Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Eliot Rosewater er ikke bare rik, han er også arving til Rosewater-formuen, den fjortende rikeste familien i Amerika. Helt blottet for økonomisk sans og evne til å gjøre forretninger, har han kommet fullstendig gratis til godsakene. Eliot har mer penger enn han trenger, og han trenger ikke gjøre noe for å beholde sine goder. I stedet for å investere og generere enda mer, tar han på seg frivillig verv og ikler seg en rolle som barmhjertig samaritan. Ikke bare besvarer han telefoner som brannvakttelefonoperatør, han tilgodeser også kandidater en pengeslump her og der. Eller som annonsene han skribler ned på alskens telefonkiosker: 

"Ikke drep deg selv, ring Rosewater Foundation".

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Org. tittel: God Bless You, Mr. Rosewater. Først utgitt i 1965, USA. Utgitt på norsk i 1971. Roman. 1001 Books You Must Read Before You Die.

Helt uten å fortjene det, deler han raust ut penger til mennesker i pengenød. Den ultimate gest, kanskje. Eller så er det for å forsøke skape mening i eget liv.

This is basically a booze problem. If Eliot’s booze where shut off, his compassion for the maggots in the slime on the bottom of the human garbage pail would vanish.

Særlig langsiktig glede vil det i alle fall ikke gi, ei heller for de fattige, mer enn antyder Vonnegut. Eliot Rosewater deler ut penger, men det er som perler for svin. Midlene brukes uten å investeres.

Slik blir heller ikke boken noen solskinnshistorie med god moral. Vonnegut kritiserer de velstående for hulhet og manglende medmenneskelige kvaliteter, men kritiserer samtidig de fattige for deres mangel på vilje og iboende kraft til å jobbe seg frem. Tvert imot, klientellet til Rosewater Foundation minimeres til noe ynkelig, noen som må elskes i all deres tafatte elendighet. Bedre blir det heller ikke av at Eliot ikke viser noe ønske om langsiktige løsninger for sine klienter. Han har ikke noe større mål med donasjonene. De fattige vil forbli fattige, for donasjoner er en premiering av latskap.

Giving away a fortune is a futile and destructive thing. It makes whiners of the poor, without making them rich or even comfortable. And the donor and his descendants become undistinguished members of the whining poor.

Midt oppe i dette, faktisk aller først i boken, finner vi Norman Mushari, en up-and-coming advokat som øyner gode mulighet til en kickstart på karrieren og formuen. Arvingen til den vanvittige formuen kan umulig være ved sine fulle fem, slik som han rundhåndet deler ut til hvermannsen. Mushari må simpelthen samle bevis på mental svekkethet, galskap om du vil, og deretter tilby sine tjenester til nestemann i arverekken.

Visste du at...? Mushari er en såpass kjip karakter at han har fått sin egen villains wiki-side.

Og nestemann i rekken er fetteren Fred, som i en spesiell sekvens, en av romanens mange bihistorier, virkelig tydeliggjør Vonneguts elegante bruk av twists. Denne Fred serveres familiehistorien mellom to permer. Plutselig innser han at han er noe, han er NOEN. Ikke ut ifra hva han gjør eller har gjort, men hvem han stammer fra. Umiddelbart dukker fremtidshåpet opp fra det dypeste mørke, og i akutt lykke tilkaller han kona. Nå skal virkelig det skakkjørte ekteskapet vekkes til live igjen. Alt blir bra. Han beretter det glade budskap, men like etter, når kona atter er tilbake til sin etasje, legger han en løkke rundt halsen. Få sekunder før sin antatte død ringer det på døra. Fred tar en pause fra planen, han må jo sjekke. Og hvem andre enn Mushari ønsker å ta en prat?

Men altså. Eliot Rosewater har uendelig med penger. I stedet for å bli enda rikere ønsker å hjelpe de fattige, mindre privilegerte. Han møter ingen forståelse eller sympati, men blir heller ansett som spik spenna gær’n, eventuelt forfyllet og eksentrisk.

Slurp from that mighty river to our heart’s content. And we even take slurping lessions, so we can slurp more efficiently.

Mest av alt drømmer han om å bli brannmann, et scenario han har sett for seg helt siden barndommen, den gang han fikk være maskot for det lokale brannvesenet. Mer betydningsfull enn det har han aldri vært, og han lengter tilbake, koste hva det koste vil.

Slik forstår vi at hans donasjoner ikke nødvendigvis skyldes genuin godhet, eller at hans telefonvakt på brannstasjonen ikke er av ønske om å redde menneskeliv, men for å skape mening i sitt meningsløse liv. Eliot Rosewater er hul. Kanskje sinnssyk. Muligens bare samvittighetsfull, tynget av kvaler over sin rikdom ervervet gjennom arv.

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin er ingen stor fortelling i seg selv, men stadige bihistorier krydrer den minimalistiske handlingen. Dette gir både ulike vinklinger, men også mer kjøtt på beina til karakterene som isolert sett ville fremstått som tegneseriefigurer. De er kyniske, forfyllede, usympatiske eller klare for sinnssykehuset, men de litterære sidesprangene lar oss forstå mekanismene rundt deres livsvalg.

Mest av alt er romanen en kraftig samfunnssatire, hvor Vonnegut evner å skyte i begge leire. Noen få kommer altfor lett til både havre- og pengesekk. Andre forblir i sin elendighet fordi de mangler kapitalistenes drive etter noe bedre. Verken rikdom eller fattigdom er ensbetydende med klokskap, dumskap, empati eller mangel på det. Alle er først og fremst seg selv.

Romanen er gjennomgående morsom, dypt satirisk, kontinuerlig med et stikkende ubehag. Dualismen, kontrastene og ironien, så vel som intelligente karakterdrap og leken komposisjon tross begrenset handling, har vekket leseres store begeistring i over femti år. Dette er en bok som vokser både underveis og etter endt lesing. - Og som når langt flere enn kun sosialøkonomer med en viss historieinteresse.

What if the nut came out and gave sensible explanations for his place being the way it it? He would still be a nut.

 

  

Kilde: Boken er kjøpt. Romanen er lest på engelsk, derav gjengis sitater på engelsk.

Visste du at...? Boken er digitalisert og lagt ut på nb.no i norsk språkdrakt.

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.

Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 

Kilde: Kjøpt på loppemarked.

Det jenter er lagd av, av Elana K. Arnold

Målet helliger midlene: Det fins mange ungdomsbøker jeg syns er bedre skrevet, men få er like viktige som denne. For spør deg seg: Hvor mange ungpikeromaner har du vel ikke lest, hvor hovedpersonens mål er å kapre drømmeprinsen? I «Det jenter er lagd av» har hun allerede fått ham. Så starter fortellingen. 

Det jenter er lagd av, av Elena K. Arnold

Ungdomsroman. USA. Utgitt på norsk i 2018

Og selvsagt er drømmeprinsen en frosk, en tosk. Foret av samfunnets forventninger, morens formaninger og medias fokusering på det ytre, har seksten år unge Nina gjort alt hun kan for å tiltrekke seg denne gutten. Når hun først har fått ham starter en ny kamp: Beholde ham. 

Les også: (Utdrag fra boken)

Nina lærte tidlig, som jenter før henne til alle tider har gjort, at hun må være slik og gjøre sånn for å holde på guttens interesse. Kle deg på den måten, vær attraktiv, vær glad, aldri si nei. «Det finnes ingen ubetinget kjærlighet» sier moren. «Når som helst kan han slutte å elske deg. Du må hele tiden gjøre deg fortjent til kjærligheten». 

Et sted på veien gjør hun en feil. Han vil ikke mer. Nina står på bak bakke. Bestevenninnen som ble glemt i forelskelsens rus er borte. Moren er fraværende. Hun er ensom og mangler retning, full av feil og mangler. Venninnene som solte seg i glansen av det en gang så populære paret, forsvant sammen med ham. Ninas vakre ytre falmet like raskt som bruddet. 

Ikke rart han ikke lenger vil ha henne. Hun jobbet ikke godt nok med seg selv. Hun var ikke bra nok, ikke flink nok, ikke pen nok. De hadde ikke nok sex, og hun klarte aldri komme, hun var alltid for opptatt av at han skulle ha det godt. 

Nemlig. Så brutalt ærlig er denne ungdomsromanen. Det er tenåringssex, orgasme, mens, til og med abort. Alt det vi helst forsøker å lukke øynene for, det delvis eller absolutte tabubelagte, som knapt nok en eneste forfatter våger å skrive om. I alle fall ikke i en ungdomsroman, på ungdommers premisser. 

Disse tabuene er alle sammen kroppsrelaterte. Samfunnets konstante fokus på det perfekte disharmonerer kraftig med realitetene. All streben etter idealkroppen, toppkarakterene, likes og følgere resulterer bare i evinnelig dårlig samvittighet og skamfølelse. Vi mister oss selv, den vi egentlig er. 

For vi er aldri bare en kjæreste. En søster. En venninne. En datter. Vi kan ikke eies av noen, vi er først og fremst bare oss selv. 

Og det er mer enn godt nok. 

Kampen for det ideelle er ikke noe nytt fenomen. Slik har det vært til alle tider. Forfatteren synliggjør problematikken ved å flette inn egne kapitler i form av Ninas skoleoppgaver. Alle er de inspirerte av hennes drømmer eller religiøse legendefortellinger om unge piker, en historie over mange, mange århundre om dyrkelse, utnyttelse og misbruk. 

Joda, det fins helt klart mer velskrevne ungdomsromaner der ute. Og kanskje er det litt vel satt på spissen. Kanskje er fortellerstilen også i overkant tell and show. Samtidig er det troverdig, igjenkjennbart, unektelig fengende og samtidig ubehagelig. 

Om du skulle være i tvil om intensjonen, les etterordet og din skepsis vil forsvinne som dugg for solen. Avslutningen er gull verdt. Boken er rett og slett altfor viktig til å ikke fremsnakkes. 

Trolig kvier du deg, alt det ubehagelige tatt i betraktning, for å gi boken som gave til en tenåringsjente du er glad i. Nettopp derfor bør du gjøre det.

Kilde: Leseeksemplar.

Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner

Man kan si mye rart om meg. Noe er positivt, annet er av det mer ugunstige slaget. Slik som at jeg eksempelvis er temmelig sær, tverr, sta, lettantennelig og - om ikke langsint, så i alle fall langsur. Jeg innrømmer feil kun dersom helvete fryser til is, ber aldri om unnskyldning fordi det pokker ikke er min feil (det er diiiiiiiin) og er vel ikke akkurat den første som oppsøker personer man har noe uoppgjort med. Noe sånt. Kanskje ikke så ille, men du skjønner tegninga. - Så når en fagbok om relasjoner og kunsten å si unnskyld dukker opp i postkassa, var det noe i meg som sa at jeg ville ha godt av å lese den.

Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner 

Kunsten å helbrede store svik og små stikk. Utgitt på norsk i 2018. USA. Sakprosa.

Forfatteren er ifølge forlaget «en av USAs mest elskede og respekterte eksperter på forhold. Hun har skrevet en rekke bøker om relasjoner og familier, og har jobbet som klinisk psykolog i flere tiår.» I boken deler hun generøst sine erfaringer både fra sitt ekteskap, vennskap - og følgelig også historier fra sine pasienter. For meg, og de fleste andre vil jeg tro, er det flust av gjenkjennelige episoder, det være seg rene krangler, ubetenksomme ord eller lovnader som aldri ble holdt. Det er enkelt å sette seg inn i de ulike personenes ståsted, enten det er den fornærmede eller den skyldige, og forfatteren - psykologens - terapeutiske tilnærming og forklaring til de ulike tankeprosessene er enkle å forstå og innbyr til refleksjoner. Det er nesten umulig å unngå en del selvfølgeligheter, men vi har alle godt av å være mer bevisste hvilke roller vi trer inn i, hvordan vi oppfattes av andre, og hvilke handlinger vi kan utføre for å bedre de ulike relasjonene. 

Når små barn gjør noe galt kommer mor eller far med pekefingeren og formaner et unnskyld. Kanskje barnet sparker i raseri over urettferdigheten eller gjør som foreldrene sier, ikke fordi hun eller han egentlig mener det, men for å bli ferdig med det. Slik er det selv i godt voksen alder. 

«Du sier aldri unnskyld! Det har du aldri gjort» roper han min til meg. 

«Har jeg vel! Og det hjelper ikke å si unnskyld når du ikke mener det!» skriker jeg tilbake. 

Min samboer og jeg er som hund og katt, høyst forskjellige. Han roer seg om jeg gir ham en unnskyldning, mens jeg insisterer på at det viktigste er å virkelig vise man angrer seg. Og når han attpåtil provoserer meg ytterligere med å påstå jeg aldri sier unnskyld, vil jeg i hvert fall ikke si unnskyld. 

(Uansett om han har rett i det eller ei. Han kan ha rett i det. Når sant skal sies.) 

Så da går vi rundt hverandre, mens jeg forsøker å unngå situasjonen og han kommer etter for å bli ferdig med en gang. Hund og katt også der. 

«Å godta forskjeller er en av de største utfordringene vi mennesker møter, og det omfatter også de ulike måtene vi håndterer pressede situasjoner på.» skriver Harriet Lerner. Så enkelt, og likevel så vanskelig. 

«Vi leter automatisk etter en å gi skylden, den som «begynte», men forhold fungerer ikke på den måten. Begge observatørene har rett, og begge tar feil. Forhold beveger seg i sirkler, ikke i en rett linke, atferden til den ene utløser og forsterker atferd hos den andre. Det virkelige spørsmålet er ikke hvem som begynte, eller hvem som har skylda, men snarere hva hver av dem kan gjøre for å forandre sine egne trinn i runddansen.» 

Og selv om det av og til virker helt håpløst, ender det alltid med det samme. Han lar meg være, og jeg kommer diltende etter. Han sier «Unnskyld» og jeg sier «Mhm» (at jeg fortsetter på middagen får være godt nok). Så er alt bra igjen, i alle fall en stund. Det er en evig runddans, både på godt og vondt. 

Det er åpenbart flere enn oss. Alle individer er summen av handlinger og opplevelser, og oppsamlingen av mer vanskelige situasjoner kan ofte få utløp i trygge, nære relasjoner. Desto enklere er det å stå i det og gå videre, det er sjeldent vondt ment. 

Samtidig er det viktig å ikke gjøre motparten til et offer, uavhengig av alvorlighetsgrad. Vi kan forklare en overtreders oppførsel, temperament eller ukvemsord, men vi skal aldri ta fra ham eller henne muligheten til å korrigere egen atferd. En vanskelig barndom, konflikter på jobb eller samlivsbrudd kan forklare hvorfor overtrederen handler som han eller hun gjør, men dette vil aldri forårsake negativ oppførsel. Alle mennesker har egen vilje, har utallige valgmuligheter og må alltid søke kontroll over seg selv. 

«Det blir umulig for den som har begått urett å bevare selvrespekt og verdighet når vi fraskriver ham eller henne kontrollen over egne handlinger og lar bortforklaringer og psykologiske rasjonaliseringer være sovepute.» skriver hun videre. 

En bakenforliggende forklaring vil uansett virke formildende i den forstand at vi selv reagerer annerledes og med større tålmodighet enn normalt. Kanskje vi også slår en strek over det hele. Og dette er viktig: 

«Du trenger ikke tilgi en som har såret eller krenket deg for å kunne fri deg fra smerten og de negative følelsene. Du kan til og med være glad i og føle med ham eller henne, uten å tilgi en gitt handling eller unnlatelse. Du er ikke mindre kjærlig eller hel som person om det er visse ting du ikke kan tilgi eller visse personer du velger å ikke omgås. Kanskje er du enda sterkere eller modigere om du sitter igjen med litt sinne, enten det dreier seg om en dyp krenkelse eller utallige småkrenkelser, mens du samtidig beveger deg videre her i livet.» 

Hva så om du ikke klarer å gi slipp? Hva om ordene, oppførselen eller handlingene fortsetter å plage deg? Hva om du venter forgjeves på den forløsende unnskyldningen? 

«Det er mer sannsynlig den andre tar ansvar og ber om unnskyldning når vi klarer å fortelle om tankene og følelsene våre uten å påstå at den andre har forårsaket dem. Vi har selv ansvar for atferden vår. Men vi har ikke ansvaret for andres reaksjoner på den.» 

Å innrømme sin del av skylden, noe man burde gjort annerledes, eller reagert på en annen måte, er en nyttig invitasjon til dialog. Ved å innse egne feil vil man også kunne endre egen atferd, i det minste være seg selv bevisst. Opplever du ofte at konflikter gnager på deg, kan du spørre deg selv om situasjonene faktisk er utilgivelige eller om du selv kan endre din oppfattelse av hendelsen. Vi kan alle endre noe, og ingen, ikke jeg og ikke du, er ufeilbare. 

Slik kan en unnskyldning være til hjelp både for den fornærmede og overtrederen. Både «Jeg vil be om unnskyldning» og «Jeg vil gjerne tilgi» uttrykker begge et behov for å bli ferdig med saken og så sjelefred. Forfatteren erfarer selv ut fra sine terapisamtaler med klienter at 

«(….) mange menn og kvinner egentlig ikke snakker om tilgivelse, selv om de kanskje bruker det ordet. I stedet for snakker de om trangen til å kvitte seg med sinne, bitterhet, motvilje og smerte.» 

Jeg liker å tro at boken har tilført mye nyttig for meg personlig. At jeg kanskje vil håndtere konflikter litt bedre i fremtiden, i det minste være bevisst hva jeg selv kan gjøre. Faktisk, jeg kan ikke huske å ha markert såpass mange avsnitt i noen annen bok jeg har lest. I det hele tatt: Boken oppleves som uventet nyttig og velskrevet, og anbefales med glede videre. 

Så er det også fint å avslutte med forfatterens anbefalte retningslinjer i alle slags relasjoner. Vi vet det jo, men mange av oss er altfor dårlige til å etterleve disse. 

• Be om unnskyldning når unnskyldning må til 
• Sørg for at den andre føler seg spesiell, verdsatt og valgt 
• Respekter ulikheter, også ulike reaksjonsmønstre i pressede situasjoner 
• Fokuser på å ta nye trinn i dansen, i stedet for å vente på at den andre skal forandre seg 
• Slutt med negative kommentarer som bryter ned fundamentet i relasjonen, og erstatt dem med positive kommentarer 

Men husk: Ikke overdriv, vern om dine unnskyldninger. Å være overunnskyldende virker mot sin hensikt. Spar heller unnskyldningene til situasjoner som faktisk krever det. - Og men det. 

Kilde: Leseeksemplar.

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!

The Wonderling, av Mira Bartok

Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?

Se og les: (utdrag fra boken)

Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.

Besøk: (Forfatterens egen nettside)

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.

Kilde: Fått i gave.

#mirabartok #thewonderling

Love Warrior, av Glennon Doyle Melton

Blogger blir forfatter: Usedvanlig modig og utleverende, men akk så klamt amerikansk. Kan dette virkelig slå an i Norge?

Love Warrior, av Glennon Doyle Menton

En kvinnes vei til kjærlighet og sannhet.

En litt annerledes feministisk finne-seg-sjæl-bok. USA. Utgitt på norsk i 2017.

Glennon hadde en fin barndom med et tett og nært forhold til sin familie. Så skjedde det noe, ett eller annet i elleveårsalderen inntrådte. Hun kunne ikke lenger sole seg i glansen av å være et lite barn med gullokker og yndig ansikt. 

Innad var hun seg selv. Den usikre, skyldbevisste, grublende seg selv. Personen hun ikke måtte røpe fantes, aldri vise frem. Utad skinte Stedfortrederen. Den skinnende, populære, vellykkede. Så kom ungdomstiden.

De ble aldri ett, de to. For mens Stedfortrederen smilte og lo, alltid omgitt av venninner eller til sengs med skolens helt, lå den egentlige Glennon under dyna og gråt. Hun blokkerte bort den nakne guttekroppen og lot tankene fly til noe ufarlig. Hun drakk seg sanseløst beruset slik at hun kunne glemme alt. Spiste opp og kastet opp. Så kom tjueårene.

Stedfortrederen var stadig med, men mer og mer av Glennon skinte igjennom. Foreldrene så henne. Presten. Søsteren. Alle forsøkte, men det var en indre motivasjon som tvang igjennom en forandring. Plutselig en dag satt hun på badegulvet og kikket på en graviditetstest med blå strek. Dette skulle gå bra. Glennon skulle venne seg til et normalt kosthold, slutte å drikke og etablere seg med barnefaren. Dette barnet skulle bli født, dette skulle gå bra. Glennon og Stedfortrederen skulle forenes i hennes nye jeg: Hustru og mor.

Flere år og et par barn senere skjer det. Omveltningen. En stor hemmelighet fører henne rett tilbake til helvete, og Glennon tvinges til å ta et endelig oppgjør med seg selv. Hvilke verdier hun står for, hvilke egenskaper hun ønsker å videreutvikle, og definiere hvem hun egentlig er. 

Svaret ligger i bokens tittel.

Og apropos tittelen. Love Warrior, Kjærlighetskriger. Jo, jeg kan jo forstå hvorfor det ikke er noen norsk tittel. Det er liksom noe klamt over begrepet kjærlighetskriger. Noe veldig unorsk, noe pompøst og amerikansk. – Og der har vi det, oppsummeringen av mitt helhetsinntrykk.

Hvor enn interessant Glennons reise inn i seg selv er, det resulterer i et tankesett som er over-the-top for sindige nordmenn. Varseltrekantene lyste allerede da jeg så boken var med i Oprahs Book Club, men nysgjerrigheten trumfet igjennom. Jeg var velvillig, jeg ville gjerne forsøke, men endte opp som ubekvem og flau underveis.

- Hva? Gjorde de virkelig det? Pratet de virkelig slik? tenkte jeg da forfatteren legger ut om hvordan hun og mannen lærte seg å snakke sammen. Jeg imaginært skjulte ansiktet i hendene når hun forteller om sin nye menighet og forholdet til Guds datter. Jeg krympet meg når hun beretter om sin oppvåkning ved havet. Om yogaen. Pustekurset. Det hele er så veldig amerikansk hjelp-til-selvhjelp-ish. Rett og slett pompøst og småflaut sett med blaserte, norske øyne. Når det hele er krydret med halleluja-kristendom US-style, mister hun meg helt. – Og det plager meg litt, for det hele er skrevet med en særdeles sympatisk tilnærming. Hun er rett og slett innmari fin.

Fin, og mest av alt modig. Mens hun utleverer sin oppvekst med alle feilskjær og svakheter til det fulle, er hun tilsvarende ærlig om sine tanker og handlinger som voksen. Ikke minst: ektemannen må være grenseløst glad i henne for å ha tillatt fullstendig blottleggelse av ham som person. Med tanke på diskusjonen rundt den litterære utlevering av sine nærmeste, er dette utvilsomt en bok skapt for å debattere også i så henseende. 

Glitrende oversatt av Tiril Broch Aakre.

Les også: forfatterens (egen blogg) og bokens (nettside)

Kilde: Leseeksemplar

Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

Boken jeg nå skal forsøke å anbefale er ingen bok jeg selv likte. Jeg syns den var forferdelig. Handlingen var forkastelig, stemningen fæl og språket ga meg hodepine. Likevel var jeg solgt fra første side. Det var umulig å legge den fra seg, uaktuelt å avbryte. 

Den ekstreme brutaliteten, den uforklarlige gjentakende voldsforherligelsen, gjør at jeg elsker å hate den. Det hele er ytterst mørkt og dystert, uttørket og livløst. – Men bare omgivelsene i boken og livet romanfigurene lever. Ikke boken. Boken er så mye mer enn det. 

Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

USA. Utgitt i 2010. Imponerende oversatt til norsk av Knut Ofstad.

Det handler bare om å begynne. Man er solgt fra første avsnitt, sjeldent opplever jeg å bli revet med allerede fra første side. - Men bruk tid på den. Blodmeridianen er så langt fra å være slukebok som du kommer. Stålsett deg, du vil få en leseopplevelse du ikke vil glemme.

Forlaget skriver:

En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850.

Det er setninger lange som en hel bok i seg selv, og det er kapitteltitler som oppsummerer all handling. Detaljene er utallige, og jeg tror på kritikerne som hevder dette er imponerende research. Mest av alt er det avskyelige drap. Tortur. Evig redsel. - Men det er også netter opplyst med så mange tindrende stjerner at man må lete lenge etter sorte flekker.

Og alt dette beskrives med øyensynlig følelsesløse skikkelser. Hovedpersonen, en femten år gammel gutt, omtales ikke en gang med navn. Han smiler ikke. Ler ikke. Grubler ikke. Gråter ikke. Han er ikke en gang sint. Ingen er. De bare dreper og dreper og dreper. Dreper og skalperer.

Han har rømt hjemmefra, guttungen. Som bevis på sin mors endelikt har han vokst opp med en mann som aldri har behandlet ham som sin sønn. Ingenting mer var å hente, han kunne like gjerne fortsette sin ensomhet ute i det ville, det uttørkede, det golde.

Snart møter han Dommer Holden. Et fullstendig iskaldt, manipulende, gedigent beist av en mann som skyter og skalperer, skyldige som uskyldige, like ofte som … vel, oftere enn man skifter sokker. Faktisk, oftere enn et levende menneske puster inn og ut. Det er en besynderlig mangel på emosjoner i boken i sin helhet, men dommeren er selve personifiseringen på ondskap. – Så er det nærmest ufrivillig komisk når det beskrives hvor vakkert han tegner, hvor møysommelig nøyaktig han er. Tegner panner uten en rynke, med økonomisk bruk av farger.

Og vi får heller aldri vite bakgrunnen til hvorfor menneskene i boken er som de er. Forfatteren beskriver deres handlinger, men ikke deres tanker eller følelser. Vi følger guttungen og hans kompanjonger forbi busker fulle av spebarnslik, vi er med når en gammel bestemor, sittende på huk i en krok, skytes i forbifarten for deretter å bli skalpert. Vi er der, vi opplever det, vi går videre. Jeg lover deg, scenene er uforglemmelige. – Og boken er full av de.

Vi forsoner oss med den gjennomførte groteskheten, det evige blodbad, takket være forfatterens utrolige evne til å formidle sanseinntrykkene. Det er så mye mer enn bare hendelser og drap. Det avskyelige pakkes inn i et underholdende språklig slør hvor alt samtidig forsterkes. Skyggene er ekstra lange, kjøttet råttent og fordervet. Håret er tynt og fett, solen ubarmhjertig og brennevinet ramt og surt. Alt er nitrist. Mørkt, tørt og hardt. Naturkulissene matcher drapsraidet til Holden og gjengen. – Og i samme stund, alle disse stjernene. Nattens stjernehav hvor noe sort nesten er umulig å finne. 

Det er besynderlig hvordan McCarthy har komponert denne historien. Jeg har lest bøker av han tidligere, men likevel har jeg ikke opplevd maken. Jeg har lest meg kvalm av Ellis sin American Psycho, men heller ikke den kan sammenlignes med boken jeg nå sliter med å anbefale. Samtidig kan jeg ikke la være, vil ikke la være. Blodmeridianen er noe helt for seg selv. Tro meg.

Stålsett deg. Og les.

Les også: Mine omtaler av (The Road) og (No Country For Old Men)

Kilde: Hentet fra min egen bokhylle (OTS)

Andre bloggere: (Stjernekast)

Hvem er du, Alaska? av John Green

Ungdomsromanforfatteren John Green er umåtelig populær og viden kjent for å tilføre sine bøker mer enn bare underholdning. Han stiller de store spørsmål. Hvem man er, hvorfor man er som man er blitt og hvordan man kan utvikle seg videre. Hva som er viktig. Hva som er meningen. – Og han lar, uten unntak, ungdommene selv selv finne svarene, ut fra sine premisser og erfaringer.

I hver eneste bok setter han søkelys på identitet, samhold og skape trygghet for seg selv og sine. Så har også nesten samtlige av hans romaner gitt meg svært positive leseopplevelser. Særlig smått legendariske Faen ta skjebnen og Papirbyer. Samarbeidsprosjektet Will Grayson, Will Grayson, en bok han skrev sammen med David Levithan, føyer seg soleklart inn i rekken. 

Flere år etter mitt første bekjentskap med John Green var det omsider klart for lesing av hans debutroman. 

Hvem er du, Alaska? av John Green

Første gang utgitt i 2005. Originaltittel: Looking for Alaska. Debutant. USA. Ungdomsroman.

Miles er søtten år og venneløs. Han har omsorgsfulle foreldre, er oppvokst i et møblert hjem, er intelligent, høy og kjekk. Han har bare ikke venner. Ikke en eneste en. All fritid blir brukt til å pugge kjente personers siste ord, det er liksom ikke stort annet å ta seg til.

- Men han forstår at han må ta grep. Finne sin plass i verden, oppleve noe, starte på nytt og forsøke å leve livet slik han ønsker. Miles søker seg til sin fars gamle internatskole, og ser dette som Det Store Muligens. Nå kan han endelig starte sitt liv. Kanskje.

Det Store Muligens. The Great Perhaps, dette noe poeten Francois Rabelais søkte etter på sitt dødsleie. Miles tar farvel til sitt gamle liv, forlater alt og alle han kjenner til og begir seg ut på noe han enda ikke vet hva er. Han kan bare håpe.

Fra det øyeblikk han entrer sitt nye hjem faller bitene på plass. Han etablerer endelig og nokså umiddelbart et vennskap med sin romkamerat Obersten, som raskt introduserer ham for sine nærmeste allierte. Vakre, skjønne Lara som sier I når hun mener Y, japanske Takumi, gutten som forstår menneskene rundt seg men som selv ikke slipper noen inn, og det er Alaska. Jenta med tindrende grønne øyne, livsbiblioteket og kurvene. 

(photo credit: nakeisha campell)

Miles faller pladask. Selvsagt. Alaska har den kraften på alle. Hun er sprudlende og vittig, vakker og attraktiv, men samtidig er det noe annet ved henne. Noe mørkt. En uro som ikke lar seg temme.

Den umake gjengen av nye venner lever i sitt eget univers. De studerer, finner på sprell, filosoferer, røyker i smug og drikker seg sanseløse. Det er også forfatterens fremste styrke. Han tar ungdommen på alvor. Alltid. Ungdommene danner sin egen verden og han lar de filosofere på deres premisser, ut i fra alder og livserfaring. Det er ingen moralisering. Sex er nytelse og rusmidler en naturlig del av deres strategi for å overleve hverdagen.

Romanen er bygget opp mot en hendelse som merker ungdommene for resten av deres liv. 150, 89, 75 dager før hendelsen står det, og vi vet, vi vet vi vet, at dette umulig kan gå bra, men alle de foregående kapitlene har allerede gjort oss glade i karakterene. 62, 30, 9 dager før hendelsen, nei nei nei, nå skjer det.

Og det skjer.

Vi kjenner oss igjen. - Vi har vel alle hatt slike opplevelser. Små eller store, skjellsettende for resten av våre liv. Fra min egen ungdomstid tenker jeg fra tid til annen på han i parallellklassen som fikk kreft. Ikke fordi jeg kjente han, men fordi det ga oss et helt nytt og brutalt innblikk i livets realiteter. Og mest av alt tenker jeg på han i klassen min som ikke lenger orket leve. Alle tankene og følelsene vi satt igjen med. Hva om. Tenk hvis. Kunne vi. Redselen over dette uhåndterlige mørket som overskygget alt. Den vonde vissheten om at vi alle kunne gjort noe annerledes. Kanskje bare smilt et ekstra smil. Ett eller annet. 

Vi forstår tidlig at denne hendelsen alle kapitlene refererer til vil være dramatisk og trist. Så er også denne delen det beste ved boken. Vi nærmer oss en sannhet, skritt for skritt, dag for dag. Det vi frykter skjer. - Og ungdommen forsøker bygge seg opp igjen, litt etter litt. Green lar vennene kjenne på alle aspekter ved sorgprosessen. Alt fra omfavning av tristesse, romantisering av person og deres forhold, og etter hvert også oppvåkningen. De reagerer med sinne og vantro, samtidig som de er utålmodige etter å gå videre. Etter å glemme. Starte på nytt. Sekundet etter: En intens trang etter å finne sannheten. Forstå hvorfor det skjedde og hvordan det kunne skje. Om man kunne gjort noe annerledes.

Jo, vi kjenner oss igjen. Vi har alle vært der.

Det er sterkt, selv for en voksen leser. Aller sterkest fordi forfatteren på befriende vis tar ungdommen på alvor. Forteller deres historie. Deres versjon. Det handler om å finne sin vei i livet, sin lykke og definere seg selv. Samtidig er det oppløftende om vennskap: Miles har aldri tidligere funnet seg til rette i sosiale settinger. På den nye skolen får han en ny vår, etablerer ubrytelige vennskapsbånd og får seg til og med kjæreste. Hvor fint er vel ikke dette, å vise hvordan man ved å bryte et mønster likevel kan klare det, selv om man føler man har kjørt seg helt fast?

Alle ungdommer burde lese John Green. - Foreldrene deres også.

Bokbloggerbonus

Og bøkene, dere. Bøkene. Hvem er du, Alaska? inneholder et lass av referanser til litteraturens gleder. Særlig inspirerende er det å lese om den kvinnelige antagonisten sitt livsbibliotek. – Så kan man alltids diskutere hvorvidt det fungerer som en virkelighetsflukt, kanskje, eller som verktøy til å skape sinnsro.

Boksamlingen hennes fylte bokhyllene og rant over i hoftehøyde stabler overalt, ustøtt lent inntil veggen. Jeg tenkte at hvis bare en av dem rørte seg, kunne dominoeffekten komme til å drukne oss i en kvelende litteraturflom.

Les også mine andre omtaler av John Greens bøker:

• En overflod av Katheriner (blogginnlegg)
• Papirbyer (blogginnlegg) og (bok vs film)
• Let it snow (blogginnlegg)
• Will Grayson, Will Grayson (blogginnlegg)
• Faen ta skjebnen (blogginnlegg)

Kilde: Kjøpt selv.
Andre bokbloggere: En drøss! Omtalene er bare et kjapt googlesøk unna. 

Lesemål 2017: Off The Shelf, 1 av 16 lest.

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman. 

 

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan
Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Grayson forsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.

Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large.

Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.

i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.

Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.

Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.

i do not say 'good-bye.' i believe that's one of the bullshittiest words ever invented. it's not like you're given the choice to say 'bad-bye' or 'awful-bye' or 'couldn't-care-less-about-you-bye.' every time you leave, it's supposed to be a good one. well, i don't believe in that. i believe against that.

John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.

Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friends nose.

Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.

Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.

Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges) (Lena - Les mye)

The Lover's Dictionary, av David Levithan

Lese- og lyttetiden er på 2 timer. Tiden det tar, antall sider, kan ikke måle seg med verdien. The Lover’s Dictonary ønsker jeg å bla i, lytte til, igjen og igjen.

Jeg kan ikke få nok. Jeg vil ha mer, jeg vil ikke at det skal slutte, jeg vil starte på nytt igjen. Jeg vil gjenoppleve følelsen boken ga meg, da jeg leste den for første gang.

Akkurat som det første kyss. Den første berøring. Magien. Å avslutte boken føles som å oppleve kjærlighetssorg.

The Lover’s Dictonary, av David Levithan

Ikke oversatt til norsk. Utgitt i 2011.

Konseptet er annerledes alt annet. Gjennom en ordbok forteller Levithan historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. Noen ganger bare en setning, et utsagn. Andre ganger korte historier.

Suffuce, v.I don’t like it when you use my shampoo, because then your hair smells like me, not you.

Alt hva man sa og ikke sa. Alt man sa som man ikke mente. Alt man følte, men likevel ikke klarte å si.

Det lar seg ikke gjøre å fortelle om boken uten å sitere fra den. Hvert eneste ord, hver eneste lille fortelling, gjør inntrykk. Hver for seg og sammen. For det er en rød tråd gjennom det hele. Av og til tror du at du har lest det samme før, bare for å lese videre og oppdage at historien fortsetter, med en annen vending, et annet utfall.

Akkurat som det alltid er to sider ved samme sak. Han og henne. Tosomhet og ensomhet.

Stanchion, n.I don’t want to be the strong one, but I don’t want to be the weak one, either. Why does it feel like it’s always one or the other? When we embrace, one of us is always holding the other a little tighter.

Så kan man heller ikke sitere uten å insistere på at det hele er så mye mer enn det som står. Man føler det. Adopterer forelskelsen, lykken, usikkerheten, sinnet, sjalusien, fortvilelsen. Varme underfundigheter bryter ubarmhjertig med knivskarp sarkasme. Akkurat som man bare kan kjenne hat til den man virkelig elsker. At det er ingen som kan såre oss mer enn de vi elsker.

Livid, adj.Fuck you for cheating on me. Fuck you for reducing it to the word cheating. As if this were a card game, and you sneaked a look at my hand. Who came up with the term cheating anyway. A cheater, I imagine. Someone who thought liar was too harsh. Someone who thought devastator was too emotional. The same person who thought, oops. He’d gotten caught with his hand in the cookie jar. Fuck you. This isn’t about slipping yourself an extra twenty dollars of Monopoly money. These are our lives. You went and broke our lives. You are so much worse than a cheater. You killed something. And you killed it when its back was turned.

Varme og sårhet. Fellesskap og tomhet. Troskap og svik.

Tekstene er ytterst virkningsfulle. Du skal være kald for å ikke la deg berøre. Levithan har en usedvanlig evne til å la sine personer snakke med hjertet, dukke inn i deres indre og la oss kjenne på deres følelser. Dette er ingen lykkelig historie, her finnes mye smerte og bitterhet, men likevel er det noe rørende ved det hele. Noe som rører ved ditt hjerte.

Følelsene er universelle. Gjenkjennbare. Du relaterer deg til hans og hennes tanker rundt forholdet, seg selv og hverandre. Kjærlighetserklæringer veksler med krangler. De snakker med hverandre og til hverandre. Av og til uten å lytte. Stadig oftere. Helt til alt tar

Slutt.

Det er da Levithan skriver hans og hennes historie. Da de angrer. Savner. Kjenner sinne. Forsoner seg. Aner at kanskje den andre sa noe han eller hun ikke mente. Eller ikke sa det han eller hun følte. Men at de likevel angrer. Av og til angrer på at de hele tatt møtte hverandre.

Adamant, adj.You swore that Meryl Streep won the Best Actress Oscar for Silkwood, and I said, no, it was Sophie’s Choice.  The way that you argued with me, you would have thought we were debating the existence of God or whether or not we should move in together. These kind of fights can never be won — someone always comes out hurt, negating the other’s victory. We looked it up, of course, and even though you conceded I was right, you still acted like it was a special occasion.  I thought about leaving you then.  Just for a split second, I was out the door.

Boken gjorde meg søvnløs. Først forelsket. Deretter uendelig trist. Flere dager etter at jeg lyttet meg gjennom boken kjenner jeg den fremdeles som en klump i magen. Men jeg angrer ikke. Det er ingenting jeg angrer mindre på enn å ha lest denne boken.

Cadence, n.I have never lived anywhere but New York or New England, but there are times when I’m talking to you and I hit a Southern vowel, or a word gets caught in a Southern truncation, and I know it’s because I’m swimming in your cadences, that you permeate my very language.

Anbefales av hele mitt hjerte.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Kanskje den beste innlesingen jeg har lyttet til.

Les også: (Min omtale) av fantastiske Hver dag, av samme forfatter. En av mine absolutte favorittromaner gjennom tidene. Det sier ikke rent lite.

Andre bloggere: (Hildesol) (Akima) (Lena fra LesMye)

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Grøssende mystikk og sorg i en og samme bok? Jeg kastet meg over boken med store forhåpninger. Kanskje litt for store, for jeg grøsset aldri. Ikke så mye som en liten gåsehudklump. Ei heller begynte jeg å gråte. Jeg kjente ikke en gang antydning av klump i halsen.

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Orginaltittel: The WinterPeople. Utgitt i 2014.

Det nærmeste jeg kommer er at jeg er oppriktig lei meg for at det ikke ble som forventet. Ikke det at historien i seg selv er så vidunderlig original. Det er tretten av den på dusinet. Du har lest bøkene før, og i alle fall sett filmene et par-tre ganger. Men det emosjonelle, det som virkelig gjør en historie, var aldri helt på plass. Ikke for meg.

En dag forsvinner Alice, Ruthie og Fawn sin mamma. Ingen lapp, ikke noe farvel, ingen tegn. Bare borte. Ruthie står alene igjen med ansvar for et stort hus og en lillesøster som har tusen gjemmesteder i huset og som snakker med noen hun slettes ikke klarer å se. Skogen ved siden av rommer et utall mørke hemmeligheter. Kan moren deres ha forsvunnet inn i skogen?

Kan hun ha blitt en av de mange som i årenes løp har blitt fanget av dette noe, eller noen, i skogen?

På jakt etter tegn til hvor moren kan ha tatt veien, finner de to jentene en dagbok godt gjemt under en gulvplanke på morens soverom. Boken tilhører Sarah Harrison Shea, som sørger over sin datter. Dyp, dyp sorg. Lille Gertie som en kald vinternatt forsvant inn i skogen.

Hva er det med denne skogen? Og hva er det med dette huset?

Det ble aldri veldig spennende, og det ble aldri helt trist. Språklig sett er det svært enkelt, nesten barnlig. Det overforklares og fortelles lite mellom linjene. Kanskje hadde det hjulpet å skrive historien fra fortiden med et mer gammelmodig språk?

Fortellingen blir i tillegg skjemmet av mange gjentakelser og oppramsinger. – Som en fullstendig oppheng i at Ruthies kjæreste røyker hasj. Jeg begynte å telle antall ord hasj på en side, men ga opp halvveis. Det føltes heller aldri nødvendig å få fortalt i minste detalj eksempelvis hvilke butikker som befant seg i en småby Ruthie besøkte.

Det er lite som ødelegger min leseopplevelse mer enn slike bagateller.

Videre, der hvor forfatteren kunne betatt meg med økende puls og grøsninger på ryggen, begår hun tabber som totalt dreper den minste lille antydning til hjertebank. Midt inne i skogens mørke vil jeg ikke vite, som et malplassert apropos, at Gertie er oppkalt etter sin bestemor. Jeg vil heller ikke, innestengt i en grotte, nærmest le av Fawn med bamse under genseren, et absurd syn av en gravid seksåring.

Og likevel. Likevel, dere. Likevel kunne jeg ikke hjelpe for at det var noe i boken som stadig fikk meg til å lese en side til. Og så en. Og så ut kapittelet. Og så fortsette. Jeg kunne ikke unngå å like karakterene og hodet mitt skapte mer spenning enn forfatteren fikk ned på papiret. Sånn sett lyktes hun.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Mellom bokstablene), (Rita), (Tine) og (Bokvrimmel)

Papirbyer, av John Green

Eventyr. Opprør. Ungdomstid. Brytningstid. John Green fortjener all den oppmerksomhet han kan få, også nå som hans andre bok slippes ut på det norske bokmarkedet. Der hvor den gjenge ungdomsbokforfatter øser ut kjærlighet og adrenalin til leserne, ønsker han gi oss noe mer. Noe dypere.

Papirbyer, av John Green

Ungdomsroman. På norsk mai 2014.

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har overgjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistet opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Da jeg leste forfatterens Faen ta skjebnen i fjor, skrev jeg blant annet Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka road trip. Et sitat som ble brukt opp og ned i mente, og som jeg stadig er like pinlig berørt av. Likevel, med fare for å gjenta meg selv: det er noe med John Green og hans evne til å skildre ungdommers vandring mot voksenlivet. Veien inn i sitt indre. Veien mot forståelse, innsikt og trygghet. 

Så også i denne boken. For Q og gjengen kjører ikke bare med bil gjennom noen stater. Q er på vei, også i sitt indre. Veien blir til mens man går, man høster erfaringer og danner grunnlag for en dypere forståelse. Noen ganger kommer man til uønskede steder, andre ganger kommer man over steder man ikke ante fantes. Vakre steder, steder som gir deg ro i sjela. Noen ganger reiser man på tur med reisebøker i bagasjen. Andre ganger drar man av gårde tomhendt.

Q legger ut på jakt etter sannheten, finne det rene under overflate, det virkelige. Q ønsker å fjerne illusjoner og bryte ned fasader. Akkurat som Margo.

For hvem er egentlig Margo? Er også hun bare en illusjon? Er hun slik som Q fremstiller henne, eller er hun en helt annen? Og hva så om hun bare er som deg og meg? Med feil, lyter og skavanker, mentalt og fysisk? Holder det ikke bare med å like den andre for den man er, på tross av og fordi?

Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.

Av og til er sannheten skuffende. Av og til er alt bare en illusjon. Av og til skinner det skitne, urene, uønskede gjennom, alt er gjennomsiktig og fasadene er stadig i fare for å briste. Mennesker er samfunnet og samfunnet er mennesker. Hvem er vi, og er vi oss selv alene eller på grunn av andre?

John Green er en mester i å engasjere leserne til å tenke. Hans visjon er å ta oss med på hasardiøse bilturer og bryte oss inn på stengte fornøyelsesparker, ikke for underholdning, men for å utfordre våre tanker og holdninger. Nesten umerkelig tar han oss med på en filosofisk reise som aldri avsluttes.

- Selv ikke etter at siste side er lest. Papirbyer er en av disse bøkene som blir med deg videre. Veien blir til  mens man går.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Bjørg - Ubok)

The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Lennie er 17 år og sørger dypt over sin søster Bailey. Den to år eldre søsteren falt for få uker siden brått om av hjertestans.  De to har vært uadskillelige hele livet, og nå må Lennie lære seg å gå videre. - Alene.

The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Ungdomsroman. Norsk tittel: Himmelen begynner her

På bilder titter Lennie bestandig opp til Bailey. Midtpunktet. Litt vilter, utadvent og med uimotståelig sjarme. Hun selv nesegrus beundrende, korpsnerd og bokorm. Praktisk talt ukysset, i motsetning til storesøsteren som i flere år har holdt sammen med Toby.

If only I yelled back at him: I do get it! I get that as long as you live no one will ever love you as much as I do – I have a heart so I can give it to you alone! That’s exactly the way I feel – but unfortunately, people don’t talk like that outside of Victorian novels.

Kun Toby kan forstå Lennies sorg og det enorme tomrommet hun befinner seg i. Lammet av desperat savn søker de sammen. Toby får henne til å huske. Samtidig kommer Joe som fra intet og tar henne med storm. Joe får henne til å glemme.

- Men hvor galt er det ikke å forelske seg midt i en sorgprosess? Og hvem er hun egentlig, nå som hun har mistet sin ledestjerne, bestevenn og ideal?

Lennies reise

Denne altomslukende samhørigheten mellom de to søstrene forstås ut i fra at moren forlot barna mens de var små. Oppvokst hos deres bestemor og delvis også onkel, har søstrene vært sine nærmeste. Morens svik har gjennom hele oppveksten blitt kamuflert med eventyrlyst, rastløshet, en evig oppdagelsesreisende. Uten noen egentlig kjennskap til moren har hun blitt distansert i en uoppnåelig rolle, aldri som mamma.

Etter Baileys død oppdager Lennie stadig mer om deres mor. En følelse av forlatthet og svik gjør sorgen etter søsteren enda vondere å håndtere.

Denne ungdomsromanen er en reise på flere plan. Sorg skal bearbeides, ensomhet skal godtas, hun skal lære seg selv å kjenne og stå på egne bein. – Og attpåtil oppleve tenårene, med følelser og begjær hun ikke tidligere har kjent.

Praktisk talt ukysset, og nå – midt i all fortvilelsen – finner hun seg selv sjonglerende mellom to gutter. Toby, som er utrøstelig etter sitt tap av Bailey. Joe, som aldri har kjent henne med Bailey. To gutter som får blodet hennes til å bruse, men som samtidig gjør at hun svikter søsteren.

I twist around in his arms so that we are facing each other then throw my arms around his neck while his find the small of my back, and sweep me into him. Oh God, I don’t care if this is wrong of me, if I’m breaking every rule in the Western World, I don’t care about freaking anything, because our mouths, which momentarily separated, have met again and anything but that ecstatic fact ceases to matter. How do people function when they’re feeling like this? How to they tie their shoes? Or drive cars? Or operate heavy machinery? How does civilization continue when this is going on?

Hvordan kan noe så godt være så vondt samtidig? Hvordan kan noe så galt, samtidig føles så riktig?

Vellykket balansering

Den 300 sider lange ungdomsromanen ble første gang utgitt i forfatterens hjemland USA i 2010. The Sky is Everywhere ble av Gyldendal oversatt til norsk i 2012 med tittelen Himmelen begynner her. Min utgave er på originalspråket, og jeg har ikke tilstrekkelige forutsetninger for å kommentere svakheter og styrker i språket utenom det helt generelle:

Historien fortelles utelukkende fra Lennies ståsted, med de emosjonelle fallgruver det medfører. I dette tilfellet lykkes forfatteren likevel godt å balansere Lennies friske, humoristiske og fargerike beretninger med utdrag fra hennes dypt personlige og rørende dikt. Dikt og små anekdoter skrevet på lapper, på benker, alt godt gjemt og kamuflert. Disse innslagene er overraskende sterk lesing i all sin åpne, desperate sorg og fortvilelse. - Og når du er i ferd med å hulke, blar du om til neste side, leser noen linjer og begynner å le. Kombinasjonen er forfriskende, nødvendig og spennende.

Gram shakes her head. “Who would have thought Lennie was such a romantic?” “Are you kidding? Joe exclaims. “Her reading Wuthering Heights twenty-three times didn’t give it away?” I look down. I’m embarrassed at how moved I am by this. He knows me. Somehow better than they do.

For en lidenskapelig bokelsker er en annen styrke ved boken de utallige referansene til klassikere innenfor litteraturen. Få nok til å vekke nysgjerrigheten blant målgruppen, mange nok til at det ikke faller mellom to stoler. Jane Eyre blir nevnt, Stolthet og fordom, attpåtil Kjærlighet i koleraens tid får oppmerksomhet. Men først og fremst Stormfulle høyder. Stormfulle høyder, den vidunderlige, dypt tragiske kjærlighetshistorien om Cathy og Heathcliff, som får hverandre først i døden. Stormfulle høyder, boken som Lennie har lest tjuetre ganger. Du kan bare ikke unngå å bli sjarmert.

Sjarmerende persongalleri

Det kan du heller ikke av persongalleriet som er noe av det varmeste jeg har opplevd i denne type litteratur. Meget sjarmerende, meget sympatisk, meget fargerikt. Skal noe trekkes ned må det være at de eksentriske familiemedlemmene, Gram (bestemor) og onkel Big, med fordel kunne fått enda mer oppmerksomhet. Jeg ble genuint nysgjerrig på blomsterfanatikeren Gram og giftesyke Big.

I told him:  I belong to him. I told him: My heart is his. I told him: I hear his soul in his music. I’m going to jump off of a building. Who says things like this in the twenty-first century? No one! How is it possible that something can seem like such a brilliant idea one day and such a bonehead one the next?

Aller mest begeistret ble jeg for Joe Fontaine, Lennies etter-Bailey-forelskelse. Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på fjortende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...!

En gang av millioner klarer en forfatter å mane frem en karakter som virkelig setter seg hos leseren. Det er like vidunderlig hver gang det skjer.

Perfekt for målgruppen

The Sky is Everywhere / Himmelen faller ned ER vidunderlig. En eldre, erfaren leser vil påpeke  langtekkelige sekvenser, mye overdrevent veksling mellom Lennies hjertes utkårede, litt vel mye sverting og attpåtil noe lettvindte løsninger. En eldre, erfaren leser innser samtidig at plussiden er langt lenger, langt sterkere.

Years ago, I was crashed in Gram’s garden and Big asked me what I was doing. I told him I was looking up at the sky. He said, “That’s a misconception, Lennie, the sky is everywhere, it begins at your feet.”

- Perfekt for tenåringsjenter og aldeles nydelig lesestoff for altfor gamle damer.

Kilde: Julegave fra Silje/Så rart
Andre bokbloggere: (Silje) (Ungdomsboka) (Mai Lene)