Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster

Forlagets beskrivelse var som skapt for meg: 

Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre.

Og alle som kjenner meg og mine lesepreferanser kan trolig lett se for seg meg der jeg slenger alt annet til side og kaster meg inn i bokas univers. Her skal det fråtses i hjertesmerte, sorg og livsomveltende savn, tenkte jeg frydefullt. 

Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster 

Norsk. Utgitt i 2018. Roman.

Første kapittel var lovende. Baksideteksten om tre venner som reiser ut i verden, hvorav bare to vender tilbake, holdt sine ord. Det var nettopp det som skjedde. Så var det ut i verden på nytt, bare den ene. 

La meg si det litt forsiktig: Jeg fikk ikke det jeg forventet. Ikke i det hele tatt. 

Slike tilfeller er vanskelige. En bokblogg betraktes dels som personlig dagbok med ren og skjær synsing om bøker man leser og litteratur generelt. Jo, hvor enn jeg ynder å tro at jeg skriver til meg selv og en håndfull likemenn (-kvinner), viser besøkstallenes tale noe annet. Med det medfører et selvpålagt krav om en viss kvalitet og ikke minst ydmyk behandling av produkter som skaperne anser som sine egne barn. Man dukker inn i skriveprosessen med hud og hår, vrenger sjela si, blottlegger seg totalt, og hvem-er-så-vi til å smadre noens barn …? 

Ytterligere vanskelig er det å skrive negativ omtale av en debutroman. Her gjelder det å ha argumentasjonen klar. I verste fall nådeløs, men rettferdig. I beste fall ærlig, men med alle mulige forbehold om personlig synsing. 

Dersom jeg setter min egen skuffelse over misvisende omtale til side - den må forlaget tross alt ta på sin kappe - sitter jeg igjen med to store irritasjonsmomenter. Språk og handling. Og tar man bort disse to elementene sitter man igjen med, tja, si det. 

Det handler liksom om mer enn bare personlig skuffelse over å ha bli lovt noe (sorg) og fått servert noe annet (dans, bohemsk liv). Legger jeg godvilja til er det spennende å få innblikk i et liv som er noe helt annet enn det man selv lever. Likevel oppfatter jeg hele handlingen som en unnskyldning for å utbrodere hvor uortodoks et kunstnerliv er. - Altså, hvordan forfatteren selv lever eller har levd, i det minste en slags blåkopi av kollegers opplevelser. Det er stadige utenlandsopphold, tilfeldige bekjentskaper, nye prosjekter - og menn, kreativitet og rastløshet. 

Jeg leser ordene, men føler ingenting. Altså, ingenting annet enn irritasjon over at jeg ikke oppfatter sorg over venninna som forsvant. Egentlig ikke noe savn heller, jeg mener, jeg oppfatter ikke at hun engang lurer på hva som har skjedd. Det er meg tilsvarende likegyldig hvordan denne danseren lever, fordi jeg ser ingen følelser av noe slag. 

Handlingen jeg finner i romanen virker mest som et påskudd for å fortelle om eget liv. Hadde jeg hatt det snev av anlegg for dans, hatt den minste lille antydning av grasiøsitet, vært 25 år yngre og slank som lilje ville jeg muligens blitt inspirert. Men dessverre. Min dansekarriere tok slutt etter to ukers swingkurs på ungdomsskolen, jeg snubler i alt og går på vegger, jeg er fersk 40-åring og i skammelig godt hold. 

Men språket da, spør dere kanskje. Jo, la oss se på språket: 

Karin er blitt en som ser inn fra mørket, ikke som seg selv, men med sitt fravær, en som har stått overfor det mest skrekkelige, og nå står hun der ute i den truende svarte skogen og betrakter deg, du er et nyfødt dyr som har kommet bort fra flokken og fåfengt forsøker å verge deg mot en stor og ukjent fare, hun er blitt en som står i grøftekanten bare for å avdekkes som et gufs i lyset fra frontlyktene som suser forbi. En som vet. 

Hver gang jeg skriver om en bok liker jeg å sitere utdrag for at leseren selv kan gjøre seg opp sin mening, og dermed sammenligne med min egen forståelse av romanens språkdrakt. Ordene jeg siterer over er et avsnitt jeg i utgangspunktet likte godt. Nå derimot, sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Hva skriver hun egentlig? 

Det blir så mange ord, lek med ord, setninger på setninger. Det er en lyrisk schwung over det hele, noe svevende, men jeg klarer ikke finne noen dypere, la oss si, inderlighet. Slik som handlingen virker språket påtatt. Slik som handlingen, virker språket uengasjerende. 

Her er ord, men ingen følelser. Ingen handling, bare beretning. 

Og tar man bort språk og handling sitter man igjen med, tja, si det. I alle fall skuffelse.

Kilde: Leseeksemplar.