Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Picassos kunstverk viser forvridde kropper og deformerte ansikter. Like fullt er de fascinerende og vakre. Han malte sine bilder og formet sine skulpturer for å vise motivene fra forskjellige steder. Ståstedet vil alltid være forskjellig for vi er alle forskjellige. Vi defineres ut fra ståsted, holdninger, fordommer. Ingen ser likt på ting, ingenting er ensidig, helt nøytralt. Alt er i bevegelse. Vi er ikke ene og alene vårt utseende.


I Picassokvinnen møter vi en ung kvinne med et sjeldent syndrom. Angelika ønsker å bli sett, defineres ut fra hvordan hun er, og ikke hvordan hun ser ut. Angelika er ikke et syndrom.

Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Angelika, 18 år, går aldri ut. Hun er ikke som alle andre. I gjemsel, i redsel for å vekke oppmerksomhet og avsky, lever hun et fiktivt liv på nett. Her får hun positiv oppmerksomhet, hun blir begjært og er populær. – Men det gir henne ingenting. Hun føler tomhet og hun føler seg skitten. Jo mer hun er på nett, jo mer avskyr hun seg selv.

Hennes eneste venn er den dypt narkomane Simen i kjelleretasjen. Moren og naboene mener han utnytter henne, men han er hennes eneste kontakt med omverdenen. Han trenger henne og hun trenger ham. Han godtar henne som hun er, ser hennes indre jeg. Ser mer enn det ytre. Simen oppfordrer henne til å leve før hun dør. Memento mori. Husk, du skal dø.

Selv har han levd for mye. Han har levd livet, levd for hardt. Simen er mett. Han ønsker å forlate verden, og hans valg innebærer at også Angelika blir forlatt.

- Hva nå, Angelika?

Taran L. Bjørnstad skriver sårt og godt om å godta seg selv. Gjennom Angelika leter leseren etter det indre, det som betyr noe. Det handler om å tro på seg selv og tørre å tro på de rundt seg. Kunsten er å våge å utfordre seg selv og søke nye veier. Vi faller, reiser oss opp igjen, og tørker bort grusen fra knærne. Vi lærer oss å gå videre. Vi må leve mens vi kan, vi må leve før det er for sent.

Anbefales for eldre tenåringsjenter.

Kilde: Romanen er mottatt fra forlaget via Cappelen Damms Bokbloggturne.

Andre bloggere: Trykk på (Bokbloggturneen) for å lese deltagernes syn på boken. Selv blogger jeg noen dager tidligere enn avtalt, siden jeg straks reiser bort på miniferie. Andre bloggere som har lest Picassokvinnen er (Lesehesten fra Sørlandet) og (Barnebibliotekarene).

Og jeg? Jeg er ikke picassokvinnen. Jeg er Ellikken og jeg er over gjennomsnittet interessert i Picasso.

Bonus: Gjett hvilken fot som er min.

Uka etter, av Stein Erik Lunde

Ironisk nok, i forrige uke skulle jeg delta i Bokbloggturneen. Boken ble sendt for sent ut og jeg rakk dermed ikke fristen. Derfor skal jeg (trommevirvel) omtale ungdomsboken Uka etter, nettopp uka etter opprinnelig plan.

Uka etter, av Stein Erik Lunde

Vi følger 12 år gamle Arne en drøy uke etter at verden sjokkeres over drapet på den amerikanske presidenten John F. Kennedy. Arne og bestevennen Kjell forsøker å finne mening i hverdagen. Sammen og hver for seg forsøker de å takle de voksnes lavmælte samtaler og en verden snudd på hodet. Skal man stoppe opp eller leve videre som om ingenting er skjedd? - Og er det egentlig greit å være 12 år og forelsket?

Å lese på linjene

Vi møter Arne, hans foreldre og hans venner på sekstitallet. Tidsepoken kunne vært en potensiell katastrofe, men forfatteren mestrer balansegangen overraskende godt. Her er ingen nostalgiske klisjeer ungdom i dag ikke har noe forhold til eller interesse av.

Teksten er enkel. Noen setninger er i overkant kronglete. Dialogen utmerker seg i positiv forstand. Man trenger ikke nødvendigvis snakke så mye. Man trenger ikke en gang å svare i det hele tatt. - Dialoger er det like fullt.

Temamessig opplever jeg personlig historien som noe uengasjerende, selv om refleksjonene leseren vil gjøre seg underveis i lesingen er verdifull. Det er like fullt problematisk. Vil de som har mest nytte av å lese boken, faktisk ha nok ro over seg til å lese historien?

Å lese mellom linjene

Presidenten i verdens mektigste land myrdes. Verden stopper litt opp ved en slik hendelse. De voksne ter seg annerledes, snakker litt lavere, alvorligere. Man vet ikke helt hvordan man skal forholde seg. Verden rystes, livet blir aldri mer det samme. En perifer hendelse påvirker langt utenfor landegrensene. Man blir mer oppmerksom, lever mer. Man kjenner litt ekstra på følelsene sine, holdningene sine, revurderer sine interesser.

Alt dette mens man forsøker å finne ut av seg selv. 12 år. Ikke lenger barn, men heller ikke riktig ungdom. Hvordan skal livet leves? Hvem er man, hvor er man?

Vi følger Arnes gradvise løsrivelse fra moren mens han knytter stadig nærere bånd til far og kamerater. Hovedpersonen er en populær gutt. Han har mange venner, et stabilt og godt hjem, og jentene flokker seg rundt ham. Arne forstår det ikke helt, for inni seg er han ikke sikker på noen ting. Han vet ikke helt hvem han er eller hvorfor han er slik, og mest av alt skjønner han ikke hvordan han skal takle alle de rare følelsene som strømmer på hver gang han er i nærheten av Lise. Søte Lise som han kysser på Dansemoro, men som snakker med den nye gutten i skolens frikvarter. Han putter en lapp med Jeg elsker Lise under en trebjelke, men det hjelper ingenting. Venninnen Sigrid mener han må gå bort til Lise på skolen og snakke med henne. Arne vet ikke hva han skal si. Hva kan han si når han enda ikke helt vet hva han føler? Hvor kommer alle disse sommerfuglene fra? Hvem og hva bestemmer hvordan man blir sammen med noen? Kan jenter og gutter være bare venner? Og hvordan skal man egentlig forholde seg til hverandre?

Det er så mange spørsmål, så mange mysterier og så få svar. Arne famler litt i halvmørket. Modningsprosessen blir forsterket, understreket, av de ytre hendelsene rundt presidentdrapet. Mye skjer både i kropp og sinn, samtidig som man må lære å tilpasse seg nye sosiale regler og relasjoner.

Å være der selv, midt oppe i det

Uka etter er et fint alternativ til de sedvanlige gutteromanene. Her er det befriende fritt for ildsprutende drager, halvkriminelle outsidere, usynlighetskapper, nær-døden-opplevelser og kung fu-spesialister. Ikke en gang fotball er nevnt med et ord. Det nærmeste vi kommer er en sammenknøvlet innpakkingspapirball og en lokal idrettshelt.

Man skal være temmelig blind om man ikke evner å se nytteverdien, tross enkelt språk og tema. Foreldre - det sier seg selv. Jenter kan ha glede av å lese boken for lettere å forstå guttene i deres omgangskrets. Gutter kan ha glede av boken for å tørre å ta sine følelser på alvor. - Man trenger ikke være tøffest i verden. Alle er usikre. Ingen er helt alene. Vær den du er, ikke det andre forventer at du skal være.
Veien blir til mens man går. Og lev. Lev hver eneste dag. Lev.

 
Takk til Cappelen Damm for boken. Les også omtalene til (Julies bokbabbel), (Elis lesebabbel) og (Med bok og palett)

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Den kom meg i hånde først i går ettermiddag. Postmannen ville det slik. Uttrykket sent, men godt passer sjeldent så godt som i nettopp dette tilfellet.

Boken består av godt over 500 sider, og er en murstein uten sidestykke i barne- og ungdomslitteraturen. Halvparten er illustrasjoner, og for voksne lesere tar det bare et par timers tid å lese boken. Det kunne jeg også gjort, men jeg ønsket å bruke god tid på boken. Jeg syns den er vel verdt å dvele ved. Til skogen med frister og forpliktelser, en omtale av boken skal det likevel bli, om enn basert ut i fra kun første halvdel av fabelaktige

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Illustrert barne- og ungdomsroman.

Hugos far er urmaker og er i besittelse av en finurlig maskin formet som et menneske, an automata. Maskinen er bygd opp av et intrikat urverk, og Hugo ber intenst om at faren skal reparere dette urverket. Dette blir farens endelikt. Det bryter ut brann i bygningen og faren dør i flammehavet mens han legger siste hånd på mesterverket.

Hugo makter å lete frem rester av urverket fra askehaugen og beholder det som sin skatt. Hans alkoholiserte onkel tar han med seg hjem, men Hugo finner seg atter snart alene i verden og hans eneste tanke er å dekke over onkelens forsvinning ved å holde klokkene i togstasjonen i drift. Ingen, absolutt ingen, må finne ham. Ingen må vite om ham. I lommen hans ligger en liten notisblokk som inneholder hemmeligheten bak urverket. Kanskje, kanskje vil maskinen gi ham svar og trøst, bare han makter å bygge den opp på nytt.

En dag blir Hugo tatt i tyveri i stasjonens leketøysbod, og innehaveren tar fra ham det mest verdifulle Hugo har. Notisboken. Hvorfor er George så opptatt av denne boken? Hvorfor nekter han å gi den tilbake? – Og hva er det egentlig med denne jenta som bor hos ham? Hvorfor prøver hun å skjule nøkkelen rundt halsen?

Hvem er boken skrevet for?

De rent språklige og litterære kvalitetene kan diskuteres. Historien er enkel og forutsigbar. Språket er tilsvarende enkelt og rent. Det er ingen utfordring å lese. Det skulle egentlig bare mangle, da boken er beregnet for barn/unge mellom 10 og 14.

Kanskje mer enn jeg var forberedt på, tok jeg meg i å bruke langt mer tid på å studere bildene, enn selve å lese selve teksten. Det viktige for meg ble, i større økende grad, å konsentrere meg om detaljene og stemningen i bildene.

Teksten gir næring til fortellingen, men det er illustrasjonene som gjør historien magisk.

En bok der teksten er mindre viktig

Vakre, forseggjorte, detaljerte. Illustrasjonene i boken er en klasse for seg. Alt er i nyanser av svart og hvitt, og de aller fleste illustrasjonene er blyanttegninger. Sammen danner illustrasjonene nærmest en film, en stumfilm om du vil. Illustrasjonene er like varierte som de er detaljerte, og hver eneste illustrasjon rommer en hel verden. Serien av tegninger, bilder og filmfoto forteller, uten et ord, historien teksten bygger videre på.

Det er mange illustrasjoner eller serier av illustrasjoner som er verdt å trekke frem, noen er også billedlig gjengitt i dette innlegget, men tegningene som gjorde aller mest inntrykk på meg finner jeg ikke noe sted på nettet. Serien er tilsynelatende enkel, men virkningsfull.

Hugo og jenta har sneket seg inn på kino. Første tegning viser kinoforhenget og det alene. Neste tegning viser forhenget som dras fra. Den tredje tegningen viser et massivt lys. Hele tegningen er dekket av lys. Serien avsluttes med en fjerde tegning, som viser et nærbilde av Hugo, oppslukt av filmen. Hele denne prosessen, fra uvisse, forventning og opplevelse, bare ved noen relativt enkle tegninger. Ganske så genialt.

Ingenting er tilfeldig

Apropos film, det er en mening bak illustrasjonene. En av hovedpersonene i fortellingen er Georges Melies, en fransk illusjonist og filmskaper kjent for sine mange nyskapninger i filmhistoriens spede start. Ikke bare er han en av hovedpersonene, selve historien om Hugo Cabret bygges rundt Melies liv og virke. Så er også boken full av referanser til filmer og bøker, til stor glede for lesere eldre enn målgruppen.

Rekk opp hånda den som liker boken

Da Bokbloggturneen lanserte sine vår-bøker pekte Hugo Cabret seg ut som det soleklare førstevalg. Jeg er veldig heldig som fikk plass. Det var også Dragoart som omtalte boken i går, og bloggeren bak The Labyrinthine, som tar sin tørn i morgen. Jeg blir alt annet enn overrasket om samtlige i denne ukens turnee er like begeistrede som meg.

Sjekk også Julies flotte innlegg om Hugo Cabret. Hun traff spikeren på hodet da hun uttalte følgende:

Det er rett og slett et skikkelig eventyr uten annen magi enn den som finnes i virkeligheten.

Ja visst, akkurat slik er Hugo Cabret!

Hipp hipp hurra

Hugo Cabret kom ut første gang i 2007, men er ny på det norske marked. Selveste Martin Scorsese har filmatisert boken, og om noen dager har filmen premiere på norske kinoer. Anmeldelsene er ubestridelige positive, akkurat som majoriteten av bokanmeldelser jubler av begeistring.

Nøkkelen er, som Julie sa det, å lage magi og eventyr ut av virkeligheten. Brian Selznick er kanskje ikke vår største litterære kunster, sett ut fra det skrevne ord, men kombinasjonen tekst og illustrasjon er uovervinnelig. Hugo Cabret er unik. Selznick selv makter ikke helt å beskrive boken han heller:

(…) not exactly a novel, not quite a picture book, not really a graphic novel,

or a flip book or a movie, but a combination of all these things.

Jeg gleder meg til å lese og se resten av boken, jeg gleder meg til å se filmen, og jeg gleder meg til å anbefale boken videre. – Gled deg du også.

Kilde: Leseeksemplar.

Tegn, av Anne Ch Østby

Da Bokbloggturneen presenterte vårens bøker, lot jeg guttungen peke ut et par bøker han syns så interessante ut. Ikke akkurat noen stor overraskelse: boken han bestemt mente jeg burde forsøke å få i hus hadde fotballomslag. I ettertid skulle jeg ønske jeg ikke hadde valgt denne boken, rett og slett fordi jeg syns det er vanskelig å skrive om den. Det hender fra tid til annen, men sjelden av denne grunn: boken er så god at jeg sliter med å skrive annet enn at den er veldig, veldig god.

Tegn, av Anne Ch Østby
Ungdomsroman.

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper er alle oppslukt i forball. Snart er det cup, og både gutte- og jentelaget trener så godt de kan for å få et best mulig utgangspunkt. De har nådd en alder der det ikke lenger handler om å spille for å ha det gøy, men for å vinne. Enten et korsbånd ryker, kvalitetstid med venner og familie kommer i annen rekke, eller presset blir for ubehagelig.

Av og til kan et vondt kne være lettere å takle enn et verkende hjerte. Av og til har man så fullt opp med seg selv at man ikke ser hvordan andre har det. Av og til ser man, men tør ikke gjøre noe med det. Sannheten er for ubehagelig.

Fotballen blir kun en kulisse. Tegn handler om så mye mer enn bare gressmatte og lærball, leggskinner og scoringer. Tegn handler om å ha mot til å si ifra, mot til å tørre å være den man er, gjøre det man ønsker å gjøre, si det man ønsker å si. Det handler om å fange opp, holde øynene åpne, ikke snu seg bort. Det handler om å våge å møte det ubehagelige, hjelpe hverandre og dermed også seg selv.

Vondt utenpå og vondt inni

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper. Vi blir kjent med dem alle, noen godt andre mindre godt. Alle sliter litt, noen sliter mer.

Julie har vondt i kneet, men hun har det enda vondere inni seg. Jo mer kneet verker, jo viktigere blir det for henne å møte opp på treningene. Jo mer hun trener, jo mer blir hun bevisst at hun gjør det for treneren. Hun er forelsket i treneren. Hun kan ikke si det til noen, hun må holde det inni seg selv om hjertet er i ferd med å briste. Treneren er ingen høy og mørk ung mann. Treneren er bare noen år eldre og er en jente. Hvorfor må hun være annerledes enn de andre? Hvorfor må hun føle noe for noen som ingen andre gjør?

Sofie er også forelsket. Hun er forelsket i Jonna, en av brorens lagkamerater. Følelsene dempes likevel av bekymring for broren Espen. Hun kjenner ham ikke lenger igjen. Det er noe med han, noe galt som strekker seg lenger enn bare til en skadet skulder. Men hvem kan hun snakke med, og kan hun egentlig snakke med noen om dette?

Kasper er også bekymret. Han skjønner det er noe galt med Espen, oppførselen hans minner ham for mye om faren. Espen selv er mest bekymret over alle beskjedene som venter på han overalt. Tegnene er på datamaskinen, i nyhetssendingene, i skogen, i den toårige naboguttens øyne… Espen er en av de utvalgte, en av de som kan redde verden fra fortapelsen.

En stein i veien. Noen hadde lagt den akkurat der. En stein i veien, rett foran hjulet mitt. Var jeg borte etter at jeg fikk sprøyter? De visste det, de stod klare. Tok de noe? Hva så de? Hva tok de? (s.87)

Å se og bli sett

Espens desperasjon er som en rød tråd gjennom hele boken, men boken handler om mer enn samfunnets vanskeligheter med å gripe tak i situasjonen og redde Espen. Psykisk sykdom er et viktig tema i boken, ære være forfatteren for det, og hun gjør det hele mer håndgripelig ved å inkludere også andres små og store problemer. Alle har problemer som lettere kan løses ved å snakke sammen. Det handler om å se, men også om å bli sett. Vi må tørre å bry oss, ikke bare om andre men også om oss selv.

Det står skrevet

Kapitlene veksler mellom de ulike personene. Ofte er det Espen som innleder kapitlene med sine sinnsforvirrede tankerekker. Denne stadige vekslingen mellom hovedpersoner krever god konsentrasjon hos leseren, og kan være vanskelig for de yngste. Dette sier også Dragoart som gjennom turneen omtalte boken i går. Mon tro hva Ungdomsboka sier i morgen?

Det tar litt tid før vi lærer oss personene å kjenne, slik at vi etter hvert har ting å henge på knaggene. Den vanskelige starten tilgis glatt når spenningen kulminerer i siste halvdel. Det er et voldsomt driv på slutten: veldig spennende og meget medrivende. Tenk, helt uten ville biljakter og tryllemagi!

Tegn passer like godt for gutter som for jenter. Fotballomslaget burde tiltrekke ungdom som har litt vondt for å kalles bokorm. – Og det er mye fotball, både jente- og guttefotball. Alt skjer på løkka, samtidig som forfatteren holder oss i nåtiden med Facebook, pulsmåler og zapping med fjernkontrollen. Dette er ingen mimring tilbake til den gang da… Kjærligheten er også til stede og setter prikken over i’en i en roman for ungdom. Det er ingen klissete tenåringskjærlighet, men det er bobler i magen og fysisk attraksjon. Ikke over grensen for noen ting som helst, men heller ikke for forsiktig. Det er spisbart, troverdig og medrivende.

Anbefales! Les den, les den, les den!

Faktisk, denne boken er blant de beste nyere ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. At jeg, i en alder av 33 nikoste meg under lesingen bør tale til dens fordel. Jeg nikoste meg ikke fordi den appellerer like mye til voksne, men fordi den tar ungdom inderlig på alvor. Boken fikk meg til vekselvis å ønske jeg var 14 år igjen, og samtidig takke gudene for at jeg slipper å være i den alderen mer. Den voksende friheten, alle vennene og gryende forelskelser er en ting, noe helt annet er usikkerheten, redselen for å være annerledes, ensomheten og følelseskaoset. Usikkerheten og redselen for å ikke passe inn blir mindre med årene, den blir lettere å hanskes med, men den er stadig med oss. Et lite snev av det, som gjør det så vanskelig å si ifra, ikke lukke øynene for det ubehagelige. Helt fritt for magi og utenomjordiske vesener: denne historien kunne vært om hvem som helst av oss.

Tegn handler om det å være syk i hodet eller i foten. Om hvordan vi reagerer når det skjer merkelige og skremmende ting med folk rundt oss, og om hva vi velger å gjøre. For er det egentlig vår sak?

Ja. Det er vår sak. Det vil alltid være vår sak. Ikke lukk øynene. Se – og bli sett.

Kilde: Leseeksemplar.

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.

Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?

Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 

- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.

- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.

Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.

Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.

Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet

En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.

«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)

De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.

I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»

Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.

Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.

«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:

- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.

Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.

- Hva er du redd for pappa?

- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!

Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)

Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.

Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."

Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.

"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."

Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.

"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.

Mirakel, av Renate Nedregård

Gud, så misunnelig jeg var på alle de som med rette kunne føre opp Ten Sing på sine interesser i brevvennannonsene. For en landsens pike i ukristelige Midt-Norge kom jeg ikke lenger enn til å svare på slike annonser. Da Cappelen Damm utlyste denne boken som en del av sin Bokbloggturne var jeg rask med å rekke opp hånda og si Meg! Meg! Meg! Væææær så snill!

- Også fikk jeg boken, da, for å anmelde den. Ten Sing-aspekteret var ikke det eneste som appellerte til meg. Jeg er ihuga Idol og X-faktor fan tross alle mine år, og ettersom jeg har det mellomnavnet som jeg har, var jeg dømt til å kalles Mirakel i oppveksten. Jeg tror rett og slett forfatteren skrev boken med meg i tankene.

Før meg har Skolebibliotekaren og Ungdomsboken sagt sin mening, og i morgen blir det spennende å se om Anette deler min oppfatning av boken. – Og min oppfatning, jo den er som følger:

Mirakel, av Renate Nedregård

Rakel er 21 år og popstjerne. Som vokalist i det lokale Ten Sing-koret ble hun nærmest dyttet inn i Idol-sirkuset og herfra var veien kort til berømmelse og suksess. Etter noen episoder med utagerende festing og uheldig pr forsøker managementet å redde hennes omdømme ved å la henne opptre sammen med sitt gamle kor. Rakel tvinges til å ta et oppgjør med både fortid og nåtid, konfronteres med mennesker hun har sviktet og som har sviktet henne. Dette blir også for henne en konfrontasjon med gudstroen.

Dette er journalist, nå også forfatter, Renate Nedregård sin første roman. I et intervju med Bokelskerinnen begrunner hun hvorfor hun har skrevet akkurat denne boken:

Alle ungpikers drøm: leve av sin store lidenskap, bli berømt og beundret. Slik er det nå, og slik var det også for et halvt menneskeliv siden da jeg var ung. Idol og realityprogrammer er en ting, rosablogger en annen. Å ønske berømmelse og beundring er intet nytt fenomen. Slik var det før min tid også. Vi hadde bare et lengre stykke å gå, men drømmen var der.

Like fullt er dette noe å kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsesfaktoren er viktig og de fleste beskrivelsene i boken er troverdige og realistiske. Særlig oppfatter jeg at Ten Sing-miljøet er tatt på kornet. Samhold og kameratskap, fellesskap, gladkristent budskap og karismatiske ledere. En lett halleluja-stemning uten at det føles som et press.

Rakels liv som popstjerne, derimot, blir en ren og skjer ukebladnovelle for meg. Til forfatterens forsvar skal det sies at lite av boken konsentrerer seg om dette, men når det først står noe blir enkelte ting fremhevet spesielt. Nesten som et krampetak for at leseren skal forstå. Her er det tilfeldige one-night-stands, hvite striper på bordet og personlige trenere. Det blir for mye av det lille, men for lite av det mye. Tålmodigheten min strekker seg ytterligere når denne hjemvendte popstjernen bekymrer seg for korvenninner hun mistet kontakt med som 16-åring. Har du virkelig ikke kommet lenger, Miracle? – Og hvor i alle dager er foreldre og søsken midt oppe i det hele? En perifer Ten Sing-venninne er altså langt mer viktig enn mor, far og bror?

Nivået mellom disse ytterpunktene anonym Ten Sing-jente og popstjerne er dog langt mer spisbart. Jeg oppfatter Idoldeltakelsen som troverdig. Spisbart og langt mer underholdende. Realityshowfreeken i meg koste seg.

Koste meg gjorde jeg også når jeg leste om hennes kvaler hva ungdomskjæresten angår: En kjæreste hun hadde som 16-åring, men som hun aldri helt har glemt. Den karismatiske og glade korlederen Johannes hun lenge så på som uoppnåelig. Hvem kjenner seg vel ikke igjen i det? – Og hvilken tenåringsjente liker vel ikke å lese om slikt?

For tross det glamorøse liv er hun jo en nokså vanlig jente. Hun ville aldri bli stjerne, hun ville bare synge, ble dyttet ut i det og ville ikke slutte. Hun ville teste ut, henge seg på, men hennes hjerte var aldri helt med. På veien mot popstjernetilværelsen måtte hun ofre kjæreste og venner, skolegagn og familieliv.

Til og med Gud måtte hun oppgi. –Eller, hadde hun noen gang noe forhold til Gud? For første gang må hun nå ta et oppgjør med sin egen gudstro. Grunnlaget var en barnetro, og Ten Sing-miljøet holdt den fortsatt levende. – Men hva nå?

Denne problematikken gir bokens tittel en ekstra dimensjon. Mirakel er noe langt mer enn et ordspill på hennes fødenavn Rakel og hennes popstjernenavn Miracle. Tittelen Mirakel har også en kristen betydning, i tillegg til å markere forvandlingen fra the girl next door til artisten som alle vet hvem er og beundret. – Et lite mirakel er det jo. Tittelen er rett og slett brillefin!

Brillefint er også det skriftlige. Jeg kan ikke klage når forfatteren skriver såpass godt som hun gjør. Det virkelig flyter, og jeg er tilbøyelig til å tilgi alle svakheter handlingsmessig. Jeg lot meg glede av kapittelinndelingen. Annen hvert kapittel fra nåtid og datid. For å skille disse, er Ten Sing-perioden markert med at hvert kapittel begynner med en sangstrofe eller bibelvers. Nåtiden er markert med Miracles blogginnlegg med skrivefeil, sms-språk og smileys. Dette er kanskje det jeg likte aller best.

Kanskje, fordi jeg likte utrolig godt den enorme sanggleden boken formidler. Leseren blir revet med, det er bare ikke å komme bort fra. Nettopp denne sanggleden får selv surmagede undertegnede til å la seg delvis begeistre.

Her blir heller ikke leserne åpenbart pådyttet noen moralpreken. Befriende! Den underliggende moralen, selv om den altså er rimelig skjult, er viktigheten av å stå for den man er og hva man mener. - Fortiden vil alltid hente deg inn igjen. Hovedpersonen er dessuten sympatisk og lett å like, tross alle hennes feil. Det gikk bare litt fort i svingene for henne. Enhver kan vel kjenne seg igjen i det.

Noen stor lærdom er ikke å hente, men den gir leseren det den ønsker å lese om. Enkel litteratur som ikke setter leseren på prøve. Det gir rom for refleksjoner i alle fall for den lavere del av målgruppen, samtidig som enkelte episoder gjør meg lite villig til å anbefale den for nettopp de yngste. Scener med sex og kokainsniffing virker som er lagt til boken for å appellere til de eldre. Med fare for å fremstå som prippen: Så unødvendig!

Bok vil neppe bli stående som en klassiker. Den er altfor enkel for det, men godkjentstempel skal den alltids få. Noen pluss og noen minus. Mye bra og en del mindre bra. Sånn er det når en trettiåring skal vurdere en ungpikeroman, og selvfølgelig er det nærtroende at en jente i målgruppen er mer begeistret enn undertegnede. Objektive bokanmeldelser ligger ikke i min natur, så jeg nøyer meg med å være litt ambivalent for ikke å være for streng:

Både handlingen og språk tilsier i mine øyne at denne boken ville gått glatt inn i Tuppen og Lillemorklubben, dog som en av de bedre. Man kan heldigvis få verre skussmål enn som så.

Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:

Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.

“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.

Jasper Jones, av Craig Silvey

Ikke en gang i innledningen klarer jeg å la være å røpe mitt syn på ukens roman i Cappelen Damms Bokbloggturne. Jeg er rett og slett så begeistret for boken at jeg like godt kan si det med en gang. Det har stort sett mine forgjengere også vært. Les Myldretids anmeldelse i går, og bla deg bakover til de andre anmeldelsene.

Jasper Jones, av Craig Silvey
Ungdomsroman.

Romanen er skrevet av australske Craig Silvey, et relativt ubeskrevet forfatterblad. Jasper Jones er hans andre roman for unge voksne. Han er selv ung, og jeg gleder meg til å følge hans utvikling i fremtiden.

Handlingen

En sommerkveld i 1965 banker Jasper Jones på soveromsvinduet til Charlie Bucktin. Stedet er Corrigan, en liten australsk gruveby. Charlie kikker opp fra en av sine mange bøker og ser fortumlet rett på byens ramp, tyrann og syndebukk.

Jasper lokker med seg Charlie ut til sin hemmelige plass i skogen. Fra et tre henger hans kjæreste Laura fra et tre. Kvalt. Jasper er overbevist om at dette er et mord og bedyrer sin uskyld, i visshet om at byens befolkning automatisk vil legge skylden på Jasper. Charlie blir overtalt til å være med på å skjule Lauras kropp til de finner ut hvem som drepte henne. De senker henne ned i vannet.

Persongalleriet

Bokens hovedperson er Charlie Bucktin, en tretten år gammel bokorm. Han har få venner, og holder seg helst inne med bøkene sine eller sammen med bestevennen Jeffrey. Charlie er genuint godhjertet med utpreget rettferdighetssans. Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel, Jaspers hovedmistenkte. Ryktene vil ha det til at han har drept før, og selv om ingen egentlig har sett ham på mange mange år, er ungene livredde for ham. Utenom cricket er Corrigans store barneaktivitet å stjele fersken fra Lionels hage. Jasper Jones selv er heller ingen hvem-som-helst. Halvt hvit, halvt sort. Morløs og med en far som drikker bort alle pengene til mat. Kanskje ikke så rart at Jasper må stjele. Kanskje ikke så rart Jasper raker gatelangs om natten. Småbyen er nådeløs. Bare Laura ser ham for den han er. Laura, som blir funnet kvalt og hengt i et tre. Tilbake står Eliza, hennes søster, rystet og forgrått. Hun er svoren Audrey Hepburn-entusiast og lesehest. Klart Charlie må forelske seg i akkurat henne! Og så Charlie da, som bærer på en slik vond og dyster hemmelighet som knuser hjertet hans. Rundt alle disse ungdommene fins foreldrene, både de døde, de tilstedeværende og de som er til stede men likevel ikke der.

Det skrevne ord

Forlaget har antydet at målgruppen er fra 16 til 20 år. Tull, sier jeg. Denne romanen kan glatt plasseres i voksen-hyllene. Dette er en ungdomsroman i den forstand at den omhandler typiske tenåringsproblemer som avstandsforelskelser, dilemmaer, konflikter og forsonling med foreldre. – Men kvalifiserer det med dette kun som roman for ungdommer? Absolutt ikke! Dette blir for snevert, boken er rett og slett interessant langt utover denne aldersgruppen.

Tidvis minner romanen meg om bøker av John Irving. Her er det mye humor, merksnodighet, rom for ettertanke og særegne karakterer. Her mangles kun bjørner og baseball (som for øvrig blir dekket av cricket…). Jeg ble derfor litt gledelig overrasket da jeg oppdaget etter et kjapt google-søk at Craig Silvey tidligere har uttgitt en barnenovelle med navnet The world according to Warren.

Apropos cricket. I romanen bivåner vi en lang cricketkamp. Cricket er neppe det som fenger nordmenn mest, men i denne innpakningen gjør forfatteren sekvensen til en av de mest minneverdige og fineste avsnittene. Parallelt med kampen finner vi en fomlende og nydelig historie om to ungdommers første kyss. Fantastisk herlig skrevet!

Cricket og kjærlighet, dette handler om så mye mer enn å skjule et lik og å finne en morder. Dette er en tettpakket bok på drøye 400 sider, med få kapitler og langt mellom naturlige pusterom. Dette er derfor heller ingen bok som er særpreget lettlest. Bokens innhold og dialoger får leserne til å konsentrere seg litt ekstra, dvele litt ved hendelsene og dilemmaene og ikke minst: ta seg tid til å le litt mer enn vanlig.

La oss dvele ved humoren. Dette er humor som treffer blink. Dialogene mellom Charlie og Jeffrey er i særklasse med sin utpregede form for Yo Mama-vitser. Frekkere får man det ikke, men innpakket i vennskapelighet og godhet må man le seg fillete. Superhelt-diskusjonene er til å le av i dagesvis! Personlig likte jeg kanskje aller best Charlies frykt for insekter, muligens med et visst gjenkjennelsesaspekt.

Humor er et viktig virkemiddel, både i bokform og som overlevelsesmekanisme. Hele persongalleriet har skapene fulle av spøkelser. Hele tiden kjenner vi på Charlies angst og dilemma, selv om han på barnlig vis fra tid til annen klarer å distansere seg. Boken er det vi gjerne kan omtale som en dannelsesreise fra barn til tidlig voksen. Charlie må ta stilling til om ærlighet alltid er det riktige, eller om løgn av og til kan forsvares. Om det noen gang er riktig å gjøre noe galt. Gjennom prosessen tvinges han til å ta stilling til småbyens sosiale normer, foreldrenes restriksjoner og famlende tenåringskjærlighet. Og altså, dette hele tiden med vissheten om det grusomme han og Jasper har gjort. Hele tiden ligger dette som en klam klo rundt hjertet. Spenningen rundt å avsløre Lauras morder og det edle motivet med å hjelpe Jasper, gjør det levbart, men Charlie slites både bevisst og ubevisst mellom det moralsk riktige.

Forholdet til foreldrene er også veldig viktig. Charlie lever med foreldre som ikke klarer å leve med hverandre. Moren holder avstand til Charlie fordi han minner henne om hva hun kunne hatt og ikke har, og Charlie reagerer med sinne mot faren som oppfattes som unnvikende og spak. Til sammenligning har ikke Jasper foreldre. Ikke egentlig. Moren er død og faren tar ikke hånd om sønnen. Både Charlie og Jasper savner sine foreldre. Og hva med Eliza? Eliza står ved bokhandelen, flykter fra sin renommerte far og hysteriske mor, fordyper seg i Audrey Hepburn og gråter over sin forsvunnede søster.

Det såreste, det aller aller såreste er kanskje likevel Jeffrey. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende.

Handlingen er som nevnt satt til 1965, og det er gledelig å observere at forfatteren ikke har gått i den sedvanlige fellen som forfattere yngre enn historien begår: Her har forfatteren med få unntak unngått tidstypiske ting, interiør eller hendelser. Fallhøyden kunne blitt stor. Det han derimot er glad i av referanser, er bøker, forfattere og hovedpersoner i kjente romaner. Kanskje spesielt fremheves Mark Twain og Harper Lee. Charlie er en bokorm, sterkt inspirert av sin litteraturelskende far. (Selvsagt appellerer slikt enormt til bokbloggere… Ikke rart vi liker boken!) Boken er skrevet i jeg-form, men på grunn av hans lidenskap for litteratur oppfattes Charlies monologer og fortellinger som troverdige, med alle de gode formuleringene, ordrikdommen og de voksne uttrykkene. Vår helt er en antihelt. En innadvendt, nerdete bokorm. Fantastisk!

Dommen

Siste ord i forrige avsnitt dekker det meste: Fantastisk. Jasper Jones er fantasisk. Morsom, sår, trist, vanskelig og tankevekkende. Denne romanen er virkelig et gullkorn, lyset i tunellen, rosinen i pølsa og nåla i høystakken. Kort sagt; Jeg syns den er fantastisk!




Kilde: Leseeksemplar.

Svenhammeds Journaler, av Zulmir Becevic

Bokbloggturne

Jeg er ukens første blogger i Cappelen Damms Bokbloggturne, og har fått utdelt ungdomsboken Svenhammeds Journaler for å si min mening. Det er litt skummelt å være førstemann ut til å anmelde en slik bok, spesielt når man ikke er innenfor målgruppen. Vel. Boken er ferdiglest og jeg har grublet og synset uten å diskutere det med noen andre enn meg selv. Jeg er fremdeles langt fra sikker om hva jeg egentlig syns, og gleder meg veldig til Karin sin bokanmeldelse i morgen. Besøk hennes blogg.

Uansett, her er min dom.

Litt om forfatteren

28 år gamle Zulmir Becevic kommer opprinnelig fra Bosnia. Som tiåring flyktet han fra krigen til Sverige. Han har opplevd både gode og dårlige sider ved sitt nye hjemland og kollisjonen med en annen kultur, noe han gir uttrykk for gjennom sitt forfatterskap. Vi får for eksempel aldri helt vite hvor hovedpersonens foreldre kommer fra, men forfatteren gir i denne boken flere spark i siden til det svensk-bosniske miljøet.

Dette er hans andre ungdomsroman. Hans debut kom med Reisen som begynte med en slutt, også denne en ungdomsroman.

I tillegg til sin forfatterkarriere har han studert statsvitenskap i mange år. Det er tydelig at denne mannen ønsker å hjelpe andre med hjelp av sin erfaring og kunnskap. Les gjerne mer om forfatteren ved å ta en titt på hans hjemmeside: http://www.becevic.se/

Svenhammeds Journaler

Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer - og det er ikke svensk

Historien

Boken handler om Svenhammad, oppkalt etter farens venn i den spede start i Sverige. Venn er vel kanskje å ta hardt i, for å si det som det er var Sven hans kontakt på trygdekontoret. For ikke å gi slipp på alle tradisjoner slang de med en ’hammed. Humor! Dagbok er for pyser, så Svenhammed bestemmer seg for å heller skrive journaler.

Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i gettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige.

Svenhammed famler seg frem i mørket, godt støttet av sine venner Miell og Chino. Her kombineres svart humor og råskap med dypt vennskap og ulykkelig forelskelse.

Målgruppe

Dette er helt klart, klarere enn soleklart, en ungdomsbok. Også voksne burde vært i målgruppen, for temaet er uendelig viktig. Det er bare det at jeg tror de fleste voksne ville ha ønsket å bli servert temaet i en mer smakfull måte.

Tilbake til ungdommen. Her er spenner målgruppen vidt. Det mest åpenbare er ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. De med ett ben i begge kulturer. Begynner man å lese litt ser man straks at dette handler like mye om å vokse opp med foreldre i nedre del av den økonomiske – og sosiale – rangstigen. De som bor i gettoen, i seg selv kanskje ikke så falleferdig og elendig, men som har et nabolag med enorme villaer og styrtrike beboere. Man vokser opp med et syn på seg selv og sin familie som mindre verdt, mindre betydelige.

Til syvende og sist favner boken de generelle tenåringsproblemer som alle kan kjenne seg igjen i. Kjærlighetsproblemer, pubertet, alt om slukende vennskap, stridigheter med foreldre og opprørstrang.

Virkemidler

Noe av det mest effektive virkemidlet man kan ta i bruk for å øke lesehastigheten og dermed i de fleste tilfeller også lesegleden, er å ha korte kapitler. En roman i dagbokform er derfor relativt hyppig brukt. I dette tilfellet er det ”journaler” som har mye til felles med dagbok.

Noen av journalene er morsomme, noen brutale, noen såre, noen interessante og noen uinteressante. Blandingen av humor og råskap er med på å gi leseren innblikk i denne dualismen som ligger i grunn: Det å høre til, og det å ikke høre til likevel. Svenhammed siltes mellom det svenske samfunnet han aldri helt vil høre til i, og hans egen familie, slekt og tradisjoner.

Jeg velger i alle fall å tolke dette skiftet slik i ettertid, selv om jeg under lesingen oppfattet det som en svakhet og ikke så rent lite forstyrrende.

Språk

På samme måte som han gjengir ungdommens språk både i dens naivisme og direkte uspiselige ordbruk, gjengir han også foreldrenes språk. Moren som knapt nok klarer å si en hel setning på svensk, og faren som i all sin streben og seriøsitet fremstår som en brutal men ufrivillig komisk figur. Det gir også en viss bismak i munnen. Sekundet før faren banker sønnen til blods, fniser leseren av farens tale.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke diverse kjønnsorgan som skjellsord, ei heller i ungdomsbøker. Heller tvert om. Det er unødvendig. Ja visst er det mer enn nok vanlig blant målgruppen, men det betyr ikke at det skal være nødvendig å ta de i bruk i en bok. Det jeg reagerte aller mest på er uansett den overdrevne bruken av homse som skjellsord. Det ga slik avsmak at hele bokopplevelsen ble farget av min irritasjon. Det er meget mulig ordet (bøg?) har en mild betydning i det svenske språk, men uttrykk som homotryne og merkehomser (fritt gjenfortalt) er fantastisk provoserende i mine øyne. Det kan umulig finnes noe godt nok argument som forsvarer en slik spredning av diskriminerende uttrykk…?? La oss likevel si at dette skyldes oversetteren og sviktende korrekturlesing.

La oss si det, og heller konsentrere oss om selve historien. Tross alt, det er denne som er viktig og som er skyld i at flere tenåringsgutter faktisk orker å bry seg om å lese en bok. Denne boken.

Ikke helt der...

Boken er klart best i begynnelsen, hvor forfatteren med masse humor beskriver hovedpersonens sinne og bitterhet over å ikke høre til, over foreldrenes håpløse tilnærming til det svenske samfunnet og sarkastiske bemerkninger om de kjipe svennene (økenavn på typisk etnisk svensk besteborger). Siden kommer hans lengsel etter Emilia som et forstyrrende element og drar fokuset bort fra det boken egentlig handler om. Jeg falt litt av lasset rundt dette vendepunktet og skulle så gjerne vært det foruten.

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden. Det er viktig av to grunner: Den ene er for å forsøke å forstå som utenforstående. Den andre er å la disse barna og ungdommene som faktisk gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. For at en slik dokumentasjon skal holde mål og faktisk fungere som viktig og troverdig er det at forfatteren virkelig forstår hvordan det føles å stå med beina i to kulturer. - En som har vært der, og på mange måter alltid vil være det, selv.

Slik sett fungerer boken.

Juli av Tania Kjeldset

Denne boken har jeg fått gjennom Cappelen Damms Bokbloggturne. Hvis du lurer på hva turneen går ut på kan du trykke her hvor du også kan lese om bøker jeg tidligere har anmeldt gjennom dette prosjektet. Jeg koser meg masse når jeg leser andres syn på bøkene, for man får stadig aha-opplevelser, slår seg stadig på pannen, og kan være rivende uenig eller lattermildt enig. Lena fra Les Mye anmeldte boken i går, og i morgen overtar Julies Bokbabbel/Staralfur. Jeg anbefaler dere å lese disse for å få en litt annen vinkling og andre meninger enn det jeg har.

Det er litt spesielt å skulle synse noe om en bok som man er langt fra målgruppen til. Fordommene må forsøkes å ristes av så godt det lar seg gjøre, man må mentalt innstille seg i en annen alder, en annen livssituasjon og andre interesser. I dette tilfellet var det enkelt. Jeg glemmer aldri sommeren jeg fylte 15. Det kribler fremdeles i magen min bare jeg tenker på denne sommeren.

Juli av Tania Kjeldset

Tania Kjeldset er illustratør og forfatter født i 1960. Er du nysgjerrig på hennes verker og tegninger kan du klikke deg inn på hennes egen hjemmeside: kjeldset.no. Med boken Juli ble hun nominert til Uprisen 2010, ungdommens egen ungdomsbokkåring.

Fra bokomslaget:

Det er sommer, og Elin er femten. Men noe har skjedd siden i fjor. Siden Sara tok bilde av Mikkel og Therese. Og i hagen til Edmund Dal bor Kato og moren hans. Kato tegner fugler og ansikter. Har et blikk som får Elin til å ligge våken om nettene. Men hva er det egentlig med moren hans? Les om sommeren som ble annerledes. Sommeren da Elin møtte Kato.

Umiddelbart får jeg assosiasjoner til Jørgen + Anne = Sant. Verdens søteste bok for 13-årige jenter. Verdens søteste bok som jeg overhodet ikke tør å lese i voksen alder i frykt for at tidens tann har tært i stykker mesterverket. Omslaget minner meg om Vidunderbarn av Roy Jacobsen, noe som heller ikke er noen uheldig sammenligning.

Men mest av alt handler det om disse umiddelbare følelsene. Lune, gode, varme følelser. Bare kjenn på ordet i overskriften. Juli. Så lite, så enkelt, så genialt. I alle fall jeg, kjenner et snev av den lette lune stemningen komme svevende med sommerforelskelse og myke bølger. Bølger som gir et bilde på forandring og utvikling. Sommersolen som gir oss bilde på - og håp om - at forandringen er til det bedre. Juli. - Det flyr et par sommerfugler i magen bare ved ordet, ikke sant?

Boken selv er på 200 sider. Det vil si, 200 lettleste sider. Teksten er bygd opp med korte og relativt enkle setninger. Dette gjorde naturlig nok boken svært lettlest, men samtidig fremhevet det enkle språket stemningen. Lett undrende, tenkende, svevende med et snev av ungdommelig stahet og usikkerhet. Den uskyldige, søte og moralske handlingen ble ikke overdrevent. Det fungerte overraskende bra.

Dette fungerte såpass bra kanskje på grunn av følelsen av tidløshet. Boken kunne like gjerne ha blitt skrevet for seksti år siden. Det opplevdes nesten komisk da You Tube plutselig ble nevnt i et lite avsnitt. ”Malplassert” er et meget forsiktig ord i denne sammenhengen. Mon tro om forfatteren fikk et øyeblikkelig anfall av panikk over at dette kunne oppfattes som alt for gammeldags for nåtidens ungdom? Ikke for å være vanskelig eller henge meg opp i ting… men… jo, nei, ja. Jeg klarer ikke la være.

Nok om det, over til handlingen og mitt inntrykk av selve boken.

Hver sommer ferierer Elin hos sin farmor på Sørlandet. Den sommeren hun er 15 år setter en gutt seg ved siden av henne på bussen. Skulder mot skulder sitter de, og hun kjenner følelser hun aldri før har hatt. Hun får ham ikke ut av tankene, og heller ikke han slutter å tenke på henne.

Øya er liten og det er bare et spørsmål om tid før de møtes. Følelsene blusser opp igjen hos dem begge. Dette er sterkere enn noe annet de har følt.

Denne gutten er Kato. På sett og vis er han kanskje den egentlige hovedpersonen i boken. Vi har alle vår bagasje, men når bagasjen tilhører et barn, et ungt menneske, gjør det inntrykk. Katos mor er sterkt alkoholisert og han mangler andre omsorgspersoner rundt seg. Kato har derfor alt for mye ansvar på sine unge skuldre. Det er ikke moren som tar ansvar for sitt barn. Det er barnet som tar ansvar for sin mor.

Kato og moren leier sommerbolig hos den sindige Edmund Dahl og hans sønn Georg. Etter en drukningsulykke i tenårene overlevde Georg med et nødskrik. Han reddet livet, men ble sterkt hjerneskadet. Store deler av året bor han på en institusjon, men om somrene er han alltid hjemme hos sin far. Kato tar seg av Georg denne sommeren, tar ham på alvor, og er hans venn. Men mest av alt tar han seg av moren. Han gjør alt for å skjule morens alkoholmisbruk.

Som Katos rake motsetning finner vi Elins venninne Sara. I historien er Sara en viktig brikke i handlingen men også i Elins liv. Hennes forhold til Sara tydeliggjør modningsprosessen hun går igjennom i løpet av sommeren. Elin og Sara har vært venninner helt siden barndommen. Hver sommer har de to hengt sammen som erteris, men Elin innser nå at både Sara og deres vennskap er overflatisk og grunt. De har ikke egentlig noe å snakke om. Vennskapet har bestått kun som ren rutine, en selvfølgelighet hver sommer, men nå er de store nok til å ønske og forvente mer av hverandre. Elin ønsker ikke lenger å være statist i Saras bekvemme og problemfrie liv. Elin lærer seg å si nei, ta avstand og kreve mer for sin egen skyld. Elin modnes.

Denne sommeren står altså ikke bare i kjærlighetens tegn. Denne sommeren blir også vendepunktet for Elin hva vennskap angår. Det er denne sommeren Elin lærer å stå for det hun føler og mener, og ta oppgjør med det eller dem rundt deg som man vil ta avstand fra.

Dette er en fortelling om mer enn ung kjærlighet og vanskelig vennskap. Dette er først og fremst en fortelling om barn på vei inn i de voksnes rekker. Det handler om å bli selvstendig, men likevel også på sett og vis knytte avhengighet til andre. Å bygge relasjoner på en dypere måte. Måtte velge, vurdere. Ha mot til å stå for sine egne meninger og sine overbevisninger. - Lære seg å gå sin egen vei.

Med Juli lykkes forfatteren på en veldig fin måte å tilnærme seg et viktig og alvorlig tema. Jeg er glad for å kunne gi boken videre til min eldste niese som står på nippet til selv å entre voksenverden. Kanskje det kan bidra til å gi henne mot og styrke til å stå for den hun er og ønsker å være.