Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

I forkant av høstens reise til Roma, fikk jeg Evighetens Roma av en av mine reisekompanjonger. Tanken var god... trolig også bedre enn boken.

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

Gabriella  - Gaby - de Angelis er 30 år og nybakt mamma. Barseltiden blir ikke helt som Gaby hadde drømt om. Samme dag som vesle Kitty ble født dør Gabys pappa. I stedet for rolige, harmoniske dager med verdens søteste baby, føler hun seg overveldet av søvnløse netter, ammeproblemer, sorg og fortvilelse over mangelen på lykkefølelsen hun trodde ville komme automatisk. Hun føler seg ikke tilstrekkelig, hun er sliten og fortvilet. Ekteskapet har mistet all lidenskap og midt oppe i alt kaoset må hun bli kjent med seg selv på nytt.

Ei heller hennes egen familie gir henne ro. Moren virker distansert som gjennom hele oppveksten. Hun sørger over sitt livs kjærlighet, en mann hun elsket høyere enn sine egne barn. Ei heller hos søstrene Anna og Maria oppnår Gaby en følelse av trygghet, samhørighet og støtte.

Enzo, forgudet pappa og elsket ektemann, bisettes og familien enes om at asken skal spres i hans hjemby Roma. Byen er selvfølgelig, men alle har ulike meninger om hvor. Moren, Gaby, hennes søstre og deres familier reiser sammen fra England til Italia. I løpet av noen uker skal de sammen finne farens siste hvilested, ta et endelig farvel med familiens klippe - og finne tilbake til hverandre.

Balansering på syltynn linje

Historien fortelles gjennom Gaby som tar oss med på opp- og nedturer månedene etter farens død og datterens fødsel. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi innblikk i livet hun og familien levde før alt ble endret. På ferden tar hun oss med til Italia, først og fremst til Roma, hvor fortellingen krydres med stedsbeskrivelser, historikk og sagn. Romas historie og atmosfære beskrives med den distanserte hengivenhet som gjør det hele akkurat nok troverdig. Ikke rosenrødt, men nok til å ønske å dra dit.

Det er lite som oftere faller igjennom enn jeg-fortellinger, men i dette tilfellet lykkes forfatteren greit med å gi leserne et relativt nyansert bilde av hovedpersonen. Hun er sliten, sårbar og overveldet av emosjonelle svingninger, men hun fremstår likevel ikke som fullstendig sympatisk. Man ser svakhetene hennes, og fatter hele tiden at hennes versjon av realitetene ikke nødvendigvis fortoner seg likedan hos den andre parten. Hennes fortellinger krydres samtidig med sleivspark og den nødvendige selvironi som gjør de verste parodiene på tegneseriefigurkarakteristikk smakelig. Dette er en underholdningsroman, kvalitetskravene er ikke skyhøye.

Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Beskrivelsene av rivalisering mellom søstrene er noe av det bedre i denne romanen. Flinke, religiøse, intelligente Anna. Vakre, mystiske, sensuelle Maria. Den tidligere pene og populære Gaby som nå fremstår som en sliten, utbrent grå mus. Det er misunnelse, gremmelse, irritasjon og frustrasjon blandet med instinktiv omsorg, søskenkjærlighet og innbitt behov for samhold.

Igjen. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

- Og selvfølgelig er det kjærlighetsforviklinger. Det er et dødt sexliv, en uinteressert ektemann, en forhenværende elsker, nå katolsk prest, og en rasende kjekk privatsjåfør. Dette er en underholdningsroman, ikke sett lista for høyt.

Atter en gang. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Hastverk er lastverk

Familieforviklinger, kjærlighetsproblemer, babylykke og dødsfall. Her snakker vi mye snadder på snaue 250 sider. Definitivt chic-lit. Dessverre serveres også sjangerens evinnelige repetisjon om at et vakkert utseende er lik ideal. Et attraktivt ytre gir flere stjerner i boka, bokstavelig talt, enn intelligens. Et kraftig irritasjonsmoment, men samtidig serveres nok snert, humor og lett ironi til å ta knekken på de verste svulmende floskler. Forfatteren vet hva som selger, og leserne vet hva de får.

Det som derimot ødelegger er språket. Hvorfor språkvasken ikke er bedre i denne type romaner er uforståelig. Det er ikke det verste jeg har lest, men likevel ikke bra nok. Mest prekært er de overdrevent lange setningene. Alle disse leddene, komma på komma på atter komma som med fordel kunne vært kortet ned for bedre flyt. Det som irriterer enda mer, mest av alt fordi det føles så fullstendig unødvendig, er skjemmende skrivefeil.

Som en understreking av problemet er det ufrivillig komisk at det har sneket seg inn skrivefeil i hovedpersonens navn på forlagets egen bokpresentasjon. Det er ikke store feilen, men akkurat nok til at det virker forstyrrende og irriterende. Slurvefeil som kunne vært unngått om man hadde ofret et ekstra blikk.

Nei. Det er ikke mesterlig utført, men likevel godkjent

Det er fristende å skrive en snobbete, arrogant, besserwisser-omtale av en sådan bok. Sammenlignet med all verdens andre bøker er dette langt fra godt håndverk. Likevel, det er ment som underholdning, sommerlektyre om du vil, og må leses deretter. Overanalysering og knusende kritikk spares til en annen gang.

Mangel på finpuss og undervurdering av lesernes krav om godt språk skal ikke belastes selve fortellingen. Den er både søt, morsom og rørende.

– Og under tvil, godkjent.



Kilde: Bok mottatt som gave
Andre bloggere: (Bøker og bokhyller)