Den store norske innvandringsromanen

Det føltes litt som en litterær revolusjon da Khalid Hussain på midten av 80-tallet utga boken Pakkis, det som skulle bli omtalt som Norges første innvandrerroman. Før første gang kunne nordmenn lese en ung gutts tanker om hvordan det er å leve med en fot i hver kultur. Årene har gått, mange har kommet til, nye generasjoner har vokst seg frem. 

Det var en sjelsettende leseopplevelse for meg og alle oss som vokste opp på den tiden. I ettertid har det kommet flere såkalte innvandrerromaner. - Bøker skrevet av innvandrere eller barn av innvandrere, bøker som på ett eller annet vis handler om deres oppvekst og liv. Skreller vi bort alle romanene om flyktninger, i det hele tatt det å komme ny til landet, står vi igjen med bare en håndfull.

Det er såpass utfordrende å finne romaner med samme tematikk som Bokbloggerpriskandidaten Tante Ulrikkes vei, at jeg i tillegg har lett litt rundt i våre naboland. Her er en håndfull lesetips:

Skjermbilde, egen bokhylle hos Bokelskere.no

En av de som kanskje er enklest å sammenligne med er snakkisen fra 2015: Alle har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger. Handlingen er lagt til et ungdomsmiljø på Romsås, rett overfor Rommen. Romsås er spesiell selv i Oslo-sammenheng, der det ligger for seg selv oppe på en ås. «Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted.» skriver forlaget i sin egen omtale, og med et såpass ekstremt multikulturelt samfunn på et naturlig begrenset område er det normen heller enn avviket. Denne spesielle miniverdenen fremheves ytterligere gjennom Skarangers uforlignelige språk: En hel roman skrevet på kebabnorsk har det litterære Norge aldri tidligere opplevd. Sånn sett er Jamals beretninger i Tante Ulrikkes vei langt fra utfordrende å lese. Les mer hos (Beathes bokhjerte).

Om ikke kebabnorsk, så finner vi litt kebabsvensk i ungdomsromanen Svenhammeds journaler av svensk-bosniske Zulmir Becevic. Min bokomtale finner du (her). Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i ghettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige. 

Den gang skrev jeg at (...)

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden, både for at utenforstående skal kunne forstå, og å la barn og ungdom som gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. Ingen som ikke selv står med beina i to kulturer kan formidle dette godt nok. Denne boka har nettopp denne styrken, selv om blandingen av humor og alvor med fordel kunne vært bearbeidet bedre før utgivelse. 

Og mens vi fortsatt befinner oss i et naboland: Vi kommer selvsagt ikke utenom poetkometen Yahya Hassan som mer dramatisk og hardtslående enn noen har skildret brutaliteten med å vokse opp med to vidt forskjellige kulturer. 

Hvis vi overhodet eksisterer
Når vi hikster angsten og smerten
Når vi gisper etter luft eller mening
Vi får ikke snakke arabisk på skolen
Hjemme får vi ikke snakke dansk
Et slag et skrik et tall 

Det er lenge siden jeg leste diktsamlingen selv, men sitatet gir meg stadig vondt i magen. Hele samlingen er skrevet med store bokstaver, brutaliteten og sinnet i ordene forsterkes, og jeg mister helt pusten. - Derav små bokstaver i gjengivelsen. Jeg klarte ikke en gang skrive noe om boken, og oppfordrer dere heller til å lese (Reading Randi) sine ord.  

Her til lands måtte vi vente lenge på en brukbar fortsettelse av trenden vi håpet Pakkis skulle stå i bresjen for. For åtte år siden ga Mala Naveen oss innblikk i livet til en norsk-indisk familie bosatt på (faktisk) Stovner. Boken ble gitt den meget talende tittelen Desiland og fortjener stadig å få nye lesere. Sammen og hver for seg slites de fire familiemedlemmene mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv. Vesensforskjellig fra Tante Ulrikkes vei er årsaken til avstanden. Mens personene i Desiland oppfatter kulturgapet som problemet, føler Jamal og Mo at hjemstedet, miljøet de er vokst opp i, stigmatiserer hvem de er og setter begrensninger. Les gjerne (min bokomtale).

Mala Naveens tilnærming til identitetskrisen - eller den indre uroen - er velkjent gjennom romanene til britiske Zadie Smith. En av hennes bøker er Om skjønnhet (On Beauty) hvor et rikt persongalleri viser et bredt utvalg av personer fra ulike kulturer, som på tross av alle forskjeller forsøker å leve i det samme samfunnet. Noe av det mest interessante ved boken (husker jeg) var å følge søskene Jerome, Zora og Levi som trekkes i hver sin retning. Særlig er forskjellene mellom Zora og Levi talende: Mens hun følger i sin akademia-fars fotspor, distanserer Levi seg fullstendig fra middelklasselivet og søker til street-gutta i det svarte miljøet. Ikke så ulikt Jamal og Mo, kanskje. 

En annen som beveger seg bort fra hjemmiljøet er hovedpersonen i Namra Saleems I morgen vi ler, utgitt i 2016. Jeg skrev om boken i (dette innlegget). Som Zeshan Shakar var også hun debutant og skildrer en annengenerasjons norsk-pakistaners unge voksenliv. Her er fokuset på en jente som holder de to verdenene strengt adskilt. - Helt til hun blir gravid og sannheten fører til at hun blir kastet ut fra hjemmet. Mer enn noe annet er dette en sterk og modig protest mot det patriarkalske hierarkiet og æres-ukulturen. 

Et faktisk vitnesbyrd fra samme miljø ble utgitt tidligere i år. Azra Gilani har sammen med sin datter Maria skrevet selvbiografien En muslimsk mors kamp, hvor hun beretter om sitt nye liv i det kalde nord. Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. - Men boken er mer enn bare en oppfordring til å tilpasse seg det nye samfunnet for det beste for sine barn. Vel så viktig er å stemme til alle mødrene som har strevet og gjort så godt de kan, kjempet kamper som kanskje ikke er så store i våre øyne, men nærmest uoverkommelige for de i deres situasjon. La annen-generasjonen bli stolt av sine foreldre, rett og slett. Og jo mer forståelse og sympati man opparbeider seg til de som oppfostret deg, jo enklere vil man få det i eget liv. Det er mye skam der ute. Sinne og frustrasjon, hinder på veien.  

Mens Azra Gilani er stjerneeksempel på vellykket integrering, møter vi en litt annen virkelighet i svensk-kurdiske Mustafa Cans Tett inntil dagene. Mens han og hans søsken vokste opp med svenske venner og med svensk kultur, lengtet foreldrene hele tiden tilbake til Kurdistan. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for de, og kanskje særlig moren som brukte all sin tid og energi på å ta seg av familien. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landsbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte? 

"Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem", skrev jeg i min omtale. "Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss."

... Og det er jo det som er hele poenget. Ikke vi og de. Bare vi.

Og du? Savner du noen romaner som passer inn i dette innlegget, legg igjen tips og gjerne kort beskrivelse i kommentarfeltet.

_________________________________________

Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias
• Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani

Azra var i begynnelsen av tjueårene da hun på 70-tallet flyttet til Norge sammen med sin mann. 40 år senere har hun fått hjelp av sin yngste datter Maria til å skrive ned sin historie og sin kamp, i håp om å bidra til bedre integrering av særlig muslimske innvandrerkvinner. 

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani 

Selvbiografi, memoarer, sakprosa. Utgitt våren 2018. 

Ikke bare det, men også for å gi en stemme til 1.generasjonsinnvandrerne som har en historie å fortelle til sine barn og barnebarn. Hvordan det en gang var, feil som ble begått, kamper som er blitt kjempet, og dyrebar erfaring andre kan dra nytte av. 

For hvem er vel bedre å spørre til råds om integreringspolitikk enn innvandrerne selv? 

Azra vokste opp i Lahore, en fargerik, urban arena, med velutdannede foreldre og en løfterik fremtid. Omstillingen til et mer fattigslig liv i Norge var enorm. Så også omstillingen til livet som gift. Azra og ektemannen trakk raskt i hver sin retning. Hun mot det norske, han mot det tradisjonelle, kjente og trygge. Hvor Azra, særlig etter å ha blitt mor, oppsøkte nordmenn, adopterte matretter, hverdagsliv og høytider, gjorde hennes mann seg stadig mer avhengig av venner og bekjente fra hjemlandet. Brorskapet reagerte på hennes vestlige væremåte, buksene hun kledde seg i og var redde for at deres koner skulle bli påvirket av henne. Stadig oftere ga han etter, oftere og oftere straffet han henne. 

Helt til den dagen alt eskalerte. Under ferien i Pakistan leter hun forgjeves etter sitt og døtrenes pass. Marerittet har innhentet også henne. Hun, den selvstendige, trossige, sterke kvinnen. 

Det er som et gufs for meg som leser. Jeg tas med tilbake til nittitallet da jeg med frysninger på ryggen og hamrende hjerte leste Ikke uten min datter og Solgt. Her unngås derimot det emosjonelle, dramaturgiske. Azra Gilanis intensjon er ikke å ilegge noen skyld, men berette om problematikken mange innvandrerkvinner må forholde seg til. Det kan ikke, skal ikke, ties i hjel. 

Med kløkt og klokskap, kanskje også en god porsjon flaks og velvilje, flyttet hun og etter hvert også barna tilbake til Norge. Ytterligere noen år senere ble ekteskapet avsluttet og hun lykkes i å drive sin egen lille butikk. 

… håper jeg at flere muslimske mødre vil stå sammen. Jeg håper flere vil innse at de har en større makt til å få til endringer enn hva de kanskje er klar over. Hvis de bare tør å gi slipp på den kollektivistiske tankegangen, og heller tenker på hva som er til barnas beste, og retter et større fokus på individets frihet, så har vi kommet langt. La barna ta egne valg, vis dem tillit og raushet, gi dem støtte og morskjærlighet når de går egne veier. 

Det som lett kan oppfattes som en litt selvforherligende fortelling om å lykkes, må leses annerledes. Ingen negative sider medgis, men samtidig uttrykkes heller ingen direkte bebreidelse av andre. – Skjønt vi aner at hun kan ha all grunn til å avsløre mer. I hennes stadige insistering av hun «gjorde det for barnas skyld» ligger både en forklaring på en øyensynlig mangel på refleksjon av egne handlinger, og fravær av ileggelse av skyld. Forklaringen er enkel: Det er ikke fortellerstemmens person som er i fokus, det er kampen hun har kjempet. 

Videre gagner det ingen å lese boken med litteraturkritiske briller. Her finnes logiske brister, gjentakelser og malplasserte avsnitt – eksempelvis et avsnitt om bananer oppleves ufrivillig komisk når dette etterfølger fortellingen om et brutalt ran – men å lete etter denne type feil føles fullstendig irrelevant. 

Kritikken bør i så fall rettes redaktøren som med fordel kunne korrigert disse feilene, for det er neppe verken mor eller datters intensjon å slå seg frem som forfattere. De har derimot en historie å fortelle, et budskap de ønsker å få frem, inspirasjon å gi, lærdom å formidle. Viktigheten av Azras stemme overgår alt annet. 

Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. 

«Dere må våkne opp og ta grep! Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. 
Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.» (les hele kronikken)

Foregangskvinnen lar seg ikke skremme til taushet, hun fortsetter kampen, nå også i bokform. 

Først og fremst for å oppfordre til avskaffelse av patriarkatets æresbegrep, et nedbrytende gufs fra fortiden, et desperat forsøk på å kneble døtres, koners, kvinners frihet. 

Jeg håper flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringen må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen. 

Kanskje like viktig – for etnisk norske lesere – er fortellingen om hvilke problemer og utfordringer innvandrerne møtte på 70-tallet, og hvordan egne samfunn på siden av det norske samfunnet, kunne etableres. Det var ikke enkelt for noen, det være seg de som våget å stikke seg frem, eller de som søkte støtte i det trygge. I et samfunn der godt skolerte måtte ta til takke med dårlig betalte jobber, samfunn hvor det var litt for enkelt å droppe norskopplæring, kvinnekamp som ikke våget ta opp innvandrerkvinners sak, ble det komfortabelt å distansere seg. Det er enkelt å relatere seg til. Det er forståelig, vi velger alle ofte den enkleste motstands vei. 

Men så er det heldigvis noen som står i det. Som våger å tenke utradisjonelt, som kjemper i troen på å utgjøre noe positivt for de som betyr aller mest. Slår et slag for fremtiden. Selv om Azra Gilani på mange måter har blitt norsk, har hun samtidig beholdt det pakistanske, noe bokens tittel også tydelig gjenspeiler. Å stå med en fot i hver kultur er utfordrende, men gir samtidig utallige muligheter. 

Så er det også befriende at hun tillater seg skråblikk på Norge og nordmenn. Hun forteller om rikmannsbarna i Holmenkollen som velger hverandre, følgelig med paralleller til arrangerte ekteskap. Videre møter vi han som ble født med sølvskje i munnen, men som likevel utviklet et rusproblem mens foreldrene var opptatt med alt annet. Dersom alle evner å se forbedringspotensialet hos seg selv og sine, kan vi også hjelpe hverandre og dra lasset sammen. – Til det beste for våre barn og vår fremtid. 

Azra Gilanis liv er rett og slett sterkt inspirerende. Selv om alt ser håpløst ut, kjemp på, belønningen vil komme. Våg å tenke annerledes, tro på deg selv. Sammen er vi sterke. 

Kilde: Leseeksemplar.