Viser innlegg med etiketten Linda Olsson. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Linda Olsson. Vis alle innlegg

21.6.17

I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson


Jeg har på ingen måte gitt opp verken lesing eller blogging, men av og til biter realitetene. I min to-ukers time out fikk jeg lest litt, i det minste mer enn jeg har gjort siden april. En av bøkene jeg leste er skrevet av forfatteren bak La meg synge deg stille sanger, og den vil jeg gjerne skrive noen få ord om. - Den hadde noe ekstra ved seg, til tross for en skuffende siste halvdel.


I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson
Svensk. Utgitt på norsk i 2015.

La meg synge deg stille sanger tok meg med hud og hår. "Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin." skrev jeg i min omtale. Det var noe ved hennes beskrivelser av ensomhet og sorg som virkelig krøp inn under huden min. 


Også i Olssons I skumringen... møter vi mennesker i sorg. Persongalleriet er lite, i all hovedsak begrenset til tre personer, en kvinne og to menn, bosatt i samme boligkompleks. Elisabeth flytter inn etter et samlivsbrudd - og sammenbrudd. Enkemannen Otto lever et rolig liv hvis eneste sosiale lyspunkt er naboen Elias sitt ukentlige middagsbesøk. Elias selv holder seg også mye for seg selv, inne i sin egen leilighet hvor han skaper tegneserier, i mangel av skrevne ord. Snart har han laget en egen roman av tegninger, en historie om hun som gjemmer seg bort. Hun som setter fra seg bøker utenfor døren hans, Hun som er som en skygge av seg selv. For Elias ser Elisabeth, nærmer seg forsiktig, lokker henne ut av skallet. Akkurat som Otto gjør. Forsiktig, forsiktig.

Det er nettopp denne umake forsamlingens samhørighet og felles trøst som gjør romanen vel verdt å lese. Olsson har en uvanlig god evne til å skape en vemodig stemning man øyeblikkelig glir inn i. Elisabeths depresjon er troverdig. Behovet for å være der for henne, lytte, stryke henne over kinnet, gjør at du ikke klarer å legge fra deg boken.

- Så når Otto lokker med seg Elisabeth på daglige svømmeturer og de etterhvert blir et par, forsvinner stemningen som holder leseren i ånde. Til og med Elias finner kjærligheten. Og det hele toppes med en felles sommerferie i sus og dus. Der første halvdel nærmest lokker leseren inn i mørket, fremstår andre del som lettvint og usannsynlig. 

Den åpne avslutningen redder heldigvis inn helhetsinntrykket. Det hindrer likevel ikke å stemple romanen som en av de få man med god samvittighet kan legge fra seg halvlest. Om du greier å stoppe i tide vil til gjengjeld den første halvdelen være riktig fin - og verdifull - å lese.




Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere: I skumringen synger svarttrosten ble behørig omtalt i mange bokblogger for et par år siden. Om du ønsker å lese andres syn på boken anbefaler jeg spesielt innlegget til Rose-Marie.

6.7.10

La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Noen oppfatter boken som svulstig, urealistisk og med handlinger som man ikke klarer å godta. Andre lovpriser den og bærer den tett inntil hjertet.

I kveld har ingenting skjedd, ingenting skjedd. Men likevel er det noe som skjer.

Det er sjeldent jeg leser bøker så raskt som jeg har lest denne. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin.



La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson



Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt.

Veronika flykter fra sorgen, uten å finne rotfeste. Hun slår seg ned ute på den svenske landsbygda hvor hun jobber med boken sin. I nabohuset sitter Astrid, en gammel dame, i stupende mørke. Mørk også til sinns. Langsomt, stille og famlende utvikler de to kvinnene et vennskap hvor de ikke bare deler minner, men først og fremst dype hemmeligheter. Sammen, i lys av den andres hemmeligheter, finner de veien til lyset, håpet, troen og kjærligheten. Langsomt, stille og famlende.

Lev, Veronika! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på instinktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du holde nøye utkikk etter det. Ikke la det gli bort mellom fingrene på deg. Noen ganger kommer de gode tingene til oss så stillferdig. Og ingenting kommer fullt ferdig. Det er det vi gjør ut av det vi støter på, som avgjør resultatet. Hva vi velger å se, hva vi velger å spare på. Og hva vi velger å huske. Glem aldri at all kjærligheten i livet ditt er der, inni deg, alltid. Den kan aldri bli tatt fra deg.

Spekket med vidunderlige sitater blant annet fra Karin Boye sine dikt, følger vi de to kvinnene fra mars til november. De beveger seg i et tidløst univers, og gjennom deres hemmeligheter, ser vi de bakenforliggende årsakene til hvordan de handler, forholder seg til andre og tar i mot livet. - Eller ikke tar imot livet. Sammen, men likevel hver for seg, avslutter de kapitler, forsoner seg med fortiden og går videre. Langsomt, stille og famlende lar de lyset slippe til.