Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Enkelte romaner er for unike til å glemmes eller gjemmes bort.

Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Roman. Oversatt fra tysk til norsk i 2013.

Møt Inge Lohmark, en reinspikka autoritær biologilærer, kaldblodig til fingerspissene. Gjennomført sarkastisk og bitter blir for vage uttrykk å anvende i hennes tilfelle. Hadde jeg vært hennes elev hadde jeg løpt raskere enn en gaselle.

Ikke at det hjelper stort, for gaseller blir før eller siden barbarisk drept og spist av en løve. Slik er naturens lover. Den sterkeste vinner. Alltid.

Og er det noe Inge Lohmark vet, er det nettopp dette. Naturen. Dyr. Biologi og utvikling. Darwin er det nærmeste vi kommer Gud.

Alt hun vet fra dyreriket overføres til menneskeheten og hennes elever i særdeleshet. Alt og alle leses ut ifra hennes viten. Her er alfahanner og survival of the fittest. Mobbeofre får ingen hjelp, det er da vitterlig en konsekvens av å leve. Hvorfor endre noe som er uunngåelig. 

Enkelte bøker briljerer med sin anneledeshet. Så også denne. Omslagets strielignende tekstur er en faktor i seg selv. Likeledes romanens illustrasjoner. Som i en vakkert illustrert lærebok inneholder romanen en rekke blyanttegninger med maneter, sjøkyr og fugler som flyr i formasjoner. Verdt å nevne er også kapitlenes finurlige titler, også dette som hentet fra en lærebok. Det passer som hånd i hanske for vår antiheltinne, lærerinnen du nødig ønsker deg, men som kan uhyre mye om alt hun brenner for. 

Det er ikke medmenneskelighet.

Det var ganske utrolig at nettopp disse hadde hevdet seg i den evolusjonære kappestriden. Seleksjonen var virkelig blind. Hun var riktignok mer enn tre ganger så gammel som disse kujonene, men hennes kondisjon var klart bedre. Hun ville ha slått dem langt ned i støvlene. De manglet enhver grunnleggende styrke. Klønete motorikk. Dissende fettvalker. Dem kunne man ikke vinne noe trofe med. 

Inge Lohmark er en romanskikkelse man møter kun en gang i jubelåret. Man suges nærmest inn i hennes bitre verdensbilde, for alt er så inderlig gjennomført surt og kaldt. Hun har sine grunner, men vi slipper utbroderinger, kun antydninger. 

Personlig gikk jeg underveis i lesingen fra å oppfatte romanen som høyst fornøyelig til å føle det hele litt anmassende. Det blir i lengden litt for slitsomt, selv om boken bare er på drøye 200 sider. Det er ikke stort som skjer på disse sidene, men historien bæres nærmest ene og alene på Lohmarks skuldre.

Dette fortjener oppmerksomhet og fremsnakking. Selv om jeg ikke kan trille høye terningkast og boltre meg med superlativer, innser jeg med letthet at den er for unik til å glemmes eller gjemmes bort.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Tine) (Julie) - og den ekstra gode omtalen til (Bokofilia)