Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2014.

Hun er bare 21 år. Kan ikke så mye. Skjønner ikke så mye. Det eneste hun skjønner er at hun har funnet sitt livs kjærlighet, sitt anker, hos Sebastian. Han som kan så mye, vet så mye. Han som utfordrer livet ved å hoppe ned fra høye stup, i fritt fall, arrogant og egenrådig. Han som studerer, utvikler sin egen filosofi. Han som bare vil henne alt godt.

Han som binder et fiskesnøre rundt ringfingeren hennes og sier at de to, de to skal alltid være sammen. Ingen eller ingenting kan skille de fra hverandre. Dette er kjærlighet. Dette er evighet.

Han er hennes kjærlighet. Hennes i all evighet. Fiskesnøret er skarpt og vondt. Likevel klipper hun det ikke av. Det skjærer hull i huden, det går betennelse, det lukter råttent og hun skjuler det urene med bandasje. – Til snøret en dag plutselig går inn under huden, og ny hud dekker over det gamle. 

Det vokser ikke helt som det skal, men betennelsen forsvinner, og snøret – ringen – er inne i henne for alltid.

Akkurat som Sebastian. Hennes livs kjærlighet. Samboer, beste venn, elsker, livsledsager. Selv om Sebastian viser seg å være en helt annen enn han fortalte, enn han viste henne, enn hun trodde. Hun slipper ikke taket, hun vil redde ham, gjøre alt godt igjen. For han er hennes, og hun er hans.

Akkurat så sårt og sterkt er den lille, store fortellingen. Det handler om et parforhold som går i stykker og det handler om to som mister hverandre, og samtidig seg selv. Dette er hennes fortelling om ham. Til ham.

Alle spørsmålene, alle bebreidelsene, mangelen på bebreidelser. Alle de sårede følelsene, det intense ønsket om å forstå, behovet for å forenkle alt det vanskelige.

Hun forsvarer og godtar. Unnskylder og fortviler. Hjelper. Gir aldri opp. Selv ikke nå, nå som ingen flere svar kan gis. Bare spørsmålene er igjen.

For hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han endre seg så mye at selv hun forandret seg? Hun mistet seg selv, hun ble ham, og hun kunne ikke stanse det. Og likevel ble hun.

Ida Hegazi Høyer imponerer med sitt enkle, men drømmende språk. Alle disse bildene, metaforene, som naturlig føyer seg inn i historien. Lettfattelig og samtidig med et hav av muligheter for å smake litt ekstra på hennes tankerekker. Pinnsvinet. Rådyret og elgen. Ringen, 

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Akkurat som hun ble. Hun vek aldri fra hans side. Ikke en gang da hun forstod at hun ikke lenger visste hvem han var. Ikke egentlig. Selv ikke da.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 

Kjærlighet som overvinner alt. Kjærlighet som er større enn deg selv.

- Veldig, veldig anbefalt.

Kilde: Mottatt av forlaget. Takk og ekstra ros for det fantastiske omslaget.

Andre bloggere: Les også den fin-fine anmeldelsen til (Tine).

Skrivemingling | Bokbloggertreffet

Et ganske så betydelig punkt i programmet til årets Bokbloggertreff var mingling. Mingling. MINGLING, for pokker. Hadde det ikke vært for komiteens fortreffelighet i alt annet, hadde de fortjent litt pepper for akkurat dette. Likevel og herligheten, man er jo "tross alt godt over de tredve, du vet, har levd livet og er trygg på seg selv, og bla bla bla. Mingling med relativt ukjente, det får du takle, Ellikken. Smil og snakk og gå bort til fremmede".

Ha. Ha. Ha.

Selvsagt gjorde jeg ikke det. Selvsagt dumpet jeg ned på første og beste stol. Klamret meg til fine (Lena fra LesMye). Studerte parketten. Døde inni meg da jeg –nesten- satte meg ved siden av de spesialinviterte forfatterne. Kikket febrilsk etter vinen. Drakk kaffe. Gikk på do når alt annet ble kleint. Satte nesa fast i en bok.

Du også, sier du? Mhm. La merke til et par-tre-fire likesinnede. Vi er ikke overlegne. Vi er ikke sure. Vi er bare dauredde for mingling.

Sånn. Jeg ville jo egentlig. Litt, i alle fall. Det var så mange jeg ville hilse på, snakke med, men tunnelsynet sikter jeg på å få patent på. Der er jeg helt sjef. Og siden jeg ikke fikk snakket med så mange, ikke en gang hilst på, vrir jeg litt på knappen og tar det hele om igjen.

Du vet. På måten som er langt tryggere. Skrivemingling.

Lettere nevrotisk snublet jeg meg inn på Savoy. Smilte meg nervøst gjennom resepsjonen, gikk inn i heisen og deretter ut igjen. Og ringte. «Hei, du må komme ned og hjelpe meg opp!» sa jeg til Lena. «Hei, men snakker du sånn?» svarte Lena. Men hun kom ned, hun hjalp meg opp. Og inne på rommet oppdaget jeg Lyden av asfalt, og så var vi i gang. Vi har jo alltids bøkene. Bøker, men ikke alltid like mye tid. Ei heller en hektisk lørdags formiddag. «Oi, vi må kanskje gå» sa vi, og så gikk vi. Gikk feil til og med, men vi møtte aldri ti ville hester, og rakk frem i tide og vel så det.

Og der satt hun, skjønneste (Siljeblomst) i verdens søteste rosa kattekjole. «Hei og velkommen» og «Takk og takk». Vi fikk navneskilt og (Knirk) kom stormende og (Rose-Marie) kom stormende, og komiteen var bare så fine, så inkluderende og skjønne, at de fortjener å høre det. Selv om jeg ikke sa det. Jeg skriver det. Se, les, dere er så fine, så inkluderende og skjønne!

Og shit og pommes frittes, alle disse bokbloggerne man beundrer og digger og knapt nok tror man sitter i samme rom som. (Monika) med treffets aller fineste kjole, men som jeg ikke en gang hilste ordentlig på, selv om «Hei Monika, jeg er Eli» også fungerer skriftlig, og «Så fin kjole du har, dritstilig er du», det skal du vite! Og (Solgunn), herligste dama, du er like fin du, med din personlighet og blomstrende outfit. «Du er sånn cirka kulest i hele verden», sier jeg, eller skriver jeg, for det duger det også. «Og det er du også», sier jeg, skriver jeg, til (Ingalill), som jeg stadig lar meg overraske over at ikke ser ut som en lett grånende, skjeggete, måpende gubbe. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke snakker til dere. I det minste henger sammen med dere, som en skygge, den ultimate flua på veggen, den lett irriterende en-kvinnes-fanklubben som bare er der, alltid, hele tiden. Jeg henger meg ikke på dere, men jeg skriver det til dere. Det er langt tryggere, mer verdig, på den måten. Og «Oi, der er jo (Anita)», herregud, «Så artig å endelig treffe deg!» og «(Tine), jo! Nææææh, jeg har jo akkurat sendt deg deeeeeeeeen lange mailen, og vi har såååå mye å prate om», men jeg prater ikke, prater bare akkurat det som er i nærheten av å bryte tausheten, men ikke nok. Ikke på langt nær nok, så jeg skriver heller.

Og jeg dumper ned ved siden av ei som jeg tross alt har møtt før, og det er trygt med fine mennesker rundt hele bordet. Og «Oi, der er jo de andre også, oi, så kult» selv om jeg ikke sier det. Jeg bare skriver det, slik at dere skjønner hvor stas det var. Og ved siden av Elisabeth sitter (Gråbekka) som jeg har fulgt i årevis, og jeg tror nesten jeg drømmer. Akkurat som jeg tror jeg drømmer når (Silje) beskues på trygg avstand. «Jeg må huske å hilse på henne», tenker jeg, men timene flyr, og hun går ikke bort, og jeg går i hvert fall ikke bort. Så jeg hilser i stedet for på Bokblogglandias aller vakreste, (Marianne), som lenge holdt Yayah-diktene i sine hender, men la den fra seg, til stor glede for meg som knuget den inntil mitt bryst. «Og takk og takk, Knirk, for at tok med deg akkurat den boken, for selv om den er på dansk er den sikkert lettere å lese enn Enquist-boka på svensk, som du var så snill å sende til meg i posten». Jeg sa faktisk det. Kanskje den lengste sammenhengende setningen på hele treffet. Så skriver jeg det også.

«Men hvor er Line», jeg leter og leter, og kommer hun ikke, hva skjer, hvorfor er hun ikke er? Og (Karen), da, kanskje de kommer sammen, litt senere. Men det gjør hun ikke, og jeg blir litt lei meg. Hun er jo nordmøring, akkurat som meg. Akkurat som (Grosko) som snakker kav nordmørsk, og jeg blir helt satt ut og setter ny personlig østlandsrekord i knoting. «E klara ikkje» prøver jeg å si, men det blir mere «Ekjeæh» i realiteten. «Men det skal du vite, Grosko, veldig kjekt å treffe deg, du med det store smilet og fineste dialekta», selv om jeg ikke sier det. Hadde jeg skulle sagt det, ville det blitt sånn cirka slik: «Æææææhekjeæh». Så jeg skriver det i stedet for.

Og når alt har roet seg litt, er det quiz, og jeg sitter ved siden av (Elisabeth) som kan alt om fantasy, og fantasyspørsmålet kommer, og hun kan ikke svaret og vi bare «Hvaaaaa?» og Elisabeth bare «Uæææææh» og vi ler, men ikke på langt så nær som de ved siden av oss.

De som vant. Selv om vi egentlig burde ha vunnet. Vi. Stjernelaget. Ikke de andre, Fnisedamene. Selv om det er lov, siden (Lattermild) sitter der. Hun som har med seg verdens tøffeste gave til Siri Pettersen. Hun som også (Elin) er sånn fan av. Hun med det lilla håret. «Så kult» tenker jeg, men jeg sier det ikke til henne, men nå kan hun lese det, og da er alt i orden. «Så kult» er også håret til (Haruhi), hun med det rosa håret, hun med de fascinerende bøkene og de spennende reisene, hun som ikke sier noe til meg, så da sier jeg ikke noe til henne heller. Selv om jeg vil. Sånn egentlig. Egentlig så mye at jeg heller skriver det.

(Astridterese) er blond og fager som en sørlandsbris, verken rosa eller lilla, og hun kommer bort og hilser, og jeg blir så glad, men folk flyr rundt, det er så mye som skjer, og plutselig får jeg ikke sagt alt jeg ville sagt til henne, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det bare skjer. Det er så mye som skjer. Så mye som skjer at jeg ikke en gang fikk med meg at (Karin) var der. Ikke før jeg leser om det på nettet etterpå. Ikke kobler jeg (Kleppanrova) med Hamar heller, enda jeg hadde lest det i forkant av treffet, og skulle oppsøke henne og snakke med henne om nettopp Hamar.

Men jeg så (Mari) der borte. Og jeg ville hilse på (Synne) som vandret rundt og var like skjønn som på nett, men timene fløy, og så var det over. Og jeg tenker at, «Neste år, til neste treff, da skal jeg snakke med alle jeg vil snakke med» Tror jeg da. Hvis ikke kan jeg alltids skrive det. Slik at dere skjønner at jeg egentlig vil det. Sånn at til og med (Ann-Helen) ser det, selv om jeg aldri skjønte hvem av de der borte det var. Ut i fra bildene tror jeg hun satt ved siden av (Clementine), hun av bokbloggerne jeg blir nærmest litt starstruck av. «Tenk det, Clementine», skriver jeg. På trygg avstand. Kanskje rundt samme bord som (MaiLene), treffets aller yngste, hun som jeg skulle rose litt ekstra. Fordi jeg lar meg imponere over hennes skriverier, modenhet, evne til å skrive interessante blogginnlegg. Slike innlegg som skiller seg litt fra resten. Men jeg gjorde aldri det. Roste aldri. Ikke muntlig. Kanskje det er bedre å heller få det svart på hvitt.

Massiv ros også til (Line), Siljeblomst og (Bokelskerinnen) som imponerte noe så inderlig under bokbadingen. Jeg prøvde å si det, mange prøvde å si det, alle prøvde å si det, men jeg tror likevel ingen greide helt å uttrykke hvor utrolig bra det var. Hvor veltalende dere var, hvor interessante spørsmålene var, hvor godt dere fikk det hele til å flyte, hvordan dere fulgte opp, bandt sammen, holdt på forfatteren.

Og Ruth Lillegraven da. Fantastiske Ruth Lillegraven som hedret en annen forfatter med sitt tindrende sterke og emosjonelle dikt. Som fremkalte klump i halsen og tårer i øynene. Hun jeg fikk intens lyst til å slenge meg rundt halsen på og hulkegrine. Men jeg gjorde jo ikke det, selv om jeg skriver det. Og Agnes Ravatn da. Fineste Agnes Ravatn som jeg ikke har lest et ord av, men som jeg likevel liker så godt. Så godt så godt, under hennes takketale, at jeg sporenstreks ble blodfan. Nesten like blodfan som av Siri Pettersen. Du vet, hun med Odinsbarn. Hun jeg ikke snakker til, fordi jeg tviholder på min rett til å skrive om oppfølgeren Råta. Siri Pettersen, selveste fyrverkeriet. Og Lisa Aisato, da. Hun som har tegnet og skrevet om Fugl, hun som er som en liten fugl selv. En du får lyst til å pakke ned i håndveska di, tyllet inn i silke på en seng av bomull. Hun, hvis illustrasjoner er så vakre og stemningsfulle at du føler et intenst ønske om å tapetisere hele huset ditt med Aisato-tegninger. Jeg tuller ikke.

Så da var det greit at Wassmo likevel ikke kunne komme. Og i alle fall at Jacobsen ikke kom. For Agnes og Ruth vant, de vant de vant de vant. Ivar Aasen også, den rakkeren. Tenk det, i 2014. Så gøy, og så fint, så inspirerende og bra. Ikke rart jeg er stolt av mine medbokbloggere.

Ikke rart at jeg fikk lyst til å skrive litt til dere alle. Fortelle at jeg syns det var så fint å treffe dere alle. Selv de jeg ikke snakket med. Til og med de jeg ikke en gang sa «Hei» til.

Vi sees igjen til neste år. Også dere jeg ikke har nevnt. Sånn som (Julie) og (Elida). Vi snakkes kanskje ikke, men vi sees. Definitivt. Jeg gleder meg. - Gruer meg til og med litt mindre enn jeg gjorde i år.

Men for guds skyld. Nominer Tiller til Bokbloggerprisen 2014. Kommer Tiller, kommer jeg. 

Intetanende Tiller i bakgrunnen. Dritflau Ellikken in front. Kudos til Solgunn som turte der jeg ikke turte. Ei  heller tør jeg henge opp bildet på stueveggen. bloggen får duge.

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Hvor mange romaner har du lest med handling fra et norsk asylmottak? – I det hele tatt fra et asylmottak? Forfatteren kjenner innsiden som få andre. Han har vært der. Levd der. Holdt ut usikkerhet og lettelse. Eget sinne og andres sinne.

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningpolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak. Du får vite hvordan det er å leve i et flyktningmottak, og hvordan de ser på oss. Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet.

- Skriver forlaget. Nå er det min tur.

Til tross for fiksjonsstempelet, oppfattes romanen Mottaket med sin Jeg-fortellerstemme i det hele tatt nærmest som en selvbiografi. Samme nasjonalitet, samme by, samme mottak. Skillet mellom fiksjon og fakta er såpass utvisket at det føles berikende og interessant, og samtidig i overkant intimt og utleverende på samme tid. Motstridende følelser er i det hele tatt temmelig gjennomgående for min oppfatning av romanen.

Uansett.

Fortellerstemmen har ikke noe navn. Ingen opplysninger gis. Han bare er. Han tar oss med rundt i gangene, inn på rommet, til kjøkkenet og ut på glattisen. Håpet forsvinner, motivasjonen ødelegges og frustrasjonen brer om seg.  Rundt ham på asylmottaket i Harstad finner han trøst i felles skjebne med påtvunget nye venner. Noen forsvinner raskt, andre har vært der i årevis. Noen kulturer frontkolliderer, andre beboere sveises sammen så godt situasjonen tillater det.

Forfatteren har skrevet boken på engelsk, et språk han er langt mer komfortabel med enn norsk. Forfatterens engelske blogg viser et rikt og blomstrende språk, med all den lekenhet som sjeldent kommer til syne i norsk språkdrakt. Jeg finner dessverre slettes ikke igjen det samme i boken. Det hadde vært interessant å lese originalen for sammenligning, for overgangen til norsk virker skuffende i mine øyne. Ett eller annet har gått galt, og jeg vet ikke hva dette skyldes.

Kanskje mest prekært, og for å ta et meget enkelt eksempel, er det stadig gjentakende uttrykket sukkermamma. – Skilte, ensomme kvinner over middagshøyden som betaler en slant for litt sengehygge på kveldstid. At det er så utbredt at kvinner bedriver slikt kynisk var riktignok nytt for meg, men det får stå for egen regning. Uttrykket i seg selv er forstyrrende. Sukkermamma. Det er da virkelig ikke et norsk ord. Her hadde det vært på sin plass å holdt på det engelske uttrykket. Alt trenger ikke å oversettes.

På norsk blir det hele rett og slett blodfattig. Enkelte avsnitt er gode, men det redder ikke helhetsinntrykket. Videre mangler det i mine øyne en struktur. En treg og uengasjerende start plasserer oss rett i asylmottaket, hvor vi sitter som passive lyttere til denne jeg-personen som forteller om hva som skjer, hvem han snakker med og hvordan han lever. Først i midtdelen av boken, får vi et slags innblikk i grunnene til at han har kommet til Norge, hvordan han oppfatter asylsøkerprosessen og problematikken rundt den evige ventetiden. Gradvis hører vi mer og mer til hans såkalte demoner, uten at vi helt får vite hvordan dette utarter seg. Avslutningen preges av litt mer sensasjon og en spenning som aldri helt utløses.

Det føles litt urettferdig, for ideen er så god, potensialet er til stede. Med en strengere redaktør, en mer vellykket oversettelse og kanskje en mer lydhør forfatter ville trolig resultatet vært langt mer lesbart. 

Forfatteren sneier innom viktige momenter i asylpolitikken. Jeg hadde ønsket meg mer av dette, og ikke bare som personlige betraktninger sett ut i fra erfaring. Det er en god start, men ikke nok. Gjerne uttrykkes dette gjennom dialoger, nesten monologer, som oppfattes som altfor konstruerte. Eksempelvis følger vi en samtale, nesten en belæring, om assimilering av samefolket.

Samtaler er det i det hele tatt mye av. Tidvis forvirrer de meg, da det virker mer som fyllstoff enn meningsfullt. Jeg forstår intensjonen, men utførelsen kunne vært bedre. Særlig forstyrrende er alle samtalene hvor Cliff er involvert. Han bidrar med god stemning blant beboerne, er alltid humørfylt og sprer mye latter rundt seg. Hans personlighet er nødvendig i et slikt lukket samfunn, og fungerer selvsagt også som en befriende finesse i et ellers trasig persongalleri i boken. Likevel er det begrenset hvor mye latter og ablegøyer man kan lese om. «Man skulle vært der for å skjønne morsomheten i det» er vel et passende uttrykk å komme med i en slik sammenheng.

Det er beklageligvis mye jeg har å utsette på boken. Språklig sett og komposisjonsmessig, i overkant mye. Jeg anbefaler ikke boken litterært, men rent tematisk er den viktig. Veldig viktig.

Forfatteren bidrar til at den menige nordmann får et innblikk i den virkelighet som fortoner seg innad i et asylmottak. Hendelser, liv, som ikke kommer frem av tabloide avisoverskrifter eller politikere med større hjerte enn forstand. Vi presenteres for realiteten, både på godt og på vondt. – Og mest av alt for den evige ventingen. Dag ut og dag inn med venting, uro og stadig svinnende forventninger om dette brevet, denne billetten til lovlig opphold i Norge.

Hvorfor man lever i asyl er mindre viktig, alle har sine grunner. Noen har flyktet fra krig og tortur. Andre søker lykken. Forfatterens misjon er aldri å forsvare noen, men å beskrive hvordan det faktisk er, når alle disse menneskene, mennene, fra alle kanter av verden stues sammen, år etter år. Her er frustrasjoner, fremmedgjøring, aggresjon og motløshet. En stadig voksende apati: Man kan tillate seg det meste, kanskje alt, for man har ingenting å tape. Pengestøtten svinner, for norskkurs skulkes. Hvorfor lære seg norsk når man uansett ikke for lov til å bli værende? Og hvorfor tjene penger på hederlig vis når man ikke trenger å forholde seg til lover og regler? Hvorfor ikke tylle seg inn i en endeløs fyllekule når det hjelper mot alle traumene? Og hvordan lykkes med å få en fot innenfor lokalsamfunnet, når de eneste som er villige til å ta kontakt er de som selv har falt ut av det gode selskap?

Forfatteren gir ingen svar, men gir oss et unikt innblikk i en verden som er fjern for de fleste av oss. Trøst for de som har gått igjennom det samme. Forargelse og forståelse for nordmenn flest, kanskje til og med begge deler.

Innblikk gir rom for forståelse. Forståelse gir grobunn for vilje til forandring. Forandring gir mulighet til forbedring. Akkurat derfor må du gjerne lese boken.

- Du har ingenting å tape.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget, etter anmodning fra forfatteren selv.

Andre bloggere: (Tine) er foreløpig den eneste utenom meg som har blogget om boken.

Relatert: Dette er forfatterens første utgitte bok, men hans engelske blogg kan besøkes på (denne siden). Av relaterte bøker kan Maria Amelies (Ulovlig norsk) nevnes. Heller ikke denne boka utmerket seg positivt litterært sett, men tematisk er den absolutt interessant. Som roman benytter jeg anledningen til å anbefale på det sterkeste Simon Strangers ungdomsroman (De som ikke finnes).

Lest og ulest i 2014: Sommermånedene

Fort og gæli-varianten av månedsoppsummeringen, noe som er en ren og skjær skam siden jeg attpåtil har samlet tre måneder igjen. Feigt. Usselt. Teit.

Mye negativt kan sies om min mangel på evne til å lese bøker denne sommeren. Det har vært jobb, spilling og intensive ferieturer. Det har rett og slett ikke vært særlig tid til annet enn å lese åtte bøker på tre måneder.

• Lyden av asfalt, av Yngve Kveine (les min omtale)
• Det går ikke over, av Jakob Arvola (les min omtale)
• Sandmannen, av Lars Kepler (les min omtale)
• Døden i Venedig, av Thomas Mann (les min omtale)
• Battle, av Maja Lunde (les min omtale)
• Papirbyer, av John Green (les min omtale)
• Hvor ble du av, Bernadette, av Maria Semple (les minomtale)
• Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum (les min omtale)
• Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez (les minomtale)

Vel, hadde jeg tatt med meg en ekstra bok til Italia, ville jeg pyntet noe på antallet. – Men ungdomsboken Battle var såpass medrivende at hele boken ble slukt i løpet av en flytur og påfølgende togreise.

Never the less, åtte bøker er hvordan man enn vrir og vender på det åtte bøker. Ikke sju, ikke seks, ikke fem, slettes ikke fire, i hvert fall ikke tre…. Og så videre. Fornøyelige lesestunder har det også vært, attpåtil spennende. Til og med grått har jeg gjort, og da er alt i skjønneste orden. Ja, også har jeg skrevet om samtlige!

Når man attpåtil kan krysse av på listen over klassikere, er mye gjort. Og ikke for å glemme: Tre bøker som absolutt kan være aktuelle til neste års Bokbloggerpris. Spesielt begeistret ble jeg for oppvekstromanen fra Groruddalen, Lyden av asfalt.

To klassikere, to ungdomsromaner, en oppvekstroman, to kriminalromaner og en deilig sommerlektyre. Jeg likte, av og til elsket, hver eneste bok. Det blir ikke stort bedre enn det!

Men nå bare babler jeg. Babler for å overdøve de urytmiske hjertedunkene som fremkalles av bevisstheten rundt at Bokbloggertreffet nærmer seg med stormskritt. Orkanskritt. 

Ultimatetorpedoskritt. Jeg gruer meg og jeg gleder meg. Vekselsvis og samtidig. Bokbloggere er generelt særdeles lite skumle, jeg vet jo det, men likevel. Nye folk. Kjempeskummelt. Mingling. Ustyrtelig skummelt. Trøsten er at man har en cava-date i forkant. Målet er at vi sammen skaper så masse skandaler at fremtidig utgave av Vagant blir som Se og Hør å regne.

Men nå bare babler jeg.

Akkurat som boka jeg holder på med for tiden. Den type bok du forsøker å komme deg igjennom, fordi den fortjener det, tross alt, men som likevel går det fullstendig på nervene. Dårlig språk. Katastrofal mangel på struktur. Utropstegn. La meg slippe å fortsette. Det er trist, fordi ideen er så god. Med en lydhør forfatter og en streng redaktør kunne resultatet blitt bra.

Og foran meg står en hel stabel med romaner som skriker etter meg. Romaner jeg tror er av en helt annen kvalitet. – Men jeg må forsøke. Litt til. Bare litt til. Herfra kan det bare gå en vei.