17.9.20

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

Det sies at min oldemor en gang var på besøk hos Johan Falkberget, hvor hun fikk en av hans bøker signert. Hvordan det hadde seg slik, eller om det noen gang faktisk skjedde, vet jeg ikke, og aldri kommer jeg til å få vite det for sikkert. Likevel minnes jeg det ble fortalt, en gang jeg bare var et barn. Siden har jeg lett etter denne sagnomsuste boken.

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

I sommer forsøkte jeg å lese hans fremste verk, Ann-Magritt. Første bind i Nattens brød, romanen som skildrer den foreldrelause gruvejenta fra Kiempehytta og hennes kamp for overlevelse og respekt.

Hun var et ongt tre skutt opp i frostig og stenet jord.

Jeg skjønte ingenting, i beste fall veldig lite. Jeg leste om konstknekter på gammelnorsk, rørosdialekt og tysk. Jeg leste om bla-bla-bla og bla-bla-bla, mens jeg bladde meg fra side til side. Så er det litt symptomatisk at samtidig som jeg leste uten å forstå hva jeg leste, opplevde jeg stemningen og relasjonene mellom menneskene, akkurat som Ann-Magritt og konstknekten Johannes forelsker seg i hverandre, uten å helt forstå hva den andre sier.

Boken ble første gang utgitt i 1940 og skildrer gruvesamfunnet Røros på 1600-tallet. Falkbergets tilnærming til historien er forbløffende. Datidens språk - hentet fra ulike geografiske land og områder, brukes som stamme i fortellingen. - Følgelig også datidens tradisjoner, rutiner og sjargonger. Hans evne til å skildre iskalde fingre, mørke, fortvilelse, sinne og varmen i en uventet, gryende forelskelse er likevel det som gjør størst inntrykk. Dette er stor fortellerkunst.

Tornerosen - det fagre Guds tre - sto ene og forlatt utfor veggen og blomstret av. I stien opp til Kiempeplassen grodde graset. Kvennstut og hundkjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken. Og svalen under takskjegget flyktet når noen gikk i grinden - så folkesky ble den i stillheten.

Mitt håp er at dette mesterverket i norsk litteratur skal utgis i en lettere språkdrakt for å fortsatt bli lest.



Bonus: Bla i boken på Nasjonalbibliotekets nettsider. Se filmen med Liv Ullmann som Ann-Magritt via You Tube.

Kilde: Fra egen bokhylle, arvet eksemplar, dog usignert.

3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.

25.5.20

Liv andre har levd, av Edvard Hoem

Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til. 

Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada. 


Liv andre har levd, av Edvard Hoem 
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.

I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn. 

Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles. 

Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på. 

Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen. 

Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg. 

Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til. 

Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette. 

Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie. 

Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende. 

For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut. 

Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd. 

Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner. 

Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.






Kilde: Kjøpt selv.


18.5.20

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:


Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 


Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.





Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

23.4.20

Mine favorittkarakterer - utvidet liste

I anledning Verdens bokdag i 2012 ramset jeg opp seksten favorittromanskikkelser. Åtte år senere er det på høy tid å utvide listen til tjue.

Hva som fenger oss som mest i bøker kan være alt fra en spesiell stemning, tematikk, personer, en enkelthendelse eller rett og slett selve historien. Våre favorittbøker trenger på ingen måte være med kraftfullt språk, intellektuelle metaforer eller spekket med litterære virkemidler. Av og til får man den fullkomne leseopplevelse av dette noe, bøkenes IT, som trumfer alt annet.

Og noen ganger, slik som dette innlegget setter fokus på, er det aller viktigste i bøkene selve fortelleren, eller den det fortelles om. En person, personer, man umiddelbart blir så glad i at du ikke klarer å slippe tak i de. Det er magisk.

Her er mine 20 favoritter:



20. Arthur og Trinket
fra The Wonderling, av Mira Bartok

Arthur er halvt menneske, halvt dyr. Vokterne på barnehjemmet kaller ham bare for nr. 13, og det forteller vel det meste om hvor trøstesløs tilværelse han lever i. - Eller egentlig ikke, for Arthur har verdens beste venner selv om han ikke har familie, og han er supermodig selv om han også er livende redd. 

En av Arthurs venner, hans aller beste, er Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. Arthur blir man glad i, Trinket blir man glad av: En fantastisk kombinasjon i en og samme bok.

Boken som er en slags krysning mellom Dickens klassikere, Alice in Wonderland og Tolkiens Hobbiten, er like sjarmerende som disse to, og jeg håper flere av dere fanger opp dette.  Jeg unner dere leseopplevelsen! (link)


19. Jamal
fra Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal skrive, men det er mest følelsen. Hjertet. Da jeg leste TUV fikk jeg så indelig medfølelse for Jamal, han som hadde falt utenfor, han som ingen passet på, han som hadde mistet motet. Alt går i mot ham, det er ingen vits, Norge er ikke for ham, det er bare Stovner, TUV, ghetto'n som gjelder. 

Jamal gir fullstendig faen, sier han. Likevel har han en drive, et håp om at alt blir bedre, bare han holder ut litt til. Slik som for kompisen Mo, han som går på Blindern og representerer. Du veit.

Og veit du ikke, så må du lese boken. (link) (bonus)


18. Tiny
fra Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Da USAs kanskje fremste ungdomsbokforfattere slo sine krefter sammen resulterte det i en vidunderlig roman om to gutter med samme navn.

Min favorittperson i denne boken er vel og merke ikke en av Will-ene. Det er derimot den enes beste venn: Tiny. 

Den svært outrerte Tiny er ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være.

Litt sånn som Owen Meany, kanskje, bare ENDA mer. (link)


17. Gjertine
fra Slåttekaren-bøkene av Edvard Hoem

Av et utall mennesker i persongalleriet til Hoem velger jeg meg en av de sterke personlighetene som ikke ellers ville fått noe skriftlig ettermæle. En av kvinnene: Gjertine, slåttekarens svigerinne. 

Vi følger den unge kvinnen fra Romsdalen helt over til The Promised Land. Hun er livlig og livsglad, men havner brått i dype daler. Hun sliter med å finne seg til rette, og hun streber i forhold til Herren. Det er mange personer Hoem skriver mer om, men Gjertine er den som gjorde aller sterkest inntrykk hos meg. 

For deg er det kanskje Bastian Georg, Serianna, Eilert eller Knut Nesje selv? (link)


16. A
fra Hver dag, av David Levithan


A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)


15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell


Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)


14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson


Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green


Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)



12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas


Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)


11. Lexie Sinclair
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell


Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)


10. Prentice
fra The Crow Road av Iain Banks


Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)


09. Jeffrey
fra Jasper Jones av Craig Silvey


Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)


08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien


Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)


07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti


Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)


06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt


Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)


05. Gutten og faren
fra The Road av Cormac McCarthy


Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)


04. Jan fra Skrolycka
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf


Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)


03. Goggen
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen


Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)


02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)


01. Marikken
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




Hvem er dine favorittromanskikkelser?

15.4.20

Slektshistorie: En stygg overfallsaffære

Denne slektshistorien handler om tilfeldigheter, om å være på feil tid til feil sted, men også om snarrådighet og overlevelsesvilje. For egen del handler det i tillegg om tilfeldige funn på nb.no, hvor historier som aldri er blitt fortalt kommer for en dag.


Kristiansundsgutten Jan Pedersen må ha hatt en trøblete og vond barndom. I skoletiden ble han sendt til andre siden av landet, helt ned til Bastøy, et skolehjem som virket som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter. Han må like fullt ha hatt et vettugt hode, for i kirkeboken er det ved hans konfirmasjon notert karakteren Godt .

Etter endt skolegang reiste han hjem til Nordmøre. Her jobbet han som dreng hos en gårdbruker i Skeidsdalen, før han fikk jobb som snekker hos en møbelfabrikk. Ting lå til rette for ham, men kanskje hadde han en uro i seg han trengte å få utløp for, kanskje hadde han havnet i pengetrøbbel.

19 år gamle Jan la en plan. Landhandleriet i Skeidsdalen ble drevet av en godt voksen kvinne, og det ble sagt at hun hadde penger oppe på loftet. Ingen skulle komme til skade, tenkte han kanskje. Han skulle bare snike seg inn, ta rikdommen og forsvinne like raskt. Slik kunne han betale seg ut av alle problemer. Kanskje.

Etter å ha streifet rundt i nattemørket i flere timer valgte han i tretiden å bryte seg inn i huset gjennom et vindu. Han listet seg opp til annen etasje bevæpnet med et brekkjern, men så gikk alt galt. Klara Paulsen hadde våknet av alle lydene og da døren åpnet seg skrek hun høyt av skrekk. Den unge Jan Pedersen truet henne på livet, men i stedet for å fortelle hvor alle pengene lå, fortsatte hun å rope etter hjelp.
I neste øieblikk gikk Pedersen løs på henne med brekkjernet. Det var ikke lys i værelset, men han slo med brekkjernet etter hodet og tildelte henne flere voldsomme slag over næse, pannen og i hodet for øvrig. Da hun falt livløs tilbake i sengen, styrtet han inn i alkoven hvor piken lå og overfalt henne med brekkjernet på samme måten.
Den unge piken var Selma, min gammeltante og min morfars søster.
(...) Hun fikk også flere stygge slag i hodet, ansikt og skuldre, men det lyktes henne å få tak i brekkjernet. Piken er stor og sterk for sin alder, og der begynte derfor en regulær dragkamp mellem de to om brekkjernet. Herunder slapp hun plutselig taket. Pedersen tapte likevekten, styrtet bakover og rev med seg i gulvet ovnen i værelset. Da han fortumlet kom sig på benene igjen, hadde piken sett sitt snitt til å krype under sengen og gjemme sig der. Han lette omkring, men da han ikke kunde opdage hvor hun holdt til, gikk han nedenunder, og kom straks tilbake med en tent lampe. Imidlertid hadde piken låst døren til værelset, så han fant den stengt. Han begynte atter å true og rope, men da ingen svarte gikk han løs på døren med tappjernet for å skjære ut låsen.
Hva som så skjedde vet vi ikke. Kanskje innså han hans egen galskap, kanskje kom noen naboer til unnsetning. Jan Pedersen fikk aldri opp døren, men løp ned trappen, ut døra og ut i friheten.

Det varte ikke lenge. Hvordan han ble funnet forteller ikke avisen noe om, men trolig kjente landhandlersken ham igjen fra tidligere. Noen måneder etter det brutale overfallet kunne lokalavisen Tidens Krav referere fra forhørsrettens behandling av saken:
Han trengte sig lillejulaften inn til den 60 år gamle Klara Paulsen i Øre og tilføiet henne og den 14 år gamle Selma Staknes alvorlige molester i hodet med et minebor.
I retten forklarte han at innbruddet var planlagt å skje tidligere, og formålet var ene og alene å stjele penger. Han hadde derimot stjålet penger før, innrømmet han, fra en sirkusdame i Nidaros, attpåtil. For disse to forholdene fikk han tre års fengsel.

Selma selv kom fra det uten varige men. Marerittet i Skeidsdalen til tross, hun forble ved sin lest og jobbet som voksen i en manufakturforretning på Åndalsnes.

Hva som skjedde med gutten fra Bastøy er en annen historie, og den skal uansett ikke fortelles av meg.


11.4.20

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar


Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.
Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.
(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.
Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.
Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?
Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 
- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.
Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 
- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.
Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.
Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 
Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.
Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.



7.4.20

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 


Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle
Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 




- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.


30.3.20

Lesing i koronaens tid (eller kampen mot tid og sted-fallgruvene)

Det er lite i Bokblogglandia som virker mer urettferdig enn å synse noe om bøker man leser i unntakstilstander som denne. Eller «som denne», akkurat som om vi privilegerte har opplevd noe lignende noen gang. I løpet av de siste ukene har jeg lest to samtidsromaner, og ingen av romanene har klart å skape engasjement hos meg. Likevel er de begge utvilsomt gode håndverk. 



En moderne familie, av Helga Flatland 
Utgitt i 2017. Bokmål.

Få samtidsforfattere har så til de grader satt meg ut som Helga Flatland med sin Bli hvis du kan-triologi. I En moderne familie viderefører hun samme fortellergrep, men i denne romanen begrenser hun antall fortellerstemmer til tre søsken. Mens Bli hvis du kan. Reis hvis du må, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet tar oss med til en liten bygds kollektive sorg over unge menn som falt i krigen, avmaktsfølelse, irrasjonelle skyld og skam, møter vi i En moderne familie en langt mer diffus sorg. 

En sorg over at alt ikke lenger er som det alltid har vært. 

Liv, Ellen og Håkon er alle voksne når deres foreldre forteller at de skal skilles. 70 år gamle velger de å splitte lag, fordi de, som en av de bitende siterer, har vokst fra hverandre. Hvorfor akkurat nå, hvorfor ikke holde ut den siste lille innspurten? Som leser er det lett å forstå den umiddelbare frustrasjonen, irritasjonen, det håpløst egoistiske i situasjonen. 

Det egoistiske i å forvente at foreldre fortsetter å ofre alt for at barna skal ha det som de alltid har hatt det. Det egoistiske i å sørge over at det ikke lenger blir felles middagsselskaper, det egoistiske å savne deres tosomhet, det trygge fellesskapet, selve plattformen for søskenflokken. 

Hva nå med de tre, de som har vokst opp sammen, men på hver sin måte? Liv, den eldste, hun som gikk foran, følte på ansvar og utstyrte foreldrene med erfaringer. Den to år yngre Ellen, som fikk frihet til å gjøre det hun selv ønsket. Attpåklatten Håkon, oppvokst som enebarn med privilegiet i å kunne støtte seg til to eldre søstre. 

Det er lett å se parallellene mellom posisjon i søskenflokken og deres syn på familielivet i voksen alder. Liv kysset et fåtalls frosker før hun fant mannen i sitt liv. Ektepakt undertegnet og akkurat passe med barn like etter. Ellen, seriemonogamisten, som i en tidlig midtlivskrise føler seg mindreverdig uten egne barn. Håkon, han med uttalt ønske om å være en fri fugl, akter ikke binde seg til noen, men mest av alt fordi han aldri tidligere har våget å kjenne på sine følelser. 

Alle tre baler med sitt og har ulike måter å takle sine foreldres samlivsbrudd på. Særlig Liv får en sterk reaksjon, de faste rammene hun selv har adaptert knekker under beina på henne. Det faste, det trygge de tre har til felles, brister. 

Ja visst, gjør det vondt når knopper brister. 

Tematikk og psykologi er interessant, men jeg opplever historien for flat til å engasjere meg som leser, i alle fall akkurat her og nå. Godt språk og persongalleri sørget likevel for fremdrift i leseprosessen. 



Ungdomsskulen, av Heidi Furre 
Utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens Heidi Furres debutroman Parissyndromet ble ett av årets store høydepunkt for meg i 2016, ble den vanskelige andreboken mere lunkent mottatt. Igjen har det mest med tid og sted å gjøre, for jeg er trygg på at Ungdomsskulen er mer krevende og givende enn den fremstår som. 

Vi følger hovedpersonen Maja og hennes venner gjennom tre år på ungdomskolen, selve manifestasjonen av brytningstiden mellom barndom og voksenliv, den kompliserte, uutholdelig spennende, krevende, kjedelige og kaotiske ungdomstiden. 

Maja lar oss ikke bli kjent med henne, ikke egentlig. Hun tar oss med til TV-kroken, til festene med altfor mye alkohol, hun lar oss kjenne på den hemmelige forelskelsen til han kjekke på videregående, og vi gremmes over hennes forhold til den altfor gamle mannen. Hennes følelsesmessige distanse til ham understrekes av den konsekvente bruken av kallenavn. Det er et godt grep, også typisk for fortellingen som helhet. Vi kommer aldri inn under huden på henne, verken når vi fortelles om farens forsvinning eller vennskapet med Pelle og Maria. Vi vet ikke helt hva hun syns, tenker eller drømmer om, annet enn at hun har hastverk mot voksenlivet og samtidig behov for å beholde barndommen. 

Hun vet ikke helt hvordan hun skal definere sin identitet, og vi som lesere observerer henne mer enn vi forstår hennes tanker. Hun forstår jo ikke en gang seg selv. Formidlingen er distansert, og vi forstår henne først og fremst gjennom egne minner og erfaringer fra samme alder. 

Dette er bokens fremste styrke: Boken krever mer av leseren enn dens innhold, lengde og engasjement tilsier. Dersom tid og sted tillater det vil refleksjoner underveis og i ettertid gjøre boken større enn den er i seg selv.




Kilde: Lånt på biblioteket. - Den gang i tiden de fremdeles var åpne.


24.2.20

Mammutsalg 2020: En litt unødvendig guide

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 24. februar til 7. mars. Etter en lengre tids lese- og skrivetørke (Alternativt: Jeg har hatt det altfor travelt med andre ting) har jeg fått sving på pennen igjen, og jeg kaster meg over denne muligheten til å formulere nok et innlegg. For åttende gang skal jeg forsøke å lose dere gjennom Mammutjungelen, makan til selvpålagt, men hyggelig livsoppgave!

#mammutsalget #mammutsalget2020 

Denne gangen åpner vi med et smell, tar julekvelden på forskudd, klemmer på gaven, spiser rosinen i pølsa, midten av kanelbollen, leser bokens aller siste kapittel først und so weiter. Boken du bør sikre deg er ...

I alle fall om du er et barn av min tid. Boken er skrevet som en slags memoar slæsj oppvekstroman, og bringer deg ut på en mimrebonanza som ikke all verdens Tuppen & Lillemor, Sky Channel eller Bombibjørner kan overgå. OK, vel og merke er det litt lite av både ungpikeblad og søte kosedyr, men du skjønner hva jeg mener. 

Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle inspirerte meg så til de grader til å skrive fra egen barndom, og om du ikke er helt overbevist om selve boken, kan du i alle fall lese mitt innlegg og andres kommentarer.

Så kommer alt det andre, som han på Datoen ville sagt. Fint TV-program forresten. Dette er en test for å se hvor mange som leser. Alt det andre og alle de andre bøkene. Med rundt tusen titler sier det seg selv at man må grave litt for å finne gull.

Jeg gleder meg alltid til katalogen kommer, selv om jeg alltid ender opp med skuffelse og irritasjon. Prisene er slettes ikke så lave som jeg hvert eneste bidige forbanna år håper på, for når sant skal sies: Mange av tilbudene kan man finne i hvilken som helst butikk når som helst ellers i året. Eller enda bedre: Kjøpes for en slikk og ingenting på loppemarked. Slik er det nå en gang: De bøkene i katalogen man har lyst på er nesten garantert bestselgere type ti stk under ett og samme juletre. Det sier seg selv: Bøkene er snart å finne, skammerlig uleste,  i en Finn.no-annonse eller på et loppemarked nær deg.


Det jeg liker aller best med Mammutsalget er likevel, ironisk nok, muligheten til å kjøpe gode bøker å gi til andre. Og hva er vel viktigere enn å gi bøker til barn?



Uten å gidde å sjekke det er jeg temmelig sikker på at jeg har fremhevet en helt spesiell bok hvert eneste år. Og jammen meg er den på "salg" også i 2020. Vi snakket naturligvis oom en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker: Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery. Les gjerne (min omtale) av boken. Et hvert bokelskerhjem bør ha denne boken i hus. 

Om det er kvalitet eller nostalgi som er den viktigste triggeren er diskutabelt, men Lindgren og Vestly holder seg i generasjon etter generasjon, og særlig fint er det å finne en Anne-Cath.-bok nå som det er 100 år siden hun ble født. Denne utgaven er ført med ny penn og nye tusjer for anledningen. 


Etter barndom kommer ungdom, og for de eldste barna og yngste ungdommene velges tre tips. Egerkrans sin samling av tusser og troll virker å være en praktbok hele familien kan ha glede av. Ung feminist-romanen Moxie har fått masse ros i #bookstagram, og selv om jeg personlig aldri falt for den, må jeg bukke under for overmakten. Eleanor & Park er mer av det romantiske slaget, og etter sigende vel verdt å lese. 


En bok jeg sterkt vurderer å kjøpe er biografien Andre Bjerke i kampens glede, av Petter Normann Waage. Jeg hadde gleden av å overvære et foredrag av ham i fjor, og koste meg glugg ihjel. Jeg noterte så blekket sprutet og hadde intensjoner om å skrive tidenes innlegg på bokbloggen, men jeg ble perpleks og fikk prestasjonsangst. 

Bosatt i et hjem sterkt forankret i alt som Hamar har å by på må jeg også muligens gå til innkjøp av en annen biografi, selvbiografi sågar. Selveste Ståle Salvatore har skrevet om sitt liv i boken Løvehjerte.



Tre bøker jeg absolutt skal skaffe meg er vidt forskjellige, og forhåpentligvis skikkelig gode på hver sin måte:

Edvard Hoem har nylig mottatt St. Olavs Orden for fremragende innsats for litteratur og kulturarv, og de seneste år har beretningene om slåttekaren og slekta, både etterkommere og forgjengere, gjort Mammutsalget mer gyllent. Nå er Liv andre har levd på salg, og har du de andre må du virkelig sikre deg denne også. Min favoritt av han er kanskje Jordmor på jorda, også denne på Mammutsalg.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn har blitt nominert både til det ene og til det andre, men har som regel måtte ta til takke med plassen som en god nummer to. - Som for eksempel til Bokbloggerprisen, hvor seieren gikk til Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Og vet du hva? Også denne boken er på Mammutsalg! 

Den tredje boken er ført i pennen av Are Kalvø: Hyttebok fra helvete. Boken har også resultert i en forestilling, eventuelt i omvendt rekkefølge, og jeg har selv ledd meg skakk på Latters hovedscene. Når det er sagt burde denne boka vært pakket inn i metervis av gavepapir og lagt under et eller mange trær, så det aner meg at kan gjøres et loppefunn. Kanskje man heller kan investere i bøker som kan støtte dedikerte forfattere.


Ellikkens bokhylles guide til Mammutsalget ville ikke vært fullstendig uten en egen bolk med krigsbøker. Marthe Michelets Hva visste hjemmefronten skapte furore og forargrelse for to år siden, men mest av alt høstet boken applaus . Boken ble også nominert til Bokbloggerprisen, men nådde ikke helt opp. Jeg har ikke lest - men ønsker å lese. En annen bok jeg gleder meg til å lese er Asbjørn Jaklins Brent jord, som neppe overraskende omhandler den brente jords taktikk i Finnmark og Troms. Jaklin har imponert meg før, og gjør det trolig igjen, om jeg skal tro alle de gode anmeldelsene.

Et liv til sjøs handler om Odd Haugstads seilaser under den andre verdenskrig. Som ung gutt ble han kastet ut i krigen, og med en oldefar som krigsseiler er jeg interessert i slike beretninger. Det fører oss videre til nok en bok: Krigsseilere: Seilas på liv og død, av Per Eliassen. Kommer jeg over disse bøkene må jeg ta en titt.


Apropos krig og traumer, supersuksessen Leksikon om lys og mørke er allerede nevnt, men kan fint nevnes igjen. SÅ god er den. Aberet i denne sammenheng er at den kanskje selges billigere ved andre anledninger, og at såpass mange har den at den burde være relativ enkel å finne på loppemarked. Gaute Heivolls Sang for sekstiåtte forrædere handler også om tilgivelse og straff i etterkrigstiden, men er noe mindre kjent. Akkurat denne er jeg litt ambivalent til, men les og gjør deg opp din egen mening.


Og akkurat som jeg ikke kunne skrevet noe mammuttips uten krigsbøker, kan jeg ikke skrive noe mammuttips uten å fremheve to praktutgaver av Sigrid Undseths Jenny og Kristin Lavransdatter. Min sistnevnte utgave med Bjørn Skagestad som coverboy får bli, men om du mangler disse i din bokhylle har du nå muligheten. 

Jeg tenker dette holder, selv om jeg godt kunne ha tipset om Arne Schrøder Kvalviks fine Å leve, lever, har levd og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk, men lenker får duge i håp om at dere merker dere titlene.

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.





Tidligere anbefalinger:
 
(Mammutsalget 2019) (Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

21.2.20

Slektshistorie: Medicin for dyr, en eftertragtet vare


Etter forbudsperioden rundt århundreskiftet førte liberaliseringen av brennevinstilvirkning fra 1816 snart til nokså lovløse tilstander. Alkohol ble produsert med poteter og korn, og der det ikke var nok å høste fra egne åkre var veien kort til naboen. De kommunale brennevinssamlagene bestemte det de selv ville bestemme, og kort fortalt: Kong Alkohol regjerte i alt for mange hjem, bønder drakk seg fra gård og grunn, skamslåtte kvinner stod igjen uten en skilling til å brødfø sine mange barn.

Avholdsbevegelsen vokste seg stadig sterkere, både her til lands og internasjonalt. Og om ikke akkurat fremst i rekkene, så i alle fall i flertall: Kvinnene.

Også norske styresmakter så seg nødt til å ta opp kampen mot alkoholmisbruk. De sosiale problemene hadde vokst seg alarmerende store, så hadde også antall lovbrudd, det være seg korrupsjon, vold eller annen type kriminalitet.

Som et akuttiltak vedtok stortinget forbud for jul- og nyttårsperioden 1916/17. Politimestrene i de tre største byene ønsket derimot en forlengelse av dette forbudet høyst velkommen, og slik ble det. Nå gjaldt forbudet ikke lenger bare brennevin, men også hetvin og - i alle fall i et par år - øl. I 1919 gikk folk til avstemming om forbudet av brennevin og hetvin skulle fortsette, og hele 62 % stemte for, først og fremst takket være kvinneandelen.

I husstander landet rundt kunne atter familieidyllen råde, husfaderen slapp å banke hustruen og man brukte penger på det man faktisk trengte. Vel, i alle fall på papiret.

For som med de fleste forbud, alkoholforbudet fikk uventede konsekvenser. Høyere tollsatser på norsk fisk gjorde det mye vanskeligere for fiskere, et motsvar fra vinproduserende land som nå mistet det norske marked. Naturlig nok fikk også den norske bryggerinæringen massive problemer. Bønder tok atter til verks gamle hjemmebrenningsevner, og de som ikke klarte å høste inn nok fra egne åkre fikset varer fra over grensen. Skjønt, det var alt annet enn trygt. Økte tollkontroller og politietterforskning medførte både oppfylte fengsler og stor utgiftspost for staten.

Forbud til tross, eller kanskje på grunn av, folk søkte seg til alkoholen. Fattige ble ekstra skadelidende. Dårlig kvalitet på drikken, kanskje attpåtil med metanolinnhold, bidro til sykdom og i verste fall død.

Og for å si det litt flåsete: Å oppsøke legen kunne gjøre vondt verre. Særlig om denne legen var en av mange såkalte brennevinsdoktorer. Til tross for nyere forskning som viste skadeomfanget av etanol som medisin, fastholdt mange på gammel lærdom om at alkohol kunne kurere det meste.

Forbudstiden skulle vise seg å bli meget lukrativt for de leger, dyrleger og tannleger som var løse på resepttråden. Overtredelsene var grove, og reseptloven ble omsider innstrammet høsten 1923.
Forbudstiden varte helt til 1927, etter en folkeavstemning høsten i forveien. 56 % stemte mot forlengelse, og nå ble det omsider åpnet for lovlig salg av brennevin på Vinmonopolet, kontrollert av staten, som etter sin etablering i 1922 hadde solgt hetvin og øl siden 1923.


Det er nettopp en brennevinsdoktor som fører oss til denne slektshistorien. I en utgave av Tidens Krav, lokalavisen for Kristiansund og øvrige Nordmøre, fikk jeg et overraskende treff på min oldefar, min fars farfar.

Onsdag 21. februar 1923 trykkes en av mange referater fra en selsom rettssak. 
"Medicin for dyr" - en eftertagtet vare
Rettssaken mot dyrlæge Leknes avslører en rekke omgaaelser eller overtredelser av forbudsloven.
Var dyrlægen beruset - eller besvimte han?
Mon tro hva som hadde skjedd med denne dyrlegen, som drøye to år tidligere, 27. oktober 1920, hadde blitt hedret med gode ord i Romsdals Budstikke:
Fylkesdyrlæge Cato Leknes
i Kristiansund kan 1. november se tilbake på 25 års virke som dyrlæge.
Dyrlæge Leknes er en av disse staute, kraftige karer, som aldri sparer sig selv, når det gjelder hans distrikt som dyrlæge.
En av Nordmørs fremstående gårdbrukere har uttalt til et Trondhjemsblad bl.a.:
«Med den store kreaturbestand som Nordmør har, er det et ingenlunde lett arbeide dyrlæge Leknes må utføre. Hans arbeide er temmelig opslitende og ikke alltid påskjønnet efter fortjeneste heller. Men Leknes er alltid klar, når han blir kaldt».
I februar 1921 stod han altså i rettsalen, anklaget for å ha solgt spiritus ment til medisinsk bruk som alkolholholdig drikke til mennesker. Blant de mange som var avslørt som kjøpere og innkalt som vitner i rettsalen var min egen oldefar.
Grb. Hans Gjengstø fikk ved personlig henvendelse til dyrlægen to recepter paa sprit.
Adm: Hvad var hensikten?
- Aa ha spriten i paakommende tilfelle.
Lensmann Peder Sæther oplyste at Gjengstø under efterforskningen hadde forklart at dyrlægen på foranledning erklærte sig ute av stand til aa utsede mere enn en recept paa hans navn. Derimot fikk vidnet paa begjæring en flaske sprit paa sin søns navn.
Vidnet bekreftet rigtigheten av dette utsagt, men kunde ikke erindre om han ved anledningen opga at sønnen hadde en hest som var syk. 


I referatet oppgis som vitne også en sambygding, gaardarbeider August Nilsen Betten, han som noen år senere skulle gifte seg med min oldefar Hans sin datter Harriet. Jeg har tidligere omtalt ham som Gullfuglen som fløy avgårde, men det er en annen historie.

Også August hadde havnet i klammeri og måtte forsøke å svare så godt det lot seg gjøre. Ikke helt fortelle sannheten, men heller ikke lyve. Rettsaken er full av eksempler på at kombinasjonen kan utføres på elegant vis.
Adm: Saa De hvad det stod paa flasken?
- Nei.
- Paa flasken stod det at medicinen skulde være til to griser, har de opgitt det?
- Hvis jeg opga noget måtte det være en gris - skjønt jeg just ikke hadde nogen.

Journalisten opplevde tidenes scoop med denne referatføringen og må ha mesket seg med fiffige utdrag fra vitneutsagn og lek med overskrifter. Hadde det ikke vært for det gode omdømmet som ble smadret, er dette en føljetong det er umulig å ikke humre seg igjennom.

Med i historien hører også et vitneutsagn som forteller at en frue og mannen en natt «blev vekket av et forferdelig brøl utenfor huset. Selv turte hun ikke undersøke hvad aarsaken var, men hennes mann fortalte at det var dyrlæge Leknes som vrøvlet i fylla utenfor. Aktor: Hva ropte Leknes?
- Han ropte: «Hallo!»

Tenk det altså. Han ropte Hallo!

Ikke bare forsynte han seg grovt av egen medisinbeholdning, men han forsynte også sine kunder med djevelens drikke. I løpet av ett år skal han ha utstedt 2991 resepter på medisinsk sprit. Med 10 kroner per resept fikk han dermed en svært stor fortjeneste sett med datidens øyne, en inntekt han på ingen måte kunne rapportere inn til skattevesenet.

Ett halvt år før reseptloven ble kraftig innstrammet fikk dyrlæge Leknes sin dom: kr. 1500 i mulkt, subsidiært 60 dagers fengsel samt kr. 50 i saksomkostninger. Trolig hadde han tjent nok kronasje til å slippe fengelsopphold. Ei heller ble han fradømt sin dyrlegestilling. Så gikk det kanskje greit med ham likevel, vel og merke om han ble litt mindre tørst de siste årene av sin karriere.

Hva så med vår journalist, Nordmøres pioner innen clickbaits og fortidens ironiperfeksjonist? Han kunne selvsagt ikke holde seg, heller ikke i de avsluttende ord:
Tiltalte dyrlæge Leknes kunde paagrund av beruselse ikke kunne møte i retten under domsavsigelsen.





Husker du? Jeg har tidligere skrevet om min farfars bror og svoger som levde the American Dream mye takket være undergrunnsproduksjon og smugling i forbudstiden.




15.2.20

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 


Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 
Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 
Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 
Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 
At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 
Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 
For ei dame! 
Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 
Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 





Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.



Kilde: Boken er kjøpt selv.