Hva har så jeg gjort i ferien? Jo, jeg har tilbrakt tre fantastisk deilige uker i Costa Tropical, omtrent det eneste stedet i Europa som har hatt sammenhengende solskinn og 30 grader hele sommeren. Sånt kan man like, selv om man er gjennomført sofagris, latsabb, sjokoholiker og boknerd. Strandliv, bassengtilværelse, svettetokter, katedralspotting, grottevandring, pizzaeting, mojitoslurping og aloe vera-smøring ble kombinert med lesing av ni bøker. Noen tok jeg med hjemmefra, og andre fant jeg i utleierens spennende bokhylle. Here goes:
Den som reddes kan, av Sophie Hannah
Hvorfor?
Boken hadde jeg så vidt påbegynt hjemme før avreise, slukte store deler av den på flyturen og fullførte dagen etter. En stor og tjukk bok som ble ferdiglest før jeg visste ordet av det. Denne var jeg så heldig å motta fra en ansatt i forlaget, vel og merke uten krav eller uttalt ønske om omtale.
Hva?
Sally Thorning forlater mann og barn og tilbringer en uke på spahotell sammen med Mark Bretherick. Vel hjemme igjen fortrenger hun affæren og forsøker å overleve hverdagens kjas og mas. En kveld handler nyhetene om kun en sak: Mark Bretherick er myrdet. Som om ikke det er nok: Bildet av Bretherick er ikke av samme mann som hennes forhenværende elsker. Sally er involvert. Veldig involvert.
Derfor:
Her er massevis av humor og sarkasme blandet med forfølgelsesvanvidd og mordmysterie. Forfatteren har sjonglert denne blandingen med å nokså strengt fortelle historien ut i fra flere hold, men i rimelig kronologisk rekkefølge. Her gjør forfatteren seg sårbar, for de ulike kapitlene er litt for like språklig sett. Eksempelvis finner vi den samme sarkasmen og rappkjeftheten hos Sally som ved politistasjonen. Dette er nok bokens største svakhet; jeg ønsket meg et større skille, en større forskjell, siden boken ble inndelt slik den engang ble. At forfatteren neppe har særdeles gode kunnskaper om en morders psyke, er en annen sak. Troverdigheten er ikke på topp, men plottet viste seg å slettes ikke være like platt og tafatt som jeg først trodde. Det skulle vise seg å være riktig så underholdende og en skikkelig page-turner. Damekrim på godt og vondt, og absolutt ikke så hakkande gale.
Ved Chesil Beach, av Ian McEwan
Hvorfor?
Dette er den første boken jeg leser av Ian McEwan, en forfatter som er meeeget i ilden for tiden. Tydeligvis ikke den beste i hans forfatterskap, men jeg har intet å sammenligne med og kunne ikke annet enn å la meg storveies begeistres.
Hva?
En novelle kjennetegnes i korte trekk av få personer, avgrenset sted og innenfor en kort tidsramme. Chesil Beachs 150 sider foregår ved et strandhotell, omhandler et nygift par og handlingen varer i et døgn. Avslutningsvis får vi vite hvordan mannen taklet dette døgnet i ettertid.
Derfor:
Jeg røpte meg allerede under ”Hvorfor”, men gode ting kan aldri fortelles ofte nok: Jeg lot meg storveies begeistres. Stemningen er ytterst intim. Edward og Florences nervøsitet og ubehag er til å ta og kjenne på. Deres tanker, deres utalte ord, den andres fortolkning og reaksjon, samhørigheten og misforståelsene – Jeg lot meg fascinere dypt av forfatterens evne til å se saken fra begges ståsted. Denne boken kan definitivt leses om igjen og om igjen og om igjen i all evighet.
Nattmennesket, av Andre Bjerke
Hvorfor?
De dødes tjern er sånn cirka verdens skumleste film, og boken er ikke ille den heller. Nattemennesket av samme forfatter fikk jeg av ei knakende god dame som etter eget sigende egentlig ikke turte å kjøpe bok til meg. Vel, hun lyktes!
Hva?
Bokens forteller er Bernard Borge (…) som sammen med en håndfull andre nære og kjære blir invitert av hans fetter Helge Gårholm til hans gods. I et par sommeruker skal forsamlingen hygge seg i munter passiar, dyptgående diskusjoner, danne nye allianser og intime forhold, nyte lange nattetimer sammen med fyll og spetakkel. Det skulle bli mer spetakkel enn forventet: En morgen finner gjestene Helge myrdet på sitt eget værelse. Borge henter inn to gode venner, en politietterforsker og en psykoanalytiker.
Derfor:
Bokens tittel er hentet fra den gamle overtroen om varulver, og med det er det gitt at boken inneholder en god dose mystikk. Det er likevel psykoanalysen som vektlegges i denne krimperlen. Dialogene, de omstendelige beskrivelsene og språket i seg selv er en ren fest. Skuffelsen er likevel ikke til å unngå når min hovedmistenkte er den skyldige. Her må jeg, i rettferdighetens navn, skyte inn at det ikke er målet som er det viktigste, men veien til målet. (Prøver iherdig ikke å være skuffet)
Reiser – Fire fortellinger, av Herbjørg Wassmo
Hvorfor?
Wassmo presterte med Reiser sin første novellesamling. Fire fortellinger på rundt 50 sider hver hvorav temaet nødvendigvis er reiser. De romaner av Wassmo jeg har lest, har jeg likt veldig godt. Veldig, veldig godt. Reiser lyste rødt mot meg fra bokhyllen, og det totale fravær av baksidetekst på coveret pirret nysgjerrigheten ytterligere.
Hva?
Jeg gjøv løs med godt mot og kunne ikke annet enn å like godt de to første. Den tredje var en pine å komme seg igjennom, og den fjerde husker jeg ikke engang. La meg derfor konsentrere meg om de jeg faktisk likte. Den første novellen omhandlet en godt voksen kvinne på leilighetsjakt. Forlatt av sin mann må hun starte opp på nytt. En rolig fortelling uten de store høydepunktene, men med ettertenksomhet og forsiktig fremtidshåp. Den andre novellen var langt mer brutal da den handlet om en kvinne døende av kreft. Veien mot døden er også en reise, og Wassmo beskriver denne ferden med troverdighet og brutalitet. Nakent og frodig på samme tid.
Derfor:
Halvveis, men ikke godt nok. Så vidt verdt tiden det tok siden dette ikke er en av hennes mursteiner, uten at det dermed er sagt at jeg anbefaler andre å lese novellesamlingen.
Trylleglasset, av Torborg Nedreaas
Hvorfor?
Kvinnen bak fantastiske Av måneskinn gror ingenting er også kjent for fortellingene om Herdis. I Trylleglasset møter vi henne for første gang.
Hva?
Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.
Derfor:
Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.
Jernvognen, av Stein Riverton
Hvorfor?
Det formelig stod navnet mitt på denne lille boken i leilighetens spennende bokhylle. Det skulle da bare mangle at jeg ikke ville lese en bok av selveste Riverton. – Og slik ble det.
Hva?
Bokens jeg-person tilbringer sommeren på et lite pensjonat da gjestene plutselig en dag blir dypt rystet. En mann blir funnet drept, og en av gjestene telegraferer straks til privatetterforskeren Asbjørn Krag. Mistanken rettes mot feriegjester så vel som beboerne ved stedets gods, men snart begynner ryktene å gå om en mystisk jernvogn som ingen har sett men kun hørt. Kan Krag løse mordgåten?
Derfor:
Språket er til å juble av, grunn alene til å nikose seg boken igjennom. Handlingen på sin side inneholder det lille ekstra grøss-på-ryggen-kaliber som opprettholder det gode inntrykket. Nedturen kommer når man forstår at mistanken man hele tiden har hatt viser seg å stemme.
Til Sibir, av Per Petterson
Hvorfor?
Som selvutnevnt Petterson-elsker på min hals var det strengt tatt på høy tid å lese mer enn en bok av han. Så høyt elsket jeg Ut og stjæle hester at jeg trykket forfatteren hemningsløst og fullkomment til mitt bryst. Fallhøyden da jeg tok Til Sibir ut av bokhylla var derfor særdeles stor. Abnorm.
Hva?
Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.
Derfor:
En aldeles nydelig bok! Petterson begynner å gjøre seg fortjent til min nesegruse begeistring. Historien fortelles i fortid, og selv om hendelsene som beskrives tidvis er i seg selv fine og gledelige, beskrives disse med vemod og sår ettertanke, at man konstant gruer for hva som kommer. Man vet det ikke ender godt, men man vet ikke helt hva. Litt etter litt vet man mer, men enda ikke alt.
Dama som gikk på dører, av Roddy Doyle
Hvorfor?
Jeg har brukt nesten to somre på å overse en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg heller aldri har hørt om. Likevel, i mangel av andre bøker på mindre enn 500 sider (to dager igjen av ferien tillot ikke mursteiner), kikket jeg litt på omslaget og oppdaget at forfatteren står bok boken bak filmen The Commitments. – Hvis film jeg i min tid elsket dypt og hardt. Booker-prisen har han også fått, riktig nok for en annen bok. Vips, begynte jeg selvsagt å lese.
Hva?
Boken forteller om Paula Spencer, tidligere O’Leary. Som 16-åring kapret hun byens hotteste bad boy, og de innledet et intenst kjæresteforhold. Dette varte helt frem til bryllupsreisen. Et skrubbsår her, et blåmerke der, en brekt finger, en vond rygg… Det endte aldri med det første såret eller den første blåveisen. Det ble mer og mer, stadig styggere og vondere. Stadig farligere. Når Charlo ser på eldstedatteren med et blikk Paula kjenner igjen, kaster hun ham ut av huset. Endelig får hun nok. – Men flaskene blir igjen i huset.
Derfor:
Doyle forteller Paulas historie med en solid dose galgenhumor. Det er ikke til å unngå å dra på smilebåndet tross beskrivelsene som bokstavelig talt gir leseren en knyttneve i magen. Alt fungerte ikke 100 prosent, muligens fordi jeg slet med å godta humoren. Det ble en utfordring jeg ikke helt var komfortabel med, men som på ingen måte gjør boken dårligere.
Livet er et annet sted, av Milan Kundera
Hvorfor?
Boken tok jeg med hjemmefra og sparte helt til the bitter end. Kom meg halvveis og vel så det før jeg forlot flyet på Gardermoen. Opprinnelig ble boken rasket med fra et loppemarked i håp og tro på at denne var like uforglemmelig som Tilværelsens uutholdelige letthet.
Strengt tatt gikk jeg på kraftig overtid med denne boken. Ikke bare på grunn av hendelsene 22.juli hvor også min verden stoppet litt opp, men også fordi jeg er tilbake på jobb og – ikke minst – på grunn av hva jeg kommer til å fortelle om under ”derfor”. Derfor.
Hva?
Jaromils mor legger ord i hans munn og henger opp hans dikt på veggen. Hun sluttet vel egentlig aldri med dette. Vi følger vidunderbarnets (og han er selvsagt fullstendig klar over hans vidunderlige evner) oppvekst i Praha frem til hans endelikt. I bakgrunnen følger vi revolusjonen. Sympatisk er neppe en passende betegnelse på vår antihelt, men han har sine stunder.
Derfor:
Jeg likte mye. Jeg likte selve grunnideen; fortellerstemmen analyserer og diskuterer Jaromils person og omstendighetene som har formet ham. Ironien er tilstede i hver bokstav og setning. Anekdoter i parantes florerer og gleder. Likevel kjedet jeg meg mer enn jeg gledet meg. Jeg klarte ikke fullt ut å engasjere meg i historien.
