6.12.10

Desiland, av Mala Naveen

For en tid tilbake fikk jeg en spennende bok fra Aschehoug i postkassen. Boken er skrevet av debutanten Mala Naveen. Debutant i romanverden, vel og merke, da hun fra før bidratt med tekster til ”Svart på hvitt” og ”Rosa prosa”. For øvrig er hun journalist i Aftenposten, og har tydelig pennen i sin makt.


Desiland, av Mala Naveen
Vi følger familien Mehta, en norsk-indisk familie på fire bosatt på Stovner i Oslo. Hvert av familiemedlemmene gjennomgår hver sin personlige utvikling, og vi følger deres dannelsesprosess både som enkeltindivider og som familie. Fire eksistensielle kriser som flettes sammen fra fire perspektiver. Sammen og hver for seg slites de mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv.

Familien
Mor Bharati tar oppgjør med sitt eget liv, sin stilling i familien, i jobbsammenheng og i sin sosiale bekjentskapskrets. Mest av alt tar hun oppgjør med sitt eget ekteskap.

Far Shyam finner seg ikke helt til rette på sin arbeidsplass, føler seg mindreverdig og drukner seg i sin store lidenskap: Bollywoodfilmer. Han griper tak i sin ide om å utgi sangene fra disse filmene på norsk, og får hjelp av parets leieboer.

Storebror Suraj flykter fra sin store kjærlighet Nicki og ender opp i Bombay hvor han ønsker å skape karriere – og et nytt liv. Sammen med sin nye kamerat etablerer han et firma, men han søker hele tiden nye utfordringer og mening i tilværelsen.

Lillesøster Mita gjør opprør fra sin mor og samfunnet. Ønsker å løsrive seg fra særlig sin mors holdninger til hvordan hun skal leve sitt liv. Mita ønsker å etablere seg som filmregissør, men savner aksept og anerkjennelse fra sin egen familie. Hun flytter ut fra foreldrenes blokkleilighet og flytter inn til en liten hybel på Grønland. Der etablerer hun seg i sin egen flerkulturelle vennegjeng, og forelsker seg.

Litt sånn ellers
Personlig syns jeg hennes sterkeste portrett er av Barathi. Forfatteren unnskylder ikke hennes handlinger, men leseren forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Alt er ikke like enkelt å tolerere, men det er troverdig. Faren fremstår litt som en kariaktur, men man er likevel nødt til å like ham. Overraskende nok skildrer forfatteren langt bedre foreldregenerasjonen, enn Mita og Suraj, som er fra hennes egen generasjon.

Boken sneier innom problematikk som arrangerte ekteskap, kjønnsrolle og hverdagsrasisme, men man dveler ikke ved dette. Det er som det er, og er for så vidt troverdig. Man kan ikke ta alt innover seg, for det blir en bremsekloss. Man lærer seg til å se litt videre, ikke nødvendigvis godta men likevel innfinne seg med at det er en realitet. Ikke la det bety for mye.

For meg personlig er det perfekt med handling i Groruddalen og Grønland. Forfatteren er tydelig lommekjent, og når jeg selv har tilbrakt riktig mye tid disse stedene er det gjenkjennelsesfaktoren stor. Jeg har attpåtil bodd på Stovner med norsk-indisk husvert. I tillegg bidrar historien om Suraj til at vi tar turen over til India og opplever litt av atmosfæren og livet i Bombay.

Akkurat her svikter historien litt i mine øyne. Jeg får ikke helt grep om Suraj, det blir litt for vagt, og jeg klarer ikke helt å forstå ham som person. Jeg blir nysgjerrig på ham, har lyst til å vite mer, lære ham å kjenne, forstå hans handlinger og reaksjoner. Det er noe som mangler, ett eller annet, som svekker romanen.

Hva jeg syns..?
Noen sammenligner forfatteren med Zadie Smith. Jeg må si meg enig. Smiths entusiastiske og frodige personskildringer, sammenflettinger av historiene sett fra de ulike personenes ståsted, treffer meg midt i blinken. Forfatteren av Desiland lykkes i rimelig stor grad med det samme. Jeg liker boken. Jeg liker familien, hvordan de på hver sin kant forsøker å realisere seg selv, men likevel bevisst eller ubevisst søker tilbake til hverandre. Jeg likte det så godt at jeg måtte porsjonere ut kapitlene, for å nyte det i det lengste.

Språklige virkemidler
Noe uvant kanskje, i romaner for voksne, da forfatteren krydrer teksten med utdrag fra MSN Messenger samtaler mellom søskenparet. Det kunne gått begge veier. Personlig likte jeg det, og samtalen bidro til å gjøre det hele troverdig og virkelighetsnært. Samtalene understreker deres personligheter og deres forhold til hverandre., hvordan de kommuniserer med hverandre. Hva de sier – og ikke sier.

I tillegg blir teksten krydret med indiske vers og norsk oversettelse av disse. Jeg likte det. Det var nesten så jeg hadde lyst til å stikke ned på sjappa og leie meg en film med Raj Kapoor og Nargis. Selveste!

Om språket for mange er litt for mye av det gode, er det for meg litt for mye av det gode når det gjelder personer og hendelser. Hun skriver så mye om så mange.
Bipersonene er viktige, ja visst, men det fører dessverre til at man ikke helt blir kjent med dem det faktisk handler om. Dette gjelder også hendelsene i boken. Mye kunne med fordel ha blitt redigert bort. Slik som at Mita falt på isen og brakk armen. En hendelse som ikke hadde noe med historien eller dens forløp å gjøre. En detalj som bare blir forstyrrende og som tar opp unødvendig plass. Jeg har inntrykk av at forfatteren vil så mye, det er ikke grenser for fortellergleden hennes. La henne for guds skyld utgi flere bøker, men hold henne litt i tøylene…

Tross alt
Dessverre mangler det lille ekstra, det som får meg til å legge igjen boka med klump i magen og drømme om dem om natten. Slutten ble en liten nedtur, den var ikke så gripende og spennende som jeg skulle ønske den var. Som det var lagt opp til at det skulle være.

Likevel er det noe her som jeg har fryktelig lyst til å lese mer om. Jeg vil lese mer av henne. Hennes språk appellerer i stor grad til meg. Jeg elsker hennes fyldige språk, hennes setninger som nesten ikke tar slutt i all sin lekenhet. Litt for mye av det gode til tider, kanskje, men likevel for en fryd å lese.

Jeg venter spent på neste! Dette ga - tross alt - absolutt mersmak. - Flott debut!
Relaterte nettsider:Aschehoug sin bokomtale
Mala Naveen sin hjemmeside

Bokomtaler:
Knirk, Anettes bokboble, Pia V, Assadnasir
Bokelskerinnens intervju med forfatteren

5 kommentarer:

knirk sa...

Det var morsomt å lese hva du syntes om boka. Tror du likte den hakket bedre enn meg. Jeg synes språket bremset opplevelsen ganske mye. Samtidig har jeg tro på henne som forfatter. Håper det blir flere bøker.

ellikken sa...

Hehe... Jeg skjønner veldig godt at språket blir litt for mye, men jeg klarer ikke annet enn å nikose meg mens jeg rekker å le både to og tre ganger i en setning. - Og da trenger jeg ikke en gang le fordi det er ment å være morsomt. Mulig jeg lar meg for lett begeistre, egentlig, men det er deilig ;-)

Kasiopeiia sa...

Jeg har bare noen få sider igjen som jeg sparer til dynen i kveld - og jeg liker det. Skal forsøke å sammenfatte meg i løpet av morgendagen.
Likte forresten kommentaren ang. Zadie Smith - og ser definitivt sammenhengen. Begge er forfattere jeg definitivt vil lese mer av!

ellikken sa...

Vet ikke hva du har lest av Zadie Smith, men om du ikke har lest On beauty: LES DEN! Liker den knallgodt, og i tillegg tar den seg alldeles flott ut :-) And while you're at it: Styr unna Autografmannen...

Anette sa...

Heisann! Jeg har også lest boka, og er veldig enig med deg. Mye var bra, men noe var ganske så diffust. Gleder meg allikevel til neste bok av forfatteren :) Klem fra Anette :)