Årets beste norske roman? Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Ikke før vinnere av Bokbloggerprisen 2016 er blitt offentliggjort, før jeg personlig har funnet mine favoritter for neste års pris. Jeg har tidligere i høst anbefalt diktromanen Så faller jeg av debutanten Rebecca Axelsen, som soleklar kandidat til Bokbloggerprisens Åpen klasse. Nå har jeg en like overlegen favoritt til Årets roman.

Tross en hel del innvendinger var jeg riktig begeistret for Gøhril Gabrielsens roman fra 2015: Din, alltid. To år senere har hun utgitt nok en roman, og denne gang har hun overgått seg selv. Dette er virkelig god fortellerkunst. 

Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Norsk. Psykologisk thriller. Utgitt høsten 2017.

Jeg brukte kort tid på å lese boken, desto lenger tid på å summe meg. Gåsehuden ploppet opp bare ved å skrive innledningen. Forlaget oppsummerer handlingen:

En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren? 

Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd. 

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia. 

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke. 

- Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme. 

Les også: Ingen roman har fått meg til å grøsse mer siden 2012 da jeg koste meg glugg i hjel med Michelle Pavers Svalbard-grøsser Mørketid.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Boken har fått uforståelig lite oppmerksomhet i media, men (Dagsavisen) anbefaler. I Bokblogglandia blir den fremsnakket av (Solgunn), (Tine) og (Aariho). Måtte flere slenge seg på!

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Jeg er av de utallige som siden høsten 2015 har sett, lengtet etter og tenkt på SKAM. Karakteren Vilde er en av de som har gjort sterkest inntrykk. Det er tydelig at hun har sitt å slite med, selv om hun gjør alt hun kan for å dekke over. Dette behovet har serieskaper Julie Andem respektert til det fulle. - Av og til hjelper det å bare late som, sier Vilde til sin beste venninne i seriens aller siste episode. 

Andem har latt oss vite litt, men har holdt igjen så godt det lot seg gjøre. Akkurat som Vilde. Av og til gjør nettopp det at vi ikke helt vet, større inntrykk enn om vi hadde visst alt. Av og til er livet såpass vanskelig at det beste man kan gjøre er å la problemene ligge. Utsette de. Livet er nå. Hold om og hold av.

Slik er det også i debutanten Camilla Sandmos ungdomsroman.

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Ungdomsroman. Debutant. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Emma er 15, bruker halve livet på kunstløp og resten av livet på å spille Sims. Mamma maser konstant på at hun må trene, søstera leverer 6-ere på strak arm, og vennene … vel, de vennene hun ikke har hadde sikkert vært fine å ha. Akkurat så sursøtt er livet til Emma, og akkurat såpass bitende ironisk er fortellerstemmen i Kan vi bare late som.

Ingen dans på roser, altså. Ingen aksler heller, for uansett hvor mange ganger Emma forsøker å snurre og hoppe rundt, får hun det bare ikke til. Kanskje hadde hun fått det til hadde de fått ishallen for seg selv. – Men nei, utallige ille-luktende, gale hockeygutter har fått låne halve hallen, og puckene fyker rundt ørene på de vevre jentene med glitterdrakter. Det kan ikke gå bra.

Det går også ganske dårlig. Men så, så snur det. Alt snus på hodet. Drittsekken Jossi med hockeyhjelmen viser seg å være jente. 

Jossi som er frekk og sta og fantastisk irriterende. – Og bare fantastisk. Emma blir tidlig nysgjerrig på henne. Først på han, så på henne. De har noe sammen som hjelper mot alt. Mot ambisiøse mødre, overlegne søstre og venner som ikke er venner. Og mest av alt hjelper det mot stefedre som ikke er som fedre skal være, mot mødre som ikke lytter, og redselen for å være annerledes. Dette noe som gjør at de kan leve her og nå, bare late som alt er greit og fint og uten problemer. Bare en liten stund, late som, sammen.

Og hvordan kan man best møte livets skyggeside? Med masse humor. Galgenhumor, satire og bitende ironi. Hun har oss fra første side, denne forfatteren. Ikke før helt mot slutten lar hun fasaden sprekke.

- Jeg er glad jeg leste ferdig boken alene i mitt eget hjem.

Mest av alt er jeg glad jeg ga denne ungdomsromanen en sjanse. Nå skal jeg bruke muligheten jeg har til å anbefale den for andre:

Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd. 

Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.

NB! Om jeg likevel skal sette fingeren på noe må jeg peke på enkelte brå overganger som etterlater inntrykk av mangler og liten grad av sannsynlighet. Eksempelvis beskrives nærhet under skogstur, men ingenting om den påfølgende natten med delt soverom. Derimot er det rett over til neste morgen. Dette setter jeg dog på kontoen over uhell underveis i redigeringen.

Anbefales helhjertet!

Kilde: Leseeksemplar.