17.8.16

Slektshistorie: Pestua, fra prestegods til paradis

Mange, mange tipper - Tippoldeforeldre - Oldeforeldre - Bestemor - Pappa - Meg

Pestua 1919

Min far kommer fra Pestua, en gård rett overfor veikrysset i den lille bygda Betna (Betten) i Halsa på Nordmøre. La meg fortelle dere om gården, menneskene og hendelsene:

Pestuas historie starter en gang som kirkegods i senmiddelalderen. Dette varte helt til 1847. Skylda var den gang 1 øre og 12 ml. Den første leilendingen vi kjenner til, Tørris, var født rundt 1641.

Flere følger etter hverandre, de fleste etterkommere eller med nær slektskap til den forrige. Rekken brytes når leilendingsdatteren Gurå, født i 1782, gifter seg med sambygdingen Christoffer Christoffersen, sønn av en bonde og lagrettsmann. Han får etter hvert festeskjøte på gården. 

Datoen er 12. august 1805 og nå skjer det: Christoffer tar etternavnet Betten.

Gurå og Christoffer får fem barn sammen, før Christoffer dør i 1844. Enken Gurå sitter som leilending i to år før hun får skjøte på gården. Prislappen er på 450 spesiedaler, og halvparten må hun låne. I 1856 deler Gurå Betten eiendommen i to like store parter. Det som i dag blir kalt Pestua blir overdratt til svigersønnen Peder Olsen, gift med hennes eldste datter Synnøve. Hennes sønn Tore får det som i dag kalles Torestu. Begge eiendommer er satt til 225 spesiedaler samt kår. 

Slik går det altså til at Pestua, huset til Peder, får sitt navn.

Tipptipptipptippoldemor Gurå selger hjemmet mot 225 spesiedaler og kår

Peder og Synnøve driver Pestua i elleve år og deres tre barn er alle voksne når gården blir overdratt. Ole, som senere skal overta etter sin far, blir født allerede i 1827. Sju år senere kommer Ingeborg til verden, noen gårder bortenfor Pestua. Med tiden skal Ingeborg og Ole inngå ekteskap og få fire barn sammen.

Sønnen Kristoffer er en av disse. Kristoffer Olsen Betten, min oldefar Oles far, blir født 26. mars 1860 som uekte sønn av ungkarl Ole Pedersen Betten og pige Ingeborg Nilsdotter Betten. Dette var begges andre leiemaal, men så formaliseres det hele i kirken. Ole Pedersen Betten får i 1867 skjøte på gården for 250 spesiedaler. Peder er ikke lenger i denne verden, og Ole må svare med kår til mora Synnøve. 

Det er ikke mye sprell Kristoffer prøver seg på. Som odelsgutt til en godt drevet gård er fremtiden trygg og god. Snart finner han seg også kone fra en av nabogårdene, Ildri Andersdatter Gjengstø. Datoen er 8. juli 1886. Noen år senere blir de foreldre til sin egen odelsgutt, den fremtidige, min oldefar.
Tippoldefar Kristoffer

Ole dør i 1888 og enka Ingeborg skjøter gården til den 28 år gamle sønnen Kristoffer, min tippoldefar, for kr. 800,00 og kår. 16. juni 1914 dør Ingeborg av «alderdom». Legen har visst ingen annen forklaring på det inntrådte.
Tippoldemor Ildri

Når Kristoffer overtar gården har han og Ildri vært gift i to år og fått flere barn. Det blir hele åtte til sammen. En av de utvandrer til Amerika, de andre blir værende i hjembygda. En datter blir lærerinne, mens for min oldefar er veien for lengst bestemt. Han er den eldste sønnen og har rett på Pestua. Som konfirmant får han skussmålet Næsten meget godt. Større innsats kreves ikke, for hans framtid er allerede spikret.

Odelsgutten velger likevel å følge sine drømmer og reiser til Amerika sammen med flere kamerater fra bygda. Da har han allerede tatt på seg skylda for en farskapssak som ingen helt tror på. Etter fem år returnerer han hjem for å ta over gården. Ole, min oldefar, får skjøte i 1917, for kr. 7 500 og kår til foreldrene. Han finner seg kone, men lykken er på ingen måte stor. Husfruen får ikke barn, og finner heller ingen glede i tilværelsen. Etter bare noen år oppheves ekteskapet for godt, og fru Serine Betten skal aldri mer snakkes om. 

Frøken Serine Nebb, senere Fru Betten - I alle fall for noen få år

Mon tro hva min tippoldemor Ildri tenkter om dette. Først lausungen. Så skilsmisse. Og deretter går odelsgutten hen og forelsker seg hodestups i en kvinne som har et barn fra før! Dessuten har hun ikke følt seg vel på lenge. Det er noe som ikke helt stemmer. Kanskje er det tungt å puste. Og det blir verre. Lege tilkalles og setter ord på det hun frykter, det som har tatt livet av så mange rundt henne den siste tiden. Hun har tæring. Tuberkulose.

Tippoldefar Kristoffer, foreviget under krigen

Bare en liten måned før odelsguttens andre ekteskap, dette som skal vise seg å holde livet ut, dør Ildri. Et halvt år etter føder den nye kona på Pestua deres første felles barn. Det er en jente og hun døpes Ildrid.

Min bestemor.

Hennes fem år eldre bror Arne er enda uvitende om at Ole ikke er hans biologiske far, han blir behandlet på lik linje som min bestemor og søsteren, født under to år etter odelsjenta. I 1935 kommer den siste i rekken. Barnas bestefar bor stadig på kåret. Først i 1945 er han trett av dage.

Oline og Ole (Olina og Ola), mine oldeforeldre

Og min bestemor blir odelsjente, på ordentlig. Alt skjer så raskt.

Trettiårene blir en trang og vanskelig tid for de fleste, i høyeste grad også for gårdbrukerne i Betna. Bøndene søker gjeldsmekling og allerede i 1934 må Ole og Oline overdra gården til sin eldste datter, min bestemor. Datteren driver gården fra 1953 sammen med sin mann, min bestefar. I 1985 tar mine foreldre over, mens kårfolket blir boende på gården. 

Oldefar Ole og hans mange av hans søsken og deres ektefeller. 
Bestefar står bakerst til venstre, mens bestemor sitter foran til høyre.

Nå er det min bror som står som eier av Pestua. En av oss tre søsken som slet ut våre barnesko på jordene, klappet mang en ku i fjøset, hoppet i høyet på låven og betraktet besteforeldrehjemmet, Pestua, som vårt eget.

Pestua var vårt eget lille paradis.

Parti fra fjøset min bestefar fikk satt opp.

Jeg var like mye i Pestua som hjemme i oppveksten. Jeg elsket mine besteforeldre, forgudet kalvene på gården. Fortellingene om gamle dager. Jeg frydet meg på oppdagelsestur i gammelhuset, oppe i smia og lekte indianer i den vesle skogen ved siden av gården. 

Tusen millioner barndomsminner ble til i Pestua, den hvite og røde lille gården i den vesle bygda Betten. - For meg og for alle de som kom før meg.

Ingen kommentarer: