Dere kan ikke ha unngått å ha fått med dere min fasinasjon for slektshistorie. Grunnlaget for dette ble lagt i min barndom: Jeg elsket å høre om krigen. Krigen med stor K. Den som splittet, den vi liksom aldri blir ferdige med. Også min bestefars søskenflokk ble splittet. En bror var ordfører under krigen. En søster var aktiv NS-medlem. En annen bror ble holdt som fange og torturert. – Men ingen vant. Den torturerte fikk sin oppreising, men ble aldri kvitt traumene. De to som valgte feil side under krigen, måtte leve videre med sorg over sine barn, både de som døde for det de trodde på, og de som overlevde. De som ble spyttet på.
For så skjedde. Hundrevis av unge menn ble frontsoldater, hundrevis av unge kvinner ble frontsøstre. Noen av disse var barn av NS-medlemmer, slike som min fars søskenbarn. Andre reiste ut av landet av helt andre grunner. Akkurat dette, og hvordan det kunne skje, ønsket jeg å lese mer om.
Frontsøstre, av Vegard Sæther
Sakprosa, rikt illustrert og godt dokumentert. Norsk. Utgitt i 2015.
Og denne boken omhandler ikke bare kvinnene, deres opplevelser og hvor dette førte dem. Det handler først og fremst om den systematiske nazifiseringen av en organisasjon som, da som nå, skulle være politisk uavhengig, helt og holdent idealistisk. Detaljene gjør seg best i bokform. La meg nøye meg med å si at jeg, til tross for at jeg trodde jeg visste en del, lot meg forbløffe.
Søstrene tilknyttet DRK, det tyske Røde Kors, ble særlig bundet. Så kostet det dem dyrt, denne hellige troskapseden søstrene måtte avlegge. Det politiske løftet, Heil Hitler, som på nesten umerkelig vis ble smuglet inn via SS. Deres lønninger ble i tillegg månedlig tappet for beløp til støtte for Partiet. – En passiv handling som på alle mulige måter ble brukt mot dem etter krigen. Ikke bare hadde de arbeidet for fienden, de var også økonomisk ansvarlige.
- Men selv norske dokumenter viser en gjennomgående nazifisering. Det potensielle motstandsmiljøet i Røde Kors krevde strengt oppsyn og kontroll. Snart samarbeidet de med Den norske Legion, og uavhengigheten var dermed ubønnhørlig brutt. I vervepapirene finnes spørsmål om hvorvidt man er av jødisk herkomst, eller sågar om man har vært gift med en ikke-arisk mann. Videre måtte man være tilknyttet Nasjonal Samling. Slik var det bare.
Skulle man ut, måtte man det. Det være seg av idealisme, politisk eller humanistisk, eller av ren eventyrlyst. Noen var sykepleiere, andre ønsket intenst å utdanne seg til det. Det var lettere å få opplæring gjennom Røde Kors enn hjemme på berget. Flere ble sendt helt til Tyskland, hvor de ble indoktrinert en heller uvanlig form for disiplin. De fleste ønsket å yte omsorg og pleie til sine medmennesker. Det var helst ikke mer komplisert enn som så.
Og noen ønsket å stille sine krefter, sin ungdom, for å jobbe for fremtiden. Propagandaen var ikke til å unngå. Skulle man kjempe mot fienden fra øst, måtte man stå last og brast ved fronten. Man måtte stå opp for hva man trodde på, vise mot og offervilje. – Til tross for naboens fordømmelse, man visste at man gjorde det riktige. At man ofret seg for noe større.
Og kanskje, ute i verden, fikk man bekreftet det propagandaen hadde forsøkt å innprente i dem. Disse andre, de møkkete, degenererte, uskolerte, udannede. Alt ga plutselig mening, man ville slettes ikke bli som dem. Ikke la ens egne bli slik.
Slik kan det bli, om man hører det mange nok ganger. Og de som ante uråd og begynte å tvile, kom seg sjeldent ut av det. Noe skurret, noe var fryktelig galt. Et opphold i en konsentrasjonsleir, rykter fra utsiden. Ondskapen kom inn, og frontkolliderte med idealismen. Godheten. Medmenneskeligheten.
Kvinner søkte seg hjem. Unnlot å møte til avtalt tid og sted. Gikk i dekning. Noen fikk straff, andre gjemte seg godt nok.
Og så var de de som bevisst gikk inn i det, som visste hva de gjorde, og hadde en agenda. De spilte et dobbeltspill som av og til lyktes, men først og fremst var dødsens alvorlig. Aud Fritzner, lederen for den norske vervekampanjen, vies i boken stor oppmerksomhet. Aud var gift med offiseren Ola Fritzner, leder for Ordenspolitiet under krigen, som i likhet med sin kone arbeidet tett med hjemmefronten. Takket være sin posisjon og sine kontakter var Auds innsats både til hjelp for mannen og motstandsbevegelsen. Mens hun drakk kaffe og pleiet venninneforholdet til blant annet politiminister Jonas Lies kone, sørget hun på sitt vis å forhindre utsendelsen av utallige norske kvinner. – Men dobbeltspillet var uhyre farlig, og ekteparet risikerte alt også etter krigen, da deres innsats skulle bedømmes.
Det sterkeste er likevel å lese om behandlingen etter krigen. Dette grunnleggende gale i å idømme straff til noen for deres humanitære innsats. Av 447 DRK-søstre ble 118 idømt fengsel og et femtitalls kvinner ble satt til tvangsarbeid. Det vanligste var ellers å bli fradømt visse statsborgerlige rettigheter, som stemmeretten, i opptil ti år.
Tenk det.
Hvem var så disse søstrene? Statistikken viser ingen forskjell mellom by og bygd, men med en stor overvekt av kvinner bosatt i byene på tidspunktet for verving og utreise. Fars yrke var i hovedsak jordbruker, slik som for NS-medlemmer flest. Jordbrukerne lot seg ofte appellere til NS sitt budskap og honnør til de som «bærere av den norske arv». – Og de var unge. Aller flest i begynnelsen av 20-årene, de aller yngste 16 år.
Nettopp disse ble dømt av den norske stat. Ikke alle, men likevel alt for mange. Formildende årsaker kunne være søstrenes unge alder, at de kom fra fattigslige kår og var vokst opp i nazistiske hjem. Kanskje hadde de bare folkeskolen. Tilgi dem, de visste ikke hva de gjorde.
Også var de de som kanskje skulle hatt strengere straff enn de fikk. Nå som vi vet mer enn hva vi gjorde like etter krigen. Kvinnene som forelsket seg i de verste krigsforbryterne. – For hva snakket de vel om rundt kjøkkenbordet, de måtte da vite mer enn forhørene i sin tid avslørte? Kan man, av kjærlighet, lukke øyne og ører for realitetene, selv når det inkluderer massedrap og systematisk torturering? - Blodflekker på en nystrøket uniformskjorte?
Jeg kjenner det er litt sårt, disse hemmelighetene, for jeg vil helst aldri tvile på godheten i mennesket.
Straffen fra det offentlige er bare et moment. Den sosiale straffen var mer omfattende. Isfronten mellom de som hadde valgt feil og riktig side under krigen bestod, og den «sosiale rettssaken» vektla langt mindre forsonende omstendigheter. Var du Røde Kors-søster under krigen var du nazist, ta din skam og forsvinn.
Slikt søkte man også ofte sammen i etterkrigsårene. Frontsøstre og frontsoldater, som hadde trøstet og pleiet hverandre i fremmede land, i skyttergravene og i lasarettene. De som ikke lenger var en av oss. Skilt av en krig som liksom aldri tar slutt.
Først i 2014 kom den offentlige unnskyldningen til frontsøstrene fra norske Røde Kors. En urett ble innrømmet og beklaget, etter et utall år med taushet fra de mange kvinnene som en gang i tiden trodde de gjorde det riktige. Utallige år med skam, følelse av urettferdighet og traumer fra krigen.
En taushet som selv i dag lever videre, generasjon etter generasjon. En uuttalt fortvilelse over hvor galt man kan trå, over uante konsekvenser og viten man holder tett til brystet.
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Min bok- og maleblogg)
