Tiden har på nyåret kommet ut med en utenlandsk roman. Forlaget, hvis bøker jeg har stor sans for, skuffet meg i det valget. Hør bare:
Piken fra Piemonte er en vakker kjærlighetshistorie fra dagens Italia, fra storbyen Torino i Piemonte, til de naturskjønne fjellene i Trentino. Det er en roman om sorgen over å miste sin mor, om frykten for å oppsøke det ukjente, og om hvordan også hverdagen kan romme magi - hvis man bare våger.
Det vrenger seg i magen min. Mitt lesehjerte spyr eder og galle.
Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca
Italiensk skjønnlitterær roman. Utgitt på norsk i 2016
Likevel klarer jeg ikke la være å lese. Jeg holder meg unna noen uker, kanskje attpåtil noen måneder, før jeg kollapser og velter meg i romantikk og tårer.
Jeg irriterer meg. Hånler inni meg. Fnyser og uffer meg og himler med øynene. Og leser. Og leser. Og leser.
Det føles som bortkastet tid å lese denne type litteratur. Likevel klarer jeg ikke la være.
Handlingen er platt. Språket er ujevnt. Fortellermessig er det altfor variert og usystematisk. Klisjeene boltrer seg som fis i en kurvstol (pun intended!). Persongalleriet er søvndyssende likt genrens oppskrift. Jeg gjesper meg halvt i hjel.
Likevel snufser jeg litt når hovedpersonen mister sin mor. Likevel forelsker jeg meg når hovedpersonen forelsker seg.
Gud bedre. Hvor irriterende det enn er, jeg lever meg inn i Bocca- møkkaboka.
Pluss for sekvens om det jeg tror skal være petanque, edruelig antall sider, tidvis godt språk og infernalsk evne til å engasjere selv den mest hånefulle leser. Minus for det meste annet.
Den er virkelig ikke god. Gjenkjennbare følelser, søt tematikk og happy ending, ja visst. Men god? Nei. Absolutt ikke.
Kilde: Leseeksemplar, tilsendt uoppfordret. Meget modig av forlaget.
