31.1.19

Samlede dikt av Catullus (gjendiktning: Grip/Hagerup)

Les en diktsamling med innslag av humor og eller glede, var oppfordringen fra Anita. Hennes diktlesesirkel er på andre året, og januar måneds utfordring var altså humoristisk lyrikk. Jeg har siden dette ble kjent klødd meg i hodet, fullstendig i uvisse. Dikt skal da vitterlig være knusende vonde og etterlate leseren med blødende hjerte og øyne blendet av tårer. I hvert fall mitt hjerte og mine øyne.

Unntakene er få. Den eneste morsomme diktningen jeg har lest beregnet til voksne er ført i pennen av Hal Sirowitz. Hans Sa mor og Sa terapeuten min ble oversatt til norsk av Erlend Loe på nittitallet, og i 2012 omtalt her på Ellikkens bokhylle. Loe er for øvrig en av svært få forfattere som lykkes å få meg til å le, så også med Sirowitz sine tragikomiske dikt. 

Nå har jeg et nytt navn på listen: En eldgammel romer med teft for fornærmelser.




Samlede dikt, av Catullus
Gjendiktet av Johann Grip og Henning Hagerup
Utgitt i 2018. 116 dikt, kommentarer og etterord.

Gaius Valerius Catullus ble født inn i rikdom og makt i Romerrikets Verona. Det offisielle fødselsåret er satt til 84 før Kristus, og han diktet frem til sin død i år 54 f.Kr. Antikke kilder hevder han døde av utmattelse. 

Det er i alle fall ikke helt utenkelig, for gjennom sin diktning røper han stor appetitt på livet og alt det har å by på, helst av legemlige gleder. 

Den ravgale, utpulte jenta
krever hele ti tusen av meg,
hun med den heslige nesa,
den ødsle Mamurras venninne.
Dere som passer på jenta,
kall på venner og leger;
det er opplagt at jenta ikke er frisk
og aldri har sett seg selv i et speil.

Catullus stod i bresjen for de nye dikterne, neoterikerne, som hentet inspirasjon fra de den gang to hundre år gamle hellenistiske diktene. Den nye lyriske bølgen stod i skarp kontrast til datidens tradisjonelle fortellinger med langtekkelige epos med stadige kriger mellom helter og guder. Neoterikerne skrev heller korte dikt proppfulle av intense følelser og med hendelser fra det daglige liv. 


Den fremste av neoterikerne var som nevnt nettopp Catullus, hyllet i sin samtid og inspirasjonskilde for senere generasjoners diktere. Ovid, Vergil og Horace for å nevne noen velkjente. 

Catullus sine dikt ble gjenoppdaget i 1300 da hans samling ble funnet i hans fødeby Verona. I 1472 ble den første trykte utgaven utgitt. De fleste diktene sies å ha blitt bevart, men enkelte endret gjennom flere omganger kopiering og mer eller mindre innrømmede korrigeringer underveis. 

Johan Grip og Henning Hagerups oversettelse av Catullus samlede dikt ble første gang utgitt i 1996. I fjor ble en ytterligere gjennomarbeidet utgave lansert på markedet, også med kommentarer og etterord. Her fortelles om en krevende, men først og fremst morsom prosess, i all dens galskap, satire og ord man vanligvis ikke ønsker å sette på trykk. 


Følgelig er det også overraskende morsomt å lese. Det er rett og slett såpass drøyt at det, hva annet kan man vel kalle det, friske språket gjør leseren fullstendig forfjamset. Her er tirader ut av en annen verden, råskap man knapt nok har lest tidligere og kraftige, verbale sleivspark man nesten ønsker man var tøff nok til selv å uttale til en eller annen uheldig utvalgt. 

Av 116 dikt er de fleste korte, noen få er utformet som en slags dialog, drama om du vil, og et par er lengre tekster. (Denne artikkelen) tar for seg det mer skrivetekniske i diktningen. Alt fra dårlige venner, utro elskere og korrupte politikere får gjennomgå, for mer harmoniske, neddempede tekster er i fåtall. 25 av diktene er med Catullus hjertes utkårede i fokus. Lesbia, eller Clodia som hun egentlig het, var fra den greske øyen Lesbos og gift med Quintus, også han hyppig nevnt i Catullus diktning. Vi følger deres forhold, fra stormende, ektefølt forelskelse, til tristesse, hjertesorg og bittert hat. 

(...) 
Vil dere våge alt dette med meg,
og alt som må falle himmelen inn,
gi da en liten, men ytterst uvennlig
beskjed til min kjære.  
La henne trives med horebukk-flokken,
hun omfavner lett tre hundre av gangen,
hun elsker dem ikke, men sprenger ustanselig
lendene på dem. 
Min kjærlighet kan hun se langt etter nå,
for hennes skyld har den falt lik en blomst
som i kanten av engen blir truffet av plogen
idet den passerer. 

Diktene er grunnleggende enkle å forstå selv i 2019. Ukjente stedsnavn og referanser til personer forklares i gjendikternes kommentarer bakerst i boken. Ord og uttrykk som Pimpstein og Reddik og breiflabb er ikke dagligdagse, men med noe fantasi ser leseren fort tegningen. 

Catullus må ha vært et fyrverkeri av et menneske; for et liv han har levd, for noen fornærmelser han har ropt! Det er så drøyt, så forfjamsende, så rått og overraskende morsomt. Ja visst, hans samlede dikt har vært en glede å lese. 




Les også: Informasjon om Anitas diktlesesirkel og lenker til andres diktinnlegg samles på (denne siden).

Kilde: Leseeksemplar.



30.1.19

Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen

Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med en lyrisk roman om en mors mange feiltrinn, overbeskyttelse og senere selvransakelse. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. Jeg falt pladask for (…) Så faller jeg og utpekte den til årets beste bok. Hennes vanskelige andrebok er helt annerledes, men har allerede fått mer oppmerksomhet enn debuten. Mitt håp er at den begeistrede mottakelsen også kommer Så faller jeg til gode.


Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen 
Utgitt i 2019. Roman. Norsk. 

Astrologistudenten Nina får påvist kreft og blir innlagt på Radiumhospitalet. For henne blir sykehuset raskt en kjærkommen frisone, en sosial arena og en arne for omsorg og støtte. Her har hun venner, personell som legger alt til rette for henne, sanserom hvor hun kan sveve inn i sitt eget univers og ikke minst - fri tilgang til uendelige mengder vaffelplater. Det er klinisk fritt for kleine kollokviesamlinger, smakløse middager på Frederikke og ensomme lørdagskvelder alene i sin lille leilighet. Hun bestemmer seg for å rett og slett bli værende, selv etter friskmeldingen. 

Likeverdsmennesket Berit trenger hennes underskrift, Ivar steker vafler til henne, Tore forteller om planene om å flykte til Thailand, og Alf … vel, det er noe med denne Alf. Han snakker med henne. Det er noe helt annet enn med moren, som tier i hjel problemer. Eller med søsteren, som irriterer seg over alt hun er og gjør. Eller faren, som i sin misforståtte godhet ringer hver uke, men er mest opptatt av å fortelle om seg og sitt. Og det er i hvert fall noe helt annet med studievennene, eller egentlig bare studievenninnen, ok, hun på faget, Merete. Hun som Nina har lagt til på Facebook, hun som i det minste fatter interesse når Nina hashtag-er seg til likes og hjerter. Endelig begynner disse perifere bekjente å snurre rundt henne, som måner rundt en planet, eller planeter i et solsystem. 

Nina er ikke lenger som Pluto, noen jukseplanet som er utenfor alt og alle. Eller, det er jo nettopp det hun er. I 1930 ble Pluto oppdaget og klassifisert som niende planet i vårt solsystem. 76 år senere ble Pluto fratatt sin posisjon. En dag blir Nina syk og innlagt på Hotell Montebello, Radiumhospitalets pasienthotell. Noen måneder senere erklæres hun frisk, ikke lenger en av de syke, døende, en av de som får gratis kaffe på Kaffebrenneriet, som får alle kjente og ukjente til å akke og uffe og ikke vite hva godt de kan gjøre for en. Hun må late som ingenting, få litt ekstra tid på seg, være en viktig del av samfunnet noen dager til, kanskje uker, virkeligheten får vente. 

Selvsagt kan det ikke vare. Etter utallige timer i sanserommet, uforskammet mange vaffelplater og trøstende ord senere, oppdages Ninas skalkeskjul, ut med henne, juksemaker, parasitt og utsuger. 

Det som kunne blitt en trist fortelling om ensomhet kamufleres av intelligent, subtil galgenhumor. Slik som begravelsesbyrået som utlover lik behandling for alle. Smak på ordspillet. Små drypp av ironi som ufarliggjør det overraskende gjenkjennelige i situasjonen. 

- For det er treffende. Vi har alle behov for å høre til. Et ønske om å være barn igjen, at noen andre tar ansvar og ordner opp, rer opp senga vår og gir oss mat. 

Nina er ikke lenger syk, ikke lenger noen planet. Pluto er blitt en dvergplanet med egne måner. Nina er atter frisk, tilbake i sin egen leilighet, har planer om å gjenoppta studier og har folk i sin bekjentskapskrets. Noen som alltid har vært der, noen nye. Små og større måner som tiltrekkes av Nina og sirkler rundt henne. 

Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en. 





Les også: Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, Wexelsens debutroman er nydelig, hjerteknusende vond, og fortjener en skokk av nye lesere. Min omtale av (Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen). 

Kilde: Leseeksemplar.


28.1.19

Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Oppdatert 1. februar 2019: I går kveld rapporterte VG om plagiatbeskyldninger mot Eirin Gundersen og hennes Lyder jeg ikke kan høreKlassekampen gjenga i dag tidlig navn på tre fornærmede forfattere/poeter og ga eksempler på tekstutdrag for sammenligning. Som konsekvens av dette er hennes tre bøker trukket fra markedet.

En slik avsløring er svært skuffende rent prinsipielt, men også personlig. Jeg som leser har brukt tid på å lese hennes bøker og følgelig også skrive om de. Jeg har latt meg berøre og har fremsnakket henne og hennes bøker gjennom mine kanaler. Likevel velger jeg å la mine omtaler av Lyder jeg ikke kan høre og Du er menneske nå stå. Formidlingen og emosjonene hun har vekket hos sine lesere lar seg ikke plagiere, og for dette fortjener hun, tross alt, en ektefølt takk. Den endelige dommen får andre ta seg av.
_____________________


Jeg lar meg ofte røre over bøker, men sjeldent blir jeg så sterkt berørt som ved lesing av Eirin Gundersens debut Du er menneske nå. I et forsøk på å beskrive handlingen skrev jeg om «(…) sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.» Samme tilnærming finner vi i forfatterens andre bok, Alt som ikke har blitt tjoret fast, selv om naturen er mer bærende og sorgen mer diffus. Debutbokens utgangspunkt er jeg-personens mer konkrete sorg over dens nylig avdøde far, og i årets bok er hun atter tilbake til sorg i nær familie. 

- Sorg i all sin kompleksitet.


Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen
Utgitt i 2019. Dikt. Norsk.

For det er en annerledes sorg, et sårt og vemodig innblikk i hvordan det oppleves å vokse opp i skyggen av sin psykisk syke storebror. Kanskje er han ute, kanskje tidvis i en institusjon, eller kanskje han er innelåst i sitt eget rom. Det er av mindre viktighet, for han er alltid der, en bekymring, en sorg. 

Hun sørger over å ikke nå inn, ikke få være en del av hans verden. Sørger over å ikke ha ham som bror, slik som alle andre brødre er. Hun sørger over at foreldrene må ofre mye av tiden hun burde hatt sammen med de, oppmerksomheten hun burde ha fått, og hun sørger over at foreldrene hele tiden leter etter tegn på samme sykdom hos henne. 

Slik leser vi henne, selv om hun kanskje ikke skriver det. 

Redd er hun også, for hva han kan gjøre og hva lydene ingen andre hører forteller ham. Mest av alt er hun redd for å være redd. Det er en sorg i seg selv å være redd sin egen bror. 

Eirin Gundersen lar henne fortelle om sine følelser både som barn, ungdom og som voksen. Det oppleves ekte, jeg tror henne, beskrivelsene vekker frem empatien. Slik har hun det, slik må det være, klart hun er redd, klart hun fortviler, klart det er urettferdig. For alle. Og likevel denne kjærligheten, den evige omsorgen, selv om han hun er glad i og vil beskytte, er han som skulle ha beskyttet henne. 

Spesielt god er hun i partiet hvor hun merker sine foreldres blikk. Fornemmelsen av deres angst for at heller ikke hun er helt frisk. Letingen etter tegn på at hun skal lide av samme sykdom som sin bror skaper en avstand, hun sliter med å definere seg selv, hun kan aldri være bare seg selv, for alltid er hun i skyggen av sin bror. 

Slik som i Gundersens tidligere diktromaner er det også en historisk tråd i fortellingen. Hennes brors skjebne er ikke enestående i familien, også i tidligere generasjoner har det vært sykdom. Hun besøker sin bestemor som forteller historien hun har fortalt så mange ganger før, om søsteren som mistet babyen sin. Søsteren som fortsatte å trille vognen, hun som ikke ville gi slipp, ikke kunne. Hun trillet og trillet og trillet en vogn uten barn, et barn som bare hun så. Akkurat som alle disse lydene han hører, som ingen andre hører. 

På denne måten binder hun sammen historiene, og slik minnes vi plutselig bokens begynnelse. Han som en gang rugget vogna, satte den under treet slik at søsteren fikk se alle bladene. Da og nå, nå og da, en flokete tråd uten begynnelse og slutt. Selv når hun starter sitt eget voksne, selvstendige liv kan hun ikke befri seg fra oppveksten, akkurat slik hennes generasjon ikke kan unnslippe tidligere generasjoner. 

Selv ikke den dagen lydene stilner. 






Les også: Min omtale av Eirin Gundersens Du er menneske nå

Kilde: Leseeksemplar.


25.1.19

Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

Takket være Elidas 1001-lesesirkel har jeg satt meg fore å lese bøker på min dårlig samvittighetsliste. Klassikere, som det også kalles: Uforglemmelige, evig aktuelle, elskede og forhatte, lest, lest og atter lest til filler.

Januar måneds tema var bøker under 250 sider. Det var med en viss ærefrykt jeg valgte en viden kjent roman med handling fra første verdenskrig. Det skulle vise seg å bli en mektig leseopplevelse, langt ut over sideantallet. 



Intet nytt fra vestfronten, av Erich Maria Remarque
Tysk. Utgitt i 1929, på norsk første gang i 1955.

Boken ble første gang utgitt i 1929 og filmatisert allerede året etter. Lykken, om et slikt ord kan brukes, ble kortvarig. Kanskje forstod han hva som ventet, for i 1931 flyttet Remarque til Sveits, hvor han samme år utga bokens oppfølger Tider som fulgte. Bokens skarpe kritikk mot krig falt selvsagt nazistene tungt til brystet, og da Hitler kom til makten i 1933 ble Remarques verker kjapt og effektivt brent og bannlyst. I 1937 ble enda en oppfølger publisert, tittelen var Tre kamerater. To år senere, ved utbruddet av andre verdenskrig, emigrerte han til Amerika hvor han forble resten av sitt liv. 

Erich Maria Remarque forfattet nærmere 20 verker, med krigens redsler som gjennomgående tematikk. Som frontsoldat under første verdenskrig hadde han førsteklasses erfaring, i tillegg til et innbitt håp om å åpne styresmakters øyne for den fysiske og mentale ødeleggelse krig fører med seg. 

Intet nytt fra Vestfronten følger 19-åringen Paul Bäumer, som i likhet med flere kamerater, lar seg lokke til innsats for sitt fedreland, motivert til krigstjeneste av sin lærer. Sammen verver de seg til hæren og ender opp ved fronten, dødens forgård. 

Albert sier det i ord. - Krigen har ødelagt alt sammen for oss. Han har rett. Vi er ikke ynglinger lenger. Vi vil ikke lenger storme verden. Vi er flyktninger. Vi flykter for oss selv. For vårt liv. Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måtte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet. Vi er ikke skilt fra all aktivitet, fra alt strev, fra alt fremskritt. Vi tror ikke lenger på noe av det, vi tror på krigen. 

Det går fort galt, og i bokens åpningsscene møter vi Paul og hans kamerater ved dødsleiet til en annen kamerat. Her er unge menn uten fremtidshåp, avstumpethet som kun unntaksvis veksler med dødsangst. Det er ikke rom for ettertanke eller redsel for å bli den neste. Men en redsel er ikke til å unngå, frykten øker i takt med dagene: Hvordan vil de grusomme hendelsene, alle marerittsynene, hjemsøke og påvirke de når de atter venter tilbake til det sivile? 

Om de kommer tilbake, hvem som er den neste, om det er han eller du eller jeg, det er knapt av noen betydning. Man må komme seg gjennom dagene, overleve angrepet, snikskytterne, knipse bort lus, sikre seg mat. Unngå den forrykte offiserens maktsyke. Kanskje også være den som sikrer seg den døende kameratens gode støvler. 

Heller ikke hjemme i permisjon får Paul fred. Han sliter med å finne tilbake til samfunnet han kom fra, forholde seg til familie og venners diskusjoner rundt krigsstrategier, han skvetter av uventede lyder og engster seg for retretten. Han har for lengst mistet sine illusjoner om krigens intensjoner og føler seg som en meningsløs brikke i et enda mer meningsløst spill. 

Jeg er ung, jeg er tyve år gammel. Men jeg kjenner ikke noe annet av livet enn fortvilelsen, døden, angsten, og denne nære forbindelsen mellom de mest vanvittige ytterligheter og en avgrunn av lidelse. Jeg ser hvordan mennesker drives mot hverandre, og tause, ukyndige, tåpelige, lydige, uskyldige lar seg drepe. Jeg hvordan verdens skarpeste hjerner finner opp våpen og ord for å gjøre alt sammen enda mer raffinert og langvarig. Og sammen med meg kan alle mennesker på min alder, både her og på den andre siden, i hele verden se alt dette, sammen med meg opplever hele min generasjon alt dette. Hva vil våre fedre svare når vi engang står opp og trer frem for dem og krever dem til regnskap? Hva venter de seg av oss når den tid kommer da det ikke lenger er krig? I årevis var vår eneste sysselsettelse å drepe - det ble vårt første yrke i livet. Vår kunnskap om livet innskrenker seg til døden. Hva kommer til å hende siden? Og hva skal det bli av oss? 

Beskrivelsene av frontsoldatenes krigføring er spesielt grufullt. Skrevet av en tidligere soldats opplevelser, han så alt med egne øyne, følte alt, fryktet alt, beretter ham om de mest makabre syn. Her er soldater som fortsetter å løpe for livet - på beinstumpene. Soldater som flykter i vill panikk, selv med ansiktet flerret av. Soldater blå og livløse, drept av gass når de trodde de var trygge. Halve kropper slengt opp i et tre. 

Likevel er det ikke det groteske, frykten og nummenheten soldatene føler i bunkerser eller granathull, som gjør boken uforglemmelig. Det er forfatterens varsku om soldater som en dag må vende tilbake til det siviliserte samfunn. Hvor ødelagte de blir, desillusjonerte og fulle av traumer. 

Vi er forbrent av kjensgjerninger, vi kjenner små nyanser som om vi var forretningsfolk og i gitte situasjoner kan opptre som om vi var slaktere. Vi er ikke sorgløse lenger - vi er forferdelig likegyldige. Vi ville gjerne komme tilbake dit, men vil vi kunne leve der?
Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt. 

Erich Maria Remarque skrev og skrev og skrev. Alt i et forsøk på å lindre traumer, kritisere og advare. Lesere har siden 1929 forsøkt å fordøye denne lille boken. Alle rystes inn til margen. 

- Og likevel er det fremdeles krig. 





Kilde: Kjøpt selv.

24.1.19

Søsterklokkene, av Lars Mytting


I 2011 skapte Lars Mytting litterær landeplage med sin illustrerte sakprosabok Hel ved. Hele Norges befolkning leste og snakket om vedhogst, stabling, fyring og motorsag. Det nokså overraskende bokfenomenet vitner om formidlingsevne utenom det vanlige. Tre år senere gjorde han nok en gang stor suksess, denne gang med den skjønnlitterære romanen Svøm med dem som drukner, vinner av Bokhandlerprisen og nominert til Bokbloggerprisen. 

I perfekt timing til julaften 2018 ble nok en bestselger utgitt, også denne gang en ren skjønnlitterær roman spinnet rundt historiske fakta og hendelser. Vanligvis er jeg nokså ukomfortabel med denne type romaner. Krysninger mellom ren fiksjon og faktiske hendelser gjør meg både nysgjerrig og mistenksom, hele tiden et kjapt googlesøk unna verifisering - eller falsifisering. Jeg henger meg opp i detaljer, og dermed går underholdningsverdien tapt. Jeg makter rett og slett ikke leve meg inn i historien.



Søsterklokkene, av Lars Mytting 
Utgitt i 2018. Roman. Norsk.


I denne romanen ble jeg derimot underholdt FØR tvilen fikk sette seg. Etter en forrykende åpningsscene, tar Mytting oss med til Butangen like ved Lillehammer. Her finnes en stavkirke sentral i en påfølgende forrykende scene, og slik evner han å både pirre leserens nysgjerrighet, lar oss sjekke fakta, og får samtidig tilgivelse for alle eventuelle faktafeil i fortsettelsen. Han har for lengst lokket frem godviljen hos leseren. Underholdningsverdien er satt allerede fra første side. 

For det viser seg raskt at denne stavkirken aldri har eksistert. Ei heller er Butangen et sted på kartet. 

Det er derimot stedene rundt Butangen, tradisjonen og overtroen til menneskene i Butangen er typiske for området og kirken er bygget etter samme mal som virkelige stavkirker. Her er både kunstneriske friheter og historiske fakta, men også en formidlingsevne og rikt språk som parkerer ethvert behov for kritisk blikk. 

Heldigvis. For plutselig kommer Klara Mytting inn som en litt unnselig brikke i persongalleriet. Kanskje er hun en ane av forfatteren langt tilbake i tid, eller kanskje fungerer hun som en brikke å ytterligere viske ut grensen mellom fiksjon og fakta. 


Og kanskje er det sant, kanskje ikke, det som skjedde med henne. Innsvøpt i en slags magisk realisme lar han leserens tvil komme boken til gode. Befolkningens overtro speiler godt både tiden handlingen er lagt til, og dette grenselandet mellom virkelighet og fri diktning. Sammen med forfatterens åpenbart gode innblikk i lokale skikker og hverdagsslit tegner han også et godt tidsbilde av det vesle bygdesamfunnet godt gjemt bak fjell et sted i Gudbrandsdalen. Her er det rom både for det meste av livets realiteter på 1800-tallet. Her er barn som arbeider på lik linje med voksne, seterliv, kirken i sentrum, avmagring vinterstid og oppfeting om sommeren. Her er harde mødre uten myke fang, ungjenter som dør under fødsel og menn som ikke kommer hjem fra sjøen. 
Giftevettet favoriserte grovhendte jenter som tidde stille uansett arbeidsbør, som fødte unger uten spetakkel og gikk rett til fjøset mens morkaka dampet bak dem.
Tidsbildet strekker seg også lenger, all den tid han fletter inn hendelser både i hovedstaden og datidens germanske elitesamfunn. Dette er nemlig vesentlig: Tyske geistlige ønsker å føre opp en ekte stavkirke i Dresden og kirkeklokkene skal ljome over hele byen. I en bitteliten bygd langt der nord, helt oppe i Norge, skal det finnes to klokker som det ikke finnes maken til. Søsterklokkene. 

Den tyske arkitekten og kunstneren Gerhard Schønauer får i oppdrag å se til at både frakt av klokker og nedbygging av kirken går uten problemer. Den unge og uerfarne presten Kai Schweigaard bifaller forflytningen, for betalingen er rikelig, nok til en helt ny kirke. Det er bare et aber: Alle i bygda vet at søsterklokkene ikke under noen omstendighet, må røres. 

Leserne tas med til to tidsepoker, til 11-1200-tallet da klokkene ble støpt, og til slutten av 1800-tallet, historiens nåtid. De tidligste hendelsene vies ikke mye skrift, men er likevel en viktig og bærende del av historien. Søsterklokkene ble i sin tid støpt av en mann som hadde mistet sin kone under fødsel av siamesiske tvillinger. Søstrene vokser opp, men dør etter kort tids sykdom i tidlige tenår. Mens de dør vever de infernalsk på et stort teppe med motiv fra dommedag. Den minneverdige scenen er helt i begynnelsen av boken og skrevet med uimotståelig intensitet og innlevelse. 

Den fortvilte far vier i årene etter all sin rikdom og livskraft for å lage et minne som for all tid skal hedre de to pikene. 

Mange hundre år senere kjemper den uredde og ukonvensjonelle Astrid Hekne, en av hans etterkommere, for søsterklokkenes eksistens i bygda. Hennes intelligens og skjønnhet trollbinder både prest og tysker, og det ligger an til et trøttende trekantdrama … men ikke i Myttings univers. Her er eventuelle romanser av mindre betydning. - Slik det var på den tiden. Det var for mye fornuft, strev og slit som stod i veien. 


Søsterklokkene er skrevet med et rikt og blomstrende språk, men det som kanskje kunne tippet over til svulstighet matcher det faktum at historien i stor grad bygger rundt et sagn. Elementene av overtro tillater det som jeg lenger oppe omtalte som magisk realisme. Alt balanseres av resultater av betydelig innhenting av informasjon før og underveis i skrivingen. 


Om det er noe jeg skal sette fingeren på er det at forfatteren med fordel kunne kuttet ut noe av elementene. Eksempelvis savnet jeg å lese mer om tvillingsøstrene og omgivelsenes reaksjon på dette underet. Vevnaden, betydningen og dens lagnad fikk jeg heller ikke helt tak i. Heldigvis ligger alt til rette for en oppfølger som kan samle tråder, forklare og avslutte. 


Ofte oppfattes en bok utfra leserens sympati for en eller flere karakterer. I Søsterklokkene virker dog ikke forfatterens intensjon å lokke frem empati. Nesten tvert imot, persongalleriet oppfattes som satt i annen rekke. Det er sjeldent jeg husker episoder fra en bok slik som jeg gjør fra Søsterklokkene. I stedet for å minnes boken som en problemfylt kjærlighetshistorie fra 1880-årene, gleder jeg meg over leseminner som Klara Myttings endelikt, stavkirkekonstruksjoner, en kirkeklokke i full fart, uhygeniske rutiner ved kvinneklinikken i Kristiania, en løpsk hestetransport og sammenvokste tvillinger, mer døde enn levende, sittende ved en vev. 


Boken er ferdiglest. - Og jeg ivrer etter å lese mer. 






Kilde: Bok fått i gave.



2.1.19

Leseåret 2018 | Lesemål 2019

Det herrens år 2018 gikk uhorvelig fort. Knapt nok en helg ble tilbrakt i det ellikkenske hjem, det var alltid petanque å spille og andre land å reise til. Jeg mosjonerte knapt og fikk dermed heller ikke lyttet til lydbøker. Dessuten begynte jeg året med en stor, stor tabbe:

Jeg formulerte ingen lesemål. 

Jeg nøyer meg med å GLEDE meg til nye leseopplevelser. Lese gode bøker og spre leseglede. Det er mitt eneste mål, skrev jeg så kjekt og akk så naivt i januar måneds første blogginnlegg. Grunnen var enkel nok: 2017-målsetningene gikk nemlig til helvete.

Vel, heller det enn å ikke ha noen mål overhodet. Fasit ble 42 leste bøker, hvorav kun 8 var av utenlandske forfattere. Ingen forfatter har mer enn en bok på lista. Av 34 norske bøker var hele 26 fra 2018. - Og da skjønner man jo hva som skjedde:

Ellikken havnet så til de grader på leseeksemplar-kjøret.

Uleste nyere bøker, mange av disse er leseeksemplarer. 
Jordmor på jorda og William Shaw-boka skal leses. Men er det flere jeg burde lese?

I og for seg bra med hensyn til Bokbloggerprisen, men særlig givende rent personlig kan det ikke sies å ha vært. Ikke riktig alt som blir utgitt kvalifiseres som fremtidige klassikere, noen har ærlig talt vært helt elendige. Faktisk har jeg i følge bokelskere.no gitt bare en bok 6'er på terningen. 11 har fått 5'ere, mens øvrige har jeg forsøkt å ikke slakte. 

Uansett, de fleste har beveget meg på en eller annen måte, og leseåret 2018 kan sammenfattes på en enkel måte som dette:

Årets

  • ... mest sjarmerende: Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle. Jeg dukket rett ned til 80-tallet og min egen barndom, alt jeg opplevde og alt jeg opplevde kun gjennom blader, søskenbarn og TV.
  • ... største skuffelse: En bønn fra havet, av Khaled Hosseini. Årets veldedighetsbok ble en stor skuffelse grunnet dårlig oversettelse. Her tenker jeg forlaget tenkte kjappe penger - stikk i strid med forfatterens intensjoner.
  • ... mest betydningsfulle: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar. 2018 ble det store TUV-året. Ett år etter utgivelsen og gammelt nytt for mange bokbloggere, men for meg ble det en stor åpenbaring. 
  • ... ukjente perle: Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie. En solid dose slektshistorie ikledd lyrisk slør, akkurat slik jeg egentlig drømmer om å gjøre det.
  • ... lyriske favoritt: Klør, av Ida Frisch. Kunne like gjerne vært årets beste debut eller beste bok i det hele tatt, jeg er rett og slett så begeistret at jeg knapt kan styre meg.
  • ... beste roman: Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen. Ok, bare les den.
  • ... største overraskelse: Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø. Forventet ingenting, men ble premiert med vesaask hjertesmerte og stillhet.
  • ... beste debut: Svartstilla, av Susanne Skogstad. En ung kvinne skriver om en eldre kvinne - slik at jeg tror på henne. Det er særdeles godt gjort.
  • ... prestasjon: Jeg kvittet meg med ca. halvparten av min litterære beholdning. I et anfall av støv-noia og vi-kommer-vel-aldri-til-å-kunne-flytte-angst la jeg ut mer enn jeg klarer å tenke på til salgs. Det endte selvsagt med at jeg ga bort gratis. Nu vel. Det ble i alle fall lettere å puste i leiligheten.

For samtlige leste bøker, se nederst i dette innlegget. Der er også lenker til disse, faktisk til samtlige!



Der jeg failet hardt mht antall bøker gjorde jeg det ganske bra mht mitt andre u-uttalte mål: Å skrive om samtlige leste bøker. I 2018 forble kun fem bøker ikke-omtalt. Jeg jobber i disse dager med miniomtaler som publiseres litt i det skjulte i løpet av måneden. 

Fasit: 50 innlegg og 38 bøker

Skjønt, jeg er altfor glad i å skrive til å begrense det til kun rene bokomtaler. Dessverre har jeg hatt for dårlig tid til å la fingrene løpe vilt over tastaturet, men noen innlegg er jeg såpass fornøyd med at jeg syns de fortjener en ekstra lenke: 

I sistnevnte innlegg ramset jeg opp seks personlige reisemål, hvorav et av stedene ble huket av i løpet av året: St. Jørgens hospital (Lepramuseet) i Bergen. Når sant skal sies var det stengt da jeg var der, men jeg fikk i alle fall tuslet rundt og forsøkt å sanse hvordan det en gang var, og hvordan det kan ha vært for min tippoldefar å være der. Et annet mål i innlegget er Holocaust-senteret på Bygdøy. Dit kom jeg ikke, men jeg besøkte derimot Jødisk Museum i Oslo sentrum. Det fortjener egentlig en semi-check. Forøvrig en sterk seanse jeg gjerne anbefaler videre. Vi får se hva det nye året bringer.

De fleste ikke-rene-bokomtalene skyldes derimot noe helt spesielt. Jeg snakker selvsagt om...

TUV, kæææææbe!

Ja da, den eminente Beathe sa atter en gang JA til å samarbeide med meg, og sammen la vi en real arbeidsinnsats i å fremsnakke Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar til Bokbloggerprisen 2017. Og hva skjedde? Jo, boka vant! Det eneste som ødelegger litt av gleden (euforien) er at ingen av oss var til stede under prisutdelingen. Plaster på såret er egenkjøpte billetter til teaterfremføringen på Rommen sånn cirka halvveis i 2019. Shakaaaaaaaaaaar, watch out for fangirling på fremste rad! 

Siden den gang er enkelte endringer i Bokbloggerprisen innført. Begrepet "bokblogger" er utvidet fra den opprinnelige rene bokbloggeren, og frist for nominering er satt til medio februar. Jeg ser frem til dette, så får jeg se om jeg får utdelt noe ansvar for samlesing også i år. Jeg har definitivt kandidater som fortjener massiv fremsnakking, men mer om det i et annet innlegg.

Det var det viktigste i 2018. Og la oss ikke dvele mer med det som var, men heller gå over til det som kommer:



Lesemål 2019

# 1 | Antall bøker
2018-antallet på 42 er skammelig. En bok pr. uke burde være overkommelig. 

Mål: 52/52

# 2 | Bokomtaler
Jeg har alltid hatt intensjon å skrive om samtlige bøker jeg leser. Slik husker jeg de bedre, samt at jeg leser bøkene mer kritisk.

Mål: 52/52

# 3 | Bokbloggerprisen
Utenom å nominere og senere stemme har jeg som målsetting å lese alle bøker på kortlisten, samt lese tilstrekkelig norske 2019-utgivelser til nominering neste år.

Mål: 7/7

# 4 | Off the shelf: Klassikere
Da jeg ryddet som verst i mine bokhyller forsøkte jeg å ta vare på eldre litteratur. Håpet er at Elidas 1001-utfordring kan være et reelt spark i rompa, første utfordring burde i alle fall være grei skuring. - Men jeg må være litt forsiktig:

Mål: 5/X
Her må det da finnes 1001-kandidater? Forslag?

# 5 | Norsk på norsk
Eller egentlig motsatt: Jeg ønsker at maksimalt halvparten av antall leste bøker skal være av norske forfattere. Jeg leser for mye norsk, det blir for snevert i lengden. Jeg tror at mer fokus på utenlandsk litteratur kan berike lesegleden min etter mange år med for snevert fokus.

Mål: 25/52

# 6 | Forfatter: Anne Karin Elstad
Sterkt inspirert av nylig leste biografi om Anne Karin Elstad ønsker jeg i år å lese eller gjenlese hennes romaner, for å se om de har tålt tidens tann og oppfattes som like gode som da jeg leste de i min pure ungdom. En ekstra motivasjon til nettopp dette valget er at jeg vokste opp i samme kommune som henne.

Mål: 4/15
I bokhylla til Ellikken: Egne, arvede og loppisinnkjøpte Elstad-bøker.

# 7 | Kapittel
Jeg har aldri vært i Stavanger, er veldig dårlig til å finne på ting på egen hånd, er sjeldent på bokarrangementer og har særdeles godt av å komme meg ut og møte folk jeg (nesten) ikke kjenner. Kapittel ER i Stavanger, ER bokfestival og samtidig arrangeres bokbloggertreff og prisutdeling. Så da så. Jeg misunnet alle som var der i fjor, og målet i år er å selv delta.

Mål: Deltakelse.


Jeg kommer jo ikke til å greie det, men jeg skal gjøre mitt beste for å forsøke. Godt nytt år!




___________________________________________________________




Norsk litteratur 2018

Romaner for voksne
Romaner for barn og unge
Lyrikk
Noveller
Sakprosa/Biografi
Annet
  • Ren poesi (Julehefte), av Ellen Wisløff (red.)

Utenlandsk litteratur 2018

Romaner for voksne
Romaner for barn og unge
Lyrikk
  • Nike, av Caspar Eric
Sakprosa
Annet
  • En bønn fra havet, av Khaled Hosseini