Nesten to år er gått siden jeg leste Monica Isakstuens Om igjen, en roman som høstet mye jubel i Bokblogglandia og blant (øvrige) kritikere. Selv så jeg kvaliteter i hennes særegne fortellerstil, men slet med å finne det essensielle i romanen, selve vennskapet mellom de to hovedkarakterene, troverdig. Jeg lot meg mest av alt irritere, for jeg klarte ikke slutte gruble over boken. Jeg likte den ikke, subjektivt sett, men jeg klarte heller ikke skyve den fra meg. Om igjen var for meg en av disse romanene som blir bedre etter at de er ferdigleste.
Derfor var det en befrielse og sann glede for meg å umiddelbart like Vær snill med dyrene. Ikke bare likte jeg den. Jeg storkoste meg underveis i lesingen. Ikke fordi jeg lo, men fordi jeg kunne velte meg i hovedpersonens depresjon. Isolert sett forteller det kanskje mer om meg enn boka, men vær så snill, les videre.
- Så nå er det snudd på hodet. Jeg som var lunken til den første boken er storveies begeistret. De som hyllet gjennombruddsboken er alt annet enn imponerte. Tvert om, til og med. Jeg leser bokblogginnlegg og kommentarer på andres innlegg hvor bloggere nærmest river seg i håret i irritasjon.
Noe av kritikken kan jeg bare nikke til og tenke ja, ja jeg ser den, og den og den, og jeg er enig, men likevel er jeg fullstendig uenig. Jeg må tvinge meg selv til å tone ned min egen begeistring, forsøke å dissekere de negative kritikeres ankepunkter og fremheve de uomtvistelige kvaliteter. Intet mindre.
- For jeg savnet selv å se det alle andre så ved Om igjen. Nå er det omvendt. Her er min lesing.
Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen
Utgitt i 2016. Norsk.
Hun er Karen. Noen-og-tredve, separert og mor til ei tre år gammel jente. Det var hun selv som ville det, flytte fra ham, men likevel føler hun seg mislykket. Kanskje mest av alt fordi hun tror hennes mor mener hun har mislykkes. Tidsmessig spenner det seg fra bare noen måneder, persongalleriet er begrenset til hun, han, barnet og moren. Ei heller skjer det mye. – Derimot inneholder romanen et vell av tanker og følelser.
En del av kritikken går ut på at hovedpersonen er for selvsentrert. Hun som selv har forlatt sin mann opplever en sorg og angst hun åpenbart burde tenkt på før hun flyttet ut av hjemmet. Jeg ser det annerledes. Jeg oppfatter det som at hun er deprimert, bygget opp og utløst av oppveksten og morens stadige konfliktskapende utbrudd mot Karens far. Alltid bak hans rygg, selv etter hans død. Når hun så selv får barn opplever hun et følelsesmessig kaos hvor hun ikke lenger takler parforholdet. Ikke at hun er ulykkelig i forholdet eller at hun tror hun blir lykkelig uten ham. Det bare går ikke. Ingenting går.
Tror jeg. Hun har i alle fall gjort et grundig stykke arbeide i å dukke ned i Karens psyke.
Her flommer det nærmest over av angst. Hun får det ikke til, hun er redd for at faren er bedre forelder og at hun skal gjennomskues. Hun er redd for en dag å ikke lenger ville nok, ikke makte ta seg av barnet. Det forundrer henne, disse tankene, og det er ingenting som skremmer henne mer. Angsten over vissheten om at bruddet ødelegger datteren, depresjonen skaper denne sannheten, tar over livet hennes og dermed også datterens liv.
For der Karen forlater sin mann, minnes hun tilbake til barndommen hvor faren forlot moren. Hun forlot, moren ble forlatt, og den skarpe ubalansen er kanskje det aller fremste ved romanen. Stadig opplever Karen stikk fra moren, stadig føler hun at moren bebreider henne, at det er en forlengelse av farens svik. Det gjør vondt, selv for leseren.
Og om hendelser fra barndommen kan gjøre hennes relasjoner i det voksne liv ulevelige, hvordan påvirker det så Karens egen datter?
Isakstuen forteller historien i en særegen stil. Dette imponerte meg langt på vei i Om igjen og jeg følte en lettelse over at hun videreførte dette i oppfølgeren. Hennes fortellerstil fortjener kritikk med bedre begrep og analyse enn jeg har grunnlag for å skrive. Jeg må likevel forsøke.
Akkurat som i Om igjen demonstrerer forfatteren en form for kreativ skriving som både er original og befriende annerledes. Hun tillater de fleste grep, det være seg direkte henvendelser til leseren, lek med verbale bøyninger og utallige referanser til sanger, som nesten umerkelig skrives om til å få en helt annen betydning.
Stadig lykkes hun å vekke leseren. Språket er ofte knapt og konsist, samtidig som hun tar oss med på en langtekkelig tankerekke som liksom aldri tar slutt, men likevel fortæres på et øyeblikk.
Gjenkjennelseseffekten er for stor, det er alltid noe man kjenner igjen, noe vondt, fornedrende. Du tar det innover deg og det blir personlig. Kanskje selv om du ikke har opplevd noe samlivsbrudd. Kanskje selv om du ikke er mor. Kanskje selv om du har et godt forhold til din egen mor. Likevel. Dette vonde, fornedrende, det er noe der, noe universelt, noe nesten ingen av oss slipper unna.
For eksempel, skriver hun, og tar oss med rett inn i sitt eget hode, sin egen tankerekke. Du blir fortellerstemmen. Akkurat som når forfatteren tar oss med inn i fortellerstemmens drømmer. Du kunne drømt det selv.
Å være, er, var, har vært skriver hun, og ja, akkurat slik, akkurat slik tenker vi også. Vi ville kanskje ikke skrevet det slik, men kanskje tenker vi slik, midt i en tankerekke, midt i et tankekaos hvor vi tenker for mye og er for lite.
Det er så mye, men samtidig så nedstrippet. Så vondt og likevel, eller kanskje derfor, så ærlig. Så personlig og på samme tid så universelt. Hun tillater det meste i sin tekst, akkurat som ingen kan kneble våre tanker.
Og hva med dyrene? Stadig krydres boken med små kapitler og anekdoter med dels sære og urovekkende hendelser fra dyreriket, både gjennom forskning og observasjoner. Slik som rotteungene etter en tid adskillelse fra moren gjenforenes. Snart spiser de henne. Slik som katten som mister sin mor som unge og mister empati og evnen til å føle samhørighet. Slik som kjempekenguruen som utvikler et ekstra hudlag, en lomme på ryggen hvor moren får plass. Eller kanskje mer presist: Lager seg plass.
Selvsagt, alt dette har indirekte sammenheng med historien. Karen engster seg over hvilke konsekvenser skilsmissen og barnefordelingen vil gi datteren. Karen forsøker å beherske seg for å ikke la hele livet sentrere seg rundt datteren. – Datteren er ikke hennes eiendom. Det er en daglig kamp med seg selv, mot destruktive tanker og fortrenging av vonde følelser.
«Men det stemmer jo ikke. Det hun skriver er ikke sant», kritiseres det. Kanskje ikke, men jeg ser det ikke slik. Jeg ser disse historiene som noe Karen selv refererer til. Hennes versjon. Jeg oppfatter det ikke som om forfatteren fremstiller det som fakta, selv om jeg innrømmer at åpenbare feil kan forstyrre helhetsbildet.
Kanskje minner det litt om Ida Hegazi Høyers Fortellingen om Øde. Eller Per Olov Enquists Historien om Blanche og Marie. Også disse med unike fortellerstemmer. Utgangspunktet er reelle bakgrunnshistorier, men forfatterne tar seg kunstneriske friheter i gjenfortelllingen. Ingen av bøkene har fremtvunget noe behov for faktasjekking, jeg har godtatt versjonene, det er ikke sakprosa.
- Men det er meg.
Og midt i det hele. Minnet om henne selv som barn, hvor hun deler meitemarker i to. Hvor hun brenner av beina på stankelbein. Kanskje hun slettes ikke er i stand til å ta vare på et barn, være en mor, når hun har dette i seg. Hele tiden denne angsten. Kaoset. Avmaktsfølelsen.
«Hvordan skal jeg greie å få dere til å tenke annerledes om boken» spurte jeg. «Bare prøv, du kommer uansett ikke til å greie det» fikk jeg til svar. Og jeg greide det ikke, gjorde jeg vel, i dette virvaret av personlig synsing. Jeg håper likevel at flere gir boken et forsøk, for bøker man umulig kan stille seg likegyldig til er sjelden vare. Denne romanen er en av disse.
Akkurat for meg, med mine preferanser og erfaringer, ble det full klaff. Jeg er ikke i tvil om at Vær snill med dyrene blir blant mine sikreste kort når kandidater til Bokbloggerprisen skal nomineres. Den dag i dag står romanen som kanskje den beste boken jeg hittil i år har lest.
Det var bare det jeg ville si.
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bokbloggere: (Beathe), (Gro) og (Rose-Marie) - og les også kommentarfeltene, særlig til sistnevnte hvor boken og kritikk av denne diskuteres uvanlig mye.
