27.3.13

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Påsken er krimtid. Ta deg tid til å lese litt faglitteratur innimellom all underholdningen. Det mest uforståelige forståelige, mest vonde og skremmende finnes ofte i vår egen virkelighet.


De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Det ville bli en storm i landet. Slik begrunnet statsminister Einar Gerhardsen hvorfor han ikke kunne benåde Reidar Haaland, frontkjemperen og torturisten, som fikk den første dødsdommen i 1945. Tre år senere, i august 1945. Tre år senere, i august 1948, ble professor og statsråd Ragnar Skancke skutt som den siste.

I disse årene hadde påtalemyndigheten lagt ned 139 påstander om dødsstraff, 72 ble til dødsdommer i lagmannsretten. Høyesterett satte ned straffen i 27 tilfeller og stadfestet endelig 45 dødsdommer. Fratrukket benådninger, selvmord og sykdom ble 37 personer henrettet.

Blant disse fantes det 25 nordmenn.
(sitat fra boken)

Og det er akkurat livene til disse 25 nordmennene Asbjørn Jaklin i boken De dødsdømte forsøker å gi oss innblikk i. Livet og døden, for alle ble drept, avlivet, av den norske stat. Det ville bli en storm i landet ellers, som statsministeren selv uttalte. Norge var hevngjerrige og rystet etter mange vonde krigsår.

- Men hva hadde de egentlig gjort under krigen, disse 25 nordmennene? Og hvorfor valgte de så til de grader hatske gjerninger? Ble de revet med, hjernevasket, eller skyldes det katastrofale opplevelser i ung alder? Kunne man skimte psykopatiske trekk? Hvor mye var egentlig fri vilje?

Jaklin beskriver mest av alt rettsprosessen som førte til dødsdommene. Han stiller ikke så mange spørsmål, men overlater dette til leseren. Vi serveres de grusomste gjenfortellinger om tortur og vanvidd, men også små anekdoter om hvor det kanskje gikk galt.

Vi blir kjent med hendelser som har vært delvis eller fullstendig nedhysjet i generasjoner, hendelser Norge ikke ønsker å vedkjennes.

Vi har hørt beretninger om brutale mishandlinger i Møllergaten 19, men hvor mye har vi hørt om utryddelsesleirene i Nord-Norge? Blant 4 200 jugoslavere som ble sendt til disse leirene, døde 2/3 i løpet av krigen. Det er nærmest ufattelig. Enda mer ufattelig er at dette ikke er det eneste vi, det norske folk, har forsøkt å fortrenge fra vår unisone bevissthet.

Og hvor kjent er vi egentlig med det bisarre rettsoppgjøret etter krigen? Prester gikk i forbønn og sakkyndige vinglet.

Hvor ubehagelig er det vel ikke å bli kjent med hvordan folkehavet som skrek etter hevn, øye for øye, og deres intense ønske om at det aldri, aldri, aldri mer skulle skje det samme igjen. Ikke uten konsekvenser. Vi tvinges til å forstå holdningene, tross det ubehagelige i å rokke ved våre prinsipper.

Folket delte seg i to, isfronten og silkefronten. Fra massiv oppslutning til den strengeste dom, til stadig mer usikkerhet og tilgivelse.

Hvem bestemmer hva som er rett og galt, hvem bestemmer hvem som må bøte med livet, hvem bestemmer hvor grensen går?

- Først i 2003 kom det endelige svaret.





Rent kvalitetsmessig? Jeg blir slått i bakken av hvor nøkternt, men like fullt medrivende forfatteren beskriver hendelsene. Drøye 300 sider, nærmest sammenhengende, ble en, utenom det vanlige, intens leseopplevelse. Det er tidvis vondt, klumpen i magen er der kontinuerlig, men mest av alt er utbyttet så til de grader til stede. Man får et innblikk og et forsøk på forståelse man bør og skal ta med seg videre i livet og til nye generasjoner.

Les også: Les mer om landssvikoppgjøret på Wikipedia. Tidligere har jeg omtalt kriminalromanen Svart frost av Asbjørn Jaklin

Kilde: Tilbudt og tilsendt av bokens redaktør, etter at jeg hadde publisert ønske om å kjøpe boken under årets Mammutsalg. Tusen takk!

22.3.13

Jæi æj bare tjeee åj!

Ja, for det er jeg. Tre år. On a dot, as a matter of fact! 22. mars 2010 debuterte undertegnede med dette innlegget, og siden har rimelig mange bøker blitt lest og nesten like mange bøker omtalt.

Tradisjonen tro, om slikt kan kalles tradisjon, skulle jeg være gavmildheten selv og donere bort min yndlingsbok til en gratulant også i år, men jammen meg har man sluttet å selge fantastiske The Crow Road i Norge. Joda, jeg vet den er å få tak i på utenlandske nettsteder, men jeg er så gruelig redd for slikt. For to dager siden fikk jeg følgende e-post:

Vedrørende din ordre: 00xxxxxx
Iain Banks - The Crow Road er dessverre utgått og ikke lenger tilgjengelig fra leverandør. Vi må derfor slette varen fra din bestilling.
Beklager at vi ikke kunne skaffe varen.

Å påstå at jeg fikk litt klump i halsen vil være å underdrive. Faktisk. Det var DEN bursdagsfesten, liksom.

For å velte meg i urettferdighet, bestemte jeg meg derfor for å understreke min tristesse ved å bringe frem i lyset andre bøker jeg ikke klarer å få tak i lenger.

Ja, disse, ja. Eller, ikke akkurat disse, men resten av serien.

Hva gir du meg? Topp kvalitet av ypperste klasse. Men seriøst, jeg elsket disse bøkene. Jeg elsket Dana, jeg digget Faith og irriterte meg over Shelley. Men mest av alt forgudet jeg Allison, selveste husmoren. Hun var kjempegammel, sikkert bortimot tredve høggamle år, men likevel kulheten selv. Herligheten.

En eller to ganger i måneden kjørte vi 3 mil på svingete veier for å "ta oss en tur", kjøpe annerledes godteri, klistremerkepakker... og den nyeste Trekløveret-boka om jeg var så inderlig heldig. Venninna mi hadde samme tradisjon, søskenbarnet mitt ligeså. Kjøper du den, så kjøper jeg den andre. Livet var enkelt, sånn sett.

Nå, tretti-ish år senere, bokshopaholiker av rang og nostalgisk uten sidestykke, stiller man store spørsmålstegn for hvor galskapsgenet var i mine unge år.

OG JEG FÅR IKKE TAK I DE. NOE STED. NOEN GANG.

Tenk deg Zalando-reklamen, og der har du meg. Du vet, dette hylet. Ææææææææææææææh!

Men en ting skal jeg ha, jeg gjorde mitt ytterste for at ingen skulle ta mine bøker til odel og eie:

Trekløveret har jeg skrevet om før, forresten. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Jeg gir aldri opp håpet om å snuble over serien på et eller annet loppemarked. Det handler bare om å frekventere mange nok og ofte nok, og i mangelen av noe annet glede seg over alle posene med andre bøker man kjøper for en slikk og ingenting. Jeg kan skrive dette uten dårlig samvittighet i dag, for det er min bursdag, og da kan jeg ønske meg både hus og hytte og anneks for å få plass til alle bøkene mine.

Litt sympati kan jeg også be om etter å ha vært syk, nærmest dausjuk, i tre uker. Ingen mann i hele verden kan føle mer synd i seg selv enn meg. Derfor også særdeles stille på bokbloggen. Tausheten måtte brytes nå, tross svettetokter og svimmelanfall. Har man bursdag, må man sørge for litt oppmerksomhet!

Jeg tar selvsagt imot gratulasjoner i bøtter og spann, det kan hende det gir avkastning. Om du skal gjøre meg enda gladere kan du i tillegg gi meg håndfaste tips om hvor jeg kan skaffe meg resten av serien.

5.3.13

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Når søsken blir alvorlig syke forandres hele familiesituasjonen. Alt sentreres rundt den syke, og søsken må forholde seg til den syke og foreldrene på en helt ny måte. Flere oppgaver må tas og ens egne reaksjoner fortrenges, det siste foreldrene trenger er en ekstra byrde. Man er redd og fortvilet over den syke, og redd og fortvilet over å se de tidligere så trygge og oppmerksomme foreldre svinne hen.

13 år gamle Emilia opplevde det ufattelige da familien i fjor fikk beskjed om at hennes fem år gamle lillesøster Natalia ikke ville overleve kreftsykdommen. Det er her den unge jenta snur den hjerteskjærende tragedien til noe positivt. I stedet for å la sorgen komme henne i forkjøpet, bestemmer hun seg for å gjøre alt for at Natalia skal få den beste sommeren i hennes forsvinnende korte liv. Emilia ønsker å gi mening i det meningsløse.

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Hun skriver et innlegg på Aftenpostens Si;D-spalte og oppretter egen blogg: megognatalia.blogg.no. Responsen er umiddelbar og overveldende. Gaver, kort og penger kommer strømmende inn og media kaster seg over familien i den sårbare tiden. I den grad det er forsvarlig, reiser den lille familien rundt omkring på små og store ferieturer disse forsvinnende få sommermånedene. I januar 2013 dør lille Natalia. Et helt liv på bare fem år.

Noen få måneder senere er denne reisen foreviget i bokform. Blogginnlegg, mors dagboknotater, utdrag fra lesernes kommentarer og artikler i aviser er gjengitt, stort sett i sin helhet. Korte kommentarer fra redaktøren binder det hele sammen, illustrert av bilder tidligere publisert i bloggen. Rosa omslag og søt layout legger rammene for en liten, men betydelig hyllest av to søstre som fikk så altfor kort tid sammen.

Særlig mors dagboknotater gjør inntrykk. Hennes tanker uttrykker en sårhet over ikke å bli tatt på alvor, ikke før det var for sent. Ellers er det nok en del å innvende på resultatet. Blogginnleggene mangler noe av dybden, bakgrunnsmaterialet, følelsene, som fungerer bedre i bokform. Det er mye gjentakelser i avisartiklene. Jeg savner bilder som ikke tidligere er publisert i bloggen. Det mangler noe, ett eller annet.

Og likevel føles det ikke riktig. Utgangspunktet gir ikke rom for en normal bokomtale. Utgangspunktet er for viktig.

Bloggen eksisterer. Emilia lever. Natalia er død.

Så brutalt kan livet være, og så viktig er åpenhet om brutaliteten i å snu tragedien til noe positivt. Emilia nektet å fortie det ytterst vanskelige i situasjonen. Hun søkte konstruktiv hjelp og oppfordret samfunnet til å vise omsorg.

- Og samfunnet viste virkelig omsorg. Bloggen ga familien uventet stor oppmerksomhet og gavene strømmet på. Emilia skapte en kanal hvor man kunne vise medmenneskelighet og omsorg, samtidig som det fungerte som en ventil for andre som har vært i, var i, samme situasjon. Det er mye trøst i felles trøst. Emilia viste vei.

Det ble for mye. Akkurat dette er historiens, og også bokens, store styrke. Dette usagte, uskrevne, alt vi leser mellom linjene.

Vi aner Emilias forsøk på å stoppe all pågangen, alle de uønskede kommentarene og spørsmålene. Vi aner følelseskaoset, lammelsen, selv om Emilia forsøker alt hun kan unngå å bli for personlig. Avmaktsfølelsen på tross av fokuset på det positive. Panikken som oppstår når alle henvendelsene tar av tiden hun heller skulle brukt på å være sammen med Natalia.

Mest av alt leser vi det som Emilia selv ikke skriver. At Emilia er i dyp sorg. I sorg over søsteren som snart skal dø, i sorg over foreldrene som mister en datter, hennes søster. I sorg over seg selv som forsøker så iherdig å gjøre alt godt som tenkes kan, men som selv skriker etter å bli trøstet.

Leseren møter den tause sorgen. Den man ikke orker snakke, skrive, om. Alt alvoret bak stå-på-viljen og den ukuelige optimismen. Emilia orker ikke lenger skrive på bloggen. Det neste og siste innlegget forteller leseren at Natalia ikke ble eldre enn fem år.

Bloggen og engasjementet var av betydelig hjelp for Emilia i denne perioden, men ble til slutt for stor belastning. Tilbakemeldingene hjalp hele familien, men ingen kunne stoppe det uunngåelige. Ingen kunne redde Natalia. Ingen ord eller gaver kunne bringe lillesøsteren, datteren, tilbake.

Brutaliteten i et lite barns død er umenneskelig. Jeg håper de klarer å holde sammen. Jeg håper Emilia får hjelp. Jeg håper de fortsetter å bli sett. – For det blir så stille, så forferdelig stille...

Ingen som ikke har opplevd det selv vil kunne klare å forestille seg det. Det er først det starter.


------------------------------------------------
Les også:

Emilia og Natalias historie er ikke enestående. Altfor mange er i samme situasjon. Jeg anbefaler alle å ta en titt på Landsforeningen Uventet Barnedød (LUB) sine sider. Her finner dere brosjyrer om (Ungdom og sorg) (Søskenfortellinger) (Skolebarn og sorg) i tillegg til gode artikler om sorgreaksjoner hos (Barn) og (Ungdom)

I 2007 ble boken Små føtter setter dype spor utgitt med Janne Teigen som redaktør. Alle som har bidratt med dikt og historier har selv mistet barn. Jeg er blant bidragsyterne. I tillegg til personlige fortellinger inneholder boken en rekke råd og tips både til foreldre, pårørende, ansatte i barnehager og skoler samt helsepersonell. Boken fins både i papir og i elektronisk utgave: ISBN: 9788292309933. Honorarene går uavkortet til Foreningen et barn for lite og Foreningen for hjertesyke barn. (Les mer om boken)

Andre bloggere om Den beste sommeren: (Rose-Marie) (Bibliotekaren din)

Og boken? Leseeksemplar fra forlaget, etter å ha fulgt Emilia og Natalia i blogglandia var dette en bok jeg ønsket meg og følgelig takket ja til.

1.3.13

Lest i 2013: Februar

Yeah, yeah, yeah. Februar er over og dette er lest:
  • Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek
  • Vårskyer, av Sigrid Undset (les omtale)
  • Den fortrolige, av Helene Gremillon (les omtale)
  • Salamandergåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)
  • Maltesergåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)
  • Rubinrød, av Kerstin Gier
Antall bøker sier mindre enn antall sider. Blogg-boken Den beste sommeren er forsvinnende kort, Vårskyer består av tre korte noveller, og de to gåtene er skrevet for 10-14-åringer og er lettleste og, nettopp, relativt korte. Alt oppveies med Rubinrød, hvis bok jeg brukte uhorvelig lang tid på. Dessverre uten et snev av glede. Her kunne jeg kommet med et gjesp, men et slikt uttrykk sier ikke i nærheten av nok.
 
Fem av bøkene er omtalt, resterende tror jeg forbigår i stillhet. Nei, forresten. Da Heksa omtalte Rubinrød i februar benyttet jeg muligheten til å publisere en ytterst reflektert og grundig kommentar:
Også jeg har lest Rubinrød i februar, og kan ikke si annet enn at leseopplevelsen var et eneste stort gjesp. Har overhodet ingen ambisjoner om å skrive noen omtale, så sørgelig kjedelig syns jeg det hele var. Ingen driv, stakkarslige dialoger, gjentakelser og romantikk...?? Hvor? Hva? Hæh? - Verst av alt er selvsagt morens, hva skal man si, barneoppdragelse i dette helt spesielle tilfellet. "Åh, forresten"- liksom.
Husk at jeg var meget frustrert på dette tidspunkt. Jeg avsluttet kommentaren attpåtil med
Sukk og stønn.
Den beste sommeren, om 5 år gamle Natalia som er døende av kreft, ført i pennen (tastaturet) av bloggende storesøster Emilia, kommer jeg tilbake til.
 
De fire andre roser jeg mer enn gjerne opp i (vår)skyene. Undset = kvalitet og stjerne i margen. Den fortrolige var stort sett knakende god, men med såpass variabelt språk kan jeg likevel ikke trykke den til mitt bryst. CLUE-bøkene av Jørn Lier Horst er innertier hos guttungen, og mora ser absolutt hvorfor. Mye og mer enn masse er skrevet om alle disse, jeg lar det bli med dette i månedsoppsummeringen.
 
Viktig å nevne fra februar
 
- Alle som ønsker flere lesere, i det minste i en stakket stund, bør lage et innlegg om tips til Mammut-bøker. Jeg gjorde det, og jammen min hatt skal jeg si det fikk fart på sakene. Skummelt så lenge det varte, som man sier.
 
- Det er mulig å dra til en bokhandel for å gå el bananovic på Mammutsalg faktisk uten å kjøpe noe. Altså, først og fremst skyldes det at de var utsolgt for de fem bøkene jeg var på jakt etter, men poenget er det samme. Jeg mener, det er jo gjerne slik at man kjøper noe annet i stedet for. Det gjorde jeg ikke.
 
- Jeg har lært at verden ikke går under selv om legespesialisten ser på røntgenbilder av mine hender og kaller det et sorgens kapittel. Faktisk er det nærliggende å sporenstreks tenke på bøker, og attpåtil er det lite som gleder meg mer enn å lese bøker om sorg. Minus pluss minus er pluss i praksis.
 
- Man blir ikke gal av å ikke reise på tur hver eneste måned, man bare tror det. Skaden er skjedd, men tatt lærdom av.
 
- Jeg har lært hvordan det føles å bli tatt ut på et landslag. Man blir veldig glad.
 
- Jeg lagde knekkebrød for første gang. Tre brett. Kan ikke fatte at jeg ikke har gjort det før. Er jo helt genialt, slipper å investere i pålegg siden bakepapir følger med på hver eneste knekkebrødbit.
 
- Min statusoppdatering på FB vedrørende samme husmortalent genererte såpass mange likes at jeg anser det som sannsynlig at flere har opplevd det samme.
 
- Jeg har sett med mine egne øyne at det er mye kunst i litt kaffesøl. På rene ark, altså, ikke på viktige regnskapsbilag. Nyt inspirato.blogg.no
 
- Tross min liksomnullinteresse for Tone minus Aksel, har jeg i dagesvis sørget for at VGs kvalitetsartikler om nettopp Tone minus Aksel har fått nok klikk til at de kan fortsette å opplyse folket. Jeg river og sliter i håret mitt over at jeg var for sent ute med å lese det famøse blogginnlegget som måtte slettes, men har hamstret nok sladder på jobben til å spre det videre.
 
- Jeg fikk denne rett i fleisen:
Next tіme I read a blog, Hopеfully it dоes not ԁiѕappoіnt me just aѕ much aѕ this onе. After all, Yеѕ, it was mу choіce to reаd thrοugh, however I genuinely belieѵeԁ yоu'd have something interesting to say. All I hear is a bunch of complaining about something you could possibly fix if you weren't tοo busy seеking attention.
Hva skal man vel si. - Fiffigste spammen jeg har lest på lenge. Jeg har ikke lyst til å slette den en gang.
 
Lesemål for mars måned
 
I mars skal jeg lese bøker. Jaggu skal jeg lese bøker!