Ti år etter debuten gjorde Gaute Heivoll braksuksess med romanen Før jeg brenner ned. Handlingen var lagt til hans egen hjembygd, og jeg og mange med meg lot oss begeistre av hans formidlingsevne. Det er ikke fortellingen i seg selv som gjør leseopplevelsen så stor, skrev jeg. Det er hvordan han evner å fortelle.
Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres (…) over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner.
Åtte år og nesten dobbelt så mange utgivelser senere har han igjen høstet stor oppmerksomhet. Også denne gang er handlingen lagt til hjembygda, før, under og etter andre verdenskrig.
Sang for sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll
Historisk roman. Norsk. Utgitt i 2018.
Forræderne tittelen henviser til er sambygdingene som under krigen meldte seg inn i det nazistiske partiet Nasjonal Samling. Sangen, salmene, først og fremst fremført av vidunderbarnet Andreas, fletter alle fragmentene i bygda sammen til en helhet. I kirkerommet er alle forente, så får krig være krig. Dette noe diffuse langt der borte. Mens utvalgte reiser fra gård til gård og verver medlemmer, mobiliserer andre til kamp. Noen slutter å handle i landhandleriet, andre snakker ikke lenger sammen. Og så er det igjen enkelte som kanskje snakker litt for høyt.
Det skjer gradvis, det skjer brått. Listen fylles med sekstiåtte navn, medlemmer som i fredsåret 1945 stemples som forrædere.
Den andre torsdagen i august sto hele medlemslisten på trykk på side fire i avisen, den som Johannes kalte knøosten, men det var ikke så morsomt når man sto der selv. De var så mange. Mange flere enn i noen annen bygd noe annet sted i hele landet. Alle visste hvem alle var, men det var noe annet å se det på trykk så skammen ble synlig for all verden. Ordføreren. Lensmannen. Kulturbærerne i bygda, de som skulle visst bedre, de penneføre, en klokker, en tidligere lektor og en dikter.
Andreas er reist ut av bygda, og samfunnet er splittet. Der er vinnere og tapere, svart på hvitt. Motstandsfolka returnerer fra fangeleire og NS-medlemmer blir domfelt, med eller uten rettslig saksgang.
Det var så mye som skulle betales, så mange saker, forklaringer, vitner og domsavsigelser. Krigen tok aldri helt slutt. Den var sunket i jorden, men man kjente det bølge under føttene. Det var Gunnar som ennå hørte sangen gjennom asylveggene, det var den svarre schæferen som kom hver natt og snuste oppetter buksebeina på Martin, og det var Kristofer Aamdal som flere enn Palmer helst så at gikk hen og hengte seg i den siste furua. Det tok aldri helt slutt, selv om blitslampene ble færre.
Hevngjerrigheten overtar i bygda hvor religionen vanligvis står så sterkt. Den kristne troen som binder alle sammen makter ikke bygge bro over splittelsen. Årsaken til at alle disse menneskene valgte å melde seg inn i partiet er der og da uvesentlig. Skyld og skam skal og må fordeles.
Nettopp skyld-spørsmålet kunne med fordel vært viet større plass. Noen større kval eller personlige overbevisninger når ikke leseren. En er det lite med og vet ikke bedre, en annen søker mer makt blant sine sambygdinger, enkelte andre lar seg lokke av fri tilgang på tobakk. Skjønt, de visste ikke bedre. Det bare ble slik, de i den lille sørlandsbygda kunne ikke vite alt de etter krigen fikk kjennskap til. Det bare fortelles, stille og nøkternt, om alle enkeltpersonene som til sammen blir et helt samfunn.
Dessverre altfor stille.
I romanform fungerer ikke denne fortellingen tilfredsstillende. Alle personene segregeres inn i en diffus masse man egentlig ikke knytter seg til. Noen få hendelser fester seg, men enkeltindividene blir bare utallige navn. Med unggutten Andreas som organist spilles tonene frem, men musikken når aldri hjertet.
De lange, uengasjerende dialogene, konsekvent på dialekt, understreker den kjedsommelige og trauste fortellingen. Skjønt, ideen om å personifisere bygdesamfunnet er god. Historisk sett er også fortellingen interessant. Men vellykket som roman? Dessverre. Ikke i mine øyne. Bærebjelken, vidundergutten som spiller de vakreste salmer, er ikke sterk nok, ikke engasjerende nok, til å holde på interessen.
Les heller en god sakprosabok, som for eksempel (Frontsøstre, av Vegard Sæther) og (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin) eller memoarromanen (Fars krig, av Bjørn Westlie).
Likevel. La det ikke herske noen tvil om at Gaute Heivoll formidlingsevne er svært god på sitt beste. Hendelsen som festet seg mest i min lesing av romanen skal derfor få avrunde min omtale. Bygdas prest uttalte aldri sin motstand med rene ord. Han lot det likevel skinne igjennom i en preken, en bibelsk lignelse om bier og vepsenes uønskede inntreden. Dette falt ikke i god jord. Han ble senere arrestert og sendt til Grini.
I begynnelsen var det få der som forsto at han var prest, han nevnte det ikke, han gikk kledd som de andre, men da han hørte at man holdt bier i fangeleiren, gjorde han enkelte oppmerksom på at han egentlig var birøkter. Også på Grini var biene tallrike som sandkornene i åna, også på Grini fløy de sjanglende mot morgensola, tvers gjennom piggtrådgjerdene, med vekten av drømmene på ryggen, og vendte hjem med støv av selve sommeren på vingene. Han ble tildelt ansvaret for biene, og forlangte store mengder sukker for å blande sukkervann så biene skulle overleve høsten og vinteren. Den myndige birøkteren satte seg i forunderlig respekt og fikk holde på slik han ville utover seinsommeren. Det var jo enkelte blant gangene som kunne trenge det styrkende sukkervannet like mye som biene selv, og Knud Abelseth så til at alle fikk drikke, også de som ikke kunne fly tvers gjennom piggtråden og ut til sommerens siste blomster.
Det er her, akkurat i dette avsnittet, Heivoll virkelig skaper musikk med sine ord.
Kilde: Leseeksemplar.
