27.10.16

Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen

Nesten to år er gått siden jeg leste Monica Isakstuens Om igjen, en roman som høstet mye jubel i Bokblogglandia og blant (øvrige) kritikere. Selv så jeg kvaliteter i hennes særegne fortellerstil, men slet med å finne det essensielle i romanen, selve vennskapet mellom de to hovedkarakterene, troverdig. Jeg lot meg mest av alt irritere, for jeg klarte ikke slutte gruble over boken. Jeg likte den ikke, subjektivt sett, men jeg klarte heller ikke skyve den fra meg. Om igjen var for meg en av disse romanene som blir bedre etter at de er ferdigleste.

Derfor var det en befrielse og sann glede for meg å umiddelbart like Vær snill med dyrene. Ikke bare likte jeg den. Jeg storkoste meg underveis i lesingen. Ikke fordi jeg lo, men fordi jeg kunne velte meg i hovedpersonens depresjon. Isolert sett forteller det kanskje mer om meg enn boka, men vær så snill, les videre. 

- Så nå er det snudd på hodet. Jeg som var lunken til den første boken er storveies begeistret. De som hyllet gjennombruddsboken er alt annet enn imponerte. Tvert om, til og med. Jeg leser bokblogginnlegg og kommentarer på andres innlegg hvor bloggere nærmest river seg i håret i irritasjon. 

Noe av kritikken kan jeg bare nikke til og tenke ja, ja jeg ser den, og den og den, og jeg er enig, men likevel er jeg fullstendig uenig. Jeg må tvinge meg selv til å tone ned min egen begeistring, forsøke å dissekere de negative kritikeres ankepunkter og fremheve de uomtvistelige kvaliteter. Intet mindre. 

- For jeg savnet selv å se det alle andre så ved Om igjen. Nå er det omvendt. Her er min lesing.


Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen
Utgitt i 2016. Norsk.

Hun er Karen. Noen-og-tredve, separert og mor til ei tre år gammel jente. Det var hun selv som ville det, flytte fra ham, men likevel føler hun seg mislykket. Kanskje mest av alt fordi hun tror hennes mor mener hun har mislykkes. Tidsmessig spenner det seg fra bare noen måneder, persongalleriet er begrenset til hun, han, barnet og moren. Ei heller skjer det mye. – Derimot inneholder romanen et vell av tanker og følelser. 

En del av kritikken går ut på at hovedpersonen er for selvsentrert. Hun som selv har forlatt sin mann opplever en sorg og angst hun åpenbart burde tenkt på før hun flyttet ut av hjemmet. Jeg ser det annerledes. Jeg oppfatter det som at hun er deprimert, bygget opp og utløst av oppveksten og morens stadige konfliktskapende utbrudd mot Karens far. Alltid bak hans rygg, selv etter hans død. Når hun så selv får barn opplever hun et følelsesmessig kaos hvor hun ikke lenger takler parforholdet. Ikke at hun er ulykkelig i forholdet eller at hun tror hun blir lykkelig uten ham. Det bare går ikke. Ingenting går.

Tror jeg. Hun har i alle fall gjort et grundig stykke arbeide i å dukke ned i Karens psyke.

Her flommer det nærmest over av angst. Hun får det ikke til, hun er redd for at faren er bedre forelder og at hun skal gjennomskues. Hun er redd for en dag å ikke lenger ville nok, ikke makte ta seg av barnet. Det forundrer henne, disse tankene, og det er ingenting som skremmer henne mer. Angsten over vissheten om at bruddet ødelegger datteren, depresjonen skaper denne sannheten, tar over livet hennes og dermed også datterens liv.

For der Karen forlater sin mann, minnes hun tilbake til barndommen hvor faren forlot moren. Hun forlot, moren ble forlatt, og den skarpe ubalansen er kanskje det aller fremste ved romanen. Stadig opplever Karen stikk fra moren, stadig føler hun at moren bebreider henne, at det er en forlengelse av farens svik. Det gjør vondt, selv for leseren.

Og om hendelser fra barndommen kan gjøre hennes relasjoner i det voksne liv ulevelige, hvordan påvirker det så Karens egen datter?

Isakstuen forteller historien i en særegen stil. Dette imponerte meg langt på vei i Om igjen og jeg følte en lettelse over at hun videreførte dette i oppfølgeren. Hennes fortellerstil fortjener kritikk med bedre begrep og analyse enn jeg har grunnlag for å skrive. Jeg må likevel forsøke.

Akkurat som i Om igjen demonstrerer forfatteren en form for kreativ skriving som både er original og befriende annerledes. Hun tillater de fleste grep, det være seg direkte henvendelser til leseren, lek med verbale bøyninger og utallige referanser til sanger, som nesten umerkelig skrives om til å få en helt annen betydning.

Stadig lykkes hun å vekke leseren. Språket er ofte knapt og konsist, samtidig som hun tar oss med på en langtekkelig tankerekke som liksom aldri tar slutt, men likevel fortæres på et øyeblikk. 

Gjenkjennelseseffekten er for stor, det er alltid noe man kjenner igjen, noe vondt, fornedrende. Du tar det innover deg og det blir personlig. Kanskje selv om du ikke har opplevd noe samlivsbrudd. Kanskje selv om du ikke er mor. Kanskje selv om du har et godt forhold til din egen mor. Likevel. Dette vonde, fornedrende, det er noe der, noe universelt, noe nesten ingen av oss slipper unna. 

For eksempel, skriver hun, og tar oss med rett inn i sitt eget hode, sin egen tankerekke. Du blir fortellerstemmen. Akkurat som når forfatteren tar oss med inn i fortellerstemmens drømmer. Du kunne drømt det selv. 

Å være, er, var, har vært skriver hun, og ja, akkurat slik, akkurat slik tenker vi også. Vi ville kanskje ikke skrevet det slik, men kanskje tenker vi slik, midt i en tankerekke, midt i et tankekaos hvor vi tenker for mye og er for lite. 

Det er så mye, men samtidig så nedstrippet. Så vondt og likevel, eller kanskje derfor, så ærlig. Så personlig og på samme tid så universelt. Hun tillater det meste i sin tekst, akkurat som ingen kan kneble våre tanker.

Og hva med dyrene? Stadig krydres boken med små kapitler og anekdoter med dels sære og urovekkende hendelser fra dyreriket, både gjennom forskning og observasjoner. Slik som rotteungene etter en tid adskillelse fra moren gjenforenes. Snart spiser de henne. Slik som katten som mister sin mor som unge og mister empati og evnen til å føle samhørighet. Slik som kjempekenguruen som utvikler et ekstra hudlag, en lomme på ryggen hvor moren får plass. Eller kanskje mer presist: Lager seg plass. 

Selvsagt, alt dette har indirekte sammenheng med historien. Karen engster seg over hvilke konsekvenser skilsmissen og barnefordelingen vil gi datteren. Karen forsøker å beherske seg for å ikke la hele livet sentrere seg rundt datteren. – Datteren er ikke hennes eiendom. Det er en daglig kamp med seg selv, mot destruktive tanker og fortrenging av vonde følelser.

«Men det stemmer jo ikke. Det hun skriver er ikke sant», kritiseres det. Kanskje ikke, men jeg ser det ikke slik. Jeg ser disse historiene som noe Karen selv refererer til. Hennes versjon. Jeg oppfatter det ikke som om forfatteren fremstiller det som fakta, selv om jeg innrømmer at åpenbare feil kan forstyrre helhetsbildet.

Kanskje minner det litt om Ida Hegazi Høyers Fortellingen om Øde. Eller Per Olov Enquists Historien om Blanche og Marie. Også disse med unike fortellerstemmer. Utgangspunktet er reelle bakgrunnshistorier, men forfatterne tar seg kunstneriske friheter i gjenfortelllingen. Ingen av bøkene har fremtvunget noe behov for faktasjekking, jeg har godtatt versjonene, det er ikke sakprosa. 

- Men det er meg.

Og midt i det hele. Minnet om henne selv som barn, hvor hun deler meitemarker i to. Hvor hun brenner av beina på stankelbein. Kanskje hun slettes ikke er i stand til å ta vare på et barn, være en mor, når hun har dette i seg. Hele tiden denne angsten. Kaoset. Avmaktsfølelsen.

«Hvordan skal jeg greie å få dere til å tenke annerledes om boken» spurte jeg. «Bare prøv, du kommer uansett ikke til å greie det» fikk jeg til svar. Og jeg greide det ikke, gjorde jeg vel, i dette virvaret av personlig synsing. Jeg håper likevel at flere gir boken et forsøk, for bøker man umulig kan stille seg likegyldig til er sjelden vare. Denne romanen er en av disse.

Akkurat for meg, med mine preferanser og erfaringer, ble det full klaff. Jeg er ikke i tvil om at Vær snill med dyrene blir blant mine sikreste kort når kandidater til Bokbloggerprisen skal nomineres. Den dag i dag står romanen som kanskje den beste boken jeg hittil i år har lest.

Det var bare det jeg ville si.





Kilde: Leseeksemplar.

Andre bokbloggere: (Beathe), (Gro) og (Rose-Marie) - og les også kommentarfeltene, særlig til sistnevnte hvor boken og kritikk av denne diskuteres uvanlig mye.

10.10.16

11 uforglemmelige leseøyeblikk i oppveksten

Lite får meg til å sukke mer henført enn Elsa Beskows sine illustrerte barnebøker. På biblioteket var billedbøkene samlet i en stor kasse, og jeg tilbrakte mye tid på å lete meg frem til hennes vakre historier. Tantene var nok mine yndlinger (ikke onkelen!), men blåbær- og jordbærbarna husker jeg også med sødmefylt hjerte.

 

Ingen bok - eller film - har fått meg til å gråte mer enn Anne fra Bjørkely. Jeg så serien først, og så fikk jeg alle bøkene. Jeg vet ikke om jeg var udelt positivt til Anne, men jeg elsket Matthew. Hans død knuste meg til fillebiter. Jeg leste kapittelet utallige ganger, og jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser dette filmklippet.

 

Vaffelscenen er udødeliggjort takket være den fine filmen som en gang ble laget. Selv husker jeg best den litt misunnelsesaktige følelsen av å savne mange, mange søsken, tett i tett i alder. Jeg grublet alltid over hvem jeg helst skulle ønske jeg var, Maren kanskje, siden hun i en av bøkene fikk seg en dansk kjæreste. Kanskje de til og med kysset.

 

Og du skal være temmelig hardhudet - eller ung - for å ikke bli dypt rørt av gjensynet av Anne Cath Vestlys opplesing av Aurora i Blokk Z. Du vet, Aurora med vaktmestermammaen.

 

Den første boken jeg leste i ett strekk, fra perm til perm, var Jørgen + Anne = Sant. Jeg kan fortsatt fornemme lukten av Jørgens genser, der Anne sitter bakpå sykkelen hans og er så nær, så nær. Jeg følte meg temmelig lykkelig da jeg som nesten-førtiåring så filmatiseringen av boken. Det eneste var at Jørgens genser i filmen slettes ikke var grønn. Kanskje jeg husker den som grønn fordi stolen jeg satt i, lå i, kravlet rundt i, mens jeg leste var grønn.

 

Jeg var redd det meste som barn. Egentlig nå også. Jeg var redd for mørket, nordlys, å gå ned kjelleren på kveldstid, gå på do hos mine besteforeldre, jeg var redd et Jesusbilde og jeg var redd for folk. Og så var jeg redd Maria Gripe-bøkene. Jeg elsket å lese dem, kanskje særlig Skygge-serien, men jeg måtte alltid legge bøkene med baksideteksten opp. Og tenke på alt mulig annet når jeg skulle slukke lyset.

 

Det var ikke få serier jeg slukte som barn og ung ungdom. Brødrene mine hadde utallige Hardybøker, men favorittene mine var Bobseybarna og Frøken Detektiv. Skjønt, Nancy var i prektigste laget.

 

Dagens unge har Pingle. Vi hadde Adrian. Personifisert kvisebonanza, håpløst forelsket i vakre Pamela. Serien var kjempemorsom, men bøkene var enda større favoritter. De var så herlig annerledes.

 

Jeg kan for det meste takke mine besteforeldre for lesegleden. Bestefar tok meg med til biblioteket, det var alltid stor stas, og Bestemor forsynte meg med bøker fra egen samling. Jeg husker godt at hun fikk meg til å lese Støv på hjernen som tiåring.

 

Sånn cirka sånn holdt også jeg min utgave av Laura Palmers hemmelige dagbok. Jeg slukte alt av dagbøker, de var kjappere å lese og inspirerte min egen skriving. I min sorg over at serien Twin Peaks var ferdigsendt var jeg lykkelig over å få denne boken. For øvrig var dette den første boken jeg lånte ut som jeg aldri fikk tilbake.

 

Aller sist i denne omgang blir bøkene som står som det endelig skillet fra barne- til voksenlitteratur. Sagaen om Isfolket. Jeg var alltid redd for at mamma skulle gjøre alvor ut av sine planer om å lese bøkene jeg var så oppslukt av.

 

 - Og alt dette uten å nevne Marikken. DEN lesegleden kan ikke gjenspeiles i noen YouTube-video.

6.10.16

Hver gang du forlater meg, av Linnéa Myhre

Fire år etter debutromanen Evig søndag gir hun denne høsten ut sin tredje roman. «Det er en kjærlighetsroman om det nådeløse håpet, når den ene elsker mer enn den andre, og – ikke minst – om forsøket på å fri seg fra kjærlighetssorgen uten samtidig å miste seg selv» skriver forlaget.


Hver gang du forlater meg, av Linnéa Myhre
Norsk. Utgitt i 2016.

Dersom man begynner å lese boken med forventning om romantikk vil leseren bli særdeles skuffet. Her er lite kjærlighet å spore. Mest avhengighet. Destruktiv avhengighet uten særlig utsikter til lykkelig slutt.

Så er det også utfordrende å lese. Ikke med hensyn til språk, men til oppbygging. Det går i samme tralten, boken igjennom: Hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne, hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne. 

Det kunne vært interessant, men dessverre, leseopplevelsen oppfattes heller som kjedsommelig. Forfatteren repeterer samme type handlingforløp, uten særlig – om noen – fremdrift.

Men det er kanskje slik det er. Man trenger ingen uttalt grunn til å dedisere hele sitt liv til kampen om å være tynn, ei heller om kampen for sin utkårede. Har hodet først bestemt seg, hjelper ikke alltid rasjonell tankegang. De tankene slipper rett og slett ikke til. 

For hovedpersonen er ikke bare uhelbredelig opptatt av sin kjæreste. Hun er like psykelig opptatt av sin kropp, som et bilde på egen vellykkethet. Er hun tilstrekkelig tynn, vil han kanskje aldri mer forlate henne. 

Men jo mer hun kaster opp, jo mer oppblåst blir hun i ansiktet. Og for hver gang hun tar ham tilbake, jo vondere blir det å miste ham. 

Hun kommer seg ikke ut av mønsteret, det går i sirkel, en evigvarende sirkel som løfter henne opp bare for å knuse henne etterpå. 

Det bare er sånn.

Dermed spiller det heller ingen rolle at forfatteren ikke gjør forsøk på å få leseren til å forstå hva som er så fantastisk med denne mannen. Hvorfor han er umulig å holde seg unna. Hans utseende, egenskaper, tiltrekningskraft er uvesentlig. Det er ingen kjærlighetsroman, ingen romantikk, bare avhengighet.

Hun går ikke i dybden, men det er helt okay.

Slik savner jeg heller ikke å få vite mer om han, eller hennes homofile samboer. Forskjellen er at sistnevnte omtales med navn. Han blir likevel alltid inkludert som en rekvisita, noe som er blitt kritisert i riksmedia, men også dette er okay.

Ikke fullendt. Kanskje burde hans eksistens vært utslettet, men det er likevel okay.

Det jeg derimot er begeistret for er forfatterens konsekvente bruk at han og hun. Ikke et eneste sted røpes navn eller alder, vanligvis essensielle knagger å henge historien på, verken på hovedpersonen selv eller hennes kjæreste.

Skjønt språket oppfattes som unaturlig. Det er noe dannet over det hele, noe korrekt som dessverre ikke er helt konsekvent. At ord som dritt og døds plutselig dukker opp i siste halvdel virker bare forstyrrende. At hun velger å skrive sin roman i denne type språkdrakt krever ekstra streng redigering. Dessverre finnes det altså glipp som ødelegger helheten. 

På en annen side: At språket virker konstruert skyldes kanskje leseren sine antakelser. Man forventer, ut i fra kunnskaper om forfatteren, at historien er skrevet ut fra egne erfaringer og mentalitet. At hun i mange år har slitt med psyken er viden kjent gjennom bøker, blogg og generell samfunnsdebatt. Likedan at hun er kjæreste med en profilert musiker, akkurat som hovedpersonen i romanen er, så vel som hyppig psykologhjelp. Forskjellen er at forfatteren er ung, mens romanens hovedperson fremstår, riktignok kun språklig sett, som godt voksen.

En dannet femtiåring, kanskje, uten at rammene rundt fortellingen sannsynliggjør denne alder eller situasjon. Språket, denne litt forvirrende settingen, gjør at vi ikke automatisk trekker linjene til forfatteren selv. Det taler absolutt til romanens fordel.

Det gjør også innslagene av satire og ironi, som fungerer som velkomne avbrekk fra den evige runddansen, øyensynlig uten håp. 

Forening. Forlatelse. Forening. Forlatelse. 

Jeg skulle bare ønske jeg forstod hvorfor han hele tiden vender tilbake til henne. Hennes nevroser, kroniske mistenksomhet. Jeg skulle ønske jeg forstod hvordan hun er som menneske, uten alt dette. Sett hennes sjarm. Varme smil. Kjærlige hender. 

- Men jeg ser bare nevrosene. Og hvor enn slitsomt det er å leve med dette, er det også slitsomt å lese om. 

Dessverre.




Les heller: Forfatterens roman (Kjære) som jeg likte mye, mye bedre enn denne.

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet?