31.3.17

Måtelige Mars Måned

Observante månedsrapportlesere vil hevde det går nedenom og hjem med lesingen min, jo lenger ut i året vi kommer. 11 i januar, 8 i februar og 5 i mars gir dårlige utsikter for juni og fullstendig vanvidd i juli. Etter det orker vi kanskje ikke en gang å tenke oss. – Men fakta er at jeg stadig ligger meget godt an i forhold til all-time-kriseåret 2016. Det er alltid godt å ha noe fryktelig dårlig å sammenligne med.

Derimot har jeg skrevet mer enn jeg har lest, i alle fall med tanke på antall innlegg. 8 stykker, derav 3 bokomtaler og en formidling av leseopplevelse. Et slektshistorieinnlegg er postet, i tillegg til lenke til min omtale av filmen Kjempen (Jätten) på Petanque.no. – Filmen jeg i mars måned mente ville revolusjonere hele landets syn på verdens beste sport/idrett/hobby/livsstil. Vel. Anmelderne har alle vært begeistrede, filmfestivaler har tatt filmen til sitt bryst, men publikum har vært fraværende. Den er faktisk allerede, etter akkurat en uke, allerede tatt av lerreter på de fleste kinoer. Petanquehjertet mitt brister, men det lappes formodentlig sammen igjen når dvd-en slippes på markedet. 

Om dere skal eie EN dvd, sørg for at det er Kjempen.

Men altså. Bøker. Det er jo det det skal handle om. De to resterende innleggene har vært en påminnelse om MammutsalgetFun Fact: Jeg kjøpte ikke en eneste bok under Mammutsalget | og en fremsnakking av månedens samlesingsbok Bøddel.

Oooooooooooog apropos samlesing: Bare vent til APRIL! Min superfavoritt på kortlisten til Bokbloggerprisen er i fokus denne måneden, og Beathe og jeg har ansvar for samlesingen. Vi skal skryte og mase og kjase og kanskje attpåtil fjase om Catherine Blaavinge Bjørnevogs Um sakne springe blome, og vi gleder oss.
**************** 
Meld deg på vårt eget (Facebook-event) for å ikke gå glipp av våre innlegg på diverse sosiale medier. Alle som deltar er med i trekningen av bokpakke!
 **************** 
Sånn smile-gjennom-tårer-glede, du vet. Det er jo ikke akkurat spesielt lystig lesing. – Men himmel og hav, fanfare og konfetti, som det likevel er verdt det. Les! Les! Les!


Les-t har jeg altså også gjort i mars. Som utbasunert innledningsvis: 5 bøker. Kortversjonen er at det har vært av noe ymse kvalitet, fra det ytterst elegante og velformulerte (Det dyrebare, av Linn Ullmann) til det anmassende kjedsommelige og flaue. Tre av bøkene er omtalt i egne innlegg (Love Warrior, av Glennon Doyle Melton) (Ulvens år, av Anders Bortne), og det får stå som langversjonen-e. De to øvrige havner nok lett i samleinnlegg på et senere tidspunkt. 

Ellers har mars måned vært preget av irritasjon over den massive markedsføringen av Jo Nesbøs Tørst. – Akkurat som om det ikke er andre bøker, andre forfattere, der ute, liksom. Jeg trenger ikke ti e-poster daglig om snart-kommer, tjue e-poster daglig om nå-er-den-er og tretti e-poster daglig om les-utdrag-av. Og da har jeg enda ikke nevnt noe om aviser, blader, Billboards eller pappmennesker. Forrige gang jeg ble fullstendig mettet takket være markedsføringen var etter Politi, som jeg har et meget anstrengt forhold til. Så anstrengt at jeg ikke gadd lese Sønnen eller de spekulative retrokrimmene, ingen nevnt ingen glemt.

Faktisk, jeg har vært så møkk lei av Harry Hole-hypen at, at, at jeg begynte å lese Tørst umiddelbart etter å ha åpnet opp pakken som lå i postkassen. 

Jeg er skikkelig prinsippfast.

Intensjonen, i alle fall unnskyldningen, var å tære den fra hverandre i limingen, kritisere den nord og ned, men jeg forguder Nesbø, jeg liker alle de fordømte cliffhangersene som avløser hverandre, de samme tørrvittighetene bok etter bok, heier på Oleg og spyr av Truls. Akk, enda har jeg 400 sider igjen av boken, så muligheten er fremdeles til stede. Nok om det. Til å være møkk lei Harry Hole-markedsføringen skriver jeg litt for mye om boken på egen blogg. Jeg slutter nå, faktisk. NÅ.

# 1 | Antall: 24 av 52 leste bøker, 19 av 24 omtaler
# 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 3 av 10 norske 2017-utgivelser
# 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
# 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Hva så med april? Samlesingen vil ta det meste av fokuset på bloggen, men jeg må jo lese i tillegg. Tørst (ops, jeg sprakk) er jeg som kjent i gang med. Som jeg nettopp tydeliggjorde i oppsummeringen over er det strengt tatt på tide med et jafs i prosjekt-målsettingen min, fortrinnsvis noen av bøkene som også står på OTS-listen. Jeg kommer jo ikke til å fullføre dette, men jeg kan i alle fall la håpet leve. - Strengt tatt frister Edvard Hoem-bøkene jeg nettopp har fått tilsendt langt mer.


Du da?

28.3.17

Petanquefilmen Kjempen

Jeg er ingen filmanmelder, ei heller ingen dreven kinogjenger. Jeg er simpelthen en petanquespiller med egen bokblogg. Og, vel, har man en blogg kan man i prinsippet publisere det meste. - Jeg gjør et unntak fra min egen regel om å poste kun litteraturrelaterte innlegg, i håp om at filmen når et enda større norsk publikum.


For første gang i historien vises en petanquefilm på norske kinolerret. Den prisbelønnede svenske filmen Kjempen (originaltittel: Jätten) har fått gjennomgående svært gode kritikker og hadde norsk premiere fredag 24. mars. Selvfølgelig er det på sin plass med gode ord også på Petanque.no.

- Og de er det mange av, selv om denne skribenten er langt fra noen filmanmelder, kun en skarve petanqueentusiast.

____________________________________________

Originialtittel: Jätten | Manus og regi: Johannes Nyholm | Sjanger: Drama | 
Produksjonsår: 2016 | Lengde: 1 t 30 min | Aldersgrense: 9 år
____________________________________________

Ikke at det er noe negativt betont, selv om svært få av filmens petanquespillere nødvendigvis kan defineres som samfunnets vinnere på det sosiale plan. – Om det skulle være noe mål. Det fine med petanque er at det inkluderer alle. ALLE. Ung eller gammel, uansett motivasjon eller ferdigheter, funksjonsfrisk eller –hemmet. Dette tydeliggjøres på alle mulige måter i filmen Kjempen... 

22.3.17

Det dyrebare, av Linn Ullmann

Det har gått nesten fire år siden sist jeg leste en bok av Linn Ullmann. Mye er skjedd og mye er lest siden den gang. Jeg var spent på, nesten litt urolig for, hvordan jeg ville oppfatte hennes ord og vendinger i 2017. – Du vet, om begeistringen kunne holdes ved like, eller om jeg ville bli skuffet.

Jeg burde heller brukt tiden til å glede meg.


Det dyrebare, av Linn Ullmann
Utgitt i 2011. Norsk. Roman.

Vi møter en norsk A4 familie. Mor, far, to barn og en hund. Muligens også en Volvo. I hvert fall med en bolig i hovedstaden og et sommersted over grensen. Her stopper idyllen. For far er forfatter med kronisk skrivesperre og notorisk utro. Mor er overarbeidet, mistenksom og frustrert over økonomien. Hunden er stadig mer skrantende. Og ungene? Vel, yngste legger seg i foreldrenes seng midt på natten og holder alle våkne, mens eldste blir stadig mer utagerende. Sommerstedet bebos av mormor, som etter tjue år på vannvogna plutselig begynner å drikke igjen. Hennes noe udefinerte venninne lyser i mørket og dytter små gutter av sykkelen når det faller henne inn. 

Og så er det Mille. Den nitten år gamle jenta som tar seg sommerjobb hos familien. Disse ukene har hun ansvaret for å passe de to døtrene i huset, slik at far kan skrive i fred og mor kan jobbe for å tjene penger til å betale alle regningene. En kveld forsvinner hun. Samme kveld som mormor tar med barnebarnet på biltur i fylla. Samme kveld som far tar en ekstra lang luftetur med hunden.

Livet og døden, altså, og alt det vanskelige, kompliserte imellom. Til og med en viss uhygge sniker seg inn i familiehistorien. I løpet av de nesten fire hundre sidene lar forfatteren alle de involverte fortelle sin versjon, med like mange ulike stemmer. Til og med den nokså skrøpelige hunden Leonard får sin plass i historien. Alle har mye å fortelle, men kommunikasjonen dem imellom er, for å si det forsiktig, manglende. Her er et utall hemmeligheter, mistanker og bebreidelser. – Gjerne utløst av bagateller, selvsagt.

Tekstmessig er det stadige pauser i form av eksempelvis SMS-utdrag og sanger, samt, noe ironisk, utdrag fra boken far i huset slettes ikke klarer å skrive. Apropos, det er mye humor i boken. Skjult humor for det meste, og aldri over humrestadiet. Kanskje lettest tilgjengelig når hunden står i fokus, naturlig nok. Fortellingen berikes ellers av stadige gjentakelser. Alle henter utdrag fra hverandres historie. Et uttrykk eller noe man en gang sa eller tenkte. Dette brukes i andre sammenhenger, eller gjerne helst for å forsterke ulike synsvinkler i de samme situasjoner. Slik vekkes også en sterk gjenkjennelseseffekt boken igjennom. 

Linn Ullmann innehar en helt spesiell fortellerevne. Jeg opplever en behagelig flyt gjennom hele boken, slik som i de øvrige bøkene jeg har lest av henne. Språket er gjennomgående stødig, godt og rikt. Det hele komplementeres av persongalleriet. Ingen av personene er udelt sympatiske, men forfatteren lar oss få innblikk i deres liv og lettere forstå deres lyter og feilvurderinger. Ingen sympatiske, ingen usympatiske. – Bare virkelige.




Les også: Mine omtaler av (Før du sovner, Nåde og Når jeg er hos deg). Det gjenstår å lese Et velsignet barn. 

Kilde: Bok vunnet i Forlaget Oktobers adventskonkurranse på Instagram.

Andre bokbloggere: Har du skrevet om boken? Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet!

20.3.17

Samlesing til Bokbloggerprisen: Bøddel

I mars måned samleses sakprosaen Bøddel av Torgrim Sørnes. Den grundige beretningen om norsk bøddeltradisjon kan trygt sies å være blant de største overraskelsene på Bokbloggerprisens kortliste. De få som hadde lest boken innen nomineringsfristen, likte den åpenbart godt nok til å gi den høy prioritet.

Like stor begeistring har det dessverre ikke vært under samlesingen. Rapporter melder om tungt språk og kjedsommelig oppramsing av detaljer. Jo da, for all del, kanskje. - Men seriøst, boken er så mye mer enn det.

Det er på høy tid med litt fremsnakking.

Selv brukte jeg flere uker av leseåret 2016 på å komme meg igjennom boken. Den er ikke lettlest. Mengden informasjon er relativt tung å ta inn. Likevel var jeg aldri i tvil om at det var verdt kampen. Mitt innlegg kan leses ved å klikke på bildet:

 Ellikken anbefaler Bøddel
Bøddel, av Torgrim Sørnes
Mathias Fliegenring 1685-1729. Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2016.


Folk fikk sitt hode avhugget for et vondt ord før i tiden. Sørnes har gjennom nitidig lesing av alskens dokumenter innhentet nok kunnskap til å fortelle oss hvilke folk, hvilke hoder og for hvilke hendelser. 

Og der hvor brutaliteten og urettferdigheten gjør lesingen for kvalmende, roer forfatteren det hele ned med befriende humor. Dette er ingen 250 siders beretning om traumatiserte unge kvinner som etter voldtekt ikke ser annen løsning enn å sette ut sitt barn i skogen og deretter straffes med døden. Eller, det er en del av beretningen. En del av det grusomme, vonde, det vi ikke helt klarer å fatte. For det er så mye mer. Det er først og fremst historien om bøddelen, det mest forhatte embete noen kunne takke ja til. Skjønt, yrket var så til de grader sett ned på, at det gikk i arv. 

Konge og bøddel. Fra far til sønn.

Bøddelen pisket og kjeppjagde, puttet hoder i løkker eller hugget de løs fra kroppen. En av disse het Mathias Fliegenring. Og innimellom all drepingen etter kongens befaling, skrev han til øvrigheten. Brev etter brev etter brev. Lønnen var for lav. Ungestokken ble større. Huset råtnet opp. Han som selv hugget av hoder lot fortvilelsen gå ham til hodet. 


Schvopp, schvopp!


Slik kan det gå, slik gikk det. Leseren blir litt klokere, litt mer belært. For hvor ofte har du vel muligheten til å lese om nettopp denne delen av norgeshistorien?

Og om dette ikke er grunner nok til å lese, prøv deg selv på litt forskning. En lengre (diskusjonstråd på Arkviverket) gir formodentlig inspirasjon til å søke videre. Klikk deg inn på lenkene og forstå hvor mye tid og krefter det har tatt for forfatteren å finne mening i alle kildene. Inne på Geni finner du både (han og hans slektninger), administrert av en av hans trolige etterkommere. Vil du lete frem andre bøddelskjebner kan du bruke (denne siden) som utgangspunkt.

Bøddel av Torgrim Sørnes er mer enn ren underholdning. Ta deg tid. Det er norgeshistorie.

17.3.17

Slektshistorie: Brev til min Bestemor


Kjære Bestemor

For noen måneder siden fylte du nitti år. Nitti enestående år. Det er så mye jeg vil si til deg, men la meg heller skrive det. – Som i et brev, som en forsinket gave.

Jeg var velsignet som barn, hvor jeg bodde i et hus bare noen hundre meter fra mine besteforeldre. Du, Bestemor, og Bestefar bodde på gården mine foreldre overtok da jeg var 7 år. Dere var alltid der, for meg og med meg.

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok. En porsjon var slettes ikke nok. Det måtte to til. Minst. Helst skulle vi spise til vi rullet fra bordet mens vi ynket oss. Vi skulle bevise at maten du hadde lagd var god. Så var det tid for kaffe og kaker.
Må du ita no, lika du ikkje maten min?
Eller smærgræt på våren og på høsten. Aller helst med bakels til. 

Jeg husker du jobbet ustanselig. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det alltid nødvendig å vanne blomster, vaske gardiner eller stryke truser.

Du gjorde faktisk det. Strøk alt. For deg var det like naturlig å stryke truser som duker. Til og med olabuksa mi fikk pene brettekanter, til en tenårings fortvilelse.

Da gårdsdriften ble overlatt til mine foreldre, din sønn og hans kone, fant du deg arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på bygdas aldershjem. Ofte dro jeg og Bestefar og hentet deg. Gjerne litt tidligere enn vi trengte, slik at jeg kunne besøke deg på jobb.

Selv syns du som åttiåring det rent var for galt at ditt barnebarns mann bar opp ved for deg. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant gleden i sosialt samvær med andre beboere. Så fikk du også ofte besøk. Slik går det når man selv alltid har vært omgjengelig og omtenksom. Nå har leiligheten blitt til et rom, og ordene du er så glad i er ikke like lette få sagt. Du blir likevel alltid glad på besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og alltid opptatt av at vi skal ha det godt hos deg.

Det har vi. Tro meg.

Et arbeidsomt liv til tross, du hadde alltid tid. Du leste bøker og kjøpte ukeblad, satt lenge rundt matbordet for å prate om løst og fast. Alltid omtenksom og engasjert.

Også P-språket da. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestua snakker P-språket. Du fortalte ofte da du som ung voksen var innlagt på sjukehus og du og romvenninnen gjorde den allerede biske sykepleieren smågal av frustrasjon over dette tullete språket dere snakket seg imellom. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Jeg bruker det så ofte jeg kan, i visshet om at nesten ingen skjønner bæret. Bare vi utvalgte. Vi Pestuinger.
Epe såpå glapa ipi depe, Bæstpæstepemorpor!
Vi har hatt mye moro med P-språket. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger mens vi ler oss halvt fordervet.

Og ledd, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har generert. Aller helst med deg, Bestemor, som latterstarter. Vi damene i slekta må ha usedvanlig store magemuskler så mye vi har ledd oppigjennom årene. Det fins et eget uttrykk for sånne som oss. Hækstær, med trykk på Æ-ene.

Ofte lo vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen, helt til øynene ikke lenger klarte å se kortene så godt. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, ydmykelsen i å tape tre ganger på rad, selv om Bestefar og jeg gjorde alt vi kunne for å erte deg.

Akkurat som om det ikke gjorde deg noe å synge inn kassett etter kassett med sanger, gjerne slagere fra Frem fra glemselen. Bestefar nektet, men du var med. Med oppvaskhåndkledet i hånden stod vi bøyd over kassettspilleren, sang og lo. - Vi må nå søng me' dein stæmmen vi har, sa du. - De' e' ikkje så farle' om nåinn flire tå oss.

Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du har selv vært med i venninneklubben De syv stjerner i en lang kvinnealder. Sambygdinger som mange ganger i året har troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, planlegging og gjennomføring av turer, sladder … og latter. Ja, for stuevinduet ditt ut mot Håkon (hovedveien i Betten/Betna, humoristisk navngitt som bygdas svar på Karl Johan) var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du attpåtil med deg venninnene dine med til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. - En tur du unnet deg så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. I 1999 var jeg så heldig å få være med deg, tante Berit og Elin over havet. For en opplevelse det var, Bestemor! 

I mange, mange år har jeg latt meg forbløffe over hvor sterk du er. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med din dødssyke datter for å gå i begravelsen til mine to små jenter. Ett år senere var det min tur til å gå i din datters, min tantes, begravelse. Da hadde du vært enke allerede i fire år. 

Hvordan du har båret sorgen har forbløffet meg. Du er blitt liten og sped, men med en livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise. Samtidig evner du alltid å vise en enorm omsorg. Du klarer nesten ikke lenger å gå, du har vondt overalt, knapt nok lenger noe syn. Likevel bekymrer du deg over leddgikten min. Stryker meg over hånden, akkurat som om du ikke har nok med deg selv. Du er så god, Bestemor.

Derfor er det så godt, så typisk deg, fineste Bestemor, at selv om du ikke lenger klarer å gjøre deg så godt forstått med språk, gir du deg ikke. Du snakker i vei og ler av vår forvirring. Det viktigste er å være sammen, være der for hverandre.

Tusen takk for du er akkurat min Bestemor.







Les også: Jeg har skrevet mange historier fra min Bestemors slekt. Om jeg skal plukke ut noen få vil jeg gjerne tips om (Historien om Pestua, min Bestemors farsgård), om (Min Oldemor, min Bestermors mor, som reiste ut for å finne lykken), og ikke minst (Memoarer om min Bestefar).

15.3.17

Ulvens år, av Anders Bortne

Vi reiser stadig tilbake. Når sommerferien planlegges er det alltid et land, en by, som går igjen. Og datoen. Datoen er viktig: 14. juli står vi nede ved stranden og nyter fyrverkeriet, fryder oss over alle de glade menneskene, later som vi synger med når Marseillaisen runger langs rivieraen. Vi, jeg og min familie.

Så skjedde det vi alltid frykter. Angsten vi forsøker å gjemme det lengst ned i underbevisstheten. 

Sjokket og avmakten fra i fjor går ikke helt over. Akkurat som bomben og skuddene fra snart seks år tilbake fremdeles hjemsøker oss. Vi ønsker å leve videre, fokusere på det gode i mennesket, tviholde på tilliten og tryggheten. Likevel, vissheten over at det vi frykter kan skje hvor som helst, når som helst, er der. Og vi vet, alltid vet vi det, at det kan ramme våre nærmeste.

Ulvens år, av Anders Bortne
Norsk. Roman. Utgitt i 2017.

Det er nettopp dette Anders Bortne setter ord på i sin nyeste roman. Med terrortrussel som bakteppe følger vi en fraskilt far og hans datter, famlende og usikre både i sin relasjon og i sine omgivelser.

Elleve år gamle Sara hentes av sin far etter en liten ferie hos hennes besteforeldre. Nå sier reglene at det er pappa sin tur. Sammen med hans nye kjæreste skal de to tilbringe dyrebar tid sammen i Danmark. - Jobbe videre med familiebåndet, forsøke å finne tilbake til fortroligheten og samarbeidet fra sist gang hun var hos ham. Og det haster, de har ikke mange dagene på seg.

Like etter at Sara hentes blir nyheten om et land i full terrorberedskap offentliggjort. Moren ringer hele tiden, fortvilet og bekymret for sin datter. Faren reagerer med å forsøke stenge det ute. I engstelse over å miste tid sammen med Sara, skyver han bort alvoret. – Hadde hun bare latt være å ringe. 

De stadige forstyrrelsene tærer på hans tålmodighet, og han reagerer med panikk. – Terror i overført betydning, altså.

Og mens han dekker over, snakker og snakker, spør det uendelige, engstelig for å ikke være bra nok, interessant nok, sier Sara minst mulig. Elleveåringen smugtitter på mobilen sin, leser i en bok, svarer ja og nei eller ingenting i det hele tatt. Den splittede familiens vanskeligheter med kommunikasjon er vellykket formidlet og et av bokens største fortrinn.

I det hele tatt; det mellommenneskelige aspekter. Det handler om Sara og moren, Sara og faren. Hennes mors forhold til sin far. Hennes fars forhold til sin far. Foreldrene og deres søsken. Saras forhold til foreldrenes nye kjærester. Farens engstelse for at datteren ikke liker hans nye kjæreste. Hennes forhold til bestevenninnen Julie. Saras rolle som storesøster. – Relasjonene forfatteren gir oss innblikk i virker på papiret nesten avskrekkende mange, den lille boken tatt i betraktning, men han balanserer det hele godt. 

Det er jo slik det er. Vi forholder oss til en rekke mennesker i vårt liv. Forsvinnende få kjenner vi inn og ut. Alle andre ikler vi oss en maske overfor. I frykt for å ødelegge og vise oss sårbare, vegrer vi oss for å avsløre hvem vi egentlig er. Vi snakker og snakker, men kanskje ikke om det vi egentlig vil snakke om. Og kanskje får vi heller ikke svar på det vi spør om. 

Akkurat som Saras far som forsøker å skjule terrorfaren overfor henne. Likevel vet hun, og han vet at hun vet.

Lenge følte jeg terrorfokuset var noe masete. At han hele tiden ventet med å sjekke hva beredskapsvarselet gikk ut på, til tross for hans konstante uro, opplevdes som frustrerende. – Skjønt, det jo for en grunn: Terrorelementet er bare et bilde på det psykologien i det hele.

Akkurat som han forsøker skjule alvoret i situasjonen, ønsker han heller ikke være åpen overfor datteren om hvor redd han er for å miste henne. Akkurat som han ikke konfronterer sin ekskone for hennes stadige innblandinger, i redsel for å ødelegge den skjøre freden de har forsøkt å etablere etter bruddet. 

Terrorfaren skaper unntakstilstand, vi holder pusten, avventer situasjonen, akkurat som vi inntar en slags unntakstilstand i våre relasjoner med andre.

Like psykologisk vellykket er dessverre ikke farens erindringer til barndommen. Han vokste selv opp i et skilsmissehjem, hvor han reagerte med taushet. Han snakket kun når faren fant frem en ulvedukke. Kanskje kunne dette vært viet flere ord. Resultatet ble det noe tamt og uengasjerende, nærmest bare som en forklaring på bokens tittel. 

Ellers glimrer boken best når mye blir nevnt, men lite utbrodert. Alle relasjonene er allerede poengtert, ærligheten, eller mangelen på det, likedan. Aller best er likevel den lille, nesten umerkelige, beretningen om Saras storebror. En liten detalj i teksten som samtidig rommer uendelig stor betydning for den splittede familiens historie. Kanskje kunne forfatteren dvelt mer ved sønnen, den førstefødte. Eller kanskje er mangelen på flere detaljer en ren berikelse.

Og mens jeg har dvelt ved mine inntrykk, har forfatteren allerede lykkes i kunststykket å tiltrekke seg oppmerksomhet i riksmedia. For nettopp dette momentet, at forfatteren lar leserne lese mer ut av teksten enn ordene som står skrevet, er også poengtert av (Aftenposten sin anmelder). – Slik som alle de jødiske navnene, helt uten at dette blir gjort noe nummer av i boken. Dette var en detalj jeg selv ikke grunnet særlig over mens jeg leste, men stiller seg i rekken over virkemidler som dukker opp i bevisstheten i ettertid. 

Slik lykkes Ulvens år, en kort og svært lettlest roman til tross, å fremstå som mer enn bare en fin, men lettglemt, leseopplevelse.





Les også: Min omtale av hans forrige roman, (Karikaturen).

Relatert litteratur: Boken har i riksmedia blitt sammenlignet med andre norske romaner med terrortema, skrevet etter 22. juli 2011. Tre år etter utga Brit Bildøen Sju dagar i august, en roman jeg har omtalt i (dette innlegget). Her er fokuset sorgprosess både over en datter, men også en ødelagt familie. Både Ulvens år og Sju dagar i august vektlegger altså det psykologiske, mellommenneskelige, og ikke spenningen og redselen i seg selv. 

Kilde: Leseeksemplar


Og sommerens ferietur? Samme land, samme by. - Men feiring av nasjonaldagen blir vi ikke med på. Fyrverkeriet representerer ikke lenger bare glede og fest. 

10.3.17

Love Warrior, av Glennon Doyle Melton

Blogger blir forfatter: Usedvanlig modig og utleverende, men akk så klamt amerikansk. Kan dette virkelig slå an i Norge?

Love Warrior, av Glennon Doyle Menton
En kvinnes vei til kjærlighet og sannhet.

En litt annerledes feministisk finne-seg-sjæl-bok. USA. Utgitt på norsk i 2017.

Glennon hadde en fin barndom med et tett og nært forhold til sin familie. Så skjedde det noe, ett eller annet i elleveårsalderen inntrådte. Hun kunne ikke lenger sole seg i glansen av å være et lite barn med gullokker og yndig ansikt. 

Innad var hun seg selv. Den usikre, skyldbevisste, grublende seg selv. Personen hun ikke måtte røpe fantes, aldri vise frem. Utad skinte Stedfortrederen. Den skinnende, populære, vellykkede. Så kom ungdomstiden.

De ble aldri ett, de to. For mens Stedfortrederen smilte og lo, alltid omgitt av venninner eller til sengs med skolens helt, lå den egentlige Glennon under dyna og gråt. Hun blokkerte bort den nakne guttekroppen og lot tankene fly til noe ufarlig. Hun drakk seg sanseløst beruset slik at hun kunne glemme alt. Spiste opp og kastet opp. Så kom tjueårene.

Stedfortrederen var stadig med, men mer og mer av Glennon skinte igjennom. Foreldrene så henne. Presten. Søsteren. Alle forsøkte, men det var en indre motivasjon som tvang igjennom en forandring. Plutselig en dag satt hun på badegulvet og kikket på en graviditetstest med blå strek. Dette skulle gå bra. Glennon skulle venne seg til et normalt kosthold, slutte å drikke og etablere seg med barnefaren. Dette barnet skulle bli født, dette skulle gå bra. Glennon og Stedfortrederen skulle forenes i hennes nye jeg: Hustru og mor.

Flere år og et par barn senere skjer det. Omveltningen. En stor hemmelighet fører henne rett tilbake til helvete, og Glennon tvinges til å ta et endelig oppgjør med seg selv. Hvilke verdier hun står for, hvilke egenskaper hun ønsker å videreutvikle, og definiere hvem hun egentlig er. 

Svaret ligger i bokens tittel.

Og apropos tittelen. Love Warrior, Kjærlighetskriger. Jo, jeg kan jo forstå hvorfor det ikke er noen norsk tittel. Det er liksom noe klamt over begrepet kjærlighetskriger. Noe veldig unorsk, noe pompøst og amerikansk. – Og der har vi det, oppsummeringen av mitt helhetsinntrykk.

Hvor enn interessant Glennons reise inn i seg selv er, det resulterer i et tankesett som er over-the-top for sindige nordmenn. Varseltrekantene lyste allerede da jeg så boken var med i Oprahs Book Club, men nysgjerrigheten trumfet igjennom. Jeg var velvillig, jeg ville gjerne forsøke, men endte opp som ubekvem og flau underveis.

- Hva? Gjorde de virkelig det? Pratet de virkelig slik? tenkte jeg da forfatteren legger ut om hvordan hun og mannen lærte seg å snakke sammen. Jeg imaginært skjulte ansiktet i hendene når hun forteller om sin nye menighet og forholdet til Guds datter. Jeg krympet meg når hun beretter om sin oppvåkning ved havet. Om yogaen. Pustekurset. Det hele er så veldig amerikansk hjelp-til-selvhjelp-ish. Rett og slett pompøst og småflaut sett med blaserte, norske øyne. Når det hele er krydret med halleluja-kristendom US-style, mister hun meg helt. – Og det plager meg litt, for det hele er skrevet med en særdeles sympatisk tilnærming. Hun er rett og slett innmari fin.

Fin, og mest av alt modig. Mens hun utleverer sin oppvekst med alle feilskjær og svakheter til det fulle, er hun tilsvarende ærlig om sine tanker og handlinger som voksen. Ikke minst: ektemannen må være grenseløst glad i henne for å ha tillatt fullstendig blottleggelse av ham som person. Med tanke på diskusjonen rundt den litterære utlevering av sine nærmeste, er dette utvilsomt en bok skapt for å debattere også i så henseende. 



Glitrende oversatt av Tiril Broch Aakre.



Les også: forfatterens (egen blogg) og bokens (nettside)
Kilde: Leseeksemplar

6.3.17

Mammutsalget 2017

Se så, nå er vi endelig i gang! Mandag 6. mars gikk startskuddet for årets Mammutsalg, og her er sånn cirka det meste du trenger å vite for å lete etter gull og ikke risikere å ende opp med gråstein:

Les om mine anbefalinger i (dette innlegget).



#mammutsalget #mammutjakten2017 #jegermammutjeger

3.3.17

En leseopplevelse | Det synger i gresset, av Doris Lessing

Jeg har visst i mange år at nobelprisvinneren Doris Lessings Det synger i gresset ville være verdt å lese. Jeg visste det så godt at jeg hadde to eksemplarer i bokhylla mi. Et innbundet eksemplar til lesing i sofaen hjemme og en pocketutgave for å ha i veska. Jeg var så overbevist om verdien av historien at jeg hadde gjort meg opp min egen formening om handlingsforløpet.

Akkurat der tok jeg skikkelig feil. 

Det synger i gresset, av Doris Lessing
Debutant. Utgitt i 1951, på norsk året etter.

Det handlet slettes ikke om en farget kvinne i Sør-Afrika som innleder et romantisk, men akk så forbudt, forhold til sin hvite arbeidsgivers sønn. Jeg forventet en roman som etterlot seg sommerfugler i magen og ømt hjerte. Så feil kan man ta.

I stedet for fikk jeg så mye, mye mer.

Såpass mye at jeg etter endt lesing bestemte meg for aldri mer røre en eneste bok mer i hele mitt liv. Ingenting kunne overgå denne, jeg ønsket å gråte, men øynene var for tørre. Det er nemlig de bøkene som er best, de man ikke klarer å gråte av, selv om man intet heller vil. I stedet for blir man helt tom. Du ler ikke, gråter ikke. Ikke egentlig. Bare denne håpløse tomheten. Følelsen av å ha opplevd et før og et etter. Et før der du ikke visste hva du hadde i vente, og et etter der du sørger over å aldri mer kunne lese boken for første gang.


Slik så jeg ut. Etter. Rynkete med tomt blikk og gammel sminke på avveie. Sort-hvitt filter var det eneste naturlige å velge. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Tiden stoppet opp.

Det er gått såpass inn på meg at jeg ikke klarer å skrive noe om boken. Jeg har ikke en gang noe ønske om det. Det eneste jeg ønsker å sette ord på er denne eiendommelige følelsen som setter meg ut. 

Nei, kjære googlende skoleelev, her får du ingen enkel oppsummering av handling, sammenligninger med andre verker eller oppramsing av virkemidler. Ei heller forslag til problemstilling. Beklager å måtte skuffe deg.

Det jeg derimot kan tilby deg er et forsøk på å formidle hvordan det er å lese en bok som virkelig setter spor etter seg. En slik opplevelse er mer verdt enn en sekser på særemne. Jeg unner deg det.

- Og jeg kommer til å lese flere bøker, altså. Selvsagt gjør jeg det. For kanskje en dag, en vakker, vond, rar, fin dag, kommer jeg over en bok som vil gjøre like sterkt inntrykk som Det synger i gresset.






Kilde: Hentet fra egen bokhylle.

Andre bloggere: Mye er blitt skrevet om romanen gjennom årenes løp. Hvis du ønsker å vite hva boken faktisk handler om og få litt diskusjon på toppen, kan du klikke deg inn på omtalene til (Beathe), (Bokstavelig talt), (Annkolaas), (Reading Randi) og (Rose-Marie). Ikke minst anbefaler jeg det grundige innlegget til (Boktanker). Minja-mor (Knirk) hadde en lignende opplevelse som meg, les også hennes tanker rundt boken. Sist, men ikke minst: (Artemisia) har skrevet om forfatteren.

1.3.17

FabFeb | Fabulous February

Årets ultrakorte måned er ubønnhørlig over. Da jeg skrev oppsummeringsinnlegg etter endt januarmåned påpekte jeg at jeg ikke hadde intensjon om å skrive månedsrapporter. Ikke sånn egentlig. Vel, det ble noen leste bøker i februar også, langt flere enn fryktet, og vipps meldte behovet seg for dokumentering.

Det ble slettes ikke elleve leste bøker, jeg hadde allerede overgått meg selv i forrige måned. By far. Derimot ble det gylne antall åtte. Jeg tror faktisk dette er nest-mest i løpet av en måned gjennom tidene. Attpåtil i bittelille februar. Noen ganger, assa ...!

Med andre ord, et veldig bra antall til meg å være. Faktisk nærmer jeg meg allerede halvparten av fjorårets totalantall. Og mens jeg jubler for det, la meg også juble for variasjonen i februar:

En krim beregnet for barn og unge (Hodeskallegåten, av Jørn Lier Horst), en lyrikksamling (Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng), en Fosse-bok (Morgen og kveld, av Jon Fosse - ikke omtalt), to sakprosa om vidt forskjellige tema (To søstre, av Åsne Seierstad) (Vår ære og vår avmakt, av Gunnar Jerman – ikke omtalt), en novellesamling anno 2017 (Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola) og to romaner (En jente og en gutt, av Morten Brask) hvor av den ene (Det synger i gresset, av Doris Lessing - ikke omtalt) er klassiker så det holder i lange baner. Når det er sagt, må det også nevnes at begge romanene er oppført på Off the shelf-listen. Det gjør alt enda bedre.

Men tilbake til de gylne åtte: Seks er norske, en er dansk og klassikeren er engelsk med handling i sørlige Afrika. Tanken HAR slått meg at jeg kanskje hadde hatt godt av å lese flere utenlandske bøker, men året har mange måneder. – Det er jeg glad for også når det gjelder mine prosjektmål. Hu hei, som det ikke går. 
# 1 | Antall: 19 av 52 leste bøker, 15 av 19 omtaler
# 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 1 av 10 norske 2017-utgivelser
# 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
# 4 | Off The Shelf: 4 av 16
Mer stas er det skriftlige: Fem av bøkene er omtalt i egne innlegg. Totalt har jeg skrevet om hele femten av de nitten leste bøkene. Det er jeg veldig fornøyd med. Bonusinnlegg er min formidling av opplevelsen av teaterstykket (Det er Ales) på Det Norske Teatret, og ikke minst en litt sår slektshistorie om min (oldefars ukjente søster). Leseglede og skriveglede, hånd i hånd. 

Hurra for kulturkjerringeri, forresten. Måtte jeg komme meg ut på vift også i mars!

Mer viktig:

15. februar er verdens barnekreftdag. Bokbloggeren Line Skori fra MoonStar's Bokverden har i flere år arrangert innsamling til støtte for Barnekreftforeningen denne dagen. Så også i år Pengene går til en sak som jeg veldig gjerne støtter: Når barnet ditt blir alvorlig sykt stopper verden opp. Man slites mellom den altomslukende angsten for at det skal gå galt, og den opprivende dårlige samvittigheten for å ikke være nok til stede for barnets søsken. I tillegg tærer det på parforholdet. Barnekreftforeningen bidrar ikke bare til forskning på barnekreft, men også til at FAMILIEN får gode opplevelser, både på og utenfor sykehuset, både den syke, dens søsken og foreldre.

Selv fikk jeg ikke deltatt på maratonlesingen, arbeid og andre sysler tok all tid, men jeg var likevel med på å donere en liten sum. Av og til trenger man en dytt, og jeg er veldig glad for Lines innsats.

Vil du hjelpe? Send SMS barnekreft til 2160 (kr. 100 pr. melding).

Tilbake til MIN bokverden: Som nevnt har jeg også kommet i gang med lesingen av årets norske utgivelser. En annen lest bok er på kortlisten til Bokbloggerprisen. Boken som skal samleses i mars, Bøddel av Torgrim Sørnes, ble lest for ett år siden. Tematikken tyder på en veldig interessant måned i bokblogglandia!

Ellers er det straks klart for Mammutsalg. Salgskampanjen har jeg skrevet om i det vide og brede i (dette innlegget). Her maser og kjaser jeg om egne favoritter, men klart, det er jo litt vel mange av bøkene jeg selv kan tenke meg å kjøpe. Tanken om butikkturer i mars har slått meg.

- Akkurat som vi har plass til flere bøker. Jeg er redd min tørre vits om ledig plass oppe ved baderomstaket snart blir oppbrukt på alle måter. En løsning vil være å donere flere bøker til jobbens superhemmelige bibliotek, slik som i januar. I februar klarte jeg å kvitte meg med kun en eneste bok, så her er forbedringspotensial.

Hva så med mars? Punkt 1 blir selvsagt å forsøke skrive noe klokt om Det synger i gresset. Omtale må skrives, selv om det nærmest er umulig med tanke på bokens klassikerstatus. Sakprosaen om krigsseilerne under første verdenskrig, Vår ære og vår avmakt, må også få behørig plass her på bokbloggen. Men hvilke bøker jeg skal lese …? Kan tiden være inne for biografien Den unge Amalie Skram? Eller kanskje Undsets Ida Elisabeth?

Vi får se. Kanskje jeg ender opp med Bloggerne-bonanza på nettbrettet, fortapt i lengselen etter Unge lovende 3 og Skam 4. Eller bruker all ledig tid til kulekasting, både planlegging og utførelse. Dere vet, denne petanquen. For 24. mars skjer det noe stas på norske kinolerret. DET skal jeg definitivt skrive et innlegg om. – Totalt uten litteraturreferanser, dere får ha meg unnskyld. Plutselig er hele Norge petanqueifisert. Det gleder jeg meg til!

Hvilke planer har så du for mars?