Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Som sedvanlig når jeg omtaler en bok av Simon Stranger sliter jeg med å finne ord. - Eller, ikke helt. Det er bare det at de ordene som strømmer på utelukkende er superlativer. Slik blir det ikke gode anmeldelser av, men til gjengjeld soleklare anbefalinger.

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Norsk. Utgitt i 2018.

Ideen til boken spant ut av familiære forhold og tilfeldigheter. Strangers kone Rikke er oldebarn av jødiske Hirsch Kommisar, som under andre verdenskrig ble henrettet i fangeleiren Falstad. Angiveren kan ha vært Henry Oliver Rinnan, Norges aller verste krigsforbryter. Ikke bare infiltrerte han og hans medsammensvorne motstandsmiljøer og sørget for utallige arrestasjoner, han brukte også sitt hjem som det reneste torturkammer. Noen år etter returnerer sønnen Gerson til Trondheim og flytter inn Bandeklosteret, hvor Rinnanbanden regjerte. Hvordan er det mulig at en jødisk familie makter å bo et sted med så mye ondskap i veggene?

Det ville ikke vært en Stranger-bok hadde det ikke vært flere fortellinger i selve fortellingen. I denne boken fortelles det både om menneskene før krigen, under krigen, etter krigen og i våre dager. Hirsch. Gerson. Rikke og Simons barn. - Og Rinnan.

Og dette er særlig interessant, for i store deler av romanen forsøker forfatteren å gi oss et bilde av hvem han var, og hvorfor han ble som han ble. Spesielt sterk syns jeg han er i sin beskrivelse av Rinnans aggresjon som ungdom. I alle fall slik han tenker seg at det kan ha vært. Alle disse tankene som kvernet rundt i hodet, mindreverdighetskomplekset, paranoiaen, urettferdigheten som ballet på seg og ble et stort, stort mørke, et sinne som bygget seg opp til å bli noe virkelig farlig. Vel så godt gjort er det å samtidig vise hans menneskelige sider. Omsorgen overfor lillebroren. Kjærligheten til barna. Hvor forelsket han ble i elskerinnen. Hvor frustrert han var over kona som aldri ga ham annet enn kulde. Igjen, slik Stranger tror det kan ha vært.

Kildemateriellet er begrenset, det meste ble brent opp i timene etter at nazistene kapitulerte. Så blir også romanen en symbiose av ren fiksjon, sakprosa og memoarer. Alt flettes sammen, det er frodig og forvirrende, men likevel fungerer det. Det er lek med ord som senere blir forklart betydningen av. Stadig oppleves nærmest deja vu, hjernen husker disse ordene som tidligere har blitt dryppet, og som senere i kapittelet forklares gjennom en historie. Alle historiene blir en eneste historie, hvor fortid går over i nåtid, hvor ingen personer kun er endimensjonale, ingen er ufeilbarlige og hvor selv den onde har noe godt i seg.

Selv Henry Oliver Rinnan.

Det sies at en jøde dør to ganger. Den første når hjertet slutter å slå og det ikke lenger kommer oksygen til hjernen. Den andre og siste gangen når navnet ikke lenger nevnes. Gjennom denne romanen lever Hirsch Kommisar videre. Gjennom alle snublesteiner i Europas gater lever tusenvis av drepte jøder videre, hver gang en etterkommer minnes forfedre eller en tilfeldig forbispaserende stopper opp foran en av disse messingplatene.

Det er en rørende intensjon ved boken. En annen intensjon er ønsket om å avslutte, gå videre og slutte å bære nag. Det ble som det ble. La oss lære av det og gå videre. La oss tilgi andres synder.

T står for Tilgivelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Simon Strangers bøker (Det som en gang var jord) (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

Det som en gang var jord, av Simon Stranger

Om et par uker håper jeg Bokblogglandia kan hylle Simon Stranger som vinner av Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Hans ungdomsroman De som ikke finnes er blant de tre nominerte. At den siste boken i en trilogi har fått nok nominasjoner til å bli stående blant disse tre forteller det meste om kvaliteten og den emosjonelle leseopplevelsen den vekker i leserne. Nå skal jeg fortelle om det samme, men denne gang i hans nyeste roman.

Det som en gang var jord, av Simon Stranger
Norsk, utgitt høsten 2015.

Byen er beleiret. Daglig blir menneskene kontrollert. Til og fra jobb. I sine egne hjem. Menn, kvinner, til og med barn blir ransaket, avhørt og fulgt etter. I butikkene finnes knapt noe mat, lønningene er sparsommelige, kulturtilbud finnes ikke. Mikael forsøker å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for hans åtte år gamle sønn og finne tilbake til kjærligheten til sin kone. En kjærlighet, en trygghet, glede, som beleiringen har lagt et ubønnhørlig teppe over.

Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet enn et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

I mange måneder har Mikael i største hemmelighet gravd en tunnel til den andre siden. En tunnel som kan føre hans familie til friheten, tryggheten, og kanskje også, med tiden, kjærligheten.

Så faller bombene.

Stemningen er satt allerede når du leser tittelen. Det er noe vemodig, urovekkende, over det hele, og romanen følger opp. Mikael er i sorg. I sorg over tapt kjærlighet, i sorg over å se sin sønn leve i fangenskap, I sorg over at ingenting er som det en gang var. 

Til tross for flere dramatiske hendelser underveis, er fortellerstilen gjennomgående dempet med rom for stille ettertanke. Fortelleren tar leseren med til der det skjer. Stedet. Ikke utifra hendelser, men i situasjonen. Det er vanskelig å forklare det på en annen måte:

Du sitter innestengt i en tunnel. Ikke fordi det er mørkt, trangt og du slipper opp for luft. Du er der fordi du kjenner redselen, samvittigheten, angsten og desperasjonen.

Et av Strangers kjennetegn er at han fletter inn andre historier, andre synsvinkler, inn i selve historien. Ikke som parallelle historier, men et slags sideblikk. Stilen er unik. Det er vanskelig å forklare hvordan han utmerker seg, også vanskelig å sammenligne med andre forfattere. Han setter hendelser opp mot hverandre, viser hvordan noe kan skje ett sted, hvordan det motsatte kan skje et annet sted. - Men også hvordan noe som skjer i dag, også skjedde for mange, mange år siden. 

Hvis tilværelsen hans som ungkar hadde vært et lite, spartansk hus som ikke inneholdt mer enn en stue, et enkelt kjøkken og et soverom, så hadde forholdet til Miriam utvidet huset og renovert hvert rom. Det var kommet flere møbler, bilder på veggene, skulpturer is tuen og nye lukter fra kjøkkenet. Hun hadde tilført huset en annen utsikt fra vinduene og en summing av liv, musikk og samtaler der man tidligere kunne høre klokken tikke. Den kvelden etter fødselen, da Mikael satt alene på stuegulvet, var det som om noen plutselig dro et teppe til side inni ham og viste ham en luke som frem til da hadde vært skjult. Luken ble åpnet, og noen førte ham varsomt ned en stige og sa: Se her! Du trodde huset ditt bare besto av de rommene der oppe, ikke sant? Men nei! Her er det fire hele etasjer til som du aldri har brukt, aldri har sett.

I Det som en gang var jord lar han sønnen Isak komme til orde gjennom små fortellinger han selv har skrevet. På barnlig vis og forsvinnende fritt for rettskrivning. Ideen er god, men i mine øyne for overtydelig og forstyrrende. Det er knapt nok et ord som er riktig skrevet, selv om ordstilling og formulering for øvrig er korrekt.

Ikke for det, ideen er god. Den formidler på en enkel og effektiv måte rene og ærlige tanker fra et barn som ikke overkompliserer og tenker konsekvenser. De sier det som det er. De skjønner mer enn vi tror og de klarer å se løsninger der voksne kun ser hindringer

Hva som imponerer meg er forfatterens totale ignoranse av årsakene bak beleiringen. Her rettes ingen bitterhet mot noen autoritet. Vi forklares ingenting. Det er ikke et tema, for realitetene er mer enn nok å hanskes med. Byen er beleiret. Politiet er overalt. Slik er det. I stedet for å navngi en enehersker blir politimennene som banker på døra og leter igjennom sekken din, den store, stygge ulven. Krisen er for total til å gå noe dypere. De har nok med å overleve.

De overnattet hos hverandre, gikk på ekspedisjon i hverandres kropper, i hverandres fortellinger og minner, knyttet seg stadig nærmere hverandre i dager og i netter som fløt sammen, og som bare dreide seg om de to. Deres hender. Deres nakne føtter mot flisene på badet, mot kjøkkenparketten, og mot laken og sengetøy. Deres smil og gjesp og bylter av klær; det var som et eget rom der ingenting annet nådde inn.

Så blir også det skrantende kjærlighetsforholdet et tydelig bilde på hvordan alt en gang var. Den gang da man kunne bevege seg fritt om kring, den gang da hun holdt hånden sin mot brystet ditt som en tindrende kjærlighetserklæring. Den gang da.

Jeg gjentar meg ofte når jeg skriver om Strangers romaner. Fortellerstilen appellerer sterkt til meg som leser, men det føles som en bagatell i forhold til det viktigste av alt. Jeg blir nærmest blendet av samfunnsengasjementet som ligger i bunn. Det rører noe i meg, utgjør det lille ekstra. Det som lar romanen forsvinne inn under hjerterota. Det som en gang var jord er kanskje ikke like skjønnlitterært imponerende som hans debut Mnem, men tematikken, budskapet, hever boken over de aller fleste andre bøker. 

Stranger vil noe. Si noe. Be oss om noe. Kreve noe av leseren.

Man leser ikke denne type roman uten å la seg berøre. Føle sinne. La seg engasjere. Kjenne på urettferdigheten. Innse at det kunne vært meg.

- Som andre har sagt før ham. Vær utålmodig menneske. Du må ikke sove.

Andre omtalte Stranger-romaner: (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Tine) (AstridTerese) (Beathe)

Barsakh og Verdensredderne, av Simon Stranger

Ungdomsromanen De som ikke finnes, av Simon Stranger er blant de tre nominerte til Bokbloggerprisen i åpen klasse. Dette er siste roman i en trilogi, noe som er unikt i seg selv. Denne kan likevel leses frittstående, til tross for at vi følger samme personer i de tre bøkene.

Norske bokbloggere har fokus på De som ikke finnes i april måned. Siden jeg allerede har lest denne, har jeg benyttet anledningen til å lese hans to foregående bøker i serien.

Barsakh, av Simon Stranger

Ungdomsroman. Utgitt i 2014.

En tenåringsjente fra Bærum, Emilie, er på ferie sammen med sin familie på Gran Canaria. Mens lillebroren tilbringer dagene i bassenget og foreldrene ligger som slakt på hver sin solseng, pirker Emilie bort avocado fra salaten og løper milevis for å svette av seg de få kaloriene hun blir påtvunget. En dag blir hun vitne til noe som på et sekund får fokuset bort fra mat og kropp.
 En båt kommer drivende innover mot land. En båt full av dehydrerte flyktninger fra Afrika. Blant disse en ghanesisk unggutt, Samuel, som får Emilies hjerte til å banke litt hardere.

Verdensredderne, av Simon Stranger

Ungdomsroman. Utgitt i 2012.

Tiden går og vel hjemme i Bærum går livet videre for Emilie. Dagene flyr av gårde med skole, fester og venner.
 En dag Emilie er på shopping med sin beste venninne møter hun en gutt som klistrer på merker på klær i en H&M-butikk. Antonio sier han er fra Verdensredderne og vil fortelle hva som egentlig foregår bak de fine utstillingsvinduene. Han beretter for Emilie en realitet som innebærer barnearbeid, slavelignende jobber og lite eller ingenting i lønn. Dette bare fordi vi i den vestlige, privilegerte verden skal kle oss i stadig nye klær, leke oss med den nyeste teknologien og fråtse i sjokolade.
 Emilie blir stadig mer og mer engasjert. – Og mer og mer forelsket.

Problematikken i romanen Barsakh er nedtonet uten stor dramatikk eller voldsomme følelser, tross alvoret. Emilie sliter med sitt eget selvbilde, men ofrer alt når hun møter en virkelighet fjernt fra sin egen. All energi og bevissthet blir rettet mot Samuel og de andre flyktningene. Plutselig blir fokuset på mat fullstendig snudd fra noe negativt til positivt.

Underveis i romanen møter vi flyktningene selv, både gjennom deres ferd på havet og tilbakeblikk til deres liv i hjemlandene. Fokuset er ikke så mye på elendigheten de lever under, men håpet de alle har om å komme til Europa. Tjene penger. Bo et trygt sted. Leve, ikke bare overleve.

Samme fortellerteknikk brukes i oppfølgeren Verdensredderne. Parallelt med Emilie og hennes liv, møter vi 12 år gamle Reesa fra Bangladesh. Hun jobber i en tekstilfabrikk og kikker etter den søte gutten med trillebåren så ofte hun kan. Det er noe hverdagslig i forfatterens beskrivelser av henne og de forholdene hun lever under. Elendigheten fortelles mer mellom linjene, og det gir historien en ekstra verdi. Det gjør mer inntrykk, fordi vi forstår hvordan hun egentlig har det, gjennom Emilies stadig økte kunnskap.

Språket et enkelt og tydelig tilrettelagt for unge, også for de som ikke leser så mye. Tematikken er likevel så viktig at bøkene godt kan leses av andre utenom målgruppen. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Verken unge eller voksne. Verken når det gjelder barnearbeid eller ulevelige forhold som tvinger folk til å legge ut på hasardiøse ferder fordi man ikke ser annen utvei. All honnør til Simon Stranger som har et budskap å komme med. Som ønsker å skape engasjement, bevisstgjøring og spre kunnskap.

Hvilken bedre innfallsvinkel kan man vel skape enn å la en privilegert ungjente som tross alle gode forutsetninger sliter med svekket selvbilde? Attpåtil legge flyktningeproblematikken til et velkjent feriested, la henne handle i en butikkjede alle andre handler i, og la henne forelske seg?

Vi kjenner oss igjen i henne, vi handler samme sted som henne og vi vi har vært fryktelig, inderlig, blindt forelsket opptil flere ganger.

Skjønt, det er noe lettvint over det hele, hvordan hun så raskt flytter fokus på seg selv til å løse hele verdens problemer. Over natten slutter hun å trene, og like brått begynner hun å spise som normalt. Det fungerer greit, men ikke optimalt. Og forelskelsen? Jeg sliter med å se denne i første bok. Og jeg tror ikke helt på henne i den andre boken. Jeg savner inderligheten. Mangelen på dette gir flyktningehistoriene og historien fra Bangladesh en fin effekt, men virker dessverre motsatt på hovedhistorien. Emilie som sliter psykisk viser en enorm handlekraft og viljestyrke, men vi tror likevel ikke helt på henne. Forfatteren lar oss ikke bli kjent med henne. Ikke helt.

Jeg hadde også foretrukket en bedre strukturering av momentene som gjør Simon Stranger til en unik forfatter. Dette litt ubeskrivelige som gjør hans gjennombruddsroman Mnem til noe helt uforlignelig. Disse små historiene, monologene som bryter inn i hovedhistorien, gjør bøkene til noe helt eget. Bøker man blir litt ekstra glad i. Hans særegne stil gleder også leserne av Emilie-trilogien, men jeg sliter med å finne noen form for struktur i de to første romanene.

Andre virkemidler han bruker skal også berømmes. Stranger gir fortellingene ekstra dybde ved å flette inn høyst reelle bilder. Ikke mange, men mange nok til å gjøre inntrykk på leseren. I forbindelse med Verdensredderne opprettet han i tillegg en fiktiv blogg han i boken stadig refererer til. Dessverre ble ikke denne ideen fulgt opp annet enn med en håndfull innlegg.

Det får tjene som et symbol på mitt inntrykk av de to bøkene. Jeg skulle gjerne likt de bedre. Det er noe litt halvferdig over det hele. Ideen er fantastisk, men gjennomføringen er ikke like optimal som jeg hadde ønsket. Eller rettere sagt forventet, etter all den hyllest jeg ga siste bok i trilogien. De som ikke finnes er i særklasse den mest solide av disse tre romanene, og kan med fordel leses frittstående.

- Og den bør du virkelig lese.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Les også: Min hyllest til Simon Strangers (Mnem). Den siste boken i trilogien om Emilie og Samuel (De som ikke finnes), har jeg hyllet med varmt og ømt hjerte i (dette innlegget).

Andre bloggere: (Anette) (Anita) (AstridTerese) (Knirk). Samlesingen av De som ikke finnes kan følges på (denne nettsiden).

De som ikke finnes, av Simon Stranger

- Har du lyst til å lese litt, spurte jeg min sønn på tretten år, en dag vi var ute. - Jeg tok med boka jeg holder på med, men er snart ferdig, så du kan lese i den litt nå, hvis du vil. Bare husk å ha to bokmerker!

Han begynte å lese. Da jeg var ferdig med mitt var han allerede kommet til side 120. Mens vi trasket hjemover var det jeg som måtte bære bag og sparke fotballen foran meg. Sønnen min gikk med nesa i boka. Vel hjemme la han seg rett ned i sofaen og leste videre. 

- Nå er jeg ferdig, sa han. - Allerede! utbrøt jeg før jeg spurte alle mulige spørsmål om hva han syns om boka. - Den var veldig bra, sa han. - Men veldig trist. 

- Hvordan trist da? Og hva er det som gjør den så bra? Hva med språket? Vinklinger? Hva syns du om at forfatteren veksler mellom nåtid og fortid på den måten han gjør? Hva syns du om tema? maste jeg videre.

- Jeg kan ikke si noe! Den er veldig bra! Og trist! Det er vanskelig å si noe mer. Han har vært flyktning mange ganger, men det er helt umulig for ham. Han blir sendt tilbake hver gang. Tenk, han er skadet, men kan ikke en gang dra til legen, utbrøt han og nektet å si mer.

De som ikke finnes, av Simon Stranger

Ungdomsroman. 2014.

En time senere lå mora hans på andre siden av sofaen og gråt. Gråt og gråt og gråt.

Tema er en ting. Forfatteren skildrer en virkelighet som man helst ikke orker tenke på. Vi passerer dem kanskje daglig, disse papirløse som i teorien ikke finnes. De som ikke kan tillate seg å knytte vennskapsbånd, de som er i evig kriseberedskap, alltid på flukt, alltid mistenksomme. De som flykter, rømmer, stikker fra sitt eget land for å søke lykken, overleve, skape seg en fremtid, i et annet land. Langt, langt hjemmefra. Noen ender opp i asylmottak, får avslag, og venter. Eller rømmer. Andre holder seg i skjul, livnærer seg med tilfeldige jobber ingen andre vil ha. Luselønn og usikkerhet. Fysisk belastende. Psykisk utmattende. Noen bor hos venner. Andre under en busk. I Norge lever nesten 20 000 mennesker som ikke finnes. 

I boken De som ikke finnes er Samuel en av disse. Samuel, som hoppet på en båt fra Ghana for å finne lykken i Europa. Ferden endte opp på en turistøy, bak gittergjerder. Emilie reddet ham opp fra strandkanten. men sendte ham i samme øyeblikk rett i myndighetenes hender. Noen år senere lykkes han på nytt å komme seg bort fra hjemlandet, skjult i et hemmelig avlukke i en container. Så en natt, står han utenfor Emilies hus. Banker på, vil inn, vil få seg noe å spise. Kanskje noen rene klær. Litt omsorg. Nærhet. Vennskap. Kanskje kjærlighet. Leve.

På stedet man kommer fra, er hver gate fylt med minner. I hjembyen til et menneske er ikke det store treet som vokser i parken bare et tre; det er et sted der man har klatret, kysset og ligget på bakken i skyggen fra grenene. En husvegg er ikke bare en falmet murvegg med synlige jernstenger der murpussen har falt av i store biter; det er huset til en god venn, eller til en jente som man en gang har vært forelsket i, og som man kanskje har kikket etter på vei hjem fra skolen, eller fra plantasjen.

Fortellingen hans er en annen ting. Som siste bok i en trilogi i en serie om vestkantjenta Emilie, løser han dette med et raskt referat allerede i andre kapittel. Dette må en måte som glir naturlig inn i historien. I denne boken er Emilie stort sett i bakgrunnen, men likevel et viktig symbol på det gode. Hun er en idealistisk 18-åring, dypt engasjert i verdens urettferdighet, men selv den mest brennende engasjement kan ikke hjelpe hennes venn fra fortiden. Emilie er rådvill, føler seg unyttig og håpløs. Det er ingenting hun kan gjøre for å redde Samuel, som sitter ved kjøkkenbordet hennes, i skitne klær og med et vilt blikk i øynene.

Det er et lys i alt som lever. En flamme som brenner i hver og en av oss, fra før vi blir født, og som holdes i live av menneskene rundt oss. Brenselet, det er troen på fremtiden og følelsen av å være ønsket, følelsen av tilhørighet. For hvert nederlag og hver avvisning så flakker flammen, blir svakere og svakere helt til det bare så vidt er en glød igjen.

Simon Stranger skildrer tidvis det hele så vakkert, så vakkert. Selv det mest håpløse, det som gjør vondest av alt å lese. Den lille gnisten av håp som henger fast, tross alle tragedier og nedturer, helt til den en dag faller ned til bakken og går i tusen knas. Han holder ingenting tilbake. Han skildrer en virkelighet så vond og desperat at de fleste av oss ikke orker annet enn å lukke øynene. Vi orker ikke ta det innover oss. Vi kan ikke hindre det, kan ikke hjelpe, kan ikke. Det er prostitusjon, voldtekt, dop og brutalitet. Det er vondt. Smertelig vondt. Og mest vondt av alt gjør det å lese om den lille rest av håp i en desperat situasjon. Selvoppholdelsesdriften som fremdeles er der, kanskje bare en liten rest, men likevel. Dette noe, eller noen, som man drømmer om å komme tilbake til. Om så bare i en drøm.

Mest av alt skildrer han så vakkert, så vakkert, nesten umerkelig, livets tilfeldigheter. Hvordan tilfeldige møter og familiebånd, kan føre til lykke for en, og den dypeste ulykke for en annen. Hvordan disse ved en tilfeldighet kan møtes. Hvordan utgangspunktet var så likt, så likt. At det like gjerne kunne vært meg.

Eller deg.

Takk til forfatteren for at han orker der andre snur seg bort. En forfatter som makter å sette ord på det som ikke snakkes om, gir navn til de som ikke finnes. En forfatter som maner til engasjement, som aldri slutter håpe eller tro. En forfatter som smitter sine lesere med et inderlig ønske om rettferdighet og likhet.

- Et inderlig trass om at flammen aldri må dø.

Kilde: Forhåndseksemplar sendt av forlaget. Boken utgis i august. De som ikke finnes er tredje bok i en serie politiske ungdomsromaner. Barsakh ble utgitt i 2009, mens Verdensredderne kom ut to år senere.

Les også: Jeg har tidligere lest Simon Strangers roman Mnem, en bok som bergtok meg nærmest fra sans og samling. Min omtale kan leses (i dette innlegget)

Mnem, av Simon Stranger

Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa ligeså. Prikken over i'en er skrevet. Spikern i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.

Mnem, av Simon Stranger

Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt?

Drømmen ble et mareritt

Romanen er selv bygget opp som en by. Hver gate har sitt eget kapittel, og hvert kapittel sine mennesker, historier og skjebner. Her er mannen som mister hukommelsen, komponisten som forsøker å fange stillheten, og familien som selger alt de eier for en tulipanløk. Samtidig fortelles historien om Peter, en forfatter som kommer til Nem, og gradvis avdekker hendelsene ingen lenger ønsker å snakke om.

Mnem er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt.

Grenseløs sjangerblanding

Det sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur. 

(kopiert fra forlagets egen bokomtale: tiden.no)

Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.

Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.

Bare... Bare gjør deg selv en tjeneste: Les den!

For dere som har lest boken, kan Mnems egen hjemmeside kanskje være morsom å besøke :o)