Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

Etter å latt meg begeistre over Svik og Savn av Karin Alvtegen, kastet jeg meg nylig hemningsløst over hennes nyeste roman.



En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

“Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter. Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.“

Life and how to live it
Stort sett veksler fortellerstemmen mellom Helena og Anders. Begge med bagasje fra en vanskelig barndom. Noen minner er bearbeidede, andre er umulige å rømme ifra.

Helena er bedratt og sviktet. Mannen har flyttet ut og funnet lykken hos en annen. Samtidig som Helena gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å drive hotellet alene og forsone seg med et ødelagt ekteskap, skal hun attpåtil forsøke å fungere som mamma for datteren hvis tenåringshormoner er i full oppblomstring.

Anders har mer penger enn han kan bruke, men han finner likevel ingen lykke. Etter et selvmordsforsøk fører tilfeldigheter ham til Helenas lille hotell.

Våre erfaringer former oss som mennesker, på godt og på vondt. Det er dette som gjør oss så forskjellige og det er derfor vi håndterer utfordringer så ulikt. Noen ganger blir utfordringene så store at vi ikke finner noen løsning på dem. Av og til trenger vi hjelp fra andre til å se mulighetene.

Helena og Anders er ikke alene. I boken finner vi også Anna-Karin som sitter ensom og bitter i sin lille stue mens hun leter etter feil hos andre for å slippe å se sine egne feil. Vi møter også Helenas datter som lister seg på tå i sin ulykkelige ensomhet. Hun ønsker å flytte, men tør ikke i frykt for hva det vil gjøre med moren.
Alle er de ensomme. Alle har de mistet noen eller noe som har fått dem til å miste grepet om tilværelsen. Alle har de satt seg fast i en hengemyr av negative tanker og handlinger.

Lenger oppe i skogen bor bygdas original og einstøing. I en falleferdig rønne, uten sosial omgang og uten åpenlys rikdom, virker det likevel som han trives og har det godt. Hvor har han vel funnet lykken?

På sidelinjen finner vi Martin. Mannen som sviktet. - Men hvem sviktet egentlig hvem? Hvorfor og hvordan? Og hvem bestemmer hva som er et svik?
Det fins bestandig to sider av samme sak, og for å understreke dette benyttes altså dette velkjente virkemiddelet: Fortellingen drives frem fra de ulike hovedpersonenes versjon av hendelser, følelser og tanker.

Hvorfor dette er en bok du ikke trenger å lese
Handlingen falt ikke helt i smak denne gangen. Det gikk tregt, fryktelig tregt. Jeg kunne avbrutt boken flere ganger, men ren stahet gjorde at jeg ikke la den fra meg. En viss spenning oppstod mot slutten av boken og reddet helhetsinntrykket. Svakheten er at dette var for lite, for sent, og var over for fort. I begynnelsen vekslet jeg mellom å gjespe og bla om sidene mer og mer motløs. For å være helt ærlig må jeg si det grenset til kjedsommelig og trivielt.

Utenom det: Ikke alt i den sannsynlige historien er like sannsynlig (…). Det får da være grenser for hva en fremmedkar makter å innynde seg hos hotelledelsen på en ukes tid.

“Ingen kan løpe fort nok, når jegeren bor i den som jages.”

Noen logiske brister (i mitt lille hode) svekket troverdigheten som jeg i Svik og Savn verdsatte så høyt. - Og så har vi dette helt elementære da: Sviktet og nedbrutt kvinne møter ny mann og da går alt så meget bedre… Slik sett er forrige omtalte bok Eg elska ho i mine øyne tusenvis av mil lengre fremme i bokhierarkiet med sin agenda om å forsone seg med det som har skjedd, endre innstilling og finne sin egen lykke. Finne livslyst på tross av, og ikke på grunn av andre. Finne lyset i seg selv, rett og slett.

Hvorfor du likevel skal lese denne boken

Det er noe litt hverdagslig, trivielt og uengasjerende ved hennes fortellinger, men historiene får likevel ben å gå på. Løpe på, faktisk. Det underliggende tema går handlingen en høy gang. Språket flyter og hun beskriver alltid de ulike personlighetene oppsiktsvekkende godt.

Den heller uengasjerende handlingen i denne boken fremhever hennes gode penn hva skildringer av mennesker og menneskesinnet angår. Det hersker ingen tvil om at hun er en god menneskekjenner. Hun innehar en dyp menneskelig innsikt. Boken scorer høyt hva beskrivelser av menneskets indre og sosiale samspill med andre angår, og ikke minst hvordan fornektelse og hvordan negative følelser påvirker oss og begraver oss enda lenger ned i elendigheten.

I tillegg fører hun altså en god og flytende penn, og leseren formelig glir av gårde. Her er ingen vidløftige ord og uttrykk. Det holdes rimelig enkelt, nesten litt banalt. Hun evner også å si litt men ikke alt. Hun vet hvordan man best skal beholde en liten nerve av tvil og fortolkningsmuligheter hos leseren.

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile
Vi legger grunnlaget for resten av vårt liv helt fra vi blir født. Alt vi opplever former oss som mennesker. Bevisst eller ubevisst vil våre erfaringer påvirke hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi takler hendelser, både positive og negative. Hvordan vi opplever noe som skjer, er avhengig av tidligere erfaringer og menneskene vi har rundt oss.

Et uoverkommelig problem for noen kan være en bagatell for andre. Denne boken er bare middels bra i mine øyne, men kan være fantastisk i andres øyne. Det er det som gjør litteraturen – og livet – så fascinerende spennende…

Savn og Svik, av Karin Alvtegen

I løpet av noen dager der jeg var opptatt med…

… Fikk jeg også opp øynene for den svenske forfatteren Karin Alvtegen. Siden man reiser så billig som mulig setter det krav til lettere reiselektyre. Lettere i dobbel forstand, altså.

I femten år har Sibylla vært en del av Stockholms uteliggermiljø. All hennes tid går med til å skaffe mat for dagen og å finne et sted å sove. En natt er hun helt tilfeldig på feil sted. En mann blir drept, og altfor mange spor peker mot Sibylla. Ingen har spurt etter henne på femten år, men plutselig er hun Sveriges mest ettersøkte person.

Eva og Henrik har levd sammen i 15 år og har sønnen Axel. Plutselig en dag innser Eva at Henrik har en elskerinne. Når han nekter for utroskapen opplever Eva løgnene hans som et utilgivelig svik, og i sinne og desperasjon bestemmer hun seg for å hevne seg. Samtidig våkner en ung mann ved en sykehusseng. I over to år har kjæresten hans ligget i koma. I hele denne tiden har Jonas stelt med henne og elsket henne som om ingenting hadde hendt, men nå begynner han å plages av lengsel etter nærhet. Og han begynner å bli skuffet over Anna som nekter å våkne. Både Jonas og Evas oppførsel er konsekvenser av andres handlinger, og tilfeldigvis krysses veiene deres.

Alvtegens forfatterskap betegnes som psykologisk krim, helst med trykk på psykologisk. Hennes bøker har fått flere priser, men undertegnede husker kun Glassnøkkelen i 2001 for Savn. Selv likte jeg Svik hakket bedre enn Savn, men jeg storkoste meg med begge.

Det befriende er at hun ikke forsøker å skrive bedre enn hun gjør. Her er ingen klisjeer eller overdoser av adjektiv. Det er rimelig rett frem men med en humoristisk undertone, og innehar det lille ekstra som får leseren til å nilese videre både med fryd og et visst snev av gåsehud.

Dette er ikke bøker som forandrer ditt liv eller som gjør deg smartere. Bøkene er underholdende og kun det, men jaggu er det god underholdning. Språket er lett, men ikke pjatt. – Og det er spennende. Oi, oi, oi vad det är spännande!

Jeg skal definitivt lese flere bøker av henne.