30.4.10

Fredags - Feel - Good

Av og til opplever man magiske stunder selv på internett. For noen uker siden surfet jeg meg tilfeldigvis inn på en blogg og ble værende lenge. Jo mer jeg leste, jo gladere ble jeg. Av og til møter man på unike, flotte medmennesker som inspirerer og sprer glede rundt seg.

En av disse er MammaDamen. Hun har skapt seg sitt eget lille lykkeunivers, som også jeg har fått lov til å besøke. Tanken er enkel men unik; Hun deler ut lykketips! Denne gangen har jeg vært så heldig å få utdelt lykketips spesielt til meg:
Lykketips 81 går Elikken med bloggen Elikkens bokhylle

Jeg er en ivrig sluker av bokblogger, og ble glad da jeg fant Elikkens bokblogg. Hun liker et variert utvalg bøker, akkurat som meg! Mitt lykketips til deg, Elikken, er å samle tre dikt om lykke du liker spesielt godt. Og så håper jeg at du publiserer dem på bloggen din!
Jeg tar utfordringen på strak arm mens jeg smiler! Koselig at du fanget opp at jeg er glad i dikt, MammaDamen. Tre lykkedikt har jeg ingen problemer med å finne, to av disse er blant mine favoritter. Dikt som jeg stadig leser, som betyr noe for meg, som gjør noe med meg. Det tredje har jeg egentlig ikke noe forhold til, men flere av hennes dikt har gitt meg trøst, tårer i øynene og smil i munnviken.

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.


Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.


Men ennå ikke kjenne deg.
Dette diktet er skrevet av Inger Hagerup (1905-1985). Det er vel ingen nordmenn som ikke har noe forhold til henne, enten det gjelder Mauren i barneårene eller diktanalyse av Aust-Vågøy på ungdomsskolen. Dama var så mye mer enn et oppkomme av utallige udødelige barnevers. Hennes lykkedikt har jeg sitert siden tenårene. Det gir meg sommerfugler i magen bare av å tenke på det.
Morgon innover vårt kvite rom -
med blanke svingande ruter det ler
ut imot himmel og hav og vèr
- god morgon, å alt som vi eig ilag!
God morgon, ditt sinn! det er som ein
blom
utsprungen mot mine auge idag,
og sinnet mitt eige opnar seg vidt
i lykke mot dagen og ler i mot ditt!


Som ei konkylie gjennomstrøymt
av havsus er huset. Ustanseleg trår
havet mot landet idag som igår
- vi høyrde det sang gjennom alt vi har
drøymt.


Enn smakar det hav av oss, vi som vart
kysst
og vogga og femnt av det gårsdagen lang,
- du er som det når du tek meg i fang,
bølgje, det er du, mot munn og bryst -
druknar du meg? nei, alt godt du veit av
vil du meg, våg frå det vide hav!
Halldis Moren Vesaas (1907-1995) skrev Bølgjen i forlovelsestiden med Tarjei. Av og til gjør diktet meg trist, for det antyder at livet - og kjærligheten - går i bølger. At vi må nyte det gode mens vi opplever det. Nyte det med alle våre sanser, gripe nuet. Nyte det nå, før nedturen og de vanskelige stundene tar over. Det er kanskje nettopp derfor jeg foretrekker triste, sørgmodige oppbyggende dikt, fordi da skimter man håpet og troen på at det blir bedre tider. Jeg må jobbe litt med den innstillingen, tror jeg. Nyte det gode her og nå, og ikke gruble og tenke så mye.
Morgon


När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vil överraska
tidigt, tidigt en festlig dag -
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag -
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!
Karin Boye (1900-1941). Det er noe med dette diktets oppramsing og hastverk som gjør meg så glad! Så full av tiltakslyst, kampvilje og positiv innstilling til det som livet måtte føre med seg. Livet blir så mye enklere å håndtere når man ser muligheter, ikke problemer. Når man klarer å se alt det positive og ikke bare fokusere på det negative. Dette diktet er om mer enn å bare komme seg opp fra sengen en tidlig morgen.

Tre kvinnelige diktere som levde og virket på samme tid i historien. Tre kvinner som tøyde grenser og holdninger, brøt med datidens normer, og som engasjerte - og turte å la seg engasjere. De har med sin diktning forarget, forlystet, rørt, såret, provosert, trøstet og gledet sine lesere.

Kanskje nettopp du ble litt gladere akkurat nå, bare ved å lese disse diktene?

28.4.10

Merket, av PC og Kristen Cast



Bokbloggturneen

Merket, av PC og Kristen Cast



Som barn var jeg plaget av mareritt. Jeg vekslet mellom tre gjentagende mareritt, hvorav det ene skyldtes en sniktitt på et usedvanlig skummelt filmteater på NRK. Jeg våknet til stadighet opp dyvåt av svette hylende etter mamma, etter å ha sett for meg at noen kom og bet meg i halsen. Fremdeles kan jeg få dette synet i små blaff. Jeg blir ikke lenger hysterisk redd, men føler enda litt ubehag ved minnet.

En viss bekjentskap med vampyrer ble gjenopptatt på nittitallet gjennom tv-serien Buffy. Man skal heller ikke glemme den mer betydningsfulle boken om Grev Dracula (Bram Stoker), selvsagt fortært også i filmversjon.


I voksen alder har det begrenset seg til en fasinasjon for grøssere og zoombiefilmer, uten sammenligning for øvrig. Twilight-bølgen har selvsagt ikke gått meg hus forbi, selv om jeg kun har konstantert at serien er voldsom populær, ikke lest bøkene selv.

Da jeg gjennom Bokbloggturneen fikk muligheten til å lese en ungdomsroman om vampyrer, grep jeg den likevel og prøvde så godt jeg kunne å riste av meg tvil og fordommer mot fjortisvampyrer. Skolebibliotekaren skrev et flott innlegg om Merket i går, og jeg gleder meg til å lese Elin sin anmeldelse i morgen.


Førsteinntrykket var i alle fall godt. Et elegant design, med sort mønstret bakgrunn, pent bilde og pen skrift. Jeg måtte ta litt på den, kjenne på den, før jeg satte i gang.



Forfatterne

Phyllis Christine (PC) Cast har sammen med sin datter Kristin forfattet boken, som er den første av (foreløpig) sju bind i serien House of Night. PC har fått flere priser for sitt forfatterskap og særlig House of Night er svært populære i USA, forfatterens hjemland. Bøkene har fått sin egen hjemmeside, filmrettigheter er kjøpt opp, og jeg blir ikke overrasket om jeg finner utallige artikler med tatoverte halvmåner i butikkene innen kort tid.

Tema

Definisjon av vampyr (trad.):



"Blodsugende lik. Vampyrer er levende døde som står opp om natten for å drikke

blod av de levende og kan også besette mennesker til å bli deres tjenere ved
behov. Et menneske som blir bitt av en vampyr, blir selv en vampyr. "

Like dramatisk er det ikke i den amerikanske high school-versjonen.

På 70-tallet skjedde det en omveltning i framstillingen av vampyrer i litteraturen. Plutselig ble de fremstilt som sterke, vakre, perfekte og uimotståelige. Vampyrene var gjerne kvinner, og samfunnet var matriarkisk. Denne fremstillingen ble, for å ta et velkjent eksempel, opprettholdt i Twilight-serien og nå også i House of Night.

Handling

"For å overleve high school, kreves det blod, svette og tårer. Særlig blod."

Zoey Redbird møter et fryktinngytende syn en helt vanlig skoledag. Ved skapet hennes står Sporeren. Han som ikke riktig er menneske, men heller ikke riktig død. Sporeren merker vampyrer. Slik går det også med Zoey. Plutselig har hun et stort merke i pannen. En blå halvmåne. Zoey er blitt merket.

For å overleve overgangen fra menneske til vampyr må hun reise til House of Night. Uten støtte fra sin mor (for øvrig gift med Zoeys idiotiske stefar, ihuga Troens folk-entusiast og gjennomsyret hustyrann), rømmer hun til sin bestemor. Det bruser indiansk blod i bestemors årer, og hun tar seg av barnebarnet og veileder henne inn til vampyrenes univers. Et univers som ikke må forveksles med en egen verden, for i Merket lever mennesker og vampyrer sammen, bare litt mer adskilt av praktiske grunner.

Og trodde du Sporeren tar hvem som helst tar du feil. Zoey er utvalgt. Plukket spesielt ut av Nyx. Zoey har en spesiell evne; hun kjenner samhørighet med alle fem elementer (vann, ild, jord, luft – og ånd), selve livsprinsippet. Med denne egenskapen kan selv de ondeste vederstyggeligheter drives bort.


House of Night er en internatskole for unge vampyrspirer. Hennes mentor blir yppersteprestinne Neferet, utnevnt av selveste Nyx, vampyrenes gudinne. Her er natt dag og dag natt. Sug etter blod er en selvfølge, men litt hvitløk i ny og ne setter bare en spiss på maten. Myten om at vampyrer skyr hvitløk kan man altså bare sette en strek over. Eller (Hah. Særlig!) som vår heltinne Zoey ville sagt. Ellers skiller vampyrungdom seg lite fra menneskeungdom. Vennskap og kjærlighet med de komplikasjoner det fører med seg, er forhold også unge vampyrer må streve med.

Kjærlighet blir ekstra komplisert for vampyrer. Forelskelse og kjønnsdrift er bare for pinglete mennesker. Vampyrer har ekstra behov. Et behov som er sterkere enn alt annet. Blod. Et menneske som blir bloddonor for en vampyr er fortapt i sin avhengighet og ulykkelige forelskelse.


Språk



Merket er svært lettlest med flytende ungdommelig språk. Stort sett går oversettelsen uproblematisk for seg, men det er et stort men. Skolens navn og dermed seriens tittel er det eneste utenom personenes navn som ikke er fornorsket. House of Night føles totalt malplassert og fungerer for meg som et irritasjonsmoment. Det er godt mulig at forfatterne har satt som betingelse at House of Night ikke skal oversettes, men da burde oversetteren vært mer tilbakeholden med å oversette absolutt alt annet.


Boken er gjennomgående humoristisk skrevet med masse ironi. Visste dere forresten at det er en gruppe vampyrer som har gått sammen for å mobilisere til forbud mot blodsuging av levende mennesker?

Handlingen er ispedd sarkastiske kommentarer i parantes. Jeg har allerede nevnt (Hah. Særlig!), og de er det mange av i boken. Forstyrrende for noen kanskje, men for meg funket det bra. Jeg humret meg gjennom teksten.


Referanser


Vampyrskolen gir umiddelbart assosiasjoner til Harry Potters Galtvort. Siden jeg ikke har lest lignende bøker som for eksempel Twilight, vil også sammenligningen med Harry Potter hvis bøker jeg faktisk har lest, bli vektlagt. Det er ikke bare skolene som er sammenligningsbare. Både Zoey og Harry er utvalgte, har abnorme krefter i hver sin sjanger; vampyr og trollmann. Ingen har foresatte som tar seg av dem eller som støtter dem i deres uvanlighet, og kreftene deres blir ikke fullrealisert før de blir reddet fra sine hjem.

Forfatteren(e) strør om seg med referanser: Bram Stokers Dracula, Ibsens Vildanden og Shakespeare (for øvrig en vampyr, visste dere det?) samt nåværende kjendiser som Paris Hilton og tv-serier som Gossip Girl og Americas Next Top model. Det fungerer bra nå, men det vekker selvsagt bekymring med tanke på hvor lesbar denne boken er om 10 år. En bok med masse referanser til avdankede kjendiser og utdaterte tv-serier som målgruppen litt frem i tid kanskje ikke en gang har hørt om, er ikke like attraktiv selv om handlingen fremdeles holder mål.


Moral 


Amerikanske high school-bøker inneholder mer dobbeltmoral enn nordmenn flest klarer å fordøye uten en viss avsmak. Tro meg, denne boken er intet unntak.

Det mest åpenbare er vår heltinne Zoey, som er nettopp heltinne og dermed kvinne. I utgangspunktet flott, for all del, men dessverre er vår heltinne opptatt av å ta seg best mulig ut. Hun er pent kledd, men ikke horete. Hun er pent sminket, men ingen sminkedukke. Hun er selvsagt ytre sett vakker, får lett venner og er et naturlig midtpunkt. Guttene flokker seg rundt henne, men vår heltinne er litt for fornuftig og stolt til å la de slippe helt inn.

En fullkommen vampyr er overnaturlig vakker og det perfekte skjønnhetsideal, vellykkede på alle felt. Det blir da unektelig litt problematisk at vår heltinne tross hennes status som utvalgt, fremstår for leseren som en temmelig gjennomsnittlig amerikansk tenåring. Au. Hva med en litt mindre pen men desto mer intelligent kvinnelig helt neste gang? Ja takk.

Gjennom hele boken harselerer forfatterne over stereotypiske amerikansk ungdom, hele tiden med formaninger og moralske prekener fordekt med Zoeys ironiske kommentarer. Homofili er kult, tenåringssex er ukult. Vi blir fortalt at hasj dreper hjerneceller, sylslanke jenter er usikre og stikker fingeren ned i halsen etter hvert måltid, emoer er latterlige med alt for overdreven bruk av eyeliner, tenåringer på fylla er stakkarslige og umodne, sminkedukkene gjemmer seg bak make up og cheerledergjengen er en gjeng tøsete nikkedukker. Det blir litt mye.


Inntrykk


Det skinner muligens igjennom at boken ikke er helt min stil, at jeg finner mer enn nok svakheter ved den, og at jeg for lengst har vokst fra denne type handling. Men vet dere hva? Jeg koste meg faktisk mens jeg leste. Det var en befrielse å ramle litt tilbake i alder og bare ta det som det er: en bok for ungdommer. Neppe en serie jeg vil fortsette å lese, eller en sjanger jeg øyeblikkelig ble forelsket i, men absolutt en serie jeg kan anbefale til ungdommer, først og fremst tenåringsjenter, som måtte finne på å høre på meg.

Dette er underholdning, ikke fakta. Underholdning man ikke trenger å analysere ned i små detaljer, i hvert fall ikke om man er innenfor målgruppen. Dersom ungdommer holder leselysten sin ved like ved å lese om vampyrer er det flott. At vampyrer har en rik tradisjon både innenfor folketradisjoner og i litteraturens historie er interessant og gjør boken i mine øyne enda mer verdifull.


Les mer om vampyrer i litteraturens historie: Med blod på tann, om vampyrer i litteratur og tradisjon

27.4.10

Bokbloggturneen

For litt siden ble jeg gjort oppmerksom på et nytt prosjekt i regi forlaget Cappelen Damm. Prosjektet går ut på å distribuere bøker til interesserte, hvorav leserne får i oppdrag å blogge hver sin anmeldelse av boken. Genialt for bloggere som får gratis bok og en flott mulighet til å lese noe som ikke ”alle andre” har lest før. Genialt for forlagene som får en helt ny og orginal måte å reklamere på, uten andre utgifter enn drift av hjemmeside og donasjoner av et fåtalls bøker. Etter hva jeg kan se, en ren og skjær vinn/vinn situasjon.

Nysgjerrig på om dette kan være noe for deg? Les selv inne på bokbloggturneen.com eller titt innom prosjektets side på Facebook.

For meg personlig kan jeg ikke si annet enn at dette er helt fantastisk! Tenk, å kunne motta gratis bok, lese, skrive og nerde foran datamaskinen. Kan livet bli stort bedre? Nei, nettopp!

Nå er jeg endelig i gang med min første bokblogg-bok, og den er helt annerledes enn bøker jeg pleier å lese. Det er en udelt positiv ting i mine øyne. Jeg har bare godt av å tvinges til å nullstille meg, tenke annerledes og utvide mine horisonter.

Om forsvinnende få dager er det min tur til å publisere en anmeldelse. Denne skal handle om boken Merket av PC og Kristin Cast. Boken er en ungdomsroman om vampyrer, og jeg merker til min store forfjamselse at jeg faktisk liker boken.

More to come. Stay tuned ’till Thursday, peeps!

26.4.10

Skyskraperengler, av Tove Nilsen

Skyskraperengler, av Tove Nilsen




Skyskraperengler: Denne romanen er en barndomsskildring fra Bøler i Oslo, fra
den aller første drabantbygenerasjonen. Tre 11-åringer suger til seg inntrykk
fra voksenverdenen. Fra beste plass på galleriet spionerer de på det livet de i
alle fall ikke vil kopiere.

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse. Vel var jeg stille og beskjeden i barndommen, men vi var liksom ikke så gærne vi ungene i min vesle hjembygd. De fleste barna bodde på gårder spredt omkring, med såpass stor avstand at det ikke var naturlig å henge sammen uten at foreldre kjørte og hentet. Unntatt barna i boligfeltet, da. De var liksom litt større og kulere enn oss andre. Jeg ser ikke bort ifra at de ble mer erfarne enn oss som hang i skjørtene til mor. Eller som i mitt tilfelle: hjemmesydde, fornuftige bukser. Jeg er da tross alt barn av min tid. I alle fall hørte jeg troverdige rykter om en brennende trehytte i skogen mellom oss og boligfeltet. Større skandaler var det trolig ikke.

Handlingen i Skyskraperengler skjer nesten 20 år før min tid, og er hentet fra forfatterens egen oppvekst i en av Norges aller første drabantbyer: Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Skyskraperengler er en klassisk oppvekstroman, og bokens jeg-person heter Tove Nilsen. Med andre ord, boken er mer eller mindre selvbiografisk. Et virkemiddel som stort sett bestandig er vellykket, siden man bevisst eller ubevisst undres over hva som er fakta og hva som er fiktivt. Denne boken er intet unntak. Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse. Selv om jeg var langt fra påtenkt på den tiden, er gjenkjennelsesfaktoren likevel stor, takket være rikholdig nostalgiske detaljer.

Boken er ført i en humoristisk penn, selv om det er nok av hendelser som får deg til å rynke på nesa. Boken er kanskje litt for ærlig for voksne, ingen foreldre liker vel å tenke tilbake og huske alle detaljer fra tidlig pubertet. Jeg tenkte i alle fall ”uff” opptil flere ganger underveis… Heldigvis smilte jeg desto flere ganger. Boken er til forskjell fra andre oppvekstromaner relativt tynn, rundt 180 sider, altså absolutt overkommelig.

Hvordan jeg greide å gå glipp av denne boken da jeg selv var på denne alderen er uforståelig, og den har i mange år ligget på dårlig samvittighetslisten min. Det fungerer heldigvis bra i voksen alder også, selv om jeg nok ville vært mer begeistret for 20 år siden. Har den så tålt tidens tann? Slang-uttrykkene er utdaterte og det meste er sjarmerende grunnet det nostalgiske, men tankene og opplevelsene til bokens personer kan alle 12-åringer uansett årstall relatere seg til. Formodentlig vil det også være spennende for dagens pubertale å få et innblikk i foreldregenerasjonens oppvekst. Dessuten, som vi sier i min lille hjembygd: Kua gjemmer ofte at den selv har vært kalv. Boka funker for både voksne og barn.

OBS! Anbefales ikke for foreldre med barn i alderen 9-14 grunnet overhengende fare for overbeskytting og panikkanfall.

25.4.10

The Road, av Cormac McCarthy

The Road, av Cormac McCarthy





Etter den store katastrofen tvinges far og sønn ut på vandring mot kysten. I en utbrent post-apokalypisk verden hvor ondskapen råder har de bare hverandre.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til denne boken. Jeg har til vane å finne svakheter ved populære bøker. Jeg leter bevisst etter feil og mangler. Denne boken var et solid klask på kinnet til meg. Her fins i mine øyne ingen svakheter.

Sjeldent blir jeg så til de grader berørt av en bok som nettopp The Road. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det er en bok som slår pusten ut av deg. Den er så dyster, så uendelig dyster, og likevel så varm.

Handlingen er snever, dialogene korte. Når mørket er så intenst blir det mangel på ord. Drømmene blir vonde, de gode minnene blir meningsløse. Man fokuserer på hva som er der og da. Hele tiden frykten. Hele tiden på vakt. Hele livet består av jakt etter mat, ly og varme. Hele livet består av å beskytte seg mot andre, å være alene, for det er det eneste trygge. Så trygt man kan ha det i en slik situasjon.

Likevel er de ikke alene. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Selv leste jeg boken på orginalspråket. Det var aldri noe problem, språket var enkelt og likevel lyrisk. Det er vanskelig å skulle oversette uten å miste denne stemningen. Hvordan forfatteren veksler mellom beskrivelser og dialoger er også verdt å merke seg. Dialogene mellom far og sønn er korte. Det er lite man orker eller har behov for å si. Beskrivelsene består til dels av lange setninger. Så lange at man av og til blir anpusten. Så lange at de understreker det desperate. Og alt dette med stort sett de samme ordene. Ordene blir gjentatt og bare understreker det vonde, skremmende, fryktelige.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet.
Jeg har tidvis lest med hamrende hjerte, og desto mer med tårer i øynene. Det er hendelser i boken som er utålelige å lese om. Så får man heller ikke vite så mye, men antydningene er mer enn nok til at man rystes. Og det er kjærlighet, varme, tillit og omsorg.

Det er kanskje det som er det vondeste å takle.

24.4.10

Loppis

- Hvor er Askerhallen, spurte min far. - Det er loppemarked der i dag.

*dunk, dunk. dunk, dunk*

Det lyste antakeligvis BØKER PÅ SALG i øynene mine, for guttungen var veldig skeptisk til om det var en veldig god ide å bli med dit.

Behersket meg mer enn jeg burde, og etter en intensiv stund i bokavdelingen (før jeg ble slept med bort til slalåm-avdelingen), endte jeg opp med kun fem bøker.

Nattens brød - Johan Falkberget
Johannes - Johan Falkberget
Skyskraperengler - Tove Nilsen
Når jeg er hos deg - Linn Ullmann
Jane Eyre - Charlotte Bronte

Litt dårlig samvittighet og litt denne-burde-jeg-ha-i-bokhyllen-selv-om-jeg-har-lest-den-før.

Ellers tilbringer jeg lørdagskvelden med alt annet enn å lese de siste sidene i Cormac McCarthys The Road. Jeg er altfor redd for en uendelig trist slutt.

23.4.10

Mitt favorittdikt

Jeg husker ikke lenger hvor jeg først fant det, eller hvilket stadie av livet jeg var i. Det jeg derimot husker er følelsen jeg umiddelbart fikk da jeg leste det. Det forsvant rett inn i hjerte og sinn.

Samuel Taylor Coleridge (1772-1834) var en engelsk poet og filosof som har fått uforskammet lite oppmerksomhet. Coleridge var en av grunnleggerne av den romantiske bevegelsen i England, sammen med blant annet William Wordsworth. Det antyder også hvilken betydning han har hatt for andre poeter i ettertid.

Hans diktning kjennetegnes av guddommelige, mektige, undrende og vakre drømmende dikt, samtidig som hans språk er enkelt og dagligdags.
Så er også mitt favorittdikt.


What if you slept

What if you slept
And what if
In your sleep
You dreamed
And what if
In your dream
You went to heaven
And there plucked a strange and beautiful flower
And what if
When you awoke
You had the flower in your hand
Ah, what then?


Minimalistisk elegant guddommelighet. En fin blanding mellom poesi og filosofi, helt etter mitt hjerte.

Så kan man diskutere da, hva diktet egentlig handler om. En imaginær drøm, filosofering rundt livet og døden, eller rett og slett om å tørre se lenger, dypere, kanskje en annen vei. Se muligheter, ikke begrensninger. Tørre å spørre, ikke bare få svar.

Håp og tro kan man finne overalt hele tiden. Det er ikke bundet av tid eller sted, alder eller situasjon. - La oss tørre å være åpne.

21.4.10

Illusjonenes bok, av Paul Auster

Illusjonenes bok, av Paul Auster

Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.

Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.

Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?

Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.

Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.

En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live. Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.

20.4.10

The Crow Road, av Iain Banks

Hvordan skal jeg makte å "selge" min favorittbok over alle favorittbøker? Hvordan skal jeg kunne fortelle om humoren, det rikholdige persongalleriet, mysteriet, kjærlighetskvalene, rivaliseringen, naturskildringene...?



The Crow Road, av Iain Banks

500 sider skotsk-engelsk bok tar sin tid å komme igjennom. Jeg tror faktisk ikke boken er oversatt til norsk, og godt er kanskje det. Mye av sjarmen ville ha forsvunnet med språk og slang. Om boken skulle bli for hard å slite seg igjennom, kan BBC serien med samme navn anbefales på det sterkeste. Det er rundt 15 år siden jeg så den på NRK, ble fullstendig fortapt og lykken var stor da jeg fikk julens høyeste gaveønske oppfyllt; historien i bokform. Siden den gang har Crow Road stått høyest på favorittlisten min. Enhver bok jeg har likt har måtte sett seg sammenlignet med Crow Road, bare for å bli fullstendig rakket ned på. Ingen over, ingen ved siden av.

Det var derfor med en viss uro jeg tok frem boken på nytt, så mange år senere. Ville den fortsatt innfri? Ville jeg være like begeistret for boken tross alle disse årene og en helt annen livssituasjon? Svaret er ubetinget ja.

For å ta det mest åpenbare først: Crow Road er en gate i Glasgow, men viktigst av alt en betegnelse på døden (to go the crow road). Det handler altså ikke om kråker.

Bokens jeg-person er Prentice McHoan, erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory.

Rory er som en rød tråd gjennom hele boken. Crow Road er også tittelen på boken han jobbet med rundt tiden da han forsvant. Rory fremstår som bokens store illusjon. Den bortkomne. Han som er, men som ingen ser. Rory er en bereist reisebokforfatter uten særlig suksess. Da Prentice var i begynnelsen av tenårene stjal Rory sin venns motorsykkel og siden har ingen sett ham. Lever han fortsatt?

Da et nært familiemedlem dør på tragisk (og akk så komisk) vis, finner Prentice stadige spor som nøster opp familiehemmeligheter og ikke minst ledetråder til hva som førte til Rorys forsvinning. Sammen med tilbakeblikk til både hans og Prentice sin oppvekst, får vi som lesere også være med på denne oppnøstingen.

På mesterlig vis tar boken oss stadig tilbake i tid, til dels også frem i tid, uten at det er i kronologisk rekkefølge. Like ofte får vi historier servert av bokens biroller; nære og fjerne familiemedlemmer. Denne stadige forflytninger i tid, sted og personer fungerer på en overbevisende måte. På mange måter oppfatter Crow Road som en solid familiesaga, selv om boken handler om så mye mer enn det.

Dette er en klassisk finne seg sjæl prosess hvor hovedpersonen blir stadig mer voksen og ansvarlig etter hvert som historien nærmer seg siste side. Han trekker slutninger, finner svar og ser sammenhenger.

Parallelt med selve historien finner vi rike naturskildringer. En ren hyllest til den skotske naturen. Dette skjer ved skildringer i seg selv, men også gjennom Prentices far sine barnefortellinger. Også dette gjennom tilbakeblikk og minner.

Motsetningsforholdet Prentice og Kenneth, sønn og far, er av stor betydning. Kenneth er sterkt ateistisk og kynisk, samtidig som han er barnebokforfatter og har fostret opp sine sønner med majestetiske og fantasifulle fortellinger. Prentice ønsker å beholde tro og tvil, ikke minst for å klare å håndtere vanskelige hendelser (blant annet en venns dødsfall), men faren avfeier ham totalt, og uoverenskomsten blir for stor. Prentice får støtte hos Hamish, Kenneths bror. Hamish selv er sterkt religiøs og forsterker dermed uoverenskomsten ytterligere.

Viktig er også Verity. Gudinne og drømmekvinne. Prentice forguder og opphøyer denne vakre skapningen og gjør henne til et ideal. Dessverr for vår helt hopper hun ned fra et biltak rett i armene til Lewis, Prentices storebror. Så enkelt og så ubarmhjertelig knuses hans drøm. Attpåtil er Lewis stand up komiker med stigende hell, så irriterende det enn er for en lillebror. Gjennom hele prosessen finner vi Ashley, Prentices beste venn. Hun er der for ham, alltid. Noen ganger ser man ikke hva som er rett foran nesen. Det er også Ash som støtter Prentice i hans søken etter Rory.

En annen viktig birolle finner vi i Fergus Urvill. Pamp og godseier. Enkemann etter at Prentices tante Fiona døde i en bilulykke. Fergus er fortsatt en viktig del av storfamilien, også i egenskap av å være far til tvillingene Helen og Diana, dog noe høyere opp i rangstigen enn McHoans-klanen.

Humor er et viktig stikkord i en bokanmeldelse av Crow Road.

Boken er skrevet med en gjennomført god humor, helt fra aller første setning. It was the day my grandmother explodet. Det geniale er at eksplosjonen faktisk har en naturlig forlaring. Man gapskratter ikke av humoren, men den er underfundig, sarkastisk og svært mørk. Veldig britisk.

Til min store fornøyelse ender boken like vidunderlig plutselig og herlig. Bokens aller siste ord alene er verdt de 500 sidene. Genialt.

Anbefales på det sterkeste og enda litt til.



Kilde: Eget bibliotek.

16.4.10

Vis meg din bokhylle...

... Og jeg skal fortelle deg hvem du er...

Her er min. Dette blir et langt innlegg...

Barn


Som headingen forteller var jeg over gjennomsnittet glad i å lese som barn. Andre barn brant ned skog og gjorde haiketegn til passerende biler, jeg leste bøker. Ett av mine favorittminner fra barndommen er bibliotekturene sammen med bestefaren min. I begynnelsen av lesekarrieren min var Gulltopp en av mine favoritter. Etter å ha fortalt – med tårer i øynene - en kollega om mine gode Gulltopp-minner kom hun en dag på jobb med to bøker hun hadde funnet på et loppemarked. Disse står nå og skinner i stua. Favoritten over alle favoritter fra barndommen er derimot Marikken. Vent nå litt. Skjønner du tegningen? Marikken. Ellikken. Du ser den nå, sant? Ellikken var nettopp mitt kallenavn som barn ene og alene på grunn av Marikken. Marikken og Ellikken hoppet begge ned fra taket (i mitt tilfelle var det bare en halv meter ned til bakkeplan), men Ellikken hadde ingen småsøsken å putte erter inn i nesa på. Marikken-lidenskapen har egentlig holdt seg opp til voksen alder. Hun er fremdeles den dag i dag min store Astrid Lindgren-favoritt, og jeg var rørt til tårer da vi for et par somre siden besøkte Astrid Lindgrens verden i Vimmerby. Bokhyllen i stua inneholder selvsagt Lindgren-bøker, men også Skyggeserien av Maria Gripe. Det grøsser litt herlig nedover ryggen selv i dag.

Biografi

Min eldste bror tar seg av politisk biografi-dosen innad i familien. Hver adventstid kommer alskens politikere ut med sine biografier, og hver jul mottar han minimum tre eksemplarer av disse. Hver romjul er han ute i butikkene og bytter samtlige, siden han allerede ved utgivelsesdatoen sikret seg signerte utgaver av overnevnte. Selv har jeg lest en bok av ektemannen til en politiker, og der stopper det. Ingen nevnt, ingen glemt. I det store og hele er jeg ingen fan av selvbiografier i nyere tid. Disse må i så fall være grundig kamuflert. Som Meg eier ingen av Åsa Linderberg. En bok jeg for øvrig ikke eier, og det er vel litt av (det manglende) poenget i denne sammenheng. Av nyere biografier jeg faktisk eier begrenser det seg til barnelitteratur og sportspersonligheter. I min barndom pløyet jeg meg igjennom en vidunderlig serie under tittelen ”Historien om…”. En av disse bøkene, Historien om Helen Keller, gjorde uslettelig inntrykk og jeg hentet den nylig hjem til vår bokhylle. Boken står på min liste over bøker min sønn definitivt skal bli oppfordret (les: tvunget) til å lese. Å kjenne til konteksten bak anerkjente litterære verker er viktig, men å sikre meg utgaver av livene til semikjente semiviktige semigamle mediayndlinger anser jeg ikke som like viktig.

ChicLit

Damelitteratur med snert i. Masse drama og stereotyp persongalleri. En god dæsj humor og feel-good. Meget godt egnet til tidsfordriv og som et alternativ til alskens tv-serier og ukeblader. ChicLit er ikke min favorittgenre, men har pløyet meg gjennom en del. Noe liker jeg, noe hater jeg, noe fnyser jeg av, og noe ler jeg av. En forfatter i denne genren jeg faktisk både liker og ler av, er Sophie Kinsella. Hun med shopaholic’er-serien. Bøkene leses kun som ren underholdning, og til det formålet liker jeg henne godt. Dama er tross alt fornøyelig. Større forventninger enn det skal man heller ikke ha. For en litt alternativ ChicLit-bok har Maj en glimrende anbefaling (og ja, jeg har lest boken jeg også). Som en mellomløsning er Øya og Drømmehjerte fine eksempler.

Dyr

Etter å ha tenkt meg om i syv lange og syv brede, har jeg kommet frem til at jeg i hele mitt liv har eid kun en bok om dyr. Boken er titulert Min beste venn og handler om, ikke overraskende, hunder. I oppveksten hadde jeg en imponerende evne til å vinne i basar, utlodninger, trekninger og tegnekonkurranser. Boken var en premie i sistnevnte. På denne tiden hadde vi heldigvis hund, og jeg leste boken fillete. Den befinner seg nå hos mine foreldre. Der finnes også ungpikeserien ”Dyrlegene” seg, men jeg minnes å huske at den handlet mer om venninner og holde hender med gutter, enn dyr.

Erotikk

Denne genren fyller ikke opp en eneste hyllemeter, ei heller en eneste hyllecentimeter. Jeg har kun én bok med dette temaet: Catherine Ms seksuelle liv. Bare tittelen får meg til å rødme. For å si det enkelt: Du finner ikke Kama Sutra hos meg. I frykt for at guttungen på ni skal finne på å bla i boken, ligger den faktisk diskret gjemt bak andre bøker i bokhylla. Dette er ikke passende lektyre for barneskoleelever. Ikke for meg heller, egentlig, da jeg konsekvent måpte fra begynnelse til slutt. Ellers kan jeg alltids nevne Sagaen om Isfolket, selv om serien strengt tatt er vist opp på loftet på grunn av plassmangel. Mye heftig husmorporno der. Jeg er fremdeles glad min mor var lykkelig uvitende om hva jeg faktisk leste som 12-åring.

Filosofi og religion

Tre bind Vestens Tenkere står fullstendig utslitte nederst i bokhylla. Lett tilgjengelig for å ta opp og lese litt i. Filosofi er gøy, og disse lefsene er ikke alene i sin genre. Her finnes også Descartes, Kant og andre store. Exphil-forelesningene ga meg langt mer enn Sofies verden (for øvrig finnes denne i min imaginære hatliste over bøker). På en interrailtur i Storbritannia ramlet vi over graven til David Hume. Det var en nesten litt overraskende stor opplevelse. Tillater meg også å nevne supermediumet Marion Dampier-Jeans samt en usedvanlig stygg utgave av Bibelen. Leste et sted at det var uhørt å la Bibelen stå alle andre steder enn helt øverst, men i hyllene mine er det sortering etter høyde på bøkene som gjelder. Kornåker-Bibelen min tapte i den henseelse. Nesten bra jeg strengt tatt ikke er kristen.

Historiske verker

Som gammel idehistoriestudent har jeg selvsagt en forkjærlighet for de store historiske romanene. De som har vært med å forandre verden, forandre våre syn, referanser og holdninger. De som forteller oss om samfunnet på den tiden boken ble skrevet, hva menneskene var opptatte av. Temaer som skapte forferdelse og opptøyer. Bøker som ble forbudt og bøker som ble hyllet.

Hobby

Jeg er velsignet med en god dose kreativitet, selv om det sjeldent kommer noe håndfast ut av det. Mye halvgjort, og enda mer kun på planleggingsstadiet. Dette har ført med seg opptil flere halvstrikkede barnegensere, et broderi på andre året, et skap fullt av nedstøvet scrappeutstyr, dataen stappfull av ufremkalte digitale bilder, halvveis monterte filtnisser og stoff til potensielle fantastiske klesplagg. Flere blogger også, når jeg tenker meg om. Hodet mitt bobler til tider over, mye takket være alle hobbybøkene mine som fyller kreativiteten til randen. Jeg har sågar vært medlem av hobbybokklubben. Kakebøkene er mine favoritter, men jeg har heldigvis såpass selvinnsikt at jeg ikke har begitt meg ut på bakeveien. Kakene i bøkene er fine å se på. Kakene jeg lager er ikke fine. Stor forskjell. Ikke kommer jeg til å lære meg det heller. Mine bakeevner stagnerte etter 4H-oppgaven i husstell som 12 åring.

Humor

Humor kan være så mangt. Mangfoldet er representert også blant mine bøker. Jo Nesbø sine Doktor Proktor-bøker er suverene selv for voksne, og skulle gladelig fått plass i stua, men den rettmessige eieren er litt vanskelig på det punktet. Humoren til Erlend Loe er nydelig, så han er på plass. Likedan Nick Hornby, hvor man også få en dose engelsk med på kjøpet. Torgrim Eggens Trynefaktor er herlig politisk satire forkledt som krim, mens den ultimate murklossen Hitchhikers guide to the galaxy aldri forsvinner fra humor-førsteplassen. Boken er lang som et uvær (storm, tsunami og vulkanutbrudd til sammen), men man blir aldri lei av å resitere boken senere i livet.

Krim

Etter å ha lest skrekkelig mange kriminalbøker og skumle-bøker i ungdomsstiden, utviklet jeg en fullstendig avsmak mot den type litteratur. Det gikk mange, mange år før jeg bestemte meg for å forsøke på nytt. Helt frem til for et par år siden, faktisk. Alle vet at det er en tabbe å låne bort bøker, da det betyr at man aldri får dem igjen mer. Maj lånte meg Robert Wilson bøkene sine. Jo Nesbø, Karin Fossum og Elizabeth George er andre forfattere som holder hus i min stue. Min yngste bror kapret Agatha Christies samlede verker i praktutgave på en auksjon for mange herrens år siden. Jeg og vil ha!

Mat

Kokebøker er allment akseptert som gaveartikkel. Jeg eier ikke et eneste matlagings-gen i hele kroppen, men takker høflig takk og setter den pent fra meg i bokhyllen. Vi er erfarne på dette feltet. Muligens tror jeg sambo har bladd i en av bøkene en eller annen gang. Faktisk har jeg brukt den ene boken selv for å lage smørgrøt. Jeg kunne selvsagt skrevet at det er mye enklere å finne spennende oppskrifter på nettet, men sannheten er heller at jeg er totalt ubrukelig til annet enn å lage kjøttdeig og spagetti. Se ellers under kategorien Hobby. Jeg kan på en måte ikke fortelle nok ganger hvor udugelig jeg er i kjøkkenveien. Dessverre er jeg desto flinkere til å spise. Særlig om det inneholder sukker.

Oppslagsverk

Atlaset er bladd i filler, ettbindsleksikonet er pinlig pent. Viktig å ha uansett, den dagen internett forsvinner ut i intet. Skremmende tanke. Leksikonet kom for øvrig i hus etter å ha fått to stk skotørkere til jul.

Poesi

Sorg og savn. En liten dose skam også. Jeg eier skandaløst nok knapt en eneste poesibok. Sorg, savn og skam fordi jeg alltid har vært glad i poesi. Glad i, både for ordene selv, for følelsene de vekker, men også det interessante i hva som har fått dikteren til å uttrykke dette. Særlig i sorg og savn (nå snakker vi ordentlig sorg og savn) har jeg funnet mye trøst og støtte i dikt. Og likevel, knapt nok en eneste bok. Dog har jeg et par notatbøker i hyllene mine, med favorittdikt. Hadde det ikke vært for at jeg må forsøke å beherske meg hadde jeg for lengst skaffet meg en egen poesiblogg. Se ikke bort fra at jeg legger ut et dikt eller hundre i denne bloggen i stedet for.

Reiselitteratur

Vi lever for å reise, men reisebøker er dyre og blir gjerne fort utdaterte. Av alle ting har vi likevel sikret oss en Lonely Planet bok om Danmark, av alle land. Jeg tenker og håper den var på supertilbud. Turer til Italia og Frankrike har ført med seg noen bøker om land, kultur og katedraler. En reisehåndbok om Senegal har også kommet i hus, etter et besøk av mannen. Vi bruker nok mer penger på selve turene enn reisebøkene. Det som derimot er litt moro å nevne under denne kategorien, er mine notatbøker fra turer jeg har vært på. Interrailturen i 1998 med en god venninne er den definitive favoritten. Her er alt nedtegnet til minste detail. Priceless!

Science Fiction

Her skorter det på både utvalg og interesse, så man tar det man har. Den obligatoriske kjempeutgaven av Ringenes Herre-triologien er selvsagt på plass. Ved siden av står Hobbiten, som jeg egentlig liker bedre, muligens på grunn av dens overkommelige størrelse. En vakker dag skal jeg få overbevist guttungen om å lese disse verkene. Han er allerede i god gang med Harry Potter, til sin mors store glede. Hans mor er mektig stolt av sin leseglade ferske niåring. Dette lover godt for fremtiden! En av disse bøkene, Fangen av Azkaban, er min egen og har derfor lov til å stå fremme i stua.

Selvutvikling

Jeg er stor fan av tenk positiv – det fins ingen problemer bare utfordringer – tankegangen, men ivrig på selvutviklingsbøker har jeg dessverre aldri vært. Kanskje ikke så rart jeg er som jeg er. Jeg har en lei tendens til å bli enda mer distre og borte-vekk om jeg leser den type litteratur. Jeg tenker meg helt vekk. For et par uker siden fikk jeg tilsendt en digital bok fra en kompis av sambo. Jeg blir umiddelbart mistenksom når boken inneholder flerfoldige historier om hvordan bli mer utadvendt. Mulig det er en viss fare for at han mener det godt på selvutviklingsplanet, ikke bare for at jeg skal få et godt boktips. Makan. Det er da ikke slik at jeg ikke er utadvendt. Jeg er bare litt... Stille. Jeg liker å… Tenke meg om. En vakker dag skal jeg lese og attpåtil vurdere å teste ut noen av eksemplene. Om jeg gidder. Kanskje jeg liker meg godt slik jeg er. Holder en knapp på sistnevnte.

Sport

Hver gang jeg forsiktig ymter frempå til sambo at jeg skulle ønske han var mer glad i å lese bøker, drar han frem trumfkortet sitt: Kristen Skjeldal sin selvbiografi. Vel er det over ett år siden han lånte boken på biblioteket, og han leste den aldri ferdig, men han har et poeng. Poenget forsøkes til stadighet å utvikle, det er et potensiale der som kan utnyttes. Takket være hans ekstreme nivå av sportsidioti har det derfor kommet en del sportsbøker i vårt hus. Vi ser en stigende tendens til at folk kjøper sportsbøker til oss i julegaver. Jeg elsker bøker, og han elsker sport. Kombinasjonen er nesten uslåelig. Nesten. Problemet mitt er at sportsbøker sjeldent er klassikere med tanke på det litterære, mens problemet hans er at sportsbøker er nettopp… bøker. Ikke det at jeg klarer å holde meg unna, for jeg liker sport. I det minste fotball. I det minste litt. Bøker om Myggen, fotballvikinger i England, Beckham (pluss for fine bilder, minus for at språket er som om han skulle skrevet det selv) med flere er derfor for lengst fortært. Sportsboken 93/94 som sambo ble mektig imponert over da jeg dro den med meg hjem fra mine foreldre, ble i sin tid lest fra perm til perm. Nå står den i fred, men fungerer bra som et minne over det som var og hvem jeg har vært. Ironisk nok har vi likevel en felles favoritt. En hel bok om norsk petanque. Ja, nettopp! At boken omhandler hele vår venne- og bekjentskapskrets, i tillegg til bilder av oss selv (i mitt tilfelle dessverre kun som en rød flekk), er sannsynligvis av stor betydning.

Ungdom

Jeg hoppet sannsynligvis rett fra barnebøker til voksenlitteratur. Overgangen fra Gulltopp til Danielle Steel var skremmende kort. Og det var det snille eksempelet. Isfolket var stort på ungdomsskolen, Anne Karin Elstad sine bøker likeså. En ungdomsserie jeg leste før jeg ble ungdom var Trekløveret. Serien handlet om tre jenter ved et internat; Shelly, Faith og Dana. Bevisst eller ubevisst kikker jeg stadig etter denne serien på loppemarkeder. Å ha bok nr. 8, 11, 12 og 18 selv er på mange måter ikke det helt optimale. Boken enhver ungdom burde lese, Catcher in the Rye, er fremdeles på plass i min stue. Dessverre har jeg boken oversatt til norsk. Les den heller på engelsk.

Savner du en kategori? Glem det, jeg orker ikke skrive mer!

12.4.10

Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø

Av og til kommer man over bøker man egentlig ikke har hørt om før, men som likevel får stor betydning. En av disse er:

Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø.

Foto: bokkilden.no

Fra bokomslaget:
En mann står på fortauet og kysser en kvinne. Uten noen tilsynelatende forklaring løper han ut i veien og blir påkjørt. Hva var det som fikk ham til å løpe? Hvem er han? Og er det noen som egentlig kjenner ham? Venstre hånd over høyre skulder er en rørende og betagende fortelling om hvor lite man kjenner sine nærmeste og om ensomhet i fellesskapet.

Boken hadde meg fra første side og fasinasjonen varte boken igjennom, noe som er sjelden kost. Jeg har en vrangforestilling om at bøker som fenger meg fra side 1 raskt mister effekten og etterlater meg bitter og snytt. Heldigvis kunne jeg forkaste fordommene i dette tilfellet.


En utrolig lettlest bok hvor forfatteren fletter sammen historier om tap og sorg sett fra ulike personers ståsted. Dette inkluderer alt fra kjærlighetssorg, hvordan man mister en kjær person gjennom alzheimers, et barn som dør av kreft, tapet av seg selv, en fraværende mor, og en far/ektemann/elsker som havner i koma etter en ulykke og senere dør.

Det er forholdsvis sjeldent at jeg faller pladask for bøker av kvinnelige forfattere. Varseltrekantene lyser umiddelbart i påvente av klisje-overdoser. Med denne bokens tema var jeg litt betenkt, men forfatteren greide på mesterlig vis å unngå det mest sentimentale, tross de såre og vonde hendelsene.

Som nevnt en lettlest bok man fint kan komme igjennom på en kveld, om det er det som er målet. Til tross for dette tror jeg de fleste vil ta med seg historiene videre. Det blir litt som Othello: It takes a minute to learn, but a lifetime to master. For å si det noe flåsete: Boken tar en kveld å lese, men et helt liv å komme seg igjennom. Neppe den beste boken som er blitt skrevet, ei heller den beste boken jeg har lest, men absolutt vel verdt å få med seg.

8.4.10

Leseløver med konkurranseinstinkt

- Å lese mange bøker på færrest mulig tid

Nå tok jeg meg i det igjen. Å unnskylde meg for at jeg fremdeles holder på med boken jeg har lest i i ukesvis. Trangen til å forklare at jeg har lest annen litteratur innimellom, er overveldende. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke si noe om det, men det plompet jammen ut likevel.

Hvorfor er det så attraktivt å lese mest mulig på kortest mulig tid? Hvorfor er det slik at jo lenger har lest-listene er, jo flinkere og smartere er man? For det er litt slik, er det ikke? Man lager seg lister, tråler nedover oversikter over verdens beste bøker og noterer seg bak øret hvem man har lest og ikke lest.

Boken var så  bra at jeg leste den ut på  en kveld...

Fikk du egentlig med deg hva som stod mellom linjene? Tok du deg tid til å kjenne smerten, forelske deg, bli kjent med personene? Fikk du et forhold til stedet boken omhandler? Drømte du om boken om natten – Eller hadde du da allerede begynt på en annen bok?

Noen ganger skjer det, boken er ferdiglest før jeg rekker å blunke. Språket river meg med og får meg til å glemme tid og sted. Langt på natt lukker jeg boken, noterer meg enda en bok lest... og føler meg nærmest litt lurt. Hva nå? Var det alt? Derfor bruker jeg gjerne ukesvis på en god bok. Jeg ønsker å bevare gleden ved å lese akkurat denne boken lengst mulig. Virkelig tygge på budskapet og drømme alternative vrier om natten. Det er fantastisk når man kommer over bøker man slettes ikke ønsker å bli ferdig med.

Crow Road er en av disse bøkene. Jeg kaster meg ikke over boken med en gang arbeidsdagen er over. Jeg leser litt hver kveld før jeg legger meg. Ikke hver kveld heller. Jeg tyner det ut i langdrag, vil ikke at boken skal ta slutt. Jeg har lest boken før, for over 10 år siden, og jeg har siden den gang bevisst eller ubevisst sammenlignet andre bøker med min leseopplevelse jeg fikk den gangen. For en vidunderlig bokopplevelse!

John Irwings Owen Meany har i den senere tid yppet seg kraftig med Prentice McHoan, men det er en helt annen historie…