Den forundret meg litt, denne boken.
Skumringstimen, av Johan Theorin
Den er annerledes enn de fleste kriminalromaner jeg har lest. Utgangspunktet er en gripende historie om en liten gutt som forsvinner en tåkefull ettermiddag på den svenske øya Øland. Moren er på fastlandet, bestefaren er nede ved båten sin og bestemoren faller i søvn inne i huset. Åtteårige Jens smetter lydløst på seg sandalene og er klar for å utforske det forbudte: livet over steinmuren. De finner ham aldri igjen. Moren innleder et liv fylt av sorg og depresjon. 20 år senere får bestefaren tilsendt en liten barnesandal i en konvolutt uten avsender. Kan det være Jens sin sandal?
Som leser får man umiddelbar sympati med de sørgende. Det er lite om noe som er mer sårbart å lese om enn barns forsvinning og død. Det er altså rene suksessoppskriften forfatter Johan Theorin konsentrerer seg om i sin debutroman. Parallelt leser vi historien om Nils Kant, bygdas sorte får, som på papiret hadde vært død i ti år da gutten forsvant. Kan det likevel være at Kant lever i skjul et sted ute på alvaret?
Bestefar Gerolf undersøker i det stille. I beste Poirot-stil observerer han, stiller spørsmål, og reiser rundt til de han mistenker er innblandet både i forsvinningssaken og i mysteriet rundt Kant.
Like viktig er moren Julia sin kamp. Hun kjemper mot depresjonene og alkoholismen, for å finne rotfeste, etablere et forsømt far/datter-forhold, forsone seg med sin sønns død og tilgi sin far. Hennes vei tilbake til livet medfører for øvrig en aldri så liten forelskelse i bygdas lensmann Lennart Henriksson, sønn av en drept politimann. Gjerningsmannen? Kant, selvfølgelig.
Dette er en meget stille kriminalroman. Det skjer lite, men det er spennende likevel på en stillferdig og tankefull måte. Man får ikke vite så mye, og det gjør at leseren blir nysgjerrig og mistenker alt og alle. Hvem drepte Jens? Er han i det hele tatt død? Druknet Jens eller ble han drept? Bærer naboen Astrid på hemmeligheter? Er det Kant som hviler på kirkegården, eller lever han i beste velgående under falskt navn? Kanskje er han naboen...?
Historien snirkler seg frem, gjennom tilbakeblikk, Gerlofs smått frustrerende liv på eldresenteret, gjennom Julias rødvinstørst og med rike beskrivelser av livet og naturen på Øland.
Spenningen opplever man først i de rundt 50 siste sidene. Da får man attpåtil en annerledes og overraskende vending. Såpass annerledes og overraskende at det ikke er til å unngå å bli litt forundret og forvirret.
- Og hva jeg syns?
Jeg ble ikke helt overbevist. Tidvis irriterte boken meg. Digresjoner som at offeret i en mordjakt bekymrer seg over søppel på stranden blir tåpelig. At boken er vanskelig å plassere gjør heller ikke boken til noen innertier for meg. Theorin er likevel en god historieforteller, derav hersker ingen tvil. Jeg likte også oppbyggingen av kriminalromanen, og jeg likte innblikket boken ga av morens sorg og gjenoppbygging av sitt liv. Derimot likte jeg ikke nødvendigvis kombinasjonen av disse delene. Kriminalhistorien forstyrrer sorgdelen, og sorgen forstyrrer kriminaldelen.
Ikke helt overbevist altså, men kanskje dette er en av disse bøkene som vokser med tiden. Kanskje jeg skal gi Theorins tre andre bøker i Ølandsserien en sjanse. Jeg tror det.
Og det gjorde jeg...
Blodleie, av Johan Theorin
Julen 2010 "leste" jeg min aller første lydbok, gitt av min sønn. En altfor dyr gave, selvsagt, men en meget rørende sådan. I begynnelsen slet jeg i bøtter og spann med å konsentrere meg, både for å få med meg handlingen OG unngå å sovne. Litt etter litt gikk det bedre, og litt etter litt lot jeg meg underholde av historien.
Jeg var ingen fan av Johan Theorin fra før, og er det heller ikke nå. Ivar Nørve er en god forteller, stort sett. Når han forteller med damestemme, derimot, er han helt utrolig irriterende. Kutt ut! Jeg tror jeg foretrekker min egen stemme. - Men litt etter litt lærte jeg meg å like det også. Eller, jeg godtok det. En annerledes bokopplevelse, som faktisk ga mersmak.
Historien foregår også her på Øland, hvor vi møter igjen Gerlof og andre mer perifere biroller på øya. Kjente fra første bok i serien. Naturskildringene er like gode, og et stort pluss ved boka og serien generelt. En diffus krim er en grei betegnelse, for vi vet ikke sikkert om det er skjedd en kriminell handling før langt ut i boken. Det handler vel så mye om fattigslig far-sønn forhold, dårlig ekteskap, alver og sykdom. En sammensurium som er underholdende, men ikke gir noen enorm stor leseropplevelse.
Helt grei er konklusjonen. Mest av alt ga det en fin opplevelse i form av lydbok som medium. Ja takk, flere lydbøker!
