Leseåret 2016

I det jeg nå avslutter mitt sjuende år som ren bokblogger ser jeg tilbake på et år med...

... usedvanlig lite lesing. Sånn er det, fasitlisten er kort som et godt år. Det er derfor med et visst ubehag at jeg nå skal skrive en oppsummering over bøker jeg har lest. Kanskje mest av alt de bøkene jeg ikke har lest.

I alle år har jeg hatt som overordnet mål å lese minst like mange bøker som uker i et år. I 2013 greide jeg det akkurat. I fjor ble det 60. I 2011 hadde jeg mitt rekordår med 72 leste bøker. I det herrens år 2016, derimot, er det forsmedelige antall 44.

Førtifire, dere. Førtifire. Jeg grøsser.

Ikke fordi det er ekstremt elendig, men fordi all iboende konkurranseinstinkt gremmes. Unnskyldninger har det blitt mange av, skjønt jeg har ant utfallet og har forlengst kuttet ut månedlige oppsummeringer. Jeg har bare ikke hatt tid. Det har vært petanque og jobb og andre prioriteringer. En del drama som jeg ikke akter utbrodere, men som har stjålet mye oppmerksomhet og krefter. Sånn er det, nå er jeg blitt av de som sier A men ikke B. Jeg gremmes over det også.

Men altså. For et år! Herligheten, 2016 var året da jeg med mine fantastiske makkere vant NM og fikk kongepokal. Hvor glad jeg enn er i litteratur, det er lite som kan måle seg med en glitrende pokal. Og alle reisene, alle fine nye bekjentskaper, gode familie, tonnevis av erfaringer og minner. Plussiden er definitivt på min side.

Bare ikke antall bøker. Og helt ærlig, om det er det det står på skal jeg ikke klage. Nå har jeg fått leselamper til jul, hyllene er fulle av uleste bøker (...) og jeg vurderer sterkt å investere i Storytel igjen. Om ikke jeg skal lese masse i 2017...? Joho!

Lesemål må til, jeg må bare pønske ut noen gode. Gi meg gjerne overkommelige mål i kommentarfeltet. Jeg påbeholder meg retten til å fortrenge tips som gir meg vondt i magen, så vær varsom. Jeg er en sår lesesjel, husk, det er fremdeles 2016.

Men noe har jeg altså lest. 44 bøker av ymse kvalitet. Fire bøker har utmerket seg, hvorav tre er splitter nye av året. For første gang i bokbloggerprisens liv har jeg også funnet en skjønnlitterær bok jeg gleder meg til å nominere. En lyrikkbok som gjorde meg mo i knærne og ga meg klump i halsen. En ungdomsbok som innfridde alle forventninger og mer enn det. En bok om fiske som er bedre enn selv forfatteren av den. Her er de alle, de fantastiske fire:

Og når det er sagt kan jeg like gjerne ramse opp alle de andre også:

• 44. Mor, jeg vil hjem, av Wenche-Britt Hagabakken
• 43. Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes
• 42. Henrettelse med elefant, av Per Schreiner
• 41. Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer
• 40. Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun
• 39. Frontsøstre, av Vegard Sæther
• 38. Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg
• 37. Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato
• 36. Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen
• 35. Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre
• 34. Parissyndromet, av Heidi Furre
• 33. Um savne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
• 32. Biter av lykke, av Anne Ch. Østby
• 31. Sigd, av Ruth Lillegraven
• 30. Brevet til Rosalin, av Øystein Orten
• 29. Havboka, av Morten Strøksnes
• 28. Let it snow, av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle
• 27. Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag
• 26. Ikke si det til noen, av Randi Crott og Lillian Crott Bert
• 25. Mors bok, av Margaret Skjelbred
• 24. Fars krig, av Bjørn Westlie
• 23. Auschwitz. Nazistene og den endelige løsningen, av Laurence Rees
• 22. I morgen vi ler, av Namra Saleem
• 21. Mors gaver, av Cecilie Enger
• 20. Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen
• 19. Håp i høstfarger, av Susan Meissner
• 18. Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø
• 17. Bøddel, av Torgrim Sørnes
• 16. Kjære Dea, av Sigrid Undset
• 15. Barndommens gate, av Tove Ditlevsen
• 14. Mors og fars historie, av Edvard Hoem
• 13. Naturhistorie, av Marte Huke
• 12. Garmanns hemmelighet, av Stian Hole
• 11. Flaggtale, av Dan Andersen
• 10. Min selvbiografi, av Alex Ferguson
• 09. Rivertongåten, av Jørn Lier Horst
• 08. Esmeraldagåten, av Jørn Lier Horst
• 07. Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
• 06. Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy
• 05. Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
• 04. Fotturar i Norge, av Gaute Sortland
• 03. Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca
• 02. Dager med blå himmel, av Jennifer Niven
• 01. Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Har jeg gjort alt riktig skal også lenker til mine bokomtaler med dette komme frem. - For det skal jeg ha, det er fint få av bøkene jeg ikke har skrevet om. 77 innlegg er jeg stolt av, for når jeg skriver, da skriver jeg. Som nå. (EDIT 02/01/17: Et samleinnlegg på årets andre dag reddet meg inn til fullkommenhet!)

Riktignok er en stor andel av disse historier om min slekt, en annen interesse som tok mye av min tid i første halvdel av året. Skjønt, også her har det blitt liten tid til overs, så tanken om egen slektsblogg får vente litt til. 

Jeg skulle kanskje ha ønsket meg mer tid til julegave. 

Eller så kan jeg TA meg tid. Det burde funke det også. Helst allerede neste uke. Helt i begynnelsen av januar. Lesemål og bokomtaler og greier. Ja, også skal jeg prøve å kommentere mer hos dere andre bokbloggere. Dere er fine å være en del av.

DET er det viktigste målet. Å fortsette å være en del av OSS. Godt nytt år!

Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Da Lise Forfang Grimnes, tidligere kjent og kjær som bokbloggeren Knirk, i 2014 utga debutromanen Kaoshjerte, var jeg skyhøyt over gjennomsnittlig begeistret. 

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende.

- Skrev jeg. Nå er den her. I høst ble oppfølgeren endelig utgitt.

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2016.

Jeg kastet meg over boken. Slukte den. Elsket den. - Og får fullstendig prestasjonsangst når jeg skal beskrive den. Det blir heller ikke lettere med tiden.

Jeg leter etter ord. Ord med pigger og glasskår, ord som er landminer, ord som skader, ord som dreper, men ordene minne faller ned i en avgrunn som åpner seg inni meg. Jeg ser sikkert idiotisk ut, som en fisk på land som snapper etter luft. Kanskje det ikke handler om rare slekter eller turer inn i berget. Kanskje det bare er innmari enkelt?

Hva boken handler om? (Les forfatterens egen beskrivelse).

Det er så mye å ta av, så mye å beskrive, så mye å fremsnakke. Mest av alt for å poengtere hvor viktig det er med en kvinnelig hovedperson, en som er tøff og sterk og samtidig langt fra fullkommen. Forfatteren evner å beskrive Minja som den hun er, hennes egenskaper, gode og dårlige sider. Hadde jeg skulle tegnet Minja hadde jeg ikke klart det, annet enn ut fra mitt indre bilde. Høy eller lav, tynn eller tynn, vakker eller alminnelig. Det spiller ingen rolle, vi faller for hennes personlighet. Sånn er det bare. Faktisk.

Det er godt gjort.

I det hele tatt er det lite ytre staffasje, det være seg personer eller omgivelser. I stedet for presenteres vi for sanselige beskrivelser og skildringer som tar oss med inn i historien. Asfaltjungel eller gjengrodde magiske skoger, det spiller ingen rolle. Leseren sanser seg inn i fuglekvitteret, bekkeklukkingen og bilduren.

Jeg sier ikke at boken er perfekt. Jeg sier bare at de eventuelle svakhetene ikke er av særlig betydning. Og så blir jeg så glad, så glad, når jeg ser at min største innvending vedrørende Kaoshjerte, problematikken rundt vennskapet mellom Minja og den nokså mye eldre Josef, er justert i Blodskraft. I denne boken har forfatteren på en elegant måte omformulert deres forhold fra bestevenner til søsken. Josef figurerer nå som en slags storebror for Minja, noe langt mer troverdig.

For Josef er peace and love. Han er fløte og jordbær, bobleplast og marshmallows. Noen burde kjøpe en kappe og en helgenkrone til han. Gi han en stokk og sende han ut på sånn pilegrimsshit til Mekka. Han er den som går imellom når noen krangler. Han er den som kjøper en ekstra kaffe til en hjemløs fyr. Han er Jesus og Malala på en gang.

For kan dere tenke dere en finere beskrivelse av Josef, av noen som helst, enn som marshmallows og bobleplast. Det er umulig å ikke falle pladask for ham, for boken, for forfatteren, Akkurat som SMS-ene fra Minjas bestemor forteller mer om henne enn noen andre kunne beskrevet henne. SMS-ene signert Mvh Astrid T.

Det er litt av greia. Balanseringen mellom det finstemte, nesten høytidelige, og det helt hverdagslige. Du sukker henført, men deiser sånn passe ned på bakken ved sånn pilegrimsshit og hjemløs fyr. Kjære tenåringsleser, tenåringsforelder, hvem som helst, alle som en gang har vært ung, dette er umulig å ikke like.

Du sprudler deg gjennom boken, hjertet slår kollbøtte av spenning, du fortviler i vill angst. Presser noe loddent, bankende, mellom fingrene. Løper videre. Du kler deg i skjerfet, det uendelig lange skjerfet, reservebestemoren har strikket til deg. Du snurrer det rundt halsen. Igjen og igjen, akkurat som Minja gjorde det. 

Og du nyter det sødmefylte kysset på toppen av berget. 

Så vakkert kan det være, selv i en ungdomsroman. En historie om en kvart hulder som forelsker seg i et menneske. En gutt som ikke blir bergtatt av det underjordiske, men av henne. Minja. I stedet for å bli fanget i berget, er Minja i Evens, menneskets, favn. - Så vakkert kan det skildres.

- Og enda er det så mye, mye mer.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Lena) og (Tine)