Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.
The Slap, av Christos Tsiolkas
Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne. En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.
Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.
Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.
Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.
Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.
Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne. Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.
På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry.
Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste,
forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og
kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en
treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.
Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning.
Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det
overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig
episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer
innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen
å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon,
alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.
Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.
Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.
Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.
-----------------------------
Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.
Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske
bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er
kun et googlesøk unna.
