Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

At regenter og regjering flyktet fra Norge ved nazistenes invasjon i 1940 er velkjent. Kanskje har du også fått med deg at de samtidig lykkes å redde landets gullbeholdning …?

Selv ble jeg oppmerksom på dette for en del år siden, da jeg leste meg opp på krigsseilere og min oldefar især. Det viste seg den gang at han var blant de mange delaktige i redningsaksjonen. Asbjørn Jaklins nye sakprosa har derfor vært litt ekstra interessant for meg.

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

Utgitt i 2021. Sakprosa. 2. verdenskrig. Motstandskamp.

Selv var han styrmann på M/S Bra-Kar, et av skipene som ble lesset med tunge gullbarrer, etter sigende også selveste stortingspresidenten. Jaklin skriver i all hovedsak om ferden gjennom Norges land, og min personlige skuffelse over manglende innblikk i sjøfolkets oppfatning av det hele, demper delvis mitt helhetsinntrykk.

Beretningen om Gulltransporten tar oss med hele den lange og farefulle ferden fra Norges Bank i Oslo, gjennom Gudbrandsdalen via Lillehammer og Otta. Over til Romsdalen, i ly av stupbratte fjell, til Åndalsnes for første lossing. Videre til Molde med gull og mynter gjemt inne i en av byens mange konfeksjonsfabrikker, gjennom Nordmøre og Trøndelag, hele veien opp til Tromsø.

- Og så, endelig, over til trygge havner på andre siden av havet.

Det mest fascinerende ved det hele er ikke selve redningsaksjonen gjennom et land i krig, men  personene som med det overordnede ansvar planla, holdt i trådene og sørget for vellykket gjennomføring. Dette var kontorister, politikere, rikssynsere og pragmatikere med velartikulert språk.

Bomber og granater hadde de definitivt ikke måttet forholde seg til før. Heller ikke pakking av gylne barrer og feilaktig merking av blytunge kasser, for den saks skyld.

Gulltransporten sikret Norge økonomisk trygghet og selvstendighet i alt krigskaoset. Svært viktig ble det også ansett som av britene, for å styrke deres og de alliertes posisjon, og følgelig unngå at nazistene skulle bruke gullet til våpen og annet krigsmateriell.

En hel måned brukte Fredrik Haslund på å delegere transporten fra hovedstaden til siste stopp i nord. Hele tiden hadde de fienden i hælene, og var prisgitt lojale hjelpere i bygder og byer de kom til. Kontinuerlig måtte det legges planer for transportmåter, skalkeskjul og hvordan de best kunne fordele rikdommen slik at mest mulig ble reddet. Og hvem kunne de egentlig stole på? Hva om fienden var blant dem selv?

Asbjørn Jaklin har med denne boken ikke skrevet en tidligere ukjent historie, men har evnet å samle beretninger og historiske fakta til en lettfattelig sakprosa som vil fenge mange lesere. - Alt spekket med en kunnskapsrik og dyktig forfatters vell av virkemidler og fotografier for en god og interessant leseopplevelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Asbjørn Jaklins (Rød sone), (Svart frost) og (De dødsdømte).

Sang for sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll

Ti år etter debuten gjorde Gaute Heivoll braksuksess med romanen Før jeg brenner ned. Handlingen var lagt til hans egen hjembygd, og jeg og mange med meg lot oss begeistre av hans formidlingsevne. Det er ikke fortellingen i seg selv som gjør leseopplevelsen så stor, skrev jeg. Det er hvordan han evner å fortelle. 

Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres (…) over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner. 

Åtte år og nesten dobbelt så mange utgivelser senere har han igjen høstet stor oppmerksomhet. Også denne gang er handlingen lagt til hjembygda, før, under og etter andre verdenskrig. 

Sang for sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll 

Historisk roman. Norsk. Utgitt i 2018.

Forræderne tittelen henviser til er sambygdingene som under krigen meldte seg inn i det nazistiske partiet Nasjonal Samling. Sangen, salmene, først og fremst fremført av vidunderbarnet Andreas, fletter alle fragmentene i bygda sammen til en helhet. I kirkerommet er alle forente, så får krig være krig. Dette noe diffuse langt der borte. Mens utvalgte reiser fra gård til gård og verver medlemmer, mobiliserer andre til kamp. Noen slutter å handle i landhandleriet, andre snakker ikke lenger sammen. Og så er det igjen enkelte som kanskje snakker litt for høyt. 

Det skjer gradvis, det skjer brått. Listen fylles med sekstiåtte navn, medlemmer som i fredsåret 1945 stemples som forrædere. 

Den andre torsdagen i august sto hele medlemslisten på trykk på side fire i avisen, den som Johannes kalte knøosten, men det var ikke så morsomt når man sto der selv. De var så mange. Mange flere enn i noen annen bygd noe annet sted i hele landet. Alle visste hvem alle var, men det var noe annet å se det på trykk så skammen ble synlig for all verden. Ordføreren. Lensmannen. Kulturbærerne i bygda, de som skulle visst bedre, de penneføre, en klokker, en tidligere lektor og en dikter. 

Andreas er reist ut av bygda, og samfunnet er splittet. Der er vinnere og tapere, svart på hvitt. Motstandsfolka returnerer fra fangeleire og NS-medlemmer blir domfelt, med eller uten rettslig saksgang. 

Det var så mye som skulle betales, så mange saker, forklaringer, vitner og domsavsigelser. Krigen tok aldri helt slutt. Den var sunket i jorden, men man kjente det bølge under føttene. Det var Gunnar som ennå hørte sangen gjennom asylveggene, det var den svarre schæferen som kom hver natt og snuste oppetter buksebeina på Martin, og det var Kristofer Aamdal som flere enn Palmer helst så at gikk hen og hengte seg i den siste furua. Det tok aldri helt slutt, selv om blitslampene ble færre. 

Hevngjerrigheten overtar i bygda hvor religionen vanligvis står så sterkt. Den kristne troen som binder alle sammen makter ikke bygge bro over splittelsen. Årsaken til at alle disse menneskene valgte å melde seg inn i partiet er der og da uvesentlig. Skyld og skam skal og må fordeles. 

Nettopp skyld-spørsmålet kunne med fordel vært viet større plass. Noen større kval eller personlige overbevisninger når ikke leseren. En er det lite med og vet ikke bedre, en annen søker mer makt blant sine sambygdinger, enkelte andre lar seg lokke av fri tilgang på tobakk. Skjønt, de visste ikke bedre. Det bare ble slik, de i den lille sørlandsbygda kunne ikke vite alt de etter krigen fikk kjennskap til. Det bare fortelles, stille og nøkternt, om alle enkeltpersonene som til sammen blir et helt samfunn. 

Dessverre altfor stille. 

I romanform fungerer ikke denne fortellingen tilfredsstillende. Alle personene segregeres inn i en diffus masse man egentlig ikke knytter seg til. Noen få hendelser fester seg, men enkeltindividene blir bare utallige navn. Med unggutten Andreas som organist spilles tonene frem, men musikken når aldri hjertet. 

De lange, uengasjerende dialogene, konsekvent på dialekt, understreker den kjedsommelige og trauste fortellingen. Skjønt, ideen om å personifisere bygdesamfunnet er god. Historisk sett er også fortellingen interessant. Men vellykket som roman? Dessverre. Ikke i mine øyne. Bærebjelken, vidundergutten som spiller de vakreste salmer, er ikke sterk nok, ikke engasjerende nok, til å holde på interessen. 

Les heller en god sakprosabok, som for eksempel (Frontsøstre, av Vegard Sæther) og (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin)  eller memoarromanen (Fars krig, av Bjørn Westlie).

Likevel. La det ikke herske noen tvil om at Gaute Heivoll formidlingsevne er svært god på sitt beste. Hendelsen som festet seg mest i min lesing av romanen skal derfor få avrunde min omtale. Bygdas prest uttalte aldri sin motstand med rene ord. Han lot det likevel skinne igjennom i en preken, en bibelsk lignelse om bier og vepsenes uønskede inntreden. Dette falt ikke i god jord. Han ble senere arrestert og sendt til Grini. 

I begynnelsen var det få der som forsto at han var prest, han nevnte det ikke, han gikk kledd som de andre, men da han hørte at man holdt bier i fangeleiren, gjorde han enkelte oppmerksom på at han egentlig var birøkter. Også på Grini var biene tallrike som sandkornene i åna, også på Grini fløy de sjanglende mot morgensola, tvers gjennom piggtrådgjerdene, med vekten av drømmene på ryggen, og vendte hjem med støv av selve sommeren på vingene. Han ble tildelt ansvaret for biene, og forlangte store mengder sukker for å blande sukkervann så biene skulle overleve høsten og vinteren. Den myndige birøkteren satte seg i forunderlig respekt og fikk holde på slik han ville utover seinsommeren. Det var jo enkelte blant gangene som kunne trenge det styrkende sukkervannet like mye som biene selv, og Knud Abelseth så til at alle fikk drikke, også de som ikke kunne fly tvers gjennom piggtråden og ut til sommerens siste blomster.

Det er her, akkurat i dette avsnittet, Heivoll virkelig skaper musikk med sine ord. 

Kilde: Leseeksemplar.

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Som sedvanlig når jeg omtaler en bok av Simon Stranger sliter jeg med å finne ord. - Eller, ikke helt. Det er bare det at de ordene som strømmer på utelukkende er superlativer. Slik blir det ikke gode anmeldelser av, men til gjengjeld soleklare anbefalinger.

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Norsk. Utgitt i 2018.

Ideen til boken spant ut av familiære forhold og tilfeldigheter. Strangers kone Rikke er oldebarn av jødiske Hirsch Kommisar, som under andre verdenskrig ble henrettet i fangeleiren Falstad. Angiveren kan ha vært Henry Oliver Rinnan, Norges aller verste krigsforbryter. Ikke bare infiltrerte han og hans medsammensvorne motstandsmiljøer og sørget for utallige arrestasjoner, han brukte også sitt hjem som det reneste torturkammer. Noen år etter returnerer sønnen Gerson til Trondheim og flytter inn Bandeklosteret, hvor Rinnanbanden regjerte. Hvordan er det mulig at en jødisk familie makter å bo et sted med så mye ondskap i veggene?

Det ville ikke vært en Stranger-bok hadde det ikke vært flere fortellinger i selve fortellingen. I denne boken fortelles det både om menneskene før krigen, under krigen, etter krigen og i våre dager. Hirsch. Gerson. Rikke og Simons barn. - Og Rinnan.

Og dette er særlig interessant, for i store deler av romanen forsøker forfatteren å gi oss et bilde av hvem han var, og hvorfor han ble som han ble. Spesielt sterk syns jeg han er i sin beskrivelse av Rinnans aggresjon som ungdom. I alle fall slik han tenker seg at det kan ha vært. Alle disse tankene som kvernet rundt i hodet, mindreverdighetskomplekset, paranoiaen, urettferdigheten som ballet på seg og ble et stort, stort mørke, et sinne som bygget seg opp til å bli noe virkelig farlig. Vel så godt gjort er det å samtidig vise hans menneskelige sider. Omsorgen overfor lillebroren. Kjærligheten til barna. Hvor forelsket han ble i elskerinnen. Hvor frustrert han var over kona som aldri ga ham annet enn kulde. Igjen, slik Stranger tror det kan ha vært.

Kildemateriellet er begrenset, det meste ble brent opp i timene etter at nazistene kapitulerte. Så blir også romanen en symbiose av ren fiksjon, sakprosa og memoarer. Alt flettes sammen, det er frodig og forvirrende, men likevel fungerer det. Det er lek med ord som senere blir forklart betydningen av. Stadig oppleves nærmest deja vu, hjernen husker disse ordene som tidligere har blitt dryppet, og som senere i kapittelet forklares gjennom en historie. Alle historiene blir en eneste historie, hvor fortid går over i nåtid, hvor ingen personer kun er endimensjonale, ingen er ufeilbarlige og hvor selv den onde har noe godt i seg.

Selv Henry Oliver Rinnan.

Det sies at en jøde dør to ganger. Den første når hjertet slutter å slå og det ikke lenger kommer oksygen til hjernen. Den andre og siste gangen når navnet ikke lenger nevnes. Gjennom denne romanen lever Hirsch Kommisar videre. Gjennom alle snublesteiner i Europas gater lever tusenvis av drepte jøder videre, hver gang en etterkommer minnes forfedre eller en tilfeldig forbispaserende stopper opp foran en av disse messingplatene.

Det er en rørende intensjon ved boken. En annen intensjon er ønsket om å avslutte, gå videre og slutte å bære nag. Det ble som det ble. La oss lære av det og gå videre. La oss tilgi andres synder.

T står for Tilgivelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Simon Strangers bøker (Det som en gang var jord) (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

Frontsøstre, av Vegard Sæther

Dere kan ikke ha unngått å ha fått med dere min fasinasjon for slektshistorie. Grunnlaget for dette ble lagt i min barndom: Jeg elsket å høre om krigen. Krigen med stor K. Den som splittet, den vi liksom aldri blir ferdige med. Også min bestefars søskenflokk ble splittet. En bror var ordfører under krigen. En søster var aktiv NS-medlem. En annen bror ble holdt som fange og torturert. – Men ingen vant. Den torturerte fikk sin oppreising, men ble aldri kvitt traumene. De to som valgte feil side under krigen, måtte leve videre med sorg over sine barn, både de som døde for det de trodde på, og de som overlevde. De som ble spyttet på.

For så skjedde. Hundrevis av unge menn ble frontsoldater, hundrevis av unge kvinner ble frontsøstre. Noen av disse var barn av NS-medlemmer, slike som min fars søskenbarn. Andre reiste ut av landet av helt andre grunner. Akkurat dette, og hvordan det kunne skje, ønsket jeg å lese mer om. 

Frontsøstre, av Vegard Sæther
Sakprosa, rikt illustrert og godt dokumentert. Norsk. Utgitt i 2015.

Og denne boken omhandler ikke bare kvinnene, deres opplevelser og hvor dette førte dem. Det handler først og fremst om den systematiske nazifiseringen av en organisasjon som, da som nå, skulle være politisk uavhengig, helt og holdent idealistisk. Detaljene gjør seg best i bokform. La meg nøye meg med å si at jeg, til tross for at jeg trodde jeg visste en del, lot meg forbløffe.

Søstrene tilknyttet DRK, det tyske Røde Kors, ble særlig bundet. Så kostet det dem dyrt, denne hellige troskapseden søstrene måtte avlegge. Det politiske løftet, Heil Hitler, som på nesten umerkelig vis ble smuglet inn via SS. Deres lønninger ble i tillegg månedlig tappet for beløp til støtte for Partiet. – En passiv handling som på alle mulige måter ble brukt mot dem etter krigen. Ikke bare hadde de arbeidet for fienden, de var også økonomisk ansvarlige.

- Men selv norske dokumenter viser en gjennomgående nazifisering. Det potensielle motstandsmiljøet i Røde Kors krevde strengt oppsyn og kontroll. Snart samarbeidet de med Den norske Legion, og uavhengigheten var dermed ubønnhørlig brutt. I vervepapirene finnes spørsmål om hvorvidt man er av jødisk herkomst, eller sågar om man har vært gift med en ikke-arisk mann. Videre måtte man være tilknyttet Nasjonal Samling. Slik var det bare.

Skulle man ut, måtte man det. Det være seg av idealisme, politisk eller humanistisk, eller av ren eventyrlyst. Noen var sykepleiere, andre ønsket intenst å utdanne seg til det. Det var lettere å få opplæring gjennom Røde Kors enn hjemme på berget. Flere ble sendt helt til Tyskland, hvor de ble indoktrinert en heller uvanlig form for disiplin. De fleste ønsket å yte omsorg og pleie til sine medmennesker. Det var helst ikke mer komplisert enn som så.

Og noen ønsket å stille sine krefter, sin ungdom, for å jobbe for fremtiden. Propagandaen var ikke til å unngå. Skulle man kjempe mot fienden fra øst, måtte man stå last og brast ved fronten. Man måtte stå opp for hva man trodde på, vise mot og offervilje. – Til tross for naboens fordømmelse, man visste at man gjorde det riktige. At man ofret seg for noe større.

Og kanskje, ute i verden, fikk man bekreftet det propagandaen hadde forsøkt å innprente i dem. Disse andre, de møkkete, degenererte, uskolerte, udannede. Alt ga plutselig mening, man ville slettes ikke bli som dem. Ikke la ens egne bli slik. 

Slik kan det bli, om man hører det mange nok ganger. Og de som ante uråd og begynte å tvile, kom seg sjeldent ut av det. Noe skurret, noe var fryktelig galt. Et opphold i en konsentrasjonsleir, rykter fra utsiden. Ondskapen kom inn, og frontkolliderte med idealismen. Godheten. Medmenneskeligheten.

Kvinner søkte seg hjem. Unnlot å møte til avtalt tid og sted. Gikk i dekning. Noen fikk straff, andre gjemte seg godt nok.

Og så var de de som bevisst gikk inn i det, som visste hva de gjorde, og hadde en agenda. De spilte et dobbeltspill som av og til lyktes, men først og fremst var dødsens alvorlig. Aud Fritzner, lederen for den norske vervekampanjen, vies i boken stor oppmerksomhet. Aud var gift med offiseren Ola Fritzner, leder for Ordenspolitiet under krigen, som i likhet med sin kone arbeidet tett med hjemmefronten. Takket være sin posisjon og sine kontakter var Auds innsats både til hjelp for mannen og motstandsbevegelsen. Mens hun drakk kaffe og pleiet venninneforholdet til blant annet politiminister Jonas Lies kone, sørget hun på sitt vis å forhindre utsendelsen av utallige norske kvinner. – Men dobbeltspillet var uhyre farlig, og ekteparet risikerte alt også etter krigen, da deres innsats skulle bedømmes.

Det sterkeste er likevel å lese om behandlingen etter krigen. Dette grunnleggende gale i å idømme straff til noen for deres humanitære innsats. Av 447 DRK-søstre ble 118 idømt fengsel og et femtitalls kvinner ble satt til tvangsarbeid. Det vanligste var ellers å bli fradømt visse statsborgerlige rettigheter, som stemmeretten, i opptil ti år. 

Tenk det.

Hvem var så disse søstrene? Statistikken viser ingen forskjell mellom by og bygd, men med en stor overvekt av kvinner bosatt i byene på tidspunktet for verving og utreise. Fars yrke var i hovedsak jordbruker, slik som for NS-medlemmer flest. Jordbrukerne lot seg ofte appellere til NS sitt budskap og honnør til de som «bærere av den norske arv». – Og de var unge. Aller flest i begynnelsen av 20-årene, de aller yngste 16 år.

Nettopp disse ble dømt av den norske stat. Ikke alle, men likevel alt for mange. Formildende årsaker kunne være søstrenes unge alder, at de kom fra fattigslige kår og var vokst opp i nazistiske hjem. Kanskje hadde de bare folkeskolen. Tilgi dem, de visste ikke hva de gjorde.

Også var de de som kanskje skulle hatt strengere straff enn de fikk. Nå som vi vet mer enn hva vi gjorde like etter krigen. Kvinnene som forelsket seg i de verste krigsforbryterne. – For hva snakket de vel om rundt kjøkkenbordet, de måtte da vite mer enn forhørene i sin tid avslørte? Kan man, av kjærlighet, lukke øyne og ører for realitetene, selv når det inkluderer massedrap og systematisk torturering? - Blodflekker på en nystrøket uniformskjorte? 

Jeg kjenner det er litt sårt, disse hemmelighetene, for jeg vil helst aldri tvile på godheten i mennesket. 

Straffen fra det offentlige er bare et moment. Den sosiale straffen var mer omfattende. Isfronten mellom de som hadde valgt feil og riktig side under krigen bestod, og den «sosiale rettssaken» vektla langt mindre forsonende omstendigheter. Var du Røde Kors-søster under krigen var du nazist, ta din skam og forsvinn.

Slikt søkte man også ofte sammen i etterkrigsårene. Frontsøstre og frontsoldater, som hadde trøstet og pleiet hverandre i fremmede land, i skyttergravene og i lasarettene. De som ikke lenger var en av oss. Skilt av en krig som liksom aldri tar slutt.

Først i 2014 kom den offentlige unnskyldningen til frontsøstrene fra norske Røde Kors. En urett ble innrømmet og beklaget, etter et utall år med taushet fra de mange kvinnene som en gang i tiden trodde de gjorde det riktige. Utallige år med skam, følelse av urettferdighet og traumer fra krigen.

En taushet som selv i dag lever videre, generasjon etter generasjon. En uuttalt fortvilelse over hvor galt man kan trå, over uante konsekvenser og viten man holder tett til brystet.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Min bok- og maleblogg)