Lest og ulest 2013: September/Oktober

Lite har blitt lest og mye har blitt ulest disse to høstmånedene. Tid har gått med til petanque, både som spiller, turist og skribent. En uke i Frankrike som spiller under VM for kvinner og en uke i Italia som delegat under EM for herrer. Veeeeeeeeeeeeent her nå. La oss spole tilbake: En uke i Frankrike som spiller under VM for kvinner. Punktum, utropstegn og store bokstaver. (Ellikken har nå tre kamper under et verdensmesterskap) på samvittigheten. Ganske så kult!

Faktisk lest

September:

• Jeg nekter, av Per Petterson (les min omtale)
• Det blir pinlig uansett, av Bjørn Sortland og Tyra Tronstad (omtale kommer)

Oktober:

• Absolutt Presens, av David Lie (omtale kommer)
• Politi, av Jo Nesbø (les min omtale)
• The Returned, av Jason Moss (les min omtale)

Faktisk ulest

Status quo er 41 leste bøker så langt i 2013. Dette er synonymt med full krise. Jeg må lese umenneskelig store mengder for å komme opp i et imponerende beløp før vi sier godt nytt år. Ikke nubbsjanse, selvsagt, men å runde 50 bøker hadde vært hyggelig.

Det er for øvrig ikke snodig at det går litt tregt. Absolutt Presens var en prestasjon å ta med seg på tur. Jeg hadde – i frustrasjon og desperasjon – høytlesning fra boken for mine reisekompanjonger. Vår utenlandske trener skjønte ikke et ord, men var bekymret for at jeg ikke tok meg tid til å trekke pusten. Denne boken inneholder nemlig setninger som varer gjennom over en side. Til og med flyselskapenes magasiner blir en fest å lese når man medbringer sådant reiselektyre. Ironien fullbyrdes da grunnen til at jeg tok med meg denne boken var at jeg ikke orket ta med meg Nesbøs Politi på turen. Den fenget meg overhodet ikke i de seks ukene jeg brukte på å lese den ut. Ikke til forkleinelse for Absolutt presens, sånn sett, den var bare veldig annerledes. Punktum, utropstegn og store bokstaver. Veldig annerledes.

Bok 42 er påbegynt, men det går sakte. Gunnar Tjomlid skriver lett og engasjert i sin sakprosa Placebodefekten, men det er såpass detaljert at å skumlese ikke er aktuelt. La oss heller spole litt tilbake og smake på bokens tittel. Jeg elsker den. Ferdig snakka!

Prosjekt Sigrid Undset

Ja da, ja da. Dere kan slutte å skoggerle av meg. Jeg innser at jeg har mislykkes totalt med mitt prosjekt. En novellesamling i løpet av – nesten - et helt år er slettes ikke innafor. Jeg påberoper meg likevel retten til å hevde at følgende to sannheter bedrer totaltinntrykket:

I oktober reiste jeg til Roma for å (forevige meg selv utenfor Sigrids bopel). Det var overraskende stas, selv om jeg i lykkerusen rent glemte å ta bilde av toppen av bygget hvor hun faktisk bodde.

I oktober kom jeg meg igjennom et bruktbokmarked helt uten å få ryggvondt. Jeg nøyde meg med kun fire bøker, hvorav kun en til meg selv. Sigrun Slapgaards biografi om selveste Sigrid. Jeg har tidligere lest Tordis Ørjaseters biografi, en murstein jeg kjempet meg gjennom mens jeg kjempet (gjentakelsen understreker min kamp) mot søvnen. Slapgaards versjon skal være langt mer lesbar.

Om ikke annet er min samvittighet langt bedre i oktober enn den var i september. Og lysten til å lese hennes romaner og noveller er stadig vekk like sterk. Faktisk! Da er det håp, tenker jeg. Da er det håp.

(Igjen, gjentakelse understreker mitt håp)

Et tappert kulturkjerringforsøk

Plusspoeng for kultur. Komme seg opp av sofaen og menge seg med bokfolk-poeng. Ikke at jeg menget meg, jeg kan ikke fordra å menge meg med ukjente. Jeg nistirrer på reklamemateriell, blir usedvanlig opptatt av mobilen, oppriktig opptatt av gulvbelegg og unngår blikkontakt som om jeg skulle få en trillion i bonus for det.  (CappelenDamms presentasjon av høstens nyheter for barn og ungdom) ble i begynnelsen en kamp om å overleve, sånn mentalt sett, før det hele braket løs. Kunsten er å finne gullet blant alle bøkene som selger seg selv. – Men igjen, barne- og ungdomsbøker får gjerne alt for lite oppmerksomhet, så det aller meste var mer enn spisbart. Spesielt nysgjerrig er jeg på ungdomsboken UFO! UFO! av Tore Aurstad . Den står definitivt på skal lese-listen min.

Forhåpentligvis innfrir den mine forventninger og kan nomineres til Bokbloggerprisen 2014 som jeg har skrevet om i (dette innlegget).

Verdt å lese i Bokblogglandia

Jeg har gullfiskhukommelse og teflonhjerne. Dette i kombinasjon med liten tid til å lese andres blogginnlegg gir et dårlig grunnlag for et sådant innlegg. Jeg forsøker likevel:

• Bokelskerinnen har skrevet et (innlegg om forlagenes sterkefokus på bestselgere). Hun har satt ord på den menige bokbloggers ønske om fokus på debutanter og gjemte perler i den store bokverdenen. Disse bøkene som ikke selger seg selv, som trenger hver minste lille antydning av oppmerksomhet, fordi de er så gode, så veldig, veldig gode. Vi; bokbloggere, bokhandlere, lesere; trenger variasjon, kvalitet, informasjon og inspirasjon.
• Labben fra den glimrende bokbloggen (Migrating Coconuts) er endelig tilbake. Anbefales varmt og helhjertet!
• Silje fra Siljes skriblerier har vært forgapt i en (kunstferdig biografi om Marie Curie). Jeg er stadig forgapt i innlegget om boken.
• Solgunn anmeldte tidligere i år Kim Leines (Profetene iEvighetsfjorden). For denne boken vant han nylig Nordisk Råds litteraturpris. Les boken eller les hennes innlegg dersom du vil imponere på helgens festligheter.
• Clementine fra hardulest.com har vært i London sammen med Line fra Lines Bibliotek. Vel hjemme har hun skrevet (flere innlegg om Bookerprisen), deriblant inntrykkene hun satt igjen med etter at de to var til stede under de seks nominertes opplesning fra sine bøker.

Toodles!

The Returned, av Jason Mott

Vi har alle drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

De fleste av oss har mistet noen som har stått oss nær. Noen som har gjort slikt et inntrykk, hatt en slik påvirkning, etterlatt et så stort savn, at vi skulle gjort hva som helst for å få de tilbake. Om så bare for et lite øyeblikk. Sagt farvel en siste gang. Gitt en klem for siste gang. Fortalt hvor glade vi er i ham eller henne, for aller siste gang.

Jason Mott har drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

- Og skrevet bok om det.

The Returned, av Jason Mott

Norsk tittel: De hjemvendte

Over hele verden dukker det opp hjemvendte, tidligere avdøde. Så også i den lille sørstatsbyen Arcadia. Lucille og Harold, et aldrende ektepar, har i femti år lengtet etter sin eneste sønn, Jacob. Plutselig en dag står han på trappa, høyst levende, åtte år, akkurat som han var da han druknet den fryktelige dagen i 1966. Alle drømmene, alle bønnene har brakt deres elskede sønn hjem igjen.

- Men hvem er disse hjemvendte egentlig? Er de mennesker sånn som oss? Er de bare illusjoner?  De dukker opp, overalt og hele tiden. Snart vender de sanne levende seg mot de hjemvendte. Redselen for at de hjemvendte skal ta over deres verden, skaper behov for konsentrasjonsleire og trusselkampanjer. Verden, slik vi alltid har kjent den, er plutselig snudd på hodet.

Temamessig er dette både nyskapende og spennende. Mott spiller på følelser vi alle har, og tvinger leseren til å ta tak i ønsket og filosofere videre. Potensialet er skyhøyt, men fallhøyden er desto større. Denne romanen kunne blitt så mye, mye bedre enn det den er blitt. Det er flere grunner til dette.

- Svakt språk

Romanen har mange av de typiske bestselgerkvalitetene. Historien er medrivende, karakterene er lette å falle for og den spiller på et stort følelsesregister. Dessverre er ikke dette synonymt med litterære kvaliteter hva språk angår. Jason Mott har studert poesi og har utgitt flere diktsamlinger, og det er i beste fall underlig hvorfor han i denne romanen serverer et såpass dårlig språk. Ord, setninger, rytme og flyt samsvarer ikke med forventningene. Svakheter ved oversettelsen er åpenbare, som i den inkonsekvente bruken av liten og stor forbokstav i Bibelen, men det er så mye mer. Det faller for ofte igjennom: tankerekker med engasjement avbrytes av noe så trivielt som å takke ja til te. Det er så lovende, men avbrytes for raskt. Mye blir lovet, men lite blir utrettet.

- For mye og for lite

Romanen består av en hovedhistorie, Jacob og hans foreldre, og utallige mange delhistorier. Annen hvert kapitel gir oss innblikk i skjebnene til flere hjemvendte, disse sekvensene har alle navn til den hjemvendte og er hver på kun fåtalls sider. Noen er unødvendige, andre gir solide inntrykk. I romanens egentlige fortelling møter vi også mange skjebner. En viktig biperson er pastor Peters, som er viktig både for dypt religiøse Lucille og for samfunnet i seg selv. Dette i egenskap av å være sjelesørger og som representant for det gode i mennesket. Uventet, men svært ønsket, opptrer han midtveis i boken i en langt større rolle enn han trolig først var tiltenkt. Pastorens møte med ungdomskjæresten Elisabeth fremstår for meg som kanskje den aller såreste sekvensen:

”Så pastor Peters sto i besøksrommet i oppsamlingsleiren i Meridian med den seksten år gamle jenta og danset til musikk bare hun kunne høre. Han løy og sa til henne at han ville ta henne med bort herfra. Og hun løy for ham og sa at hun skulle vente på ham og at hun aldri skulle forlate ham. De danset sammen denne siste gangen og fortalte hverandre disse løgnene.”

Dessverre ender hans historie brått. Plutselig hører vi ikke mer om ham. Hans eksistens viskes ut av romanen. Først i de aller siste sidene nevnes han i en bisetning.

- Troverdighet

Selvsagt er dette det mest kritiske punktet. Temaet er en tikkende bombe i seg selv. Det virker dog som om forfatteren har vært svært vaklende i sin egen overbevisning. Ønsker han å formidle en ønskedrøm som går i oppfyllelse, eller ønsker han å krydre fortellingen ved å legge til en dose uro og nerve? Resultatet lider under dette: Det blir aldri helt emosjonelt, og det blir aldri helt nervepirrende.

Kanskje blir det enklest å vise dette ved å ta for seg historiens tre parter. Alle tre oppfattes som problematiske.

De onde: Mobben har selv kjære og savnede avdøde. Hvorfor reagerer de så med denne enorme redselen og sinnet? Er det kun bitterhet over at deres avdøde ikke har kommet tilbake? Oppmuntret av myndighetene som forsøker å holde de hjemvendte samlet i leire, beveger mobben seg raskt på siden av loven. Løsningen er å drepe de hjemvendte. - Det blir nesten komisk. Drepe en død? Døden er jo ikke lenger, med all tydelighet, noen endestasjon. Jeg kan svelge tanken om å samle de hjemvendte i leire, holde de adskilte fra resten av samfunnet, forske, teste ut. Men at løsningen er å drepe de allerede døde? Hva er konsekvensen av slikt?

De gode: Bokens hovedpersoner Lucille og Harold har levd med sin dype sorg i mange tiår. Savn, sorg, skyldfølelse, bitterhet. – Og en standhaftighet og trang til å leve videre. Likevel, en mor som har mistet sitt barn vil aldri slutte å ønske å få barnet tilbake. En far som finner sin sønn druknet vil aldri slutte å gjenoppleve traumene. Så når deres sønn endelig returnerer forventer man et vell av følelser. Kaos. Overbeskyttelse. En overflod av følelser på godt og vondt.  I stedet for leser vi om moren som lager middager og faren som foretrekker å sitte på trappen og røyke. I stedet for leser vi om far og sønns muntre lek i sjøen, helt til faren brått oppdager at det er samme sted som sønnen femti år tidligere ble funnet druknet. Intensiteten er fullstendig fraværende. Om ikke handlingen i seg selv er til å gråte av, er i alle fall det ufullendte potensialet til å grine av.

De hjemvendte: Tidligere avdøde vekkes til live uavhengig av hvor deres grav er. Jacob våkner av alle steder opp i Kina, uten å huske noe fra verken oppvåkningen eller – mer interessant – livet etter døden. Ikke på noe tidspunkt får vi noe egentlig innblikk i hans tanker eller følelser. Fraværet av dette forklares heller ikke. Jacob blir et tomt skall, ute av stand til å vekke emosjoner hos leseren. Jacob virker fullstendig uanfektet av at foreldrene, i hans oppfattelse over natten, har blitt svært gamle. Ei merker han alle forandringene i samfunnet. Dette fraværet av undring kan på mange måter godtas siden vi allerede oppfatter Jacob uten følelser. Selv om han spiser, sover, er av kjøtt og blod, er han likevel som en skygge av seg selv. Desto tristere at forfatteren ikke makter å være konsekvent i sin beskrivelse av hjemvendte. Noe av det mest prekære i denne sammenheng er den lille bihistorien om nazistene som våkner opp femti år etter krigen. Umiddelbart etter oppvåkningen skildres soldatene som gjennomsyret av dårlig samvittighet og selvransakelse. De tar fullstendig avstand fra nazismen uten å kjenne til historiens avsløringer. Det er inkonsekvent, usannsynlig, forvirrende og irriterende.

Potensialet som glapp

Jeg har skrevet mye om potensial i denne vurderingen. Det ufullendte potensialet plager meg veldig. Jeg skulle virkelig ønske romanen hadde blitt mye større, bedre, viktigere enn den ble. Ideen, skissering av hvordan samfunnet ville vært om våre kjære avdøde hadde kommet tilbake, er så attraktiv, spennende og givende i seg selv. Det er trist og frustrerende at forfatteren med et såpass fantastisk utgangspunkt ikke maktet å gjøre det grundigere. Løsningene er lettvinte over all forstand. I stedet for å filosofere over de helt store mysteriene i livet, dveler man ikke ved noe. Vanskelige spørsmål unngås for alt det er verdt. Troverdigheten glimrer med sitt totale fravær.

Men så er det dette lille ekstra som sniker seg inn. Dette man ikke helt klarer å sette fingeren på, dette noe som får deg til å lese videre. Alt man håper å finne svar på. Alle disse faktorene som gjør at en bok får masse oppmerksomhet og horder av svorne lesere. Denne boken har tross feil og mangler dette lille ekstra som gjør boken til noe større enn den er i seg selv.

”Mitt håp er at leseren kan gå inn i denne verdenen og finne de usagte ordene og uforsonte følelsene fra sitt eget liv utspilt på disse sidene. Kanskje til og med føle at deres egen skyld blir tilgitt og endelig legge byrder bak seg.” (forfatterens etterord)

Kvalitetsmessig er den langt fra god nok. Språket er skuffende. Persongalleriet er med få unntak lite troverdig. Plottets potensial er ikke godt nok utnyttet. Desto mer forstyrrende er den vakre avslutningen. Der hvor alle svarene ligger.

Det redder litt, men ikke nok, av helhetsinntrykket. Det ble litt for lite, litt for sent. – Og det er jeg lei meg for.

Kilde: Eksemplar bedt om - og fått - av forlaget. Tusen takk til Bestselgerforlaget! Bildet er mitt eget, boken og min elskede boknotatbok/moleskine foreviget på passende underlag. Bokens omslag er forøvrig knasende pent, thumbs up for det alene!

Andre bloggere: Foreløpig tror jeg det kun er (Beathe) som har skrevet om boken. Korriger meg om jeg tar feil - aller helst med lenke i kommentarfeltet :o)

Stay tuned: Boken har fått massiv oppmerksomhet i USA, forfatterens hjemland. I mars vil den være å finne filmatisert på TV under navnet Resurrection. - Og veien er som kjent kort fra USA til Norge.

Politi, av Jo Nesbø (eller min kamp om å lese den ferdig)

Jeg skulle ikke skrive anmeldelse av denne boken. Den er i hjel snakket nok fra før. Framsnakket hinsides all fornuft. Nettopp derfor bestemte jeg meg likevel for å skrive noen ord om Politi. Verden tåler å høre en misfornøyd stemme i all jubelbrølet.

Politi, av Jo Nesbø

- eller den store kampen om å fullføre boken, om du vil -

Ikke at jeg skal slakte boken. Jeg vil nødig være noen politislakter. No pun intended. Jeg er bare ikke med på at denne kriminalromanen er toppen av lykke, terningkast 7-kandidat, mandelen i julegrøten. Den kunne faktisk vært bedre.

”Jeg skal ikke lese den siste til Nesbø enda. Jeg vil vente til all hypen har gått over. Om et år kanskje, eller noe.” sa jeg kjekt til en kollega.

Kollegaen var raskt frempå: ”Jeg har boken hjemme! Jeg kan ta den med i morgen så du kan låne den!”

”Ja, gjerne!” svarte jeg.

Så da leste jeg den, da. Leste og leste, angret og svertet og bannet og svettet. Holdt tålmodigheten i sjakk de første femti sidene. De første hundre sidene. Tålmodigheten var nær bristepunktet etter 150 sider. Etter 163 sider brøt jeg ut i fortvilelse: ”Løsner det virkelig aldri?”. Etter 320 sider la jeg den bort. Reiste på ferie. Leste en bok som tynte tålmodigheten min ytterligere. Så kom jeg hjem, tok frem Politi og leste, angret, svertet, bannet og svettet videre. De siste hundre sidene forsvant i et jafs. De resterende 425 sidene har vært en ren og skjær kamp.

Seks uker tok det. Det var det faktisk ikke verdt. Ikke egentlig.

Kanskje skyldes det at jeg fortsatt er litt sint for at Nesbø ikke ga seg etter Gjenferd. I mine øyne, på topp. Jeg er Nesbø-fan så det holder i lange baner. Det er ikke stort den mannen kan gjøre galt. – Men likevel, altså, likevel er jeg inderlig skuffet. Trolig er det fordi Politi er blitt så inderlig opphauset.

Dere vet. Det er ikke deg, kjære Jo Nesbø. Det er ikke din feil, det er deres...

Så hvor gikk det da galt, hva var det som ikke klaffet denne gang?

Det er i alle fall ikke plottet i seg selv. Få, om noen, hoster opp sådanne fantastiske plott som Nesbø. I Politi leker han katt og mus med leseren som aldri før. Det bakenforliggende tema er jeg mer usikker på. Jo Nesbøs styrke er, utenom disse utrolige plott, hans evne til stadig å fornye seg. I Gjenferd ble vi servert en dysterhet som slo ut en hel leserskare. I Panserhjerte ble samme skare søvnløse etter å ha lest utallige sider om en brutalitet knapt nok uten sidestykke i norsk litteratur. Lesere av Rødstrupe lot seg fascinere av historikk og hevngjerrighet. Mange lesere slet med paranoia etter å lest Snømannen. Trofaste tilhengere fniste seg storøyde gjennom Hodejegerne. Barn så vel som voksne har ledd seg fillete av Doktor Proktor. Vi stopper der. I Politi gir Jo Nesbø oss noe så vanskelig, komplisert, farlig som kjærlighet. Kjærlighet mellom foreldre og barn. Romantikk mellom nyforelskede. Hodestups, fatalt, ødeleggende, oppbyggende.  Til og med småerotiske sekvenser blir servert.

Det er dristig på flere måter. Dristig fordi det er så annerledes, vi forventer det ikke. Dristig fordi det lett kan gå galt. Jeg tror ikke på denne kjærligheten. Jeg ser antydninger til det, men gripes ikke. Den har ingen egentlig dybde, den blir overfladisk og påtatt.

Ikke alltid. Ikke i en fars redsel for at noe har skjedd med datteren. Men ofte. Som i Holes seksuelle frustrasjon over studenten Silje. Som i Holes savn av stesønnen.

Og akkurat det er kritisk. Jeg ville lese mer om Oleg. Ville vite mer, føle mer, etter Gjenferds emosjonelle karusell. Jeg gråt over Oleg, slik som jeg gråt over Goggen i Tove Nilsen-bøkene. I Politi forventet jeg mer om Oleg. Jeg krevde mer. – Men det kom aldri noe mer. Ikke egentlig. Å repetere den velbrukte Tetris-klisjeen er langt fra innafor.

Langt fra innafor når så mye av fokuset var lagt til nettopp følelser. Rakel fikk uvanlig mye oppmerksomhet, men også her savnet jeg dybden som skal til for å gjøre ordene til noe mer enn trykte bokstaver. Mest prekært er mangelen på dybde når Hole mister en nær kollega. Her hadde Nesbø tjent på en mer emosjonell utbrodering. Det skal svi, både for Hole og for leseren. Mangelen på følelser er dramatisk.

- Og hvor er Holes far og søster? En vesentlig rød tråd gjennom samtlige Harry Hole-romaner er fullstendig fraværende i Politi. Det blir både et savn og en irritasjon. Ikke en eneste gang blir hans familie nevnt. Ikke en eneste gang.

For det er et poeng. Nesbø elsker til stadighet å referere til tidligere bøker. Du skal ha fulgt med i timen for å få med deg alle slagferdighetene, hintene, all mimringen. Du skal ha lest om Harry Hole før for å forstå at Bellmann har ugler i mosen, at Truls er en kjeltring, at Beate har evner utenom det vanlige, at Bjørn er en tegneseriefigur. Du skal ha lest om Harry Hole før for å vite hvem som drepte hvem hvor og når, ikke minst hvem de ikke vet som drepte noen de ikke er helt sikre på hvem er. Hole-universet er fantastisk, Nesbøs logistikk er beundringsverdig. En utvilsom styrke i seg selv.

Og i boken finner vi utallige bihistorier utenom selve politietterforskningen. Flere av historiene er uvesentlige, i alle fall tilsynelatende. Nesbø leker med leseren. Et utall cliffhangers blir presentert, og leseren blir like utallig mange ganger lurt trill rundt. Spenningskurven øker til uante høyder for så å sprekke som en ballong. Noen ganger er det bare pinlig. Er dette forsøksvis morsomt, eller er det bare dårlig håndverk? På sitt beste er det derimot genialt.

Genialiteten glimter til ofte nok til å overskygge det mest negative. Likevel hindrer det ikke at Politi for meg fremstår som stillestående og treg. Alt for mye skal utbroderes før vi aner opprullingen. Avsløringen får for liten oppmerksomhet. Det er ingen egentlig nerve før helt på tampen. Den grep meg aldri før de siste hundre sidene. Allerede fire hundre sider hadde blitt lest før det startet. Noen ganger er det for lite, for sent.

Jeg er fortsatt Jo Nesbø-fan. Jeg er det. Men kjærligheten har lett for å skuffe.

Kilde: Bok lånt av kollega, som for lengst avslørt. Husket attpåtil å levere den tilbake.

Andre bloggere: Et utall, retten og sletten. Et raskt google-søk vil servere de fleste på et sølvfat. Om jeg skulle velge ut en eneste en, anbefaler jeg alle å lese (min muse) sin glimrende analyse. Ingen over, ingen ved siden av.

Les også: Andre Jo Nesbø-bøker jeg har omtalt, muligens også anmeldt, er få - men dog:(Sorgenfri) (Gjenferd)  (Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje) (Doktor Proktor og det store gullrøveriet)

Pausefisk

Pausefisk handler svært sjeldent om fisk. Pause-Sigrid hadde kanskje vært bedre. For ikke bare har jeg pause. Innlegget er dessuten Sigrid-relatert.

Vi snakker selvsagt om Sigrid som i Sigrid Undset. Dere vet, denne kvinnelige norske Nobelpris-vinneren som jeg skulle lese sånn cirka alt av i 2013.

Dere vet, denne forfatteren jeg har lest kun en novellesamling av i år. Eh. Tre noveller. Men likevel.

Nå er jeg i alle fall i Roma og døyver min dårlige lesesamvittighet for alt det er verdt. Jeg reiste til Sigrid Undsets hjem i Roma. Selvsagt gjorde jeg det.

Jeg skal lese mer av Sigrid Undset i 2013. Jeg skal!