Perfekt sommerlektyre

Dette er ingen anmeldelse. Knapt nok en omtale. Dette er simpelthen en hjertefølt anbefaling.

Hvor ble du av, Bernadette av Maria Semple

Roman. 2014.

Kort fortalt: Usedvanlig nært mor-datter forhold. Superintelligent datter. Mor med sosialangst og sterk aversjon mot foreldrekaffe. Falleferdig hus, dog arkitektonisk begavelse. Knakende gode karakterer med cruise til Antarktis som belønning. Bitende ironi. Ilskhet. Panikk. - Følelser.

Noen ganger får man si seg strålende fornøyd med lesegleden, opplevelsen og spare analyser og krutt til mer vidløftige saker. Alle bøker trenger ikke å være dype, filosofiske og rive hjertet ut av deg. Av og til holder det i massevis å sluke en bok på en dag mens man har kost seg fra perm til perm. Kanskje særlig om sommeren.

For denne boken er uten tvil en av de bedre lettvekterne jeg har lest. Uhyre lettlest med store deler av mail- og korrespondanse og språket flyter. Den er proppfull av lun humor og varm moral. Den gir deg smil om munnen og et bankende, ømt hjerte.

- Perfekt sommerlektyre!

Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere: Nesten like mange som det finnes pingviner på Antarktis. (Janke) (Beathe) (Lena – Les mye) (Solgunn) (Siljeblomst) (Anita) (Bokmerker). - Blant andre.

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Som alltid når jeg er litt leselei og har spunnet meg inn i et nett jeg ikke helt klarer å komme meg ut av, plukker jeg opp en krimbok. Noen ganger er det på sin plass. Litt hjernedød, lett underholdning. Bøker uten vektlegging på fantastisk språk eller behov for utallige esker Kleenex. Det gjelder bare å velge riktig krimbok. I stedet for brutale halshugginger og vill biljakt med alkoholiserte antihelter i føringen, valgte jeg debutromanen til Hans Olav Lahlum. Historiker, samfunnsdebattant, sjakkekspert, forfatter... Listen er lang. En høyst intelligent og fornøyelig mann.

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Kriminalroman. Utgitt i 2010.

- Og boken matcher forfatteren. Dette er intelligent krim med humrefaktor. Retrokrim i Agatha Christie-stil, for å gjenta både anmeldere og forlagsbeskrivelser. Stein Riverton og Andre Bjerke-assosiasjoner, for mer hjemlige referanser. Kort fortalt: En etterforsker, en medhjelper, en håndfull mistenkte som konfronteres i samlet flokk eller innenfor et visst avgrenset område.

I dette tilfellet: Krebs gate 25 på Torshov i det herrens år 1968. Etterdønningene fra andre verdenskrig er i ferd med å gi seg, men ekkoene gjaller fremdeles. Også innenfor bygårdens murvegger. Mest av alt inne i leiligheten til en profilert motstandsmann.

Han ligger der i en stol. Skutt. Vinduet er lukket fra innsiden. Døren er låst. Den lutfattige vaktmesterkona holder fast ved at ingen har kommet eller forlatt bygget i den aktuelle tidsperioden. Hvem er så morderen? Den svenske femme fatale? Det unge ekteparet med nyfødt baby? Den elegante, amerikanske diplomaten? Den godmodige mannen i rullestol? Eller den paranoide gammelnazisten?

Etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, K2, tar oss med bak fasaden i løpet at ti dager med forhør, konfrontasjoner og oppklaring av mysteriet. Skjønt, mannen er ikke riktig snartenkt. Han er neppe overvettes intelligent og begår korttenkte slutninger fortløpende. Derimot er det den invalidiserte rikmannsdatteren Patricia Borchmann som er hans hjerne.

Og det er stort sett alt vi får vite om våre to helter. K2 røper slettes ingenting av personlig verdi, men kommer seg gjennom dagene uten å bekymre seg stort over den neste. Frøken Borchmann fremstår som den reneste tegneseriefigur i all sin overkarakteriserte prakt, men er en fornøyelig faktor i det hele.

Det er i det hele tatt mye fornøyelig ved denne romanen. Språket blir holdt rimelig konsekvent i tidsepokens ånd, det hele er ryddig og pertentlig med passe dose underfundige vittigheter. Akkurat nok til å slippe å irritere seg over det mindre gode ved romanen. Persongalleriet er satt på spissen, men retrogenren er ironisk nok til å bære det. Elementet av fatal attraction, der etterforskeren blir betatt av en av de mistenkte, fremstår som heller lite troverdig, men er samtidig et underholdningsmoment i seg selv. Jeg gjespet meg dog igjennom forfatterens evige gjentakelse av menneskefluer. Dette uttrykket som forfatteren kanskje er litt i overkant fornøyd med å ha kommet opp med.

Menneskeflue er et menneske som alltid fortsetter å kretse rundt en hendelse fra fortiden, uten å kunne gå videre i livet.

Ikke for det. Uttrykket er godt nok. Jeg hadde bare ikke noe behov for å få det oppklart opp til flere ganger over flere sider. - Små irritasjonsmomenter som sammen med andre utgjør litt for mye til å omfavne boken til det fulle. Der er svakheter. Der er tegneseriefigurer i persongalleriet. Der er overdrevne ytterpunkter. Der er faktorer som man ikke får helt til å stemme. Likevel er det en kriminalroman med befriende lite action, som til tross for dette beholder en solid nerve av spenning helt til det siste. – Og nok sjarme og snert til å dekke over de fleste svakheter.

Så får det heller være at min tidlige mistanke viste seg å stemme.

Kilde: Boken er kjøpt selv. Dette er den foreløpig eneste boken av Lahlum jeg har lest.

Andre bloggere: (Karin – Hysj,jeg leser) (Med bok og palett) (Reading Randi) (Pias Kulturkrok)

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen 

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den kanskje viktigste boken i mitt liv er ingen bok man leser på en dag eller to. Den boken som har gjort aller størst inntrykk på meg må dveles ved. Leses i små porsjoner. Etapper. Leses som en samling noveller.

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1967

Det er så mye ved denne boken, så mange detaljer, så mange finesser, så mye uforståelig og forvirrende. Så mye å huske, så mye å grunne over. Det er et overflødighetshorn av ord og bokstaver, fargerikt og fabulerende utover alle grenser, en pandoras eske av historier.

Og likevel henger alt sammen. Alt gir mening. Man kan bare ikke helt forklare hvordan. Eller hva.

Så hva handler så boken om? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg kunne svart at dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke i og rundt byen Macondo. Kanskje strekker historiene seg til en hundreårsperiode, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette.

Jeg kunne fortalt om Ursula, om Jose Arcadio, om Fernanda, Remedios og Aureliano. Jeg kunne fortalt om kvinner så vakre og guddommelige at de flyr opp til himmels en dag de henger opp klær til tørk. Jeg kunne fortalt om sytti potter gjemt inne på et rom. Kyskhet og frimodighet. Jeg kunne fortalt om oppfinnelsen av is. Produksjon av utallige gullfisk. Jeg kunne fortalt om hundretalls kjærlighetsaffærer og like mange blodbad. Om menn under trær og kvinner som nekter å dø. Jeg kunne fortalt om tog fulle av lik og en statue full av mynter.

Og jeg kunne fortalt om Melchiades.

Men det gir ingen mening, det kan ikke forklares. Boken må leses. Leses sakte og i bolker.

Første gang jeg leste boken var i tenårene. At jeg forstod alt ved boken ville være en løgn. Ingen annen bok har gjort meg mer vettskremt ved tanken på å gjenleses i voksen alder. Selv ikke nå, tjue år senere, vet jeg helt hva jeg leser om. Likevel nyter jeg det, fryder meg over ordene, språket, gjentakelsene som likevel er noe nytt. Alle navnene som gjentas generasjon etter generasjon, for å markere et poeng, for å forvirre og samtidig være innlysende. Slektens særegenheter som dukker opp i ledd etter ledd. Alle spøkelsene. Familien som bygde opp byen Macondo til det reneste utopia, og som lot den smadre sammen til fortvilelsen og forfallets endestasjon. Fra oppdagelse til fullkommenhet. Fra maktsyke til maktfall. Det kunne ikke en gang unngås.

Historien repeteres. Alt går i sirkler. - Alt står allerede skrevet i en bok.

Og akkurat når du fortviler over å ikke klare gi uttrykk på hvorfor akkurat denne boken er ditt hjerte nærmest, kommer du over en kronikk av Hege Duckert. Heller ikke hun klarer formidle hva eller hvorfor, bare at den gjør uutslettelig inntrykk. At Hundre års ensomhet er en av disse favorittbøkene som bare er nettopp det. Favoritt.

Noen ganger er det umulig å skrive om en bok. Den kan ikke analyseres. Den er for god. Alle delene og detaljene lar seg ikke helt forene til en helhet man kan formidle. Noen ganger må man i stedet for forsøke å formidle leseopplevelsen. Lesegleden.

Du forstår ingenting, men likevel alt. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes.

For akkurat så god er den. Akkurat derfor er den en av mine favorittbøker. Kanskje attpåtil den fremste av dem alle. Jeg kan bare ikke forklare hvorfor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.