Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt

Jeg har lest en morsom bok. Dessverre blir jeg litt grinete av morsomme bøker. 

Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt

Norsk, utgitt høsten 2015.

Ingrid er litteraturforsker, småbarnsmor og relativt pent brukt hustru til en vellykket, rasjonell og tålmodig advokat i privat sektor. Selv har hun flatt, tynt hår, er temmelig kortvokst og generelt lite vellykket på de fleste områder. I alle fall ifølge seg selv. Det er bare ikke noen som vet at hun syns dårlig om seg selv. 

Det enorme kaoset, det uovervinnelige stresset og alle spørsmålene uten svar gjemmer hun bak en konstant smilende munn og en ustoppelig taleflom.

Manifestasjonen på hennes mislykkede liv er et hus som totalt mangler sjel. Det er bare en ting å gjøre. Sjekke finn.no/eiendom og kaste seg inn i budrunder som understreker hennes håpløshet med mer enn to streker. Innimellom huskjøpene er hun travelt opptatt med å premiere kun vinneren av barnas konkurranser, servere godteri på hverdager og konstatere at hun ikke ofres det minste lille snev av respekt på FAU-møtene. 

Så blir hun sendt til St. Petersburg for å etablere et forskningssamarbeid med gale russere. Ingrid Winter til Russland. Akkurat som om hun ikke skaper nok kaos i sitt eget hode?

Og la meg si det først som sist: Jeg var forutbestemt da jeg begynte på boken. Forlaget har kjørt på med bokhandlerfrieri, sendt ut eksemplarer til horder og fått oppmerksomhet i flere store medier. Coveret er overøst med superlativer fra både en norsk forfatter og en velkjent skuespiller, supplert av et stort bilde av forfatteren selv som smiler fra øre til øre. – Ikke til hennes forkleinelse, hennes smil kan smelte gråstein, men jeg undres over at denne boken blir forsøkt hauset opp. Forlaget kan skilte med svært mange solide romaner denne høsten, og jeg liker ikke satsingen på nettopp denne. 

Eller jeg forstår, for så vidt. Den er morsom og lettlest og appellerer også til lesere som vanligvis ikke leser så ofte. Hovedpersonen er sympatisk, boken er velskrevet og den vekker paralleller til litteratur som Bridget Jones Dagbok og Shopaholiker-serien av Sophie Kinsella.

Dessuten har den visst noe mer. Noe ekstra. 

VG-anmelder Brynjulf Jung Tjønn gir forfatteren honnør for hennes angivelig dype filosofering rundt hva et menneske er. Han kaller attpåtil boken for Vittig og viktig. Strålende kritikker, skryter forlaget, det litt lunkne terningkastet 4 til tross.

Min egen favorittanmelder, bokbloggeren Lena fra LesMye, ble begeistret og poengterte alle Seinfeld-referansene i boken. Da jeg leste hennes innlegg ble jeg seende slik ut:

... ?

Jeg så min solide dose Seinfeld på tampen av nittitallet, men fanget ikke opp en eneste referanse. Trolig fabelaktig morsomt for blodfans, men hvor mange av disse finnes det i 2015? Greit, i hvert fall to.

Selv leste jeg den som ren underholdning en lat søndag. Drøye 250 sider var ferdiglest på null komma niks. Ofte humret jeg, men like ofte var jeg tom i blikket. Jeg leser hva hun skriver, men jeg bryr meg ikke stort om det. 

Første del var lovende, med et vell av lettkjennelig situasjonskomikk. Dessverre klarer hun ikke å følge opp siste delen like godt. Det blir en anmassende fortelling om Ingrids opphold i Russland, en meningsløs tjattring om Gulag, og det hele kulminerer i en heller søvndyssende avrunding. 

Akk ja. Jeg blir kanskje grinete av morsomme bøker, men jeg syns rett og slett ikke dette er verdt så mye jubel. Jovisst er den morsom med alle sine episoder om tidsklemmer og usikkerhet i moden alder, men helhetlig oppfatter jeg den som den altfor ujevn. 

Først og fremst søt feel-good, men fort lest og fort glemt. Passende lektyre på en lat søndag om man ønsker, ene og alene, underholdning og tidsfordriv.

- Men for all del. Jeg er bare en. Øyensynlig liker alle andre den. Anmelderen i Dagens Næringsliv klemmer til og kaller henne høstens morsomste nykommer. Nykommer med krigsbokstaver. Hun ignorerer med det lett det faktum at forfatteren debuterte i 2011 med romanen Humlefangeren.

Og kan en profesjonell anmelder skrive slikt, kan vel også jeg være en surmaget synser.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Lena) som nevnt. Les også (Beathe) sitt innlegg om boken.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson

Hvordan skriver man en anmeldelse av en roman som er vesensforskjellig fra alt annet man har lest? Jeg vet ikke, og jeg påstår ikke at dette en gang er et forsøk på det. 

Kanskje gjør forlaget det best når de på sin skryteliste beskriver forfatteren på følgende vis:

En ny, original forfatterstemme, med stort kreativt overskudd, mye kunnskap og en leken fortellerstil.

Det får være opp til hver enkelt leser å vurdere resultatet og avgjøre om man faktisk liker det eller ei. For en en halvstudert røver med ambisjoner om å vurdere og synse om hver eneste bok hun leser, er dette en i overkant stor utfordring,  Jeg vet hvordan jeg selv oppfatter boken, men hvordan kan jeg best bedømme kvaliteten?

Kanskje famler også andre etter ord, for jeg finner ikke en eneste anmeldelse på nett. Oppmerksomhet, ja visst, men kritikk er fraværende. Jeg bretter opp ermene og skrider til verks.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson
Norsk skjønnlitterær roman. Utgitt høsten 2015.

Romanen er en eneste stor utfordring. Det er en utfordring å skrive om boken, men minst like utfordrende å lese den. Forlaget advarer allerede på omslagsteksten. Vil du lese historien, starter du på side fem. 

Jeg startet på side fem. Forventningsfull og samtidig temmelig skeptisk. Da kapittelet var ferdiglest stod jeg overfor to valg, akkurat som i romanen. Kron eller mynt, så grunnleggende tilfeldig var valget. 

Mitt valg førte meg til et oppgitt kapittel og videre lesing førte meg til Jørn Bråten, den eldste av to brødre. Etter hvert som jeg snirklet meg videre fra kapittel til kapittel, foran og bak og midt i boken, lot jeg meg underholde av store og små pussigheter i hans liv, før han til slutt, også det på høyst underholdende vis, døde. 

Jeg kunne like gjerne lest om Torgeir. Valget var tilfeldig og spontant. – Som det meste annet i våre liv. 

I alle fall. Jeg leste om Jørn og ikke Torgeir. Det til tross for at Torgeirs historie er i samme bok. Eller for å si det på en annen måte: Torgeirs historie er i en annen bok, selv om det er i samme bok. Jo da, hodet kan med letthet gå i spinn. Leseren tvinges til å løsrive seg fra de rammene vi er vant til. Vi sprenger alle komfortgrenser.

Dessuten er det et poeng i seg selv at man aldri kan vite hvor langt man har kommet i boken. Om man er halvveis, helt i begynnelsen eller om det ender på neste side. Akkurat som livet selv. Plutselig kan vi omkomme av et vepsestikk, selv om vi aldri tidligere har opplevd noen allergisk reaksjon. Eller få en istapp i hodet.

Kanskje, hadde vi besøkt tante Olga i stedet for å sette oss ute på terrassen for å lese avisa ville vi levd videre. 

Kanskje, hadde vi valgt et annet kapittel, ville vi i stedet for lest om Torgeir. Eller igjen, valgt et kapittel som ville ført oss til et helt annet dødsfall for vår romanhelt. 

Det er umulig å lese ferdig en slik type bok. Og det i seg selv er grunn nok til å forsøke seg på Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten.

Konseptet og ideen bak det hele er en ting. Noe annet blir å forsøke å vurdere helheten i en bok man på mange måter ikke har lest ut.

Det mest kritiske er selvsagt hvordan valgene romanskikkelsene tar, fører oss videre i romanen. Overgangen er selvsagt. Velger man mellom, uten å røpe noe fra romanens faktiske hendelser, pest eller kolera, stopper kapittelet ved nettopp dette valget. Vi blar til oppgitt side og leser videre, hvor romanskikkelsen svetter seg halvt i hjel full av feber og byller. I neste avsnitt forsvinner vi inn i romanskikkelsens feberfantasier hvor vi presenteres noe helt annet enn sykdom. Det jeg forsøker å si er at de ulike kapitlene i og for seg er frittstående og har ingen direkte sammenheng med hverandre. Kapitlene er mer et dryss tankespinn og hendelser enn en eneste historie. 

Personlig kunne jeg kunne ønsket meg det annerledes, mer gjennomført. Med en slik ambisiøs, komplisert historiefortelling skulle jeg gjerne sett at forfatteren tok det helt ut. Fullført episodene vi allerede er invitert med på.

- Men du verden for en jobb det må ha vært. Alle disse trådene, alt virvaret, all flettingen. Jeg skjønner ikke hvordan han har fått det hele til å henge sammen.

Og nettopp dette, den litt målløse beundringen man ikke kan unngå å føle, er leseopplevelsen nok i seg selv. Jeg følte ingen nærhet til Jørn og jeg er ikke nysgjerrig på Torgeir, men jeg kjente – og kjenner fremdeles – på en nysgjerrighet og fascinasjon som får meg til å lese videre. 

Bla tilbake, ta andre valg.

Hele tiden mens jeg humrer. For der hvor dybden mangler, er humoren. Et godt språk med akademiske ord og vendinger, temmelig velformulert og ordrikt, med et vell av pussigheter og lett satire.

Nei. Jeg er på ingen måte ferdig med boken.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: ingen enda, så vidt meg bekjent.

Det som en gang var jord, av Simon Stranger

Om et par uker håper jeg Bokblogglandia kan hylle Simon Stranger som vinner av Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Hans ungdomsroman De som ikke finnes er blant de tre nominerte. At den siste boken i en trilogi har fått nok nominasjoner til å bli stående blant disse tre forteller det meste om kvaliteten og den emosjonelle leseopplevelsen den vekker i leserne. Nå skal jeg fortelle om det samme, men denne gang i hans nyeste roman.

Det som en gang var jord, av Simon Stranger
Norsk, utgitt høsten 2015.

Byen er beleiret. Daglig blir menneskene kontrollert. Til og fra jobb. I sine egne hjem. Menn, kvinner, til og med barn blir ransaket, avhørt og fulgt etter. I butikkene finnes knapt noe mat, lønningene er sparsommelige, kulturtilbud finnes ikke. Mikael forsøker å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for hans åtte år gamle sønn og finne tilbake til kjærligheten til sin kone. En kjærlighet, en trygghet, glede, som beleiringen har lagt et ubønnhørlig teppe over.

Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet enn et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

I mange måneder har Mikael i største hemmelighet gravd en tunnel til den andre siden. En tunnel som kan føre hans familie til friheten, tryggheten, og kanskje også, med tiden, kjærligheten.

Så faller bombene.

Stemningen er satt allerede når du leser tittelen. Det er noe vemodig, urovekkende, over det hele, og romanen følger opp. Mikael er i sorg. I sorg over tapt kjærlighet, i sorg over å se sin sønn leve i fangenskap, I sorg over at ingenting er som det en gang var. 

Til tross for flere dramatiske hendelser underveis, er fortellerstilen gjennomgående dempet med rom for stille ettertanke. Fortelleren tar leseren med til der det skjer. Stedet. Ikke utifra hendelser, men i situasjonen. Det er vanskelig å forklare det på en annen måte:

Du sitter innestengt i en tunnel. Ikke fordi det er mørkt, trangt og du slipper opp for luft. Du er der fordi du kjenner redselen, samvittigheten, angsten og desperasjonen.

Et av Strangers kjennetegn er at han fletter inn andre historier, andre synsvinkler, inn i selve historien. Ikke som parallelle historier, men et slags sideblikk. Stilen er unik. Det er vanskelig å forklare hvordan han utmerker seg, også vanskelig å sammenligne med andre forfattere. Han setter hendelser opp mot hverandre, viser hvordan noe kan skje ett sted, hvordan det motsatte kan skje et annet sted. - Men også hvordan noe som skjer i dag, også skjedde for mange, mange år siden. 

Hvis tilværelsen hans som ungkar hadde vært et lite, spartansk hus som ikke inneholdt mer enn en stue, et enkelt kjøkken og et soverom, så hadde forholdet til Miriam utvidet huset og renovert hvert rom. Det var kommet flere møbler, bilder på veggene, skulpturer is tuen og nye lukter fra kjøkkenet. Hun hadde tilført huset en annen utsikt fra vinduene og en summing av liv, musikk og samtaler der man tidligere kunne høre klokken tikke. Den kvelden etter fødselen, da Mikael satt alene på stuegulvet, var det som om noen plutselig dro et teppe til side inni ham og viste ham en luke som frem til da hadde vært skjult. Luken ble åpnet, og noen førte ham varsomt ned en stige og sa: Se her! Du trodde huset ditt bare besto av de rommene der oppe, ikke sant? Men nei! Her er det fire hele etasjer til som du aldri har brukt, aldri har sett.

I Det som en gang var jord lar han sønnen Isak komme til orde gjennom små fortellinger han selv har skrevet. På barnlig vis og forsvinnende fritt for rettskrivning. Ideen er god, men i mine øyne for overtydelig og forstyrrende. Det er knapt nok et ord som er riktig skrevet, selv om ordstilling og formulering for øvrig er korrekt.

Ikke for det, ideen er god. Den formidler på en enkel og effektiv måte rene og ærlige tanker fra et barn som ikke overkompliserer og tenker konsekvenser. De sier det som det er. De skjønner mer enn vi tror og de klarer å se løsninger der voksne kun ser hindringer

Hva som imponerer meg er forfatterens totale ignoranse av årsakene bak beleiringen. Her rettes ingen bitterhet mot noen autoritet. Vi forklares ingenting. Det er ikke et tema, for realitetene er mer enn nok å hanskes med. Byen er beleiret. Politiet er overalt. Slik er det. I stedet for å navngi en enehersker blir politimennene som banker på døra og leter igjennom sekken din, den store, stygge ulven. Krisen er for total til å gå noe dypere. De har nok med å overleve.

De overnattet hos hverandre, gikk på ekspedisjon i hverandres kropper, i hverandres fortellinger og minner, knyttet seg stadig nærmere hverandre i dager og i netter som fløt sammen, og som bare dreide seg om de to. Deres hender. Deres nakne føtter mot flisene på badet, mot kjøkkenparketten, og mot laken og sengetøy. Deres smil og gjesp og bylter av klær; det var som et eget rom der ingenting annet nådde inn.

Så blir også det skrantende kjærlighetsforholdet et tydelig bilde på hvordan alt en gang var. Den gang da man kunne bevege seg fritt om kring, den gang da hun holdt hånden sin mot brystet ditt som en tindrende kjærlighetserklæring. Den gang da.

Jeg gjentar meg ofte når jeg skriver om Strangers romaner. Fortellerstilen appellerer sterkt til meg som leser, men det føles som en bagatell i forhold til det viktigste av alt. Jeg blir nærmest blendet av samfunnsengasjementet som ligger i bunn. Det rører noe i meg, utgjør det lille ekstra. Det som lar romanen forsvinne inn under hjerterota. Det som en gang var jord er kanskje ikke like skjønnlitterært imponerende som hans debut Mnem, men tematikken, budskapet, hever boken over de aller fleste andre bøker. 

Stranger vil noe. Si noe. Be oss om noe. Kreve noe av leseren.

Man leser ikke denne type roman uten å la seg berøre. Føle sinne. La seg engasjere. Kjenne på urettferdigheten. Innse at det kunne vært meg.

- Som andre har sagt før ham. Vær utålmodig menneske. Du må ikke sove.

Andre omtalte Stranger-romaner: (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Tine) (AstridTerese) (Beathe)

Brevene dine legger jeg under madrassen, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

En gang før sommerferien leste jeg en bok som gjorde mitt hjerte bløtt. Jeg ble glad i menneskene og glad i boken. Litt på grunn av det unike i en roman utelukkende dannet av brevkorrespondanse. Aller mest på grunn av varmen og håpet romanen formidlet. 

Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

Skjønnlitterær selvbiografi | Roman i brevform. Utgitt i 2012, oversatt til norsk i 2015. 

Konseptet er spesielt: Gjengivelse av en reell brevveksling mellom en ung jente og en eldre kvinne gjennom flere tiår. Og kvinnen er ikke hvem som helst. Hun er Astrid Lindgren, alle barns tøysete og samtidig litt strenge venninne og bestemor.

Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.

Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.

Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.

Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.

Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.

Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.

Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.

Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.

Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.

Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.

Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.

Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.

Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.

Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.

Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.

Sara … min Sara.

Jeg ble oppriktig overrasket over hvor berørt jeg ble. Kanskje ikke over brevene i seg selv, men helheten, hvordan de skaper en historie utover det som faktisk fortelles.

For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.

Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Marianne) (Tine) (Alette) (Tone) (Ina)

Bonus: Klikk deg inn på Lene Asks tegninger fra boken, publisert gjennom Bokvennen.

Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Enkelte romaner er for unike til å glemmes eller gjemmes bort.

Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Roman. Oversatt fra tysk til norsk i 2013.

Møt Inge Lohmark, en reinspikka autoritær biologilærer, kaldblodig til fingerspissene. Gjennomført sarkastisk og bitter blir for vage uttrykk å anvende i hennes tilfelle. Hadde jeg vært hennes elev hadde jeg løpt raskere enn en gaselle.

Ikke at det hjelper stort, for gaseller blir før eller siden barbarisk drept og spist av en løve. Slik er naturens lover. Den sterkeste vinner. Alltid.

Og er det noe Inge Lohmark vet, er det nettopp dette. Naturen. Dyr. Biologi og utvikling. Darwin er det nærmeste vi kommer Gud.

Alt hun vet fra dyreriket overføres til menneskeheten og hennes elever i særdeleshet. Alt og alle leses ut ifra hennes viten. Her er alfahanner og survival of the fittest. Mobbeofre får ingen hjelp, det er da vitterlig en konsekvens av å leve. Hvorfor endre noe som er uunngåelig. 

Enkelte bøker briljerer med sin anneledeshet. Så også denne. Omslagets strielignende tekstur er en faktor i seg selv. Likeledes romanens illustrasjoner. Som i en vakkert illustrert lærebok inneholder romanen en rekke blyanttegninger med maneter, sjøkyr og fugler som flyr i formasjoner. Verdt å nevne er også kapitlenes finurlige titler, også dette som hentet fra en lærebok. Det passer som hånd i hanske for vår antiheltinne, lærerinnen du nødig ønsker deg, men som kan uhyre mye om alt hun brenner for. 

Det er ikke medmenneskelighet.

Det var ganske utrolig at nettopp disse hadde hevdet seg i den evolusjonære kappestriden. Seleksjonen var virkelig blind. Hun var riktignok mer enn tre ganger så gammel som disse kujonene, men hennes kondisjon var klart bedre. Hun ville ha slått dem langt ned i støvlene. De manglet enhver grunnleggende styrke. Klønete motorikk. Dissende fettvalker. Dem kunne man ikke vinne noe trofe med. 

Inge Lohmark er en romanskikkelse man møter kun en gang i jubelåret. Man suges nærmest inn i hennes bitre verdensbilde, for alt er så inderlig gjennomført surt og kaldt. Hun har sine grunner, men vi slipper utbroderinger, kun antydninger. 

Personlig gikk jeg underveis i lesingen fra å oppfatte romanen som høyst fornøyelig til å føle det hele litt anmassende. Det blir i lengden litt for slitsomt, selv om boken bare er på drøye 200 sider. Det er ikke stort som skjer på disse sidene, men historien bæres nærmest ene og alene på Lohmarks skuldre.

Dette fortjener oppmerksomhet og fremsnakking. Selv om jeg ikke kan trille høye terningkast og boltre meg med superlativer, innser jeg med letthet at den er for unik til å glemmes eller gjemmes bort.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Tine) (Julie) - og den ekstra gode omtalen til (Bokofilia)

En overflod av Katheriner, av John Green

Jeg er 37 år gammel og til tross for dette ynder jeg å titulere meg John Green-fan. Jeg er også eksempelvis John Irving-fan, og det sier jeg for en grunn. Jeg formelig hater John Irvings Den fjerde hånden. Jeg kan ikke utstå den. Fordra den. Det samme med Zadie Smith. Geniale dama skrev elendige Autografmannen. Jeg blir irritert bare ved tanken på at ypperlige forfattere kan skrive noe så dårlig. 

Ikke for det, John Greens dårlige roman er ikke SÅ dårlig. Jeg bare sier at forskjellen mellom en forfatters dårlige roman overskrider all ekstremitet i forhold til forfatterens sedvanlige romaner.

Nå har jeg lest unntaket som bekrefter regelen. John Green skriver fantastiske ungdomsromaner.

Denne er derimot ikke fantastisk. Denne er bare middelmådig.

Ikke middelmådig i det store og det hele. Kun middelmådig i hans forfatterskap. Og tro meg, det er en vesentlig forskjell.

En overflod av Katheriner, av John Green
Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2014.

Colin Singelton er i slutten av tenåringene og er i dyp sorg. Han er blitt dumpet av sin store kjærlighet, Katherine, og det er ikke akkurat for første gang. Eller, han er blitt dumpet for første gang av akkurat denne Katherine. Katherine den nittende. Så mange Katheriner har han nemlig vært sammen med i sitt relativt korte liv. Siden han som åtteåring forelsket seg for første gang, har han holdt seg trofast og standhaftig til jenter med dette navnet. Ikke Cathy. Ikke Katie. Ikke Katharina. Kun Katherine.

Colin trekker ned rullegardina. Bestekompisen Hassan tvinger ham ut og frem i lyset med å ta ham med på en biltur. De ender opp langt ute på landet der hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, hvor den største og eneste turistattraksjonen er Franz Ferdinands grav. Ja, også bor lystige og omgjengelige Lindsey Lee Wells der. Det hjelper på, selv om hun slettes ikke heter Katherine.

Men mest av alt hjelper det å jobbe med teoremet som skal forklare forskjellen mellom dumpere og de som blir dumpet. Hvorfor han til stadighet blir dumpet. Det må finnes en formel som kan forklare dette, det må finnes en fasit, og er det noe Colin kan er det å se sammenhenger og regne ut kompliserte mattestykker.

Colin er spesiell. - Et forhenværende vidunderbarn som dessverre aldri helt vokste opp til å bli noe geni. Han regner og regner, lager anagrammer av alt og alle, og kan urovekkende mye om alt som er å ikke vite noe om. 

Skikkelig sær altså. Sånn er det med den saken.

Og hadde det skjedd litt mer enn det faktisk gjør i denne romanen, noe inderlig, noe som spiller mer på det emosjonelle hos leseren, ville jeg nok også nært en viss ømhet for ham. Blitt glad i ham. Dessverre føler jeg ikke stort. Jeg engasjerer meg ikke. Jeg leser romanen kun som underholdning, stadig på intens jakt etter det johngreenske jeg er blitt så glad i.

Det er side på side med finurlige fotnoter og den ene morsomheten etter den andre, men etterhvert gjespet jeg mer enn jeg lo. 

Ikke for det: Som alltid vil forfatteren noe mer med sine bøker, han tar ungdommen på alvor, skriver ut i fra deres premisser. Han setter søkelys på løsrivelse fra foreldre og forankring i vennskap, men mest av alt om viktigheten av å finne tryggheten i seg selv og glede seg over det som er, eller har vært. Ikke dvele for mye ved tapte minner eller sørge over alle som ikke er som man gjerne skulle ønske de var. Kort sagt: Veien blir til mens man går-skriverier med en ekstra dose medmenneskelighet og mer enn nok rom for filosofering.

Så også her. Colin forsøker å overleve en kjærlighetssorg. Kompisen er hans rake motsetning, men de tar hverandre for det de er, i alle fall etterhvert. Lindsay, deres nye venninne, skifter ham etter hva omstendighetene eller personene hun omgis med, krever. Hvem er hun egentlig, hvordan er hun uavhengig av alt det ytre? 

“The problem with chameleoning your way through life is that it gets to the point where nothing is real.”

Og som et ekstra pluss: Harselering og ufarliggjøring av religionkonflikter. Her er boken på sitt aller beste. Hassan er muslim mens Colin er halvt jødisk, og begge får gjennomgå i lange baner, godt krydret med deilig selvironi.

Jeg ser alt forfatteren forsøker å formidle, men det er i mine øyne likevel ikke godt nok gjennomført. Det antydes, men han går ikke dypt nok. Det blir for mange morsomheter, litt for lite alvor. Engasjementet får aldri feste.

Jeg blir litt trist, for boken er jo god. Sånn egentlig. Bare ikke så god som jeg forventet at den skulle være. 

Les heller: (Faen ta skjebnen) (Papirbyer) (Paper Towns) (Will Grayson, Will Grayson)

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (ibokhylla) (b0khyllami) (Tine) (BenteBing)

Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Nitrist realisme, heseblesende spenning og en dæsj romantikk i norsk indianerroman anno 2015:

Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Norsk ungdomsroman. Utgitt i 2015.

Minnesota og Moses er brødre, halvt indianske og halvt amerikanske. Borte er prærie, regndans og totempæler. Året er 2015, indianerne er stuet sammen i reservat, bor i brakkelandsbyer og er i konstant kamp mot alkoholisme, narkotikamisbruk og vold. Mest av alt lever de i en daglig kamp for å holde motet og håpet oppe i et samfunn som bryter deg ned. Innenfra og utenfra.  

De to brødrene er begge i tenårene. Moren er nervevrak og stefaren er voldelig. Faren døde for mange år siden, og den eneste voksne klippen i livet er Tim, eieren av den lokale bensinstasjonen. Minnesota og Moses vasker bilene som er innom, men Moses har for lengst latt seg lokke av mer lettjente penger. Lettjente, men desto mer farlige.

Minnesota er feigere. I alle fall i egne øyne. Han tviholder på den siste lille rest av håp, og vil ikke leke på den gale siden. Han vil holde seg innenfor loven. Ikke havne i samme felle som så alt for mange andre i reservatet. Han har et håp om en bedre fremtid. Han vet ikke hvordan, og ikke hvor, men det er et lys inne i ham som ingen kan slukke. Kanskje kan også jevnaldrende Canahishta holde lyset tent i fremtiden.

Også hun skiller seg ut. En innebygget tro på at det fins noe mer enn politimenn med lange fingre, stadige trusler fra narkolangere, en falleferdig campingvogn og en far som drikker opp lønningene hennes.

Det er i hvert fall slik jeg leser Minnesota og jenta han er så forelsket i, selv om du må lese litt mellom linjene. Forfatteren skriver realistisk, nesten til tider for brutalt ærlig, men skildrer samtidig Minnesota med en varme som gir deg som leser lyst og trang til å håpe med ham. Det er håpløst og vondt, men likevel vart og varmt.

I det hele tatt: Minnesota og støvet gir et viktig innblikk i en verden vi vet eksisterer men som likevel er i sterk kontrast til den noe romantiserende indianerhistoriene vi voksne lesere er oppvokst med. I stedet for vakre menn med ravnesort, langt hår, utstyrt med pil og bue, fryktinngytende grizzlybjørner, vakre indianerprinsesser med verdens høyeste kjolesplitt – og masse muskler, møter vi narkotikabaroner, forfyllede foreldre og ungdom uten fremtidshåp.

De tre ungdommene står med en fot i hver leir. De har alle to navn hver. Et indiansk og et amerikansk. De snakker amerikansk og tviholder samtidig på de få indianske ordene og uttrykkene de kan. - Det amerikanske samfunnet vil jo uansett aldri helt godta eller inkludere de. Denne forvirringen understrekes av forfatteren ved å bruke de ulike navnene alt ettersom situasjonen krever det. Likedan føyer indianske ord seg naturlig inn i teksten. Alt på en måte som virker naturlig.

- Skjønt, Minnesotas drømmefanger ved sengen, det kanskje aller mest kjente indianske symbolet, blir i overkant beskrevet og forklart.

Og der hvor historien i seg selv, personskildringene og intensjonen er god, svekkes det hele av litt for ujevnt språk. Til tider er det nærmest lyrisk, til tider preget av oppramsinger og uheldige valg av ord.

– Fritt gjenfortalt: Så skjedde det, og så skjedde noe annet. Og så så han noe. Så gikk de hjem. 

Jeg hadde også store problemer med å svelge at en av romanfigurene «kikket lengselsfullt» mot bensinstasjonen, underforstått for å få hjelp, når vedkommende trues inn i en bil av områdets største kjeltring. Grusomt. Man har lengsel i blikket når det er en is i umiddelbar nærhet, ikke når man er i ferd med å bli kidnappet. Hva med, kjære forfatter, å la vedkommende kikke bort i desperasjon, kanskje preget av en viss panikk? Kanskje attpåtil med, la oss si, en angstklump i halsen?

- Men jeg har ikke lyst til å være så streng. Så kritisk, til tross for forfatterens ivrige bruk av ordet så. Boken er bedre enn som så.

Det noe ujevne helhetsinntrykket til tross, romanen i seg selv er verdifull. Menneskene. Det sarte fremtidshåpet. – Dette litt udefinerbare noe som man aldri vil, kan eller skal slippe taket i. Selv om man opplever skuffelse. Gang på gang.

Det var kaldt i luften.
Et par snøfnugg var allerede begynt å dale. Snart sprakk skyene og falt i biter mot jorden, drysset fra himmelen som lette flak med sommerfuglvinder. Snart dekker de jorden som frossent støv.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Ina fra iBokhylla).

Bøker gis bort

Av og til innser jeg at jeg ikke kan spare på alle bøker i hele verden. En sjelden gang må jeg innrømme for meg selv at jeg lite trolig vil bli rik nok til å realisere egen herregård med bibliotek.

Ganske kjipt.

En vesentlig konsekvens av disse øyeblikkene av sunn fornuft innebærer forsøk på å kvitte seg med bøker man faktisk slettes ikke trenger.

Bøker man ikke ønsker å lese mer enn en gang. Bøker man har latt stå uleselig i hyllen i ti år. Bøker som ikke har fenget, og til og med bøker man unner andre å lese.

Jeg blir oppriktig glad om noen jeg kjenner kunne tenke seg noen av disse. Helst noen jeg treffer fra tid til annen, siden jeg er usedvanlig dårlig til å sende ting i posten (bare spør bloggere bak Med bok og palett).

- For hvis jeg ikke kjenner noen som vil ha disse, må jeg levere de til gjenbruksbutikk eller loppis. Og let's face it. De havner i boden inntil videre.

OG. BLIR. DER.

... Når jeg tenker meg om har jeg en diger sekk stående der allerede. Med bøker, ja.

Men altså. Akkurat nå ønsker jeg å kvitte meg med disse:

Gis bort:

Svanetyvene, av Elizabeth Kostova:  "Psykiateren Andrew Marlowe lever et rolig og ryddig liv helt til den kjente maleren Robert Oliver angriper et lerret i Nasjonalgalleriet og etter denne hendelsen blir Marlowes pasient. Desperat forsøker Marlowe å forstå hva som plager maleren, og dette fører ham inn i livene til de kvinnene som er nærmest Oliver og til en tragedie som er knyttet til den franske impresjonismen."

21/12, av Dustin Thomason: Dommedagsunderholdning! Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet, og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. (Les min omtale)

Hva skjedde med Esme Lennox?, av Maggie O'Farrell: Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter. (Les min omtale)

Malstrøm, av Caterina Cattaneo: Ungdomsroman, passer for eldre tenåringsjenter. Bilferd og dykking. God! (Les min omtale)

De krenkede, av Åsne Seierstad: "Forfatteren forteller i denne boka om dem som lever med krig og vold omkring seg i Tsjetsjenia. Om de som blir født i krig, som dør i krig, og som prøver å overleve i et samfunn som brutaliseres."

En shopaholicers hemmelige drømmeverden, av Sophie Kinsella: Feel-good, fornøyelig. "Rebecca Bloomwood er journalist i tidsskriftet Vellykket sparing. I arbeidstiden gir hun leserne råd om hvordan de skal ta vare på pengene sine. Fritiden bruker hun til å shoppe. "

Fanget av fortiden, av Jeffrey Archer: Krim. "Danny dømmes til 22 års fengsel og sendes til Belmarsh, en sikringsanstalt som ingen noen gang har klart å rømme fra. Men de fire som har vitnet mot ham, undervurderer alle sammen Dannys beslutning om hevn, og ikke minst Beths utrettelige kamp for at rettferdigheten en dag skal skje fyllest."

En amerikansk sønn, av Phillip Meyer: "Amerikas voldelige opphav sett gjennom livet til kveg- og oljefamilien McCullough.Eli blir som trettenåring bortført og adoptert av comancher. Han tilpasser seg raskt, men når sykdom, sult og krig nær utsletter stammen, står Eli ensom igjen."

Kollektivet, av Ingrid Furre: Diktsamling. Høyst fornøyelig, dog tidvis litt irriterende, for alle som selv har bodd i kollektiv. Absolutt gjenkjennbart. Absolutt overførbart til andre typer tvangssosialiseringstiltak. (Les min omtale)

Gitt bort:

Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akthar
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean
Snø fra Brasil, av Adriana Lisboa
Da Henrik Husten kom hjem
Det som ble Norge
The Slap
Historikeren
I morgen var jeg alltid en løve
Jeg gir deg sola
Gjøkungen
Din, alltid
Det blir aldri helt lyst
Karikaturen, av Anders Bortne
Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede
Noen vet
Fyrvokterens kone
The Returned

De aller fleste har jeg lest. Mange har jeg blogger om, bare søk etter forfatter her på bloggen. En god del er hamstret inn på loppemarked. Flerfoldige er leseeksemplarer.

Skrik ut. Her eller på Facebook eller på sms eller på jobb eller på banen eller eller eller. Bare hjelp meg litt. Takk!

Paper Towns: Bok vs film

Jeg går på kino en gang i jubelåret. Kanskje til og med sjeldnere. Skjønt, hadde John Greens romaner blitt filmatisert og vist på kinolerretet i hytt og gevær, ville jeg bodd der.

For jeg er 37 år og forguder John Greens ungdomsromaner. Det er noe med romaner som appellerer mer universelt, dypere, enn de fleste andre. Oppskriften er velkjent: high school og sedvanlig dannelseprosess, men det er et underliggende alvor og en vilje til å tvinge leserne til å tenke litt, gruble, filosofere, bak all humoren og eventyrlige siste-tur-med-gjengen-ferder. John Green vil noe mer.

Ett år etter at jeg leste Greens roman Papirbyer - Paper Towns på originalspråket - kjøpte jeg meg billett for å se den filmatiserte versjonen.

Paper Towns
2015 | Thriller, romantikk | 1 t 49 min | Regissør: Jake Schreier | Hovedroller: Nat Wolff (Quentin) og Cara Delevingne (Margo)

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har over gjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistret opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Gutten skal bli voksen, altså. Og som i mange andre amerikanske filmer legger ungdommene ut på biltur. Sarkasme og tidvis nærmest slapstickhumor er velkomne innslag i en skildring av ungdommers vei til voksenlivet som lett kunne blitt overmoralsk og irriterende i all dens symbolikk.

Det rettes stor applaus for casting av hovedrollene. Nat Wolff er til å spise opp som den lett nerdete og forsiktige Q. Nabogutten. Han det går tretten av på dusinet. Aller best er likevel Cara Delevingne som Margo. Hun har en utstråling, en X-faktor, som er like uimotståelig som bokens Margo. Og her glitrer filmen: Margo innehar en fantastisk, attraktiv utstråling i første del. Vi forelsker oss i henne, hennes eventyrtrang og selvstendighet. Det er aldeles umulig å la være. Og akkurat som i boken ser vi henne for den hun er. Vi møter en Margo som er temmelig hverdagslig, litt grå. Simpelthen en helt vanlig jente. Symbolikken er subtil, men tydelig om man bruker litt tid på å grunne over det hele. - Eller har lest boken på forhånd.

Det er en klar fordel å ha lest boken først. Det vil gi filmen en ekstra dybde, en gåsehudfaktor.

For filmen får dessverre ikke like godt frem prosessen Q går igjennom. Prosessen hvor han blir voksen nok til å godta vennene som de er, til å innse at hans Margo bare er en illusjon. At han har vært forelsket i hans egen versjon av henne, ikke den hun egentlig er. Voksen nok til å innse at man er på godt og vondt, og at man ikke kan endre noen. Godta at noen veier går i forskjellige retninger. At det er en første og siste gang for alt.

Minner man tar med seg resten av livet er skatter i seg selv. Vennskap, forelskelser og hendelser. Tilstrebe å glede seg over det man en gang hadde, ikke sørge over hva man har mistet.

Så vil dessverre filmen også bli nokså fort glemt. Underholdende og fin en stund, ja visst, for så å komme i skyggen av andre filmer. Budskapet om å bli trygg på deg selv og de du har rundt deg mangler unektelig litt av inderligheten fra boken.

Romanen er bedre enn filmen, også i dette tilfellet. Boken kryper inn under huden på deg. Den blir med deg på veien videre.

- Fin film, men enda finere bok.



Min bokomtale kan leses ved å (klikke på denne lenken).