


Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.





Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

23.4.20

Mine favorittkarakterer - utvidet liste

I anledning Verdens bokdag i 2012 ramset jeg opp seksten favorittromanskikkelser. Åtte år senere er det på høy tid å utvide listen til tjue.

Hva som fenger oss som mest i bøker kan være alt fra en spesiell stemning, tematikk, personer, en enkelthendelse eller rett og slett selve historien. Våre favorittbøker trenger på ingen måte være med kraftfullt språk, intellektuelle metaforer eller spekket med litterære virkemidler. Av og til får man den fullkomne leseopplevelse av dette noe, bøkenes IT, som trumfer alt annet.

Og noen ganger, slik som dette innlegget setter fokus på, er det aller viktigste i bøkene selve fortelleren, eller den det fortelles om. En person, personer, man umiddelbart blir så glad i at du ikke klarer å slippe tak i de. Det er magisk.

Her er mine 20 favoritter:



20. Arthur og Trinket
fra The Wonderling, av Mira Bartok

Arthur er halvt menneske, halvt dyr. Vokterne på barnehjemmet kaller ham bare for nr. 13, og det forteller vel det meste om hvor trøstesløs tilværelse han lever i. - Eller egentlig ikke, for Arthur har verdens beste venner selv om han ikke har familie, og han er supermodig selv om han også er livende redd. 

En av Arthurs venner, hans aller beste, er Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. Arthur blir man glad i, Trinket blir man glad av: En fantastisk kombinasjon i en og samme bok.

Boken som er en slags krysning mellom Dickens klassikere, Alice in Wonderland og Tolkiens Hobbiten, er like sjarmerende som disse to, og jeg håper flere av dere fanger opp dette.  Jeg unner dere leseopplevelsen! (link)


19. Jamal
fra Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal skrive, men det er mest følelsen. Hjertet. Da jeg leste TUV fikk jeg så indelig medfølelse for Jamal, han som hadde falt utenfor, han som ingen passet på, han som hadde mistet motet. Alt går i mot ham, det er ingen vits, Norge er ikke for ham, det er bare Stovner, TUV, ghetto'n som gjelder. 

Jamal gir fullstendig faen, sier han. Likevel har han en drive, et håp om at alt blir bedre, bare han holder ut litt til. Slik som for kompisen Mo, han som går på Blindern og representerer. Du veit.

Og veit du ikke, så må du lese boken. (link) (bonus)


18. Tiny
fra Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Da USAs kanskje fremste ungdomsbokforfattere slo sine krefter sammen resulterte det i en vidunderlig roman om to gutter med samme navn.

Min favorittperson i denne boken er vel og merke ikke en av Will-ene. Det er derimot den enes beste venn: Tiny. 

Den svært outrerte Tiny er ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være.

Litt sånn som Owen Meany, kanskje, bare ENDA mer. (link)


17. Gjertine
fra Slåttekaren-bøkene av Edvard Hoem

Av et utall mennesker i persongalleriet til Hoem velger jeg meg en av de sterke personlighetene som ikke ellers ville fått noe skriftlig ettermæle. En av kvinnene: Gjertine, slåttekarens svigerinne. 

Vi følger den unge kvinnen fra Romsdalen helt over til The Promised Land. Hun er livlig og livsglad, men havner brått i dype daler. Hun sliter med å finne seg til rette, og hun streber i forhold til Herren. Det er mange personer Hoem skriver mer om, men Gjertine er den som gjorde aller sterkest inntrykk hos meg. 

For deg er det kanskje Bastian Georg, Serianna, Eilert eller Knut Nesje selv? (link)


16. A
fra Hver dag, av David Levithan


A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)


15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell


Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)


14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson


Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green


Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)



12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas


Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)


11. Lexie Sinclair
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell


Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)


10. Prentice
fra The Crow Road av Iain Banks


Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)


09. Jeffrey
fra Jasper Jones av Craig Silvey


Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)


08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien


Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)


07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti


Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)


06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt


Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)


05. Gutten og faren
fra The Road av Cormac McCarthy


Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)


04. Jan fra Skrolycka
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf


Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)


03. Goggen
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen


Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)


02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)


01. Marikken
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




Hvem er dine favorittromanskikkelser?

15.4.20

Slektshistorie: En stygg overfallsaffære

Denne slektshistorien handler om tilfeldigheter, om å være på feil tid til feil sted, men også om snarrådighet og overlevelsesvilje. For egen del handler det i tillegg om tilfeldige funn på nb.no, hvor historier som aldri er blitt fortalt kommer for en dag.


Kristiansundsgutten Jan Pedersen må ha hatt en trøblete og vond barndom. I skoletiden ble han sendt til andre siden av landet, helt ned til Bastøy, et skolehjem som virket som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter. Han må like fullt ha hatt et vettugt hode, for i kirkeboken er det ved hans konfirmasjon notert karakteren Godt .

Etter endt skolegang reiste han hjem til Nordmøre. Her jobbet han som dreng hos en gårdbruker i Skeidsdalen, før han fikk jobb som snekker hos en møbelfabrikk. Ting lå til rette for ham, men kanskje hadde han en uro i seg han trengte å få utløp for, kanskje hadde han havnet i pengetrøbbel.

19 år gamle Jan la en plan. Landhandleriet i Skeidsdalen ble drevet av en godt voksen kvinne, og det ble sagt at hun hadde penger oppe på loftet. Ingen skulle komme til skade, tenkte han kanskje. Han skulle bare snike seg inn, ta rikdommen og forsvinne like raskt. Slik kunne han betale seg ut av alle problemer. Kanskje.

Etter å ha streifet rundt i nattemørket i flere timer valgte han i tretiden å bryte seg inn i huset gjennom et vindu. Han listet seg opp til annen etasje bevæpnet med et brekkjern, men så gikk alt galt. Klara Paulsen hadde våknet av alle lydene og da døren åpnet seg skrek hun høyt av skrekk. Den unge Jan Pedersen truet henne på livet, men i stedet for å fortelle hvor alle pengene lå, fortsatte hun å rope etter hjelp.
I neste øieblikk gikk Pedersen løs på henne med brekkjernet. Det var ikke lys i værelset, men han slo med brekkjernet etter hodet og tildelte henne flere voldsomme slag over næse, pannen og i hodet for øvrig. Da hun falt livløs tilbake i sengen, styrtet han inn i alkoven hvor piken lå og overfalt henne med brekkjernet på samme måten.
Den unge piken var Selma, min gammeltante og min morfars søster.
(...) Hun fikk også flere stygge slag i hodet, ansikt og skuldre, men det lyktes henne å få tak i brekkjernet. Piken er stor og sterk for sin alder, og der begynte derfor en regulær dragkamp mellem de to om brekkjernet. Herunder slapp hun plutselig taket. Pedersen tapte likevekten, styrtet bakover og rev med seg i gulvet ovnen i værelset. Da han fortumlet kom sig på benene igjen, hadde piken sett sitt snitt til å krype under sengen og gjemme sig der. Han lette omkring, men da han ikke kunde opdage hvor hun holdt til, gikk han nedenunder, og kom straks tilbake med en tent lampe. Imidlertid hadde piken låst døren til værelset, så han fant den stengt. Han begynte atter å true og rope, men da ingen svarte gikk han løs på døren med tappjernet for å skjære ut låsen.
Hva som så skjedde vet vi ikke. Kanskje innså han hans egen galskap, kanskje kom noen naboer til unnsetning. Jan Pedersen fikk aldri opp døren, men løp ned trappen, ut døra og ut i friheten.

Det varte ikke lenge. Hvordan han ble funnet forteller ikke avisen noe om, men trolig kjente landhandlersken ham igjen fra tidligere. Noen måneder etter det brutale overfallet kunne lokalavisen Tidens Krav referere fra forhørsrettens behandling av saken:
Han trengte sig lillejulaften inn til den 60 år gamle Klara Paulsen i Øre og tilføiet henne og den 14 år gamle Selma Staknes alvorlige molester i hodet med et minebor.
I retten forklarte han at innbruddet var planlagt å skje tidligere, og formålet var ene og alene å stjele penger. Han hadde derimot stjålet penger før, innrømmet han, fra en sirkusdame i Nidaros, attpåtil. For disse to forholdene fikk han tre års fengsel.

Selma selv kom fra det uten varige men. Marerittet i Skeidsdalen til tross, hun forble ved sin lest og jobbet som voksen i en manufakturforretning på Åndalsnes.

Hva som skjedde med gutten fra Bastøy er en annen historie, og den skal uansett ikke fortelles av meg.


11.4.20

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar


Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.
Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.
(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.
Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.
Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?
Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 
- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.
Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 
- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.
Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.
Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 
Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.
Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.



7.4.20

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 


Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle
Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 




- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.


30.3.20

Lesing i koronaens tid (eller kampen mot tid og sted-fallgruvene)

Det er lite i Bokblogglandia som virker mer urettferdig enn å synse noe om bøker man leser i unntakstilstander som denne. Eller «som denne», akkurat som om vi privilegerte har opplevd noe lignende noen gang. I løpet av de siste ukene har jeg lest to samtidsromaner, og ingen av romanene har klart å skape engasjement hos meg. Likevel er de begge utvilsomt gode håndverk. 



En moderne familie, av Helga Flatland 
Utgitt i 2017. Bokmål.

Få samtidsforfattere har så til de grader satt meg ut som Helga Flatland med sin Bli hvis du kan-triologi. I En moderne familie viderefører hun samme fortellergrep, men i denne romanen begrenser hun antall fortellerstemmer til tre søsken. Mens Bli hvis du kan. Reis hvis du må, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet tar oss med til en liten bygds kollektive sorg over unge menn som falt i krigen, avmaktsfølelse, irrasjonelle skyld og skam, møter vi i En moderne familie en langt mer diffus sorg. 

En sorg over at alt ikke lenger er som det alltid har vært. 

Liv, Ellen og Håkon er alle voksne når deres foreldre forteller at de skal skilles. 70 år gamle velger de å splitte lag, fordi de, som en av de bitende siterer, har vokst fra hverandre. Hvorfor akkurat nå, hvorfor ikke holde ut den siste lille innspurten? Som leser er det lett å forstå den umiddelbare frustrasjonen, irritasjonen, det håpløst egoistiske i situasjonen. 

Det egoistiske i å forvente at foreldre fortsetter å ofre alt for at barna skal ha det som de alltid har hatt det. Det egoistiske i å sørge over at det ikke lenger blir felles middagsselskaper, det egoistiske å savne deres tosomhet, det trygge fellesskapet, selve plattformen for søskenflokken. 

Hva nå med de tre, de som har vokst opp sammen, men på hver sin måte? Liv, den eldste, hun som gikk foran, følte på ansvar og utstyrte foreldrene med erfaringer. Den to år yngre Ellen, som fikk frihet til å gjøre det hun selv ønsket. Attpåklatten Håkon, oppvokst som enebarn med privilegiet i å kunne støtte seg til to eldre søstre. 

Det er lett å se parallellene mellom posisjon i søskenflokken og deres syn på familielivet i voksen alder. Liv kysset et fåtalls frosker før hun fant mannen i sitt liv. Ektepakt undertegnet og akkurat passe med barn like etter. Ellen, seriemonogamisten, som i en tidlig midtlivskrise føler seg mindreverdig uten egne barn. Håkon, han med uttalt ønske om å være en fri fugl, akter ikke binde seg til noen, men mest av alt fordi han aldri tidligere har våget å kjenne på sine følelser. 

Alle tre baler med sitt og har ulike måter å takle sine foreldres samlivsbrudd på. Særlig Liv får en sterk reaksjon, de faste rammene hun selv har adaptert knekker under beina på henne. Det faste, det trygge de tre har til felles, brister. 

Ja visst, gjør det vondt når knopper brister. 

Tematikk og psykologi er interessant, men jeg opplever historien for flat til å engasjere meg som leser, i alle fall akkurat her og nå. Godt språk og persongalleri sørget likevel for fremdrift i leseprosessen. 



Ungdomsskulen, av Heidi Furre 
Utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens Heidi Furres debutroman Parissyndromet ble ett av årets store høydepunkt for meg i 2016, ble den vanskelige andreboken mere lunkent mottatt. Igjen har det mest med tid og sted å gjøre, for jeg er trygg på at Ungdomsskulen er mer krevende og givende enn den fremstår som. 

Vi følger hovedpersonen Maja og hennes venner gjennom tre år på ungdomskolen, selve manifestasjonen av brytningstiden mellom barndom og voksenliv, den kompliserte, uutholdelig spennende, krevende, kjedelige og kaotiske ungdomstiden. 

Maja lar oss ikke bli kjent med henne, ikke egentlig. Hun tar oss med til TV-kroken, til festene med altfor mye alkohol, hun lar oss kjenne på den hemmelige forelskelsen til han kjekke på videregående, og vi gremmes over hennes forhold til den altfor gamle mannen. Hennes følelsesmessige distanse til ham understrekes av den konsekvente bruken av kallenavn. Det er et godt grep, også typisk for fortellingen som helhet. Vi kommer aldri inn under huden på henne, verken når vi fortelles om farens forsvinning eller vennskapet med Pelle og Maria. Vi vet ikke helt hva hun syns, tenker eller drømmer om, annet enn at hun har hastverk mot voksenlivet og samtidig behov for å beholde barndommen. 

Hun vet ikke helt hvordan hun skal definere sin identitet, og vi som lesere observerer henne mer enn vi forstår hennes tanker. Hun forstår jo ikke en gang seg selv. Formidlingen er distansert, og vi forstår henne først og fremst gjennom egne minner og erfaringer fra samme alder. 

Dette er bokens fremste styrke: Boken krever mer av leseren enn dens innhold, lengde og engasjement tilsier. Dersom tid og sted tillater det vil refleksjoner underveis og i ettertid gjøre boken større enn den er i seg selv.




Kilde: Lånt på biblioteket. - Den gang i tiden de fremdeles var åpne.


24.2.20

Mammutsalg 2020: En litt unødvendig guide

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 24. februar til 7. mars. Etter en lengre tids lese- og skrivetørke (Alternativt: Jeg har hatt det altfor travelt med andre ting) har jeg fått sving på pennen igjen, og jeg kaster meg over denne muligheten til å formulere nok et innlegg. For åttende gang skal jeg forsøke å lose dere gjennom Mammutjungelen, makan til selvpålagt, men hyggelig livsoppgave!

#mammutsalget #mammutsalget2020 

Denne gangen åpner vi med et smell, tar julekvelden på forskudd, klemmer på gaven, spiser rosinen i pølsa, midten av kanelbollen, leser bokens aller siste kapittel først und so weiter. Boken du bør sikre deg er ...

I alle fall om du er et barn av min tid. Boken er skrevet som en slags memoar slæsj oppvekstroman, og bringer deg ut på en mimrebonanza som ikke all verdens Tuppen & Lillemor, Sky Channel eller Bombibjørner kan overgå. OK, vel og merke er det litt lite av både ungpikeblad og søte kosedyr, men du skjønner hva jeg mener. 

Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle inspirerte meg så til de grader til å skrive fra egen barndom, og om du ikke er helt overbevist om selve boken, kan du i alle fall lese mitt innlegg og andres kommentarer.

Så kommer alt det andre, som han på Datoen ville sagt. Fint TV-program forresten. Dette er en test for å se hvor mange som leser. Alt det andre og alle de andre bøkene. Med rundt tusen titler sier det seg selv at man må grave litt for å finne gull.

Jeg gleder meg alltid til katalogen kommer, selv om jeg alltid ender opp med skuffelse og irritasjon. Prisene er slettes ikke så lave som jeg hvert eneste bidige forbanna år håper på, for når sant skal sies: Mange av tilbudene kan man finne i hvilken som helst butikk når som helst ellers i året. Eller enda bedre: Kjøpes for en slikk og ingenting på loppemarked. Slik er det nå en gang: De bøkene i katalogen man har lyst på er nesten garantert bestselgere type ti stk under ett og samme juletre. Det sier seg selv: Bøkene er snart å finne, skammerlig uleste,  i en Finn.no-annonse eller på et loppemarked nær deg.


Det jeg liker aller best med Mammutsalget er likevel, ironisk nok, muligheten til å kjøpe gode bøker å gi til andre. Og hva er vel viktigere enn å gi bøker til barn?



Uten å gidde å sjekke det er jeg temmelig sikker på at jeg har fremhevet en helt spesiell bok hvert eneste år. Og jammen meg er den på "salg" også i 2020. Vi snakket naturligvis oom en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker: Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery. Les gjerne (min omtale) av boken. Et hvert bokelskerhjem bør ha denne boken i hus. 

Om det er kvalitet eller nostalgi som er den viktigste triggeren er diskutabelt, men Lindgren og Vestly holder seg i generasjon etter generasjon, og særlig fint er det å finne en Anne-Cath.-bok nå som det er 100 år siden hun ble født. Denne utgaven er ført med ny penn og nye tusjer for anledningen. 


Etter barndom kommer ungdom, og for de eldste barna og yngste ungdommene velges tre tips. Egerkrans sin samling av tusser og troll virker å være en praktbok hele familien kan ha glede av. Ung feminist-romanen Moxie har fått masse ros i #bookstagram, og selv om jeg personlig aldri falt for den, må jeg bukke under for overmakten. Eleanor & Park er mer av det romantiske slaget, og etter sigende vel verdt å lese. 


En bok jeg sterkt vurderer å kjøpe er biografien Andre Bjerke i kampens glede, av Petter Normann Waage. Jeg hadde gleden av å overvære et foredrag av ham i fjor, og koste meg glugg ihjel. Jeg noterte så blekket sprutet og hadde intensjoner om å skrive tidenes innlegg på bokbloggen, men jeg ble perpleks og fikk prestasjonsangst. 

Bosatt i et hjem sterkt forankret i alt som Hamar har å by på må jeg også muligens gå til innkjøp av en annen biografi, selvbiografi sågar. Selveste Ståle Salvatore har skrevet om sitt liv i boken Løvehjerte.



Tre bøker jeg absolutt skal skaffe meg er vidt forskjellige, og forhåpentligvis skikkelig gode på hver sin måte:

Edvard Hoem har nylig mottatt St. Olavs Orden for fremragende innsats for litteratur og kulturarv, og de seneste år har beretningene om slåttekaren og slekta, både etterkommere og forgjengere, gjort Mammutsalget mer gyllent. Nå er Liv andre har levd på salg, og har du de andre må du virkelig sikre deg denne også. Min favoritt av han er kanskje Jordmor på jorda, også denne på Mammutsalg.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn har blitt nominert både til det ene og til det andre, men har som regel måtte ta til takke med plassen som en god nummer to. - Som for eksempel til Bokbloggerprisen, hvor seieren gikk til Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Og vet du hva? Også denne boken er på Mammutsalg! 

Den tredje boken er ført i pennen av Are Kalvø: Hyttebok fra helvete. Boken har også resultert i en forestilling, eventuelt i omvendt rekkefølge, og jeg har selv ledd meg skakk på Latters hovedscene. Når det er sagt burde denne boka vært pakket inn i metervis av gavepapir og lagt under et eller mange trær, så det aner meg at kan gjøres et loppefunn. Kanskje man heller kan investere i bøker som kan støtte dedikerte forfattere.


Ellikkens bokhylles guide til Mammutsalget ville ikke vært fullstendig uten en egen bolk med krigsbøker. Marthe Michelets Hva visste hjemmefronten skapte furore og forargrelse for to år siden, men mest av alt høstet boken applaus . Boken ble også nominert til Bokbloggerprisen, men nådde ikke helt opp. Jeg har ikke lest - men ønsker å lese. En annen bok jeg gleder meg til å lese er Asbjørn Jaklins Brent jord, som neppe overraskende omhandler den brente jords taktikk i Finnmark og Troms. Jaklin har imponert meg før, og gjør det trolig igjen, om jeg skal tro alle de gode anmeldelsene.

Et liv til sjøs handler om Odd Haugstads seilaser under den andre verdenskrig. Som ung gutt ble han kastet ut i krigen, og med en oldefar som krigsseiler er jeg interessert i slike beretninger. Det fører oss videre til nok en bok: Krigsseilere: Seilas på liv og død, av Per Eliassen. Kommer jeg over disse bøkene må jeg ta en titt.


Apropos krig og traumer, supersuksessen Leksikon om lys og mørke er allerede nevnt, men kan fint nevnes igjen. SÅ god er den. Aberet i denne sammenheng er at den kanskje selges billigere ved andre anledninger, og at såpass mange har den at den burde være relativ enkel å finne på loppemarked. Gaute Heivolls Sang for sekstiåtte forrædere handler også om tilgivelse og straff i etterkrigstiden, men er noe mindre kjent. Akkurat denne er jeg litt ambivalent til, men les og gjør deg opp din egen mening.


Og akkurat som jeg ikke kunne skrevet noe mammuttips uten krigsbøker, kan jeg ikke skrive noe mammuttips uten å fremheve to praktutgaver av Sigrid Undseths Jenny og Kristin Lavransdatter. Min sistnevnte utgave med Bjørn Skagestad som coverboy får bli, men om du mangler disse i din bokhylle har du nå muligheten. 

Jeg tenker dette holder, selv om jeg godt kunne ha tipset om Arne Schrøder Kvalviks fine Å leve, lever, har levd og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk, men lenker får duge i håp om at dere merker dere titlene.

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.





Tidligere anbefalinger:
 
(Mammutsalget 2019) (Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)