Fabelaktige Labben fra Migrating Coconuts lanserte for få strakser siden sin månedsstatistikk, og siden jeg:
1) har brukt opp internet i mangel på fornuftige gjøremål
2) har akutt bokabstinens
… syns jeg dette var en glimrende mulighet til å med rette kalles hermegås.
Januar har vært en måned med over snittet stor leseglede og leselyst. Det bob-bob-bobler inni meg når jeg tenker på bøker, og det gjør jeg stort sett hele tiden. Jeg titter lengselsfylt bort på bokhyllene mine mens vi spiser middag, sjekker bokblogger og bokelskere.no i hver ledige stund, og jeg får ikke sove om natta fordi jeg lurer på hva jeg skal skrive i anmeldelsene. Av og til, i hvert fall stort sett hver dag, får jeg lest litt også. Det er kommet såpass langt at jeg har overkommet min angst for tall og blar nå elegant over børssidene i DN for å sjekke bokanmeldelser.
En liten digresjon: På vei til jobb snakket vi om favorittfag på skolen. Jeg la ut om at gym var mareritt, men tross alt ikke like ille som matte. Det eneste jeg skjønte i matte var algebra. Nettopp fordi det handlet om bokstaver, ikke om tall. Det dukket opp en liten lyspære over hodet mitt da jeg sa det.
I alle fall. I januar måned har jeg lest ni bøker. Det er enorme mengder for meg å være, siden jeg leser bøker i sneglefart. Noen er lesehester, jeg er lesesnegle. Jeg er bilsjuk og kan ikke lese til og fra jobb. På jobb har jeg strengt tatt andre ting å bedrive, og det har jeg i grunnen hjemme også. Så det begrenser seg stort sett til lesing på senga før jeg sovner. Ikke bare er jeg hermegås og lesesnegle. Jeg er i tillegg et dovendyr. Mhm!
Vel, altså. Ni bøker har det blitt, og her er mer om disse ni:
Terningkast:
To av bøkene ga meg leseopplevelser som jeg tar med meg videre i livet. Mnem (6) var så overraskende god og orginal at den gled rett inn under hjerterota. Så deilig! Underjordiske timer (5) var vidunderlig sart og fin-trist, og beviste at man kan skrive en suksess selv uten å skrive en murstein. Hvit tiger (5) gjorde ikke inntrykk på den måten, men fortjener likevel et høyt terningkast. En bok (1) gadd jeg knapt nok kaste terning for. Utrolig irriterende at jeg i det hele tatt brukte tid på å lese den ferdig. En annen bok (3) skulle jeg ønske jeg kunne gitt høyere terningkast. De andre (4) var middels bra, sånn fine bøker som gjør at jeg fortsatt har lyst til å lese bøker.
Kjønn:
Seks menn og tre kvinner. Dette justeres nok i løpet av året, kjenner jeg meg selv rett.
Land:
Norge (4), Sverige (1), Frankrike (1), Storbritannia (1), India (1) og Japan (1)
At nesten halvparten er norske bøker er mer typisk enn jeg liker å innrømme. At to av bøkene er fra Asia, derimot, er stort til meg å være. Jeg hadde et lite forsett om å lese flere bøker fra andre kontinent, og er derfor godt i gang. Jippi!
Sidetall:
Tre av bøkene var på under 200 sider, en var over fem hundre, mens resten var et sted midt mellom. Ja til færre mursteiner er mitt nye motto (sier hun og vet at Havets Katedral står på skal-snart-lese-lista). Hvor mange sider tilsammen, spør du kanskje. Ikke gidd å spør, svarer jeg.
Tema:
En bok var om utopi, og hvor fantastisk er vel ikke det? Tre av bøkene er viktig i seg selv: Kastesystem, innvandring og integrering, og om døden og hvordan vi tar hånd om våre medmennesker. I det hele tatt omfavner jeg mer enn gjerne bøker om sorg, savn og tid for ettertanke. Det dekker nok også de resterende bøkene i januar-hyllen. – Med unntak av en viss norsk bok. Fotball og humor må til fra tid til annen, og akkurat denne fotballboken var til min store glede ikke synonymt med elendighet.
Hva mer?
Jeg har observert at det går en novellebølge over bokbloggverden for tiden, men jeg er ikke helt der. Likevel leste jeg en bok bestående av seks noveller, og på sett og vis ga det litt mersmak. Vel. Kanskje ikke mersmak heller. Her er det snakk om å ta ørsmå skritt, men jeg jobber meg fremover.
31.1.11
30.1.11
Etter skjelvet, av Haruki Murakami
Tidligere denne måneden lå jeg og hadde voldsom selvmedlidenhet. Omgangssyke er rett og slett ikke noe for meg. Innimellom svetting, uffing og do-gåing jublet jeg over pakken fra Fjordlandet. Pakken inneholdt blant annet en film basert på den fantastiske historien om Owen Meany. Denne skulle jeg egentlig sett i dag, i mitt eget eksklusive selskap, men jeg kom på at jeg ikke hadde den ringeste anelse om hvordan jeg skulle kombinere en stk fancy TV, en stk sliten dvd-spiller og x antall ledninger. Jeg besluttet derfor å fullføre den ene boken som også lå inne i pakken:
Etter skjelvet, av Haruki Murakami
Forfatteren av min høyt elskede Norwegian Wood utga, helt uten at jeg visste noe om det frem til nå, i 2008 novellesamlingen Etter skjelvet. Samlingen består av seks noveller:
- En UFO lander i Kushiro
- Landskap med strykejern
- Alle Guds barn danser
- Thailand
- Froskern redder Tokyo
- Honningkake
Hver historie er på rundt 25 sider, og alle omhandler en krise eller endring i hovedpersonens liv. På en eller annen måte har disse omveltningene en sammenheng med det faktiske jordskjelvet i Kobe i 1995. Noen glemmer man lett, andre blir værende.
Personlig falt jeg pladask for novellen Froskern redder Tokyo. En lett surrealistisk og fantastisk morsom historie som ved nærmere ettertanke ikke er så morsom likevel. Ikke surrealistisk heller, for den saks skyld. Faktisk er den ytterst realistisk.
"Ja, bevares. Ja bevares," sa Froskern. "Det er den største betydning at vi forstår hverandre. Det heter seg at forståelse kun er summen av våre misforståelser, noe jeg synes er et meget interesant synspunkt, men dessverre stiller saken seg slik at vi ikke har tid til unødvendige digresjoner, hvor stimulerende de enn måtte være. Det beste ville være om vi kom frem til gjensidig forståelse så raskt som mulig. Med andre ord, sett i gang og spør."
" Du er en ekte frosk, er du ikke?"
"Jo, bevares. Som du selv kan se, en ekte frosk er nettopp hva jeg er. Jeg er verken noen metafor eller noe sitat eller noen dekonstruksjon eller produktet av noen form for sampling. Jeg er på alle måter autentisk frosk. Skal jeg kvekke litt for deg?"
Det er uvant å lese noveller. Det krever en liten omstillingsprosess å ikke kunne leve seg inn i historien på grunn av hovedpersonen(e), men ved å kun sette seg inn i historiens tema. Personene er her ikke det viktige, for tiden og historien er for knapp. Man må lete etter meningen med historien, og lese det som står mellom linjene. Knappheten på tid og ord setter krav til leseren. Nettopp derfor skal man bruke litt tid på noveller, ta seg tid til å dvele litt ved hver enkel historie og ikke lese boken som en roman.
Murakimi fengsler meg med også denne novellesamlingen. Jeg elsker måten han skriver på, jeg elsker humoren hans, og jeg elsker hvordan han skifter mellom det jordnære og det surrealistiske. Om jeg elsker noveller er en annen sak. Jeg har en vei å gå før jeg er helt komfortabel med sjangeren. Det skal derimot ikke tale imot Murakimis Etter skjelvet.
28.1.11
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Kortromanen handler om Mathea, en eldre kvinne, som forteller om sitt liv. Hun er redd for å dø, men mest av alt for å leve. Ved å være usynlig håper hun å slippe unna døden, å være usynlig selv for døden. Sosial angst er ikke et godt nok begrep. Hun er så mye, men likevel så lite. Mathea skapte fra ung alder av sitt eget lille univers bestående av seg selv og sitt livs kjærlighet Espilon. Andre fikk ikke plass, eller de ville ikke. Ingen så henne, snakket ikke til henne, visste ikke om henne. Mathea graver ned en tidskapsel slik at noen, en gang når hun selv er død, får vite om henne. En boks som inneholder minner fra hennes liv. Det eneste hun legger i boksen er en lapp med telefonnummeret sitt. Mer er det ikke.
Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. For det første fikk jeg boken av snilleste Fjordlandet, og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.
- Men så skjedde det ikke. Jeg gråt ikke. Jeg lo en del, men ikke en gang det så mye som jeg håpet på. Jeg bladde om, side etter side. Leste. Humret litt, huffet meg litt, kjedet meg litt. Det ble for mye av det lille, og for lite av det mye. Etter halvlest bok vurderte jeg å bryte prinsippet mitt med aldri å avbryte en bok. Jeg klikket meg inn på diverse bokomtaler, prøvde å reversere mitt syn på boken, og ga den et nytt forsøk. Jeg forsøkte oppriktig talt å se boken med positive briller.
Det gikk likevel ikke. Bokens tema og stil tiltaler meg, men full klaff ble det ikke. Jeg trodde ikke på Mathea. Jeg savnet gammelmodig språk, både ord og uttrykk. Ikke et sekund trodde jeg på at fortellerstemmen tilhørte en gammel, krokete dame. Hvert eneste sekund visste jeg at dette var skrevet av en kvinne på min egen alder. Troverdigheten manglet. En del episoder hang jeg meg også opp i, slik som en lengre passasje om en telefon som aldri hadde ringt utenom da mannen ringte til den fra en telefonkiosk. Noen sider senere omtales samme telefon som stadig blir oppringt fra Norsk Gallup. Boken krydres med sitater fra gravstøtter og dødsannonser. I utgangspunktet er dette fantastisk, herlig orginalt fabelaktig. Jeg skulle bare ønske at det var mer system over det hele. I et kapittel kan det være tre sitater. I de neste fem kapitlene kan sitatene være fullstendig fraværende.
Det er åpenbart at min oppfatning er riv ruskende gal. Boken har blitt lovpriset av både kritikere, bokbloggere og lesere generelt. I tillegg fikk forfatteren med denne boken Vesaas debutantpris i 2009.
Mathea sliter med å bli sett. Jeg sliter med å se henne.
26.1.11
Hvit tiger, av Aravind Adigas
Her om dagen snakket jeg litt med en kollega om at jeg ønsket å benytte det nye året med å lese en annen type litteratur enn jeg vanligvis gjør. - Lese bøker fra andre deler av verden. Dagen etter kom hun med boken Hvit tiger. At hun, som selv har tilbrakt et år i bokens hjemland, kom med en sterk anbefaling om å lese den, ga meg store forhåpninger.
Hvit tiger, av Aravind Adigas
"Sir. Når de kommer hit, vil De bli fortalt at vi indere fant opp alt fra Internett, via hardkokte egg til romskip, før britene stjal alt sammen fra oss. Sludder. Det viktigste dette landet har skapt på ti tusen års historie er Hønseburet. Hundrevis av bleke høner og fargerike haner er stappet tett sammen i et bur av hønsenetting, stappet så tett som ormer i en mage, de hakker på hverandre og driter på hverandre, kjemper for i det hele tatt å få plass til å puste, og hele buret gir fra seg en grufull stank - stanken av skrekkslagent, fjærkledd kjøtt. Ved trepulten over buret sitter en glisende, ung slakter og viser frem kjøtt og indre organer fra nylig oppstykkede høns, fortsatt oljeglinsende og med et lag av mørkt blod. Hønsene i buret kjenner lukten av blod ovenfra. De ser sine brødres indre organer ligge rundt seg. De vet at det er deres tur neste gang. Men likevel gjør de ikke opprør. De forsøker ikke å komme seg ut av buret. Akkurat det samme gjøres med mennesker i dette landet."
Aravind og Tigern
Aravind Adigas fra India har med Hvit tiger skrevet sin første bok. Dette skjedde i 2008, og samme år vant han Bookerprisen. Vel fortjent, og hvorfor prisen er så fortjent kommer forhåpentlig frem i mine skriblerier.
Hvit tiger fortelles av den unge, indiske mannen Balram Halwai. Fra en lutfattig tilværelse på landsbygda kjemper han seg oppover på den sosiale rangstigen. Han rekker et par års skolegang før han, etter sin mors død, blir tatt ut av skolen av bestemor Kursum. Faren er rickshawfører som etter hvert dør av tuberkolose. Det er en lærer som først omtaler Balram, eller Munnu (gutt) som han blir kalt frem til samme lærer gir ham et navn, som en hvit tiger. - Hvit tiger, fordi han er den eneste i klassen som har lært seg å lese og skrive. Balram ønsker seg opp og frem i samfunnet, og vet at han må lære seg samfunnets brutale spilleregler for å nå sitt mål.
Via arbeidet ved et tehus kommer han seg inn hos en rik indisk familie med nære bånd til den indiske regjeringen. Han blir deres tjener og privatsjåfør. Noen år og drastiske virkemidler senere, sitter han blant pampene i Banglore, selve IT-hjertet i India.
I sju brev adressert til Kinas president Wen Jiabao, også han en hvit tiger, forteller han om sin ferd fra sin tilværelse fra slum til rikdom, fra å være ingenting til å bli en rik gründer med makt og innflytelse. En med penger. Money talks i India.
Det står skrevet…
Vi får tidlig vite hva jeg-personen har begått, han bekjenner tidlig i boken sin synd. En synd i våre øyne, i alle fall. Det ødelegger overhodet ikke spenningen eller fremdriften i boken, for vi må lese videre for faktisk å forstå hvorfor han gjorde det han gjorde, og fatte hans tanker rundt udåden.
Vår mann er ingen skolert mann, og autentisiteten i fortellingen opprettholdes ved at forfatteren har holdt et enkelt og svært lettlest språk. Her er ingen svulstige floskler og utbroderinger i det uendelige. Hadde så vært tilfelle ville fortellingen og budskapet falt igjennom. Det enkle språket gir en troverdighet som er alfa og omega for budskapet.
En ting jeg må kritisere er ikke forfatteren skyldig i. Oversetteren har gjort slett arbeid med altfor mange slurvefeil. Her er det ord som mangler, ufullstendige setninger og skrivefeil. Dette gir unødvendige forstyrrelser. Nå er det sagt, les boken på engelsk og la oss gå videre.
Enkelt språk til tross, forfatteren balanserer det med utstrakt bildebruk. Vi får stadig servert den fattiges syn på den rike mannen, gjennom Balrams stjålne blikk i bilens sladrespeil. Mens tjeneren kysser støvet av arbeidsgiverens føtter, tisser han i blomsterpotta med en gang han går ut av rommet. Hvit tiger og hønsebur er ellers allerede omtalt. Bildebruken er ikke for avansert til ikke å kunne fattes og dette gir boken en rikdom.
Pengehøns
I de sju brevene til den kinesiske presidenten forteller han om demokratiet India sett med indiske øyne. Kastesystemet eksisterer i aller høyeste grad fremdeles den dag i dag. Balram sammenligner det med et hønsebur (se sitat lenger oppe) hvor lavkastemedlemmene tvinges nede av høyere kaster. Det skjer opprør innad i kastene, men grensene strekkes likevel ikke. De fattige fortsetter å være fattige, de rike fortsetter å være rike. Forskjellen mellom lavkaste og høykaste er nærmest ufattelige. Det er enorme forskjeller mellom landsbygd og by, fattige og rike, nord og sør, lavkaste og høykaste. Det er som to forskjellige verdener.
Aravind Adigas gir oss et enestående innblikk i livet i det virkelige India. Det enorme gapet mellom fattige og rike er egentlig ikke det tyngste å svelge. Verst av alt er det å innse at samfunnet er så grunnleggende gjennomsyret av korrupsjon. Regjeringen kjøper stemmer ved å bestikke arbeidsgivere. Arbeidere signerer stemmesedlene med et fingeravtrykk. Ikke har de noe valg, og de har heller ingen store forutsetninger for å skaffe pålitelig og riktig informasjon. Alt er korrupt. Politikere. Industrieiere. Politimenn. Selv drap på fattige slumgutter kan glemmes ved å gi en slump penger til riktig mann. Penger er eneste måten å nå frem på, og hvordan skal man da endre sin livssituasjon om man ikke har noen ting?
Temaet er dønn alvorlig og tungfordøyelig. Det skildres et brutalt og håpløst samfunn, og inntrykket man sitter igjen med er temmelig mektig. Boken er tross dette, eller kanskje på grunn av, gjennomført humoristisk skrevet. En passende betegnelse er muligens forferdelig morsomt. Ganske så fiffig i grunn. - Leseren ler seg gjennom boken og sitter igjen med en vond smak i munnen:
Du burde gråte du også
Dette er en bok med skarp kritikk av kastesystemet og landets omfattende korrupsjonskultur. Dette er en forfatter som stiller spørsmål om når det endelige opprører, den omfattende revolusjonen, faktisk kommer. En hvit tiger er ikke nok. India trenger en hel flokk av dem. Hvor lenge vil kastesystemet fortsette å eksistere før nettingen til hønseburet rakner?
Hvorfor lo jeg? Jeg burde jo grått!
22.1.11
Mnem, av Simon Stranger
Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa ligeså. Prikken over i'en er skrevet. Spikern i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.
Mnem, av Simon Stranger
Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt?Drømmen ble et marerittRomanen er selv bygget opp som en by. Hver gate har sitt eget kapittel, og hvert kapittel sine mennesker, historier og skjebner. Her er mannen som mister hukommelsen, komponisten som forsøker å fange stillheten, og familien som selger alt de eier for en tulipanløk. Samtidig fortelles historien om Peter, en forfatter som kommer til Nem, og gradvis avdekker hendelsene ingen lenger ønsker å snakke om.
Mnem er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt.Grenseløs sjangerblandingDet sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur.(kopiert fra forlagets egen bokomtale: tiden.no)
Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.
Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.
Bare... Bare gjør deg selv en tjeneste: Les den!
17.1.11
Tett inntil dagene, av Mustafa Can
Innvandring og integrering. Tilhørighet og identitet. Grenseløs kjærlighet og en solid dose virkelighet. Velkommen til en virkelighet de færreste av oss kan makte å begripe.
Tett inntil dagene - Fortellingen om min mor, av Mustafa Can
"Innsikten velter frem i meg, like vond som et knyttneveslag. Før mor ble syk, hadde jeg alltid forestilt meg at jeg kjente henne godt. Først nå innser jeg hvor lite jeg vet om mor, selv om hun levde tett inntil meg, tett inntil hver dag i mitt trettifemårige liv." Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Sju av barna hennes døde, åtte overlevde. På 1970-tallet utvandret hun til Sverige med en drøm om et liv uten fattigdom og sult. I januar 2005 døde hun. Hvem var hun egentlig? Gjennom sitt ønske om å bli kjent med sin mor åpner en ny verden dørene for Mustafa Can; en verden av fortrengte følelser, av skam, ensomhet og hjemløshet. Men dørene åpnes også til grenseløs kjærlighet, tilgivelse og identitet."
Hva skal man si? - La oss begynne med det minst viktige.
Dersom man skal henge seg opp i noe uvesentlig
Han skriver ikke særlig sentimentalt. Den er ganske rett frem. Det er kanskje derfor boken gjør ekstra stort inntrykk og som gjør partier av boken ekstra gripende. Hans kjærlighet til moren er likevel pompøs og full av ord og følelser som sindige nordmenn (og svensker, for den del) med solid ønske om privatliv får litt bakoversveis av. Man kjenner seg ikke helt igjen, og det føles ikke ekte. Dette stammer dog fra hans kurdiske bakgrunn, noe som understreker forfatterens komplekse kulturdualisme.
Boken har sine svakheter språklig. Mye gjentakelser og litt forvirrende kronologiske fortellinger. En del får jeg ikke helt grep på. For eksempel forteller forfatteren om en oppvekst med nesa i bøker, hvor han gjerne går lange omveier hjem fra skolen bare fordi han er oppslukt i boken han leser i. Et annet sted i boken forteller han om en oppvekst dedikert til fotballen. Ikke et overskyggende stort problem, men det virker forstyrrende.
Språklig sett og komposisjonsmessig er det som antydet en del å henge seg opp i, men det er ikke dette som gjør boken til det den faktisk er. La oss se bort i fra dette. Can er ingen forfatter, han er journalist. Vi tilgir ham hans feil.
- Jøss, det var da et pompøst ord å bruke, tenker du kanskje. Jeg tenker at det var med vilje. Tilgivelse er et viktig stikkord i boken. Skam, og tilgivelse.
Hvorfor du likevel skal lese boken
Mustafa tilbringer sine første leveår i den tyrkiske delen av Kurdistan. Seks år gammel flytter mor og barn til Sverige, hvor de gjenforenes med faren. 30 år senere sitter Mustafa ved sin mors dødsleie og tar oppgjør med oppveksten. Mens Mustafa og hans søsken ønsket å assimileres inn i det svenske samfunnet, var foreldrenes ønske hele tiden å returnere til landsbyen. Tiden gikk, barna vokste opp og fikk etter hvert egne barn. Fremdeles ble de værende i Sverige, men foreldrenes savn fortsatte å prege familie. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte?
Mustafa som voksen var sint på moren fordi han ikke fant noe galt ved henne. Alle lovpriste henne. Det eneste hun var skyldig i var ikke å klare overgangen til det svenske samfunnet. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for henne. Hun ønsket ikke å sette alle krefter inn for å tilpasse seg, siden hun likevel snart skulle returnere. Hun ofret seg i stedet helt til sin mann, sine barn og til deres hjem. Hennes skyld var ikke å være som de andre mødrene til søskenflokkens venner.
Samtidig som boken omfatter tunge tema som integrering og innvandring, er dette like mye en bok om den inderlige kjærligheten mellom mor og sønn. - Hvordan sønnen forsøker å takle at han ikke vet så mye om moren, hvordan han panisk forsøker å nøste opp i hennes liv, hennes følelser og valg. Hvordan han forsøker å fatte og slå seg til ro med det faktum at ingenting kan tilsvare en mors kjærlighet og oppofrelse til sitt eget, sine egne barn. Mustafa beskriver en skam og dårlig samvittighet over aldri å ha, vil ha eller kan ha en tilsvarende kjærlighet overfor sin mor som hun har vist og har overfor ham.
Vi og dem, dem og vi. VI!
Boken gir et sjeldent innblikk i hvordan livet kan fortone seg som førstegenerasjonsinnvandrer, for deres barn og oppvoksende generasjoner. - Følelsen av egentlig å ikke høre til noe sted, med den kontinuerlige og hemmende følelsen av skam og dårlige samvittighet. Selv som ”inngiftet” har jeg ikke forutsetninger for å fullt ut forstå hvordan det er å ha føttene i hver sin verden og i hver sin kultur. Hvordan skal da andre, som ikke lever med de samme utfordringene, rikdommen og problematikken såpass tett innpå seg, makte å forstå?
Å lese denne boken er et skritt i riktig retning.
Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem. Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss.
Helhetsinntykket er litt svakere enn hva jeg håpet på, for jeg hadde virkelig store forhåpninger. Glimtvis er den rett og slett vidunderlig og enkelte episoder gråter jeg bare jeg tenker på å skrive om dem. Noen partier er langt fattigere. Jeg anbefaler den uansett videre, ikke først og fremst på grunn av den rørende fortellingen om mor og sønn, men på grunn av vi alle har litt å lære når det gjelder integreringsproblematikken. Slettes ikke alt er så svart hvitt som mange liker å tro.
Integrering og inkludering går begge veier. Verden blir et bedre sted om VI drar lasset sammen.
12.1.11
450 versus 100
450 triste sider med søtt innhold versus 100 søte sider med trist innhold
Siden sist har jeg lest to bøker. En lang og en kort. Den lange var altfor lang og den korte var altfor kort. Kvantitet hva sideantall gjelder er definitivt ikke synonymt med kvalitet.
450 sider
Vintage-affæren, av Isabel Wolff
Jeg kan ikke en gang skylde på for høye forventninger. Jeg hadde null forventninger. Forventninger under null, til og med. Likevel kan jeg ikke annet enn å frese i frustrasjon over hvor beint ut elendig denne boken er.
I 450 sider får vi servert den ene slitsomme historien etter den andre. Dette er virkelig seigpining. Noen av historiene kan forsvares, for en del av ideene er faktisk gode. Problemet er at det er så mange historier flettet inn i hovedhistorien at ingenting blir fullført. Det blir i beste fall bare halvveis.
Noe forfatteren faktisk fullfører er å inkludere virkemidlet namedropping. Forfatteren er faktisk verdensmester i namedropping. Hvert eneste klesmerke i butikk og på mennesker hovedpersonen ser eller kjenner blir ettertrykkelig nevnt. Hver eneste kafe, butikk, tubestation eller bydel blir således også nevnt med navn. Putter hovedpersonen i seg et drops kan man banne på at vi får vite nøyaktig hva slags dropsmerke det er. Irriterende, komisk eller en livsnødvendighet – Leseren får avgjøre dette selv. Boken finnes for øvrig i serien ”Litterære drops”. Ha, ha, ha. Boken er i så fall et skikkelig surt drops, et drops som gjør skam på hele dropsindustrien.
Hovedhistorien er om Phoebe som etablerer ny butikk i London hvor hun selger vintageklær. Hun har nylig brutt med sin kjæreste etter venninnens tragiske dødsfall. En dag får hun en forespørsel om en døende gammel dame som gjerne vil selge henne noen klær. Blant klærne finner Phoebe en blå barnekåpe som minner om noe helt, helt spesielt.
Det er i hvert fall dette omslaget prøver å lure oss til å tro boken handler om. Omslaget forteller ingenting om følgende bihistorier: Phoebes mamma liker ikke vintageklær. Phoebes nye kompis starter opp privat kino. Phoebes nye kompis får en venninne i veldedighetsklesbutikken. Phoebes nye kompis starter opp lokalavis. Phoebe kjøper inn vesker hun ikke vil ha. Phoebe treffer en ny mann som hun innleder et forhold med. Phoebes nye kjæreste har en datter med issues. Phoebes nye kjæreste stjeler. Phoebe selger klær med spesielle historier. Phoebes kunder har spesielle historier. Phoebes ene kunde lekker en historie til lokalavisen til Phoebes nye kompis. Phoebes nye kompis faller for Phoebe. Phoebes mamma ønsker å forynge seg. Phoebes pappa har ny kone. Phoebes pappa har fått en liten sønn. Phoebes lille bror blir syk. Phoebe får ny assistent. Phoebes nye assistent går på auditons men ønsker å skrive teaterstykker fremfor å være skuespiller. – Og da har jeg fremdeles ikke utbrodert alle historiene rundt den blå barnekåpen.
Skjønner’u elle’?
Historien rundt den blå barnekåpen er rørende. Den burde i alle fall vært rørende. Dessverre drukner den i de andre historiene. Hadde forfatteren enda konsentrert seg om den, ville boken antagelig ha blitt bra!
… Hadde det bare ikke vært for det elendige språket. Joda, vi kan sikkert skylde på oversetteren, men jeg mistenker at problemet er verre enn som så. Det elendige språket skyldes ikke sjangeren chick-lit, men forfatteren. Ikke et vondt ord om chick-lit som sjanger, jeg har ingen intensjon om å være eller fremstå som en boksnobb.
Her er det platte og overdrevne beskrivelser og samtaler. Noe av det jeg ristet som mest på hodet over var, fritt sitert: ”den perlefargede kjolen med farge som glass”. Husker jeg ikke feil var nok nevnte kjole samtidig beskrevet ned til minste sytråd.
Hva samtaler angår er annenhver setning ”Nok om det.” Ganske ironisk, i grunnen. ”Nok om det” er vel på mange måter hovedproblemet. De mange historiene kunne heller vært kuttet ut enn å fortelle dem halvveis.
Tidsaspekteret er annet problem. Mer om dette og andre ting kan dere heller lese om i Randi sin blogg. Blogginnlegget hennes har vært en fornøyelse å lese, hun setter fingeren på mye konkret, og er heldigvis mer positiv enn hva jeg klarer å være. Jeg kjenner rett og slett at jeg har fått nok av å skrive en altfor lang omtale av en altfor lang bok.
Boken som omtales som feel-good ble i stedet for meg en skikkelig feel-bad.
100 sider
På vegne av venner, av Kristoffer Schau
Eller… Den er vel ikke på hundre sider engang. Alle disse bøkene på femhundre, sekshundre, tusen sider har noe å lære av Kristoffer Schau. I På vegne av venner beviser han at hundre sider kan inneholde langt mer enn en bok på tusen sider.
Jeg hadde hørt så ufattelig mye om boken, både gjennom media, bokbloggere og omgangskrets. Nesten redd for å få en lesemessig nedtur, lånte jeg den på biblioteket og satte i gang med bange anelser. Desto mer gledelig ble leseopplevelsen.
Plottet er allmennkjent. Kristoffer, moromann fra TV, var uten jobb og bestemte seg for å komme seg opp fra sofaen og gjennomføre et prosjekt. Etter en rask gjennomgang av avisen var ideen sådd. Innimellom de mange dødsannonsene la han merke til at det fra tid til annen stod ”På vegne av venner”. Dette handler om begravelser betalt av det offentlig hvor avdøde ikke har kontakt med familie og venner. Mennesker som har forlatt livet i full ensomhet. Kristoffer bestemte seg for å dra på disse begravelsene og skrive ned sine tanker umiddelbart før, under og etter seremoniene. Med en gang begravelsene ikke lenger gjorde inntrykk på han, skulle han stoppe prosjektet.
Resultatet ble en liten bok på hundre viktige sider.
Borte vekk er moromannen som spiser sin egen navlelo og som for underholdningens skyld bor i en vindusutstilling i ukesvis. Her møter vi den reflekterte, samvittighetsfulle og geniunt fine Kristoffer Schau. Med ærbødighet skriver han med en lun, diskret humor. Dagbokformen passer utmerket, og det lette språket med det tunge budskapet gjør dette til en trist-vakker opplevelse. Takk for alt.
Siden sist har jeg lest to bøker. En lang og en kort. Den lange var altfor lang og den korte var altfor kort. Kvantitet hva sideantall gjelder er definitivt ikke synonymt med kvalitet.
450 sider
Vintage-affæren, av Isabel Wolff
Jeg kan ikke en gang skylde på for høye forventninger. Jeg hadde null forventninger. Forventninger under null, til og med. Likevel kan jeg ikke annet enn å frese i frustrasjon over hvor beint ut elendig denne boken er.
I 450 sider får vi servert den ene slitsomme historien etter den andre. Dette er virkelig seigpining. Noen av historiene kan forsvares, for en del av ideene er faktisk gode. Problemet er at det er så mange historier flettet inn i hovedhistorien at ingenting blir fullført. Det blir i beste fall bare halvveis.
Noe forfatteren faktisk fullfører er å inkludere virkemidlet namedropping. Forfatteren er faktisk verdensmester i namedropping. Hvert eneste klesmerke i butikk og på mennesker hovedpersonen ser eller kjenner blir ettertrykkelig nevnt. Hver eneste kafe, butikk, tubestation eller bydel blir således også nevnt med navn. Putter hovedpersonen i seg et drops kan man banne på at vi får vite nøyaktig hva slags dropsmerke det er. Irriterende, komisk eller en livsnødvendighet – Leseren får avgjøre dette selv. Boken finnes for øvrig i serien ”Litterære drops”. Ha, ha, ha. Boken er i så fall et skikkelig surt drops, et drops som gjør skam på hele dropsindustrien.
Hovedhistorien er om Phoebe som etablerer ny butikk i London hvor hun selger vintageklær. Hun har nylig brutt med sin kjæreste etter venninnens tragiske dødsfall. En dag får hun en forespørsel om en døende gammel dame som gjerne vil selge henne noen klær. Blant klærne finner Phoebe en blå barnekåpe som minner om noe helt, helt spesielt.
Det er i hvert fall dette omslaget prøver å lure oss til å tro boken handler om. Omslaget forteller ingenting om følgende bihistorier: Phoebes mamma liker ikke vintageklær. Phoebes nye kompis starter opp privat kino. Phoebes nye kompis får en venninne i veldedighetsklesbutikken. Phoebes nye kompis starter opp lokalavis. Phoebe kjøper inn vesker hun ikke vil ha. Phoebe treffer en ny mann som hun innleder et forhold med. Phoebes nye kjæreste har en datter med issues. Phoebes nye kjæreste stjeler. Phoebe selger klær med spesielle historier. Phoebes kunder har spesielle historier. Phoebes ene kunde lekker en historie til lokalavisen til Phoebes nye kompis. Phoebes nye kompis faller for Phoebe. Phoebes mamma ønsker å forynge seg. Phoebes pappa har ny kone. Phoebes pappa har fått en liten sønn. Phoebes lille bror blir syk. Phoebe får ny assistent. Phoebes nye assistent går på auditons men ønsker å skrive teaterstykker fremfor å være skuespiller. – Og da har jeg fremdeles ikke utbrodert alle historiene rundt den blå barnekåpen.
Skjønner’u elle’?
Historien rundt den blå barnekåpen er rørende. Den burde i alle fall vært rørende. Dessverre drukner den i de andre historiene. Hadde forfatteren enda konsentrert seg om den, ville boken antagelig ha blitt bra!
… Hadde det bare ikke vært for det elendige språket. Joda, vi kan sikkert skylde på oversetteren, men jeg mistenker at problemet er verre enn som så. Det elendige språket skyldes ikke sjangeren chick-lit, men forfatteren. Ikke et vondt ord om chick-lit som sjanger, jeg har ingen intensjon om å være eller fremstå som en boksnobb.
Her er det platte og overdrevne beskrivelser og samtaler. Noe av det jeg ristet som mest på hodet over var, fritt sitert: ”den perlefargede kjolen med farge som glass”. Husker jeg ikke feil var nok nevnte kjole samtidig beskrevet ned til minste sytråd.
Hva samtaler angår er annenhver setning ”Nok om det.” Ganske ironisk, i grunnen. ”Nok om det” er vel på mange måter hovedproblemet. De mange historiene kunne heller vært kuttet ut enn å fortelle dem halvveis.
Tidsaspekteret er annet problem. Mer om dette og andre ting kan dere heller lese om i Randi sin blogg. Blogginnlegget hennes har vært en fornøyelse å lese, hun setter fingeren på mye konkret, og er heldigvis mer positiv enn hva jeg klarer å være. Jeg kjenner rett og slett at jeg har fått nok av å skrive en altfor lang omtale av en altfor lang bok.
Boken som omtales som feel-good ble i stedet for meg en skikkelig feel-bad.
100 sider
På vegne av venner, av Kristoffer Schau
Eller… Den er vel ikke på hundre sider engang. Alle disse bøkene på femhundre, sekshundre, tusen sider har noe å lære av Kristoffer Schau. I På vegne av venner beviser han at hundre sider kan inneholde langt mer enn en bok på tusen sider.
Jeg hadde hørt så ufattelig mye om boken, både gjennom media, bokbloggere og omgangskrets. Nesten redd for å få en lesemessig nedtur, lånte jeg den på biblioteket og satte i gang med bange anelser. Desto mer gledelig ble leseopplevelsen.
Plottet er allmennkjent. Kristoffer, moromann fra TV, var uten jobb og bestemte seg for å komme seg opp fra sofaen og gjennomføre et prosjekt. Etter en rask gjennomgang av avisen var ideen sådd. Innimellom de mange dødsannonsene la han merke til at det fra tid til annen stod ”På vegne av venner”. Dette handler om begravelser betalt av det offentlig hvor avdøde ikke har kontakt med familie og venner. Mennesker som har forlatt livet i full ensomhet. Kristoffer bestemte seg for å dra på disse begravelsene og skrive ned sine tanker umiddelbart før, under og etter seremoniene. Med en gang begravelsene ikke lenger gjorde inntrykk på han, skulle han stoppe prosjektet.
Resultatet ble en liten bok på hundre viktige sider.
Borte vekk er moromannen som spiser sin egen navlelo og som for underholdningens skyld bor i en vindusutstilling i ukesvis. Her møter vi den reflekterte, samvittighetsfulle og geniunt fine Kristoffer Schau. Med ærbødighet skriver han med en lun, diskret humor. Dagbokformen passer utmerket, og det lette språket med det tunge budskapet gjør dette til en trist-vakker opplevelse. Takk for alt.
5.1.11
31 år på gress, av Arild Stavrum
Årets andre bok er ferdiglest. Med dette tempoet blir det langt over hundre bøker før vi takker farvel til 2011. Det er ei et mål. Bøker skal nytes, funderes på, gråtes av og humre seg igjennom. Analyseres i fillebiter. Årets andre bok er ingen bok man forandres av, eller som gir deg meningen med livet servert mellom to permer. Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Noen ganger skal og vil man kun underholdes og intet annet. Dannelsesprosessen får heller ta en liten kunstpause.
31 år på gress, av Arild Stavrum
Joachim er en nesten-spiller. Han har stor suksess i Norge, men har enda ikke fått tilbud fra utlandet. Klokka tikker ubarmhjertelig. Pensjonistalderen i fotballyrket begynner å nærme seg med stormskritt. Han har ingenting å falle tilbake til. Han er en umoden trettiåring som fremdeles sliter med å løsrive seg fra faren. Han dreper all dødtiden med tilfeldige kvinnebekjentskaper, kortspilling med gutta, øl og romantiske dvder kvelden før kamp. Skademarerittet forfølger han. Skades han nå er det over og ut: Pensjonert fotballspiller uten utdannelse eller arbeidserfaring. Ingen kjæreste eller omgangskrets utenom lagkameratene.
Selvbiografi?
Forfatteren Arild Stavrum har alle forutsetninger for å skrive en roman fra fotballmiljøet. På nittitallet var han en av Moldes store helter, og en av ”de tre S’er” (som i esser): Stavrum, Sundgot og ikke ukjente Solskjær. Sammen bøttet de inn mål og var sterkt delaktige i Moldes herjinger på tabellen. Han fikk også prøve seg i utlandet, både i Sverige, Skottland og Tyrkia. To kamper for A-landslaget står også på spiller-CVen. Som trener har han opplevd opp- og nedturer for Bærum, Molde og Skeid. Han er også kjent for sine utspill i media, kanskje mest av alt sin kritikk mot Rosenborg.
Dette fortsetter han med i boken. Ledelsen på brakka får gjennomgå, det samme gjør den norske dommerstanden som i følge forfatteren er født og oppvokst samme sted. Ledelsen i Molde FK får passet sitt påskrevet, og for lesere som vet litt er hans karakteristikk av ”barnesjefen” rett og slett morsomt. Molde-direktør Tarjei Nordstrand Jacobsen er neppe en av Stavrums Facebook-venner.
Boken er utgitt et par år etter at Stavrum fikk lov til å tre av som Molde-trener. Han ble dessverre ingen profet i sin egen klubb. I det som ble omtalt som et viktig skritt i prosessen lokal forankring, sikret han i stedet for nedrykk til Adeccoligaen. To år senere var altså 31 år på gress et faktum.
I boken boltrer han seg med referanser til navngitte (eller sterke antydninger til) fotballspillere, klubbledere og sportsjournalister. Det er lett å se for seg at dette er mer eller mindre selvbiografisk.
Er Joachim basert på forfatteren selv? Neppe. Boken er neppe selvbiografisk i den forstand at hovedpersonen er forfatteren selv. Jeg heller mer til at Joachims personlighet er sterkt inspirert av den tidligere Molde-spilleren Freddy dos Santos. Selv assosierer jeg bokens trener med forfatteren. Litt ung, litt uerfaren. Umyndiggjøres av styret med barnesjefen, superinvestor Røkke og sponsorene i spissen. Spillerne liker ham, og treneren tar dem ofte i forsvar, men hans trenerstil innbyr ikke til den helt store respekten. Han fremstår som litt feig og dermed et lett bytte.
Skarp tunge
Arild Stavrum er ikke utpreget nervøs for å tråkke folk på tærne. I utallige kommentarer i sportsavviser og diverse uttalelser til media har han skapt et bilde av seg selv som skarp og sarkastisk. Noen vil kalle det bitter og usympatisk. Han har en egen trang til å mene mye om det meste, denne mannen.
Boken inneholder en abnorm mengde namedropping. Referansene til diverse fotballspillere, trenere og sportsjournalister er utallige. Stort sett utleveres ikke disse mer enn media allerede har utbrodert av særegne personligheter og pussige episoder. La meg slippe å sitere Røkkes utsagn etter at Molde sikret avansement i Champions League.
Molde, den relativt lille og gjennomsiktige byen, får gjennomgå. Beskrivelsene er, for en nordmøring, fantastiske! Naturskjønt, jo så visst, men Joachims vandringer og kjøreturer gjennom byen er intet annet enn av høy humringskvalitet. Byens innbyggere får passet sitt påskrevet, og ikke minst supporterklubben Tornekrattet. Supporterne tråkker ned spillerne, både i medgang og motgang. Kanskje mest av alt i medgang. Kvartfull stadion gir ikke østlendingen Joachim mer iver etter å blø for drakta. Han hater Molde. Han hater Krattet. Det er temmelig gjensidig.
Det er typisk for Molde, og typisk for mange andre byklubber. Molde blir likevel litt spesielt, med Ålesund i sør, byrivalen Kristiansund (Stavrum er kristiansunder, derav ikke nødvendigvis hjertelig forhold til Molde), og styggheten der oppe i nord.
Klubben i byen nord for Molde.
Rosenborg. Kolossen som dyrker frem dommere, kjøper opp spillere og håver inn penger. De skal slås for en hver pris. Arild Stavrum, som er kjent for sine verbale angrep på klubben i byen nord for Molde, er i sitt ess her. Han har jo god trening, må vite!
Jeg velger å ikke fokusere på utdritning av verken by, personer eller klubber. Han har sine poeng, ingen tvil om det, men mest av alt ser jeg på boken som en utdritning av bortskjemte, arrogante, umodne fotballspillere. Et inderlig sarkastisk bilde av Fotball-Norge. Humor. Boken er gjennomsyret av bitende humor.
(… ) spilte tre landskamper. Mot Jamaica, Trinidad og Tobago.
Enkelte fokuserer på det negative. Fotballjournalisten i Romsdals Budstikke slaktet boken. Man blir ingen profet i sitt eget land. Avisens litteraturanmelder så på boken med andre øyne, og klinket til med terningkast 5.
Dog er boken for spesielt interesserte. Les boken kun dersom du som meg kan huke av i minst et av disse feltene:
- Fotballinteressert (check!)
- Fra eller bosatt i Møre og Romsdal (check!)
- Elsker Molde FK (check!)
- Hater Molde FK (uncheck!)
Ja, også må jeg bare smette inn: Jeg elsker det faktum at Stavrum referer til verdens beste band opptil flere ganger. Det er nesten som at jeg tilgir ham nedrykket for hans rem-sitater.
You are the star tonight. You shine electric outta sight.
You light eclipsed the moon tonight. Elecrolite. You're outta sight.
Takk for latteren
Denne boken er garantert ingen gjenganger i bokbloggene nettet rundt. Det vil den heller neppe bli etter dette. I min søken etter anmeldelser fant jeg et lite gullkorn i en random blogg:
Stavrum skriver at Norge er for internasjonal fotball som Elnesvågen er for norsk.
Litt som "31 år på gress" er for litteraturhistorien.
Sitatet er svært treffende. Boken har en begrenset leserskare, men den treffer godt innenfor sin målgruppe. 31 år på gress er absolutt underholdende og dette er en grei debut. En overraskende bra debut, til og med. Noen nobelprisvinner blir han neppe, men Stavrum har et godt språk og innehar en leken fortellerstemme med flere fiffige effekter.
Mitt bidrag til bokens anmeldelse i bokbloggverden er herved avgitt. Takk for latteren!
3.1.11
Underjordiske timer, av Delphine de Vigan
Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...
Det er 20.mai. Mathilde har gjennomgått systematisk utfrysing fra sin arbeidsplass i ni måneder, og er nær ved å bryte fullstendig sammen. Hun er enke og har ansvar for tre barn. Hun smiler ikke lenger. Barna lister seg på tå for å unngå det faretruende sammenbruddet. Hun vet det selv, hun skjønner hva som kommer. I uker og måneder har hun utsatt å kontakte lege. I dag skal hun ringe. Kanskje?
Thibault bryter med sin store kjærlighet, Lila. Han elsker henne, men hun vil ikke la seg elske. Hun gir ingenting tilbake. For å redde seg selv, må Thibault gi avkall på henne. Som SOS-lege kjører han denne dagen på kryss og tvers gjennom bysonene. Pasienter som er trette av livet. Utslitte. Alvorlig syke. Kontaktsøkende. Er det noen som ser ham, ser hva han trenger?
Legen kjører rundt i sin bil, sitter fast i trafikken, kjøre rundt i jakt etter ledig parkeringsplass. Dobbeltparkere. Kapitulere.
Mathilde reiser denne dagen som vanlig via Paris undergrunnsmiljø. Endeløse togbytter, rutinemessige vandringer i undergrunnssystemet. Gå av en stasjon, gå videre, bli forbigått, haste forbi, vente på et tog som aldri kommer. Teknisk svikt. Menneskelig svikt. Holde pusten mens hun beveger seg for nær kanten. Holde seg på perrongen, men likevel glimtvis ønske å falle. Vandre i timesvis sammen med et utall mennesker man ikke ser på, ikke kjenner, som eksisterer. Mennesker uten ansikt. Ensomme mennesker. Ensomme sjeler. Undergrunnen er et univers av disse sjelene. Underjordiske timer hvor ensomme sjeler vandrer sammen, mot hverandre og fra hverandre.
Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!
Kilde: Leseeksemplar.
Bøker lest i 2010
2010 i tall
I 2010 har jeg lest 53 bøker inkludert 1 lydbok. Dette var en gave fra min sønn som for øvrig hadde blakket seg helt på gave til meg. Min aller første lydbok! 29 av bøkene var av norske forfattere, og 3 bøker leste jeg på engelsk. 7 av bøkene jeg leste i løpet av året har jeg lest tidligere. 11 bøker er beregnet for barn og ungdom, flere av disse har jeg anmeldt i regi av Bokbloggturneen. 13 bøker har jeg definert som klassikere, uavhengig av årstall. Noen gamle, noen nye.
Hele 10 bøker har fått plass på stjernehimmelen, og 19 er på nippet til å tre inn i det innerste. 15 var helt ok, mens 6 var heller kjedelige. 3 var råtne, men heldigvis ingen fullstendig bortkastede.
Leseliste 2010
53. Jenny
52. Blodleie
51. Splinten av trollspeilet
50. Fru Marta Oulie
49. En dåre fri
48. Panserhjerte
47. Marekors
46. Doktor Proktors tidsbadekar
45. Venezia-mysteriet
44. Av måneskinn gror det ingenting
43. Desiland
42. På jakt etter en skytsengel
41. To tårn (RH)
40. Teodor Sterk
39. Ringens brorskap (RH)
37. Mitt liv som pingvin
36. Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt
35. Korset (Kristin)
34. Husfrue (Lavrans-)
33. Kransen (datter)
32. Jasper Jones
31. På vei til en venn
30. Det tatoverte hjerte
29. Hundre år
28. Det hendte meg et barn
27. Alkymisten
26. Saras Nøkkel
25. Svenhammads Journaler
24. Noas barn
23. Oscar og den rosa damen
22. Skumringstimen
21. La meg synge deg stille sanger
20. Juli
19. Samfunnsfiende nr. 2
18. Før du sovner
17. Når jeg er hos deg
16. Vidunderbarn
15. No country for old men
14. Hestenes klan
13. Drømmehjerte
12. Merket
11. En bønn for Owen Meany
10. Skyskraperengler
09. The Road
08. Illusjonenes bok
07. The Crow Road
06. R.E.M. Inside Out
05. Tyskerungen
04. Det bor et barn i mitt hjerte
03. Kjære Agnes
02. Sammen til verdens ende
01. Bergen-mysteriet
I 2010 har jeg lest 53 bøker inkludert 1 lydbok. Dette var en gave fra min sønn som for øvrig hadde blakket seg helt på gave til meg. Min aller første lydbok! 29 av bøkene var av norske forfattere, og 3 bøker leste jeg på engelsk. 7 av bøkene jeg leste i løpet av året har jeg lest tidligere. 11 bøker er beregnet for barn og ungdom, flere av disse har jeg anmeldt i regi av Bokbloggturneen. 13 bøker har jeg definert som klassikere, uavhengig av årstall. Noen gamle, noen nye.
Hele 10 bøker har fått plass på stjernehimmelen, og 19 er på nippet til å tre inn i det innerste. 15 var helt ok, mens 6 var heller kjedelige. 3 var råtne, men heldigvis ingen fullstendig bortkastede.
Leseliste 2010
53. Jenny
52. Blodleie
51. Splinten av trollspeilet
50. Fru Marta Oulie
49. En dåre fri
48. Panserhjerte
47. Marekors
46. Doktor Proktors tidsbadekar
45. Venezia-mysteriet
44. Av måneskinn gror det ingenting
43. Desiland
42. På jakt etter en skytsengel
41. To tårn (RH)
40. Teodor Sterk
39. Ringens brorskap (RH)
37. Mitt liv som pingvin
36. Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt
35. Korset (Kristin)
34. Husfrue (Lavrans-)
33. Kransen (datter)
32. Jasper Jones
31. På vei til en venn
30. Det tatoverte hjerte
29. Hundre år
28. Det hendte meg et barn
27. Alkymisten
26. Saras Nøkkel
25. Svenhammads Journaler
24. Noas barn
23. Oscar og den rosa damen
22. Skumringstimen
21. La meg synge deg stille sanger
20. Juli
19. Samfunnsfiende nr. 2
18. Før du sovner
17. Når jeg er hos deg
16. Vidunderbarn
15. No country for old men
14. Hestenes klan
13. Drømmehjerte
12. Merket
11. En bønn for Owen Meany
10. Skyskraperengler
09. The Road
08. Illusjonenes bok
07. The Crow Road
06. R.E.M. Inside Out
05. Tyskerungen
04. Det bor et barn i mitt hjerte
03. Kjære Agnes
02. Sammen til verdens ende
01. Bergen-mysteriet
Abonner på:
Innlegg (Atom)